Tykkhornsau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Tykkhornsau
Tykkhornsau (Ovis canadensis)
Tykkhornsau (Ovis canadensis)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ovis canadensis
Shaw, 1804
Norsk(e) navn: tykkhornsau,
bighorn,
nordamerikansk muflon
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Familie: Kvegdyr
Underfamilie: Sauer og geiter
Slekt: Sauer
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk, fjell med gressganger
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for tykkhornsau

Tykkhornsau (Ovis canadensis) er en storvokst vill saueart som lever i Nord-Amerika. Arten karakteriseres av hannenes (værenes) enormt tykke horn (slirehorn), som vokser opp fra fremre del av skallen i en nedadgående framovervendt skru langs sidene av hodet. Tykkhornsauen er verdens største sau, og en av underartene kan enkelte tilfeller nå en vekt på mer enn 200 kg.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Helleristninger av tykkhornsau i Moab, Utah

Man antar at tykkhornsauen har innvandret til Nord-Amerika via landbruen som åpnet seg over Beringstredet, mellom Alaska og Sibir. En gang i tiden talte arten 1,5–2 millioner dyr, men som amerikansk bison (Bison bison) var arten nær ved å dø ut. Og liksom bison var viktig for first nationsprærien, var tykkhorn viktig for stammefolkene i de vestlige fjellene (Rocky Mountains, Sierra Nevada, Black Hills m.v.). Helleristninger av tykkhornsau er faktisk blant de mest vanlige i det vestlige statene i USA.

Innvandringen til Amerika fikk imidlertid dramatiske følger også for tykkhornsauen, i det folk utnyttet den mye raskere enn arten kunne formere seg. Omkring år 1900 var det kun noen få tusen individer tilbake. Den overlevde takket være innsatsen fra daværende president Theodore Roosevelt. Noen underarter døde allikevel ut, som O. c. auduboni i Black Hills. Utover på 1930-tallet skjøt vernetiltakene fart og arten økte igjen i antall. I dag teller arten nærmere 70 000 individer og er som sådan livskraftig,[1] selv om en av underarten i Sierra Nevada regnes som sterkt truet av utryddelse.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Tykkhornsauen tilhører slirehornsdyrene (har horn som ikke felles årlig) og har fått navn etter de enorme tykke hornene værene bærer. Horene vokser opp på fremre del av skalletaket og skrur nedover og framover langs sidene av hodet. Godt voksne værer kan ha horn med mer enn full skru, men for horenes utvikling spiller også genetikken inn. Ikke alle godt voksne værer får horn med full skru. Hunnene har også horn, men disse er betydelig mindre og skrur ikke, men buer noe. Arten varierer i farge fra lys brun og gråbrun, til mørk sjokoladebrun. Mulen, buken og baken er hvit. Tykkhornsauen viser betydelig kjønnsdimorfisme, i det hannen kan bli dobbelt så stor som hunnen. Hannene veier typisk omkring 58–143 kg og blir cirka 91–104 cm i skulderhøyde. Kroppslengden utgjør normalt 180–200 cm. Enkeltindivider kan imidlertid bli betydelig større. Hannens horn i seg selv kan faktisk veie opp mot 14 kg eller mer, altså mer enn resten av bena i kroppen til sammen.[2] Hunnene veier typisk omkring 34–85 kg og blir cirka 76–91 cm i skulderhøyde. Kroppslengden utgjør normalt 140–170 cm.

