Paleozoikum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tidsur hvor paleozoikum (P, lysgrønt) utgjør bare 5 prosent av jordhistorien. Den innleder fanerozoikum (grønt-brunt-rosa). Viktige hendelser er tegnet inn.

Paleozoikum eller jordens oldtid er den eldste æraen i fanerozoikum. Den begynte for 542 millioner år siden og sluttet for 251 millioner år siden. Æraen før paleozoikum var neoproterozoikum, mens mesozoikum (jordens mellomalder) var æraen som fulgte etter paleozoikum.

Geologi[rediger | rediger kilde]

I paleozoikum ble de kaledonske og hercynske fjellkjedene dannet. Perioden begynte med oppbrytingen av superkontinentet Pannotia.[1][2] og ble avsluttet ved dannelsen av det nye superkontinentet Pangæa.[3] Oppbrytingen av Pannotia benynte med dannelsen av Iapetushavet og andre havområdet, og falt sammen med en dramatisk økning i havnivå.[4] Studier av paleoklima og merker etter isbreer viser at sentrale Afrika lå der Sydpolen ligger i dag. Dannelsen av Pangæa foregikk ved av Antarktis, Australia, Søramerika og Det indiske subkontinent klumpet seg rundt Afrika og dannet Gondwanaland for rundt 510 millioner år siden. I løpet av midtre Paleozoikum kiliderte Nordamerika med Europa i den kaledonske fjellkjedefoldningen og dannet det nordlige kontinentet Laurasia. En subduksjonssone presset østre Australia opp i været. På slutten av perioden koliderte Gondwanaland og Laurasia langs Mexicogolfen og det vestlige Middelhavet og dannet ett sammenhengende kontinent. Dette førte også til dannelsen av Appalachene, Uralfjellene og fjellene på Tasmania.[3]

Utviklingen av dyre- og planteliv[rediger | rediger kilde]

De fleste av de større nålevende plante- og dyregruppene oppstod i løpet av denne tiden. Livet erobret også landjorda. Overgangen til jordens mellomalder markeres av den største masseutdøingen av arter i jordens historie.

Stratigrafien inndeler paleozoikum i seks perioder:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Scotese, C. R. (2009). «Late Proterozoic plate tectonics and palaeogeography: a tale of two supercontinents, Rodinia and Pannotia». Geological Society, London, Special Publications. 326 (1): 68. Bibcode:2009GSLSP.326...67S. doi:10.1144/SP326.4. 
  2. ^ Murphy, J. B.; Nance, R. D.; Cawood, P. A. (2009). «Contrasting modes of supercontinent formation and the conundrum of Pangea». Gondwana Research. 15 (3): 408–20. Bibcode:2009GondR..15..408M. doi:10.1016/j.gr.2008.09.005. 
  3. ^ a b Rogers, J.J.W.; Santosh, M. (2004), Continents and Supercontinents, Oxford: Oxford University Press, s. 146, ISBN 978-0-19-516589-0 
  4. ^ Dalziel, I. W. (1997). «Neoproterozoic-Paleozoic geography and tectonics: Review, hypothesis, environmental speculation». Geological Society of America Bulletin. 109 (1): 16–42. Bibcode:1997GSAB..109...16D. doi:10.1130/0016-7606(1997)109<0016:ONPGAT>2.3.CO;2.