Vaktel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vaktel
Vaktel
Vitenskapelig(e)
navn
:
Coturnix coturnix
(Linnaeus, 1758)
Tetrao coturnix
Norsk(e) navn: vaktel[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Hønsefugler
Familie: Fasanfamilien
Slekt: Vaktler
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig
BirdLife International (2018)[2]

Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar
Artsdatabanken (2021)[3]

Habitat: terrestrisk, åpne enger, dyrket mark
Utbredelse: den gamle verden
Utbredelseskart for vaktel

Vaktel (Coturnix coturnix) er en hønsefugl i fasanfamilien og inngår i slekten vaktler, som ellers teller fem nålevende arter. Arten er utbredt i store deler av Afrika og det vestlige og sentrale Eurasia. Den hekker også såvidt i Norge, men her regnes den som sjelden. Arten regnes hovedsakelig for å være trekkfugl, men trekket er komplekst og noen plasser er den også en regulær standfugl.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Artens kryptiske fjærdrakt gir fuglen god kamuflasje i gresset.
Vaktelegg regnes mange steder som en delikatesse. Skallet kan variere ganske mye i fargen.

Det har vært uklart om arten skal betraktes som monotypisk eller polytypisk.[4] IOC World Bird List anerkjenner fem underarter,[5] noe vi følger her. Birds of the World anerkjenner fire, men hevder samtidig at en full revidering av taxonet er nødvendig og behandler den enn så lenge som monotypisk.[6]

Vaktel er nært et med engvaktel (C. japonica), kanskje også gressvaktel (C. pectoralis).[6] Registreringer fra Nordvest-Bangladesh referer normalt til nominatformen, men det er mer trolig at beskrivelsene egentlig referer til engvaktel.[6] Rasene ragonierii (Toscana i Nord-Italia) og parisii (trolig Sardinia) er synonymiserte med nominatformen.[6] Rasen africana har blitt introdusert til både Réunion og Mauritius, men kan være utdødd på Mauritius.[6]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Vaktel blir 16–20 cm lang og har et vingespenn på 32–35 cm.[6] Hannen veier 70–140 g, hunnen 70–155 g.[6] I felt er den tilnærmet umulig å skille fra engvