Black Hills

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Black Hills
Pactola Lake.jpg
Black Hills

Black Hills er en ganske liten, isolert fjellkjede som strekker seg fra de store slettene vest i Sør-Dakota og innover i Wyoming.

Historie[rediger | rediger kilde]

Området har vært bebodd av indianere siden rundt 7000 f.Kr. Arikara-indianerne slo seg ned i området rundt 1500, og etter disse kom Cheyennene, Crow, Kiowa og Pawnee. På 1800-tallet kom Lakota-indianerne (Sioux) og drev alle de andre stammene vekk, og inntok landet som de kalte Paha Sapa.

Black Hills-krigen[rediger | rediger kilde]

I Fort Laramie-avtalen av 1868 ble Lakota-indianerne tildelt Black Hills "så lenge gresset gror". I 1870-årene ble det oppdaget gull i området, og dette ledet til utbruddet av Black Hills-krigen. Ifølge Fort Laramie-avtalen av 1868 hadde Lakotaene rettighetene til landet, men etter hvert som det kom flere og flere hvite gullgravere ulovlig inn i landområdet uten at myndighetene grep inn, eskalerte konflikten. Den amerikanske stat, som var i en økonomisk krise for tiden, så på gullfunnet som en stor mulighet til å forbedre økonomien, og sendte derfor George Armstrong Custer og hans 7. kavaleri inn i indianernes land for å finne ut om det virkelig var gull der, under dekke av at han skulle undersøke indianernes klager. I 1874 fant ekspedisjonen gull, noe som senere beseglet skjebnen til området og indianerne som bodde der. Det ble et gullrush som varte fra 1875 til 1878. Tusenvis av gullgravere og lykkejegere dro til Black Hills, og grunnla byer som Deadwood, Custer City og Lead. Fra 1880 gav gulldriften 4 000 000 dollar årlig og sølvdriften 3 000 000 dollar årlig. Indianerne reagerte på dette med våpen og begynte å angripe nybyggerne. De amerikanske myndighetene svarte med igjen å sende George Armstrong Custer og hans 7. kavaleri for å stanse dem. I denne krigen vant Lakotaindianerne sin største seier noen sinne, der de i 1876 i slaget ved Little Bighorn utslettet Custers framskutte styrke på 258 mann fra 7. kavaleri, og også Custer selv falt. Men de kunne ikke stå imot blåjakkene lenge, og en fredsavtale ble undertegnet i 1876 der USA "kjøpte" landet fra Sioux-indianerne.

Høyesterettsdommen av 1980[rediger | rediger kilde]

Ettersom "kjøpet" som myndighetene gjennomførte i 1876 var i strid med Fort Laramie-avtalen, er saken omstridt den dag i dag. Den 30. juni 1980 fastslo USAs høyesterett at Black Hills ble ulovlig tatt fra indianerne, og at Staten skulle betale 100 millioner dollar som kompensasjon.[1] Lakotaene avviste dette resultatet, fordi de anser landområdet som hellig grunn som ikke kan selges.[2] Der står saken fortsatt i 2020. Senator Bill Bradly fra New Jersey prøvde å få gjennom et lovforslag om at de skulle få tilbake et stykke av landet, men det ble avslått grunnet manglende støtte fra Sør-Dakotas representanter i kongressen.

Mount Rushmore-monumentet[rediger | rediger kilde]

Fra 1927 til 1942 ble ansiktene til fire av de mest kjente amerikanske presidentene hugget ut i fjellet Mount Rushmore i Black Hills. Dette gjorde stedet til en populær turistattraksjon, men førte til stor bitterhet blant indianerne. I 1939 inviterte en høvding fra Sioux-stammen en av billedhuggerne som hadde vært med på å hugge ut presidentminnesmerket, til å meisle ut et hode av indianerhøvdingen Crazy Horse. Billedhuggeren som hadde påtatt seg oppdraget het Korczak Ziolkowski. Han døde i 1982, men familien hans sørget for å fullføre arbeidet hans. Det gigantiske portrettet av høvding Crazy Horse ble innviet i 1998.[3]

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Flora[rediger | rediger kilde]

Biologien i Black Hills er kompleks. Mesteparten består av gullfuruskog, samt en type endemisk kvitgran (Picea glauca var. densata) som finnes i de kjølige og fuktige dalene i de nordre delene. Merkelig nok finnes ikke denne endemiske granen i de fuktige Bear Lodge Mountains, som utgjør mesteparten av Wyomingdelen av Black Hills. Store åpne enger med rikt gressland finnes spredt rundt i fjellene og spesielt i den vestre delen. På grunn av regnskyggen fra de høyere områdene er den sørlige delen dekket av en tørr furusavanne som består av fjellmahogany (cercocarpus) og rockymountaineiner (Juniperus scopulorum).

Fauna[rediger | rediger kilde]

Dyrelivet er både rikt og variert. Bekkene er kjente for sin ørret, mens skogene er et godt habitat for bison, hvithalehjort, mulhjort, prærieantilope, tykkhornsau, fjelløve og mindre dyr som præriehund, gulmagemurmeldyr og amerikansk rødekorn. Biologisk sett er Black Hills en møteplass med arter fra regioner øst, vest, nord og sørfra. Fjellene har likevel noen endemiske arter, et eksempel på det er hvitvingevinterjunko.

Koordinater: 44°00′N 104°00′VReferanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «United States v. Sioux Nation of Indians, 448 U.S. 371 (1980)». Justia Law (engelsk). Besøkt 9. juli 2020. 
  2. ^ Frommer, Frederic J. (19. august 2001). «Black Hills Are Beyond Price to Sioux». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 9. juli 2020. 
  3. ^ «Native Americans and Mount Rushmore | American Experience | PBS». www.pbs.org (engelsk). Besøkt 9. juli 2020. «To counter the white faces of Rushmore, in 1939 Sioux Chief Henry Standing Bear invited sculptor Korczak Ziolkowski, who worked briefly at Rushmore, to carve a memorial to the Sioux nation in the Black Hills. Perhaps wary of Borglum's troubles with financial administrators, Ziolkowski personally bought a mountain top with a granite ridge and financed the entire project privately. The statue, envisioned as a freestanding sculpture of the great Sioux chief Crazy Horse, will be much larger than any of the Rushmore figures. Korczak Ziolkowski died in 1982, but his family continues to work on this awesome undertaking; Crazy Horse's face was completed and dedicated in 1998. Although the subject of this work addresses one aspect of Rushmore's offenses, the land is still considered Sioux property, and the mountain that the Ziolkowskis are carving is still sacred. The Crazy Horse monument is not without its own dissenters and critics.»