I 1940 delte Ian McTaggart-Cowan tykkhornsauen inn i sju underarter,[3] men nyere forskning har vist at dette nok var feil. Tre underarter anerkjennes imidlertid av de fleste, selv om det i 2000 ble reist spørsmål om validiteten til O. c. canadensis.[4] Imidlertid gir en nylig publisert studie støtte til de tre underartene, og kanskje flere.[5]

  • Rocky Mountain tykkhornsau (O. c. canadensis)
  • Sierra Nevada tykkhornsau (O. c. sierrae)
  • Ørkentykkhornsau (O. c. nelsoni)

Den fysisk største underarten er Rocky Mountain tykkhornsau (O. c. canadensis), der hannene (i området Big Sky, som grenser mot Yellowstone nasjonalpark i Montana) i enkelte tilfeller kan veie opp mot og over 230 kg.[6] Til sammenligning veier Sierra Nevada tykkhornsau (O. c. sierrae) sjelden mer enn 90 kg.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

En nyere studie av tykkhornsau viser at ørkentykkhornsau (O. c. nelsoni) representerer den mest basale linjen blant dem, og at både Rocky Mountain tykkhornsau (O. c. canadensis) og Sierra Nevada tykkhornsau (O. c. sierrae) splittet fra denne for omkring 315–94 tusen år siden eller tidligere. Videre viser studien at dagens populasjon av ørkentykkhornsau (O. c. nelsoni) består av tre distinkte klader; nelsontypen (O. c. nelsoni), mexicotypen (O. c. mexicana), og halvøytypen (O. c. cremnobates).[5] Det er imidlertid fortsatt uklart om disse kan regnes som egne underarter.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Tykkhornsauen er endemisk for Nord-Amerika og finnes i Rocky Mountains, fra det sørlige Canada til Colorado i USA. En underart (O. c. nelsoni) lever dessuten i ørkenlandskapet i Nevada og California til Vest-Texas og sørover inn i Mexico.[2]

Tykkhornsauen er et utpreget fjelldyr, som trives på alpine gressletter og i gressrike og steinete fjellskråninger omgitt klipper og fjell, der det årlige snøfallet ikke overstiger 150 cm.[2] Ørkentypen trives imidlertid i et betydelig tørrere klima enn de to andre typene.[5]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Tykkhornsau lever i små flokker eller grupper, som består av 5–15 søyer, deres lam, åringer og 2-åringer. Værene danner mindre grupper, normalt 2–5 individer. Om vinteren danner søyene større grupper, som kan telle opp mot 100 individer.

På høsten konkurrerer værene om retten til å pare seg. Det skjer gjennom regulære kamper, der værene smeller i sammen med hornene i en hastighet på opp mot 30 km/t. Smellet etter sammenstøtet kan høres på lang avstand. Kampene kan vare i opp mot 24 timer, før enn vinner «kåres» - som oftest den største og kraftigste væren i området. Konkurransedyktige værer er typisk 8 år eller mer, men værene konkurrerer gjerne fra 4-års alderen.

Paringen foregår i november og desember. Hunnen går drektig i 5–6 måneder og føder normalt ett lam. Lammene har lys, myk ull da de fødes og begynnende horndannelse. I løpet av et døgn kan lammet følge mora over alt i terrenget. Det blir hos mora i minst ett år, av og til to år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Festa-Bianchet, M. 2008. Ovis canadensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2008: e.T15735A5075259.
  2. ^ a b c Ballenger, L. 1999. Ovis canadensis (On-line), Animal Diversity Web. Besøkt 2016-08-27
  3. ^ McTaggart-Cowan, I. (1940). Distribution and variation in the native sheep of North America. American Midland Naturalist. 24 (3): 505–580. doi:10.2307/2420858. JSTOR 2420858.
  4. ^ Wehausen, J. D. and Ramey, R. R. 2000. Cranial morphometric and evolutionary relationships in the northern range of Ovis canadensis. Journal of Mammalogy 81: 145-161.
  5. ^ a b c Michael R. Buchalski, Benjamin N. Sacks, Daphne A. Gille, Maria Cecilia T. Penedo, Holly B. Ernest, Scott A. Morrison, Walter M. Boyce (16 February 2016). Phylogeographic and population genetic structure of bighorn sheep (Ovis canadensis) in North American deserts. Journal of Mammalogy, 97(3):823–838, 2016. DOI:10.1093/jmammal/gyw011.
  6. ^ Kitty Clements (30. april 2016). Interesting Facts About Bighorn Sheep. Visit Big Sky. Besøkt 2016-08-27

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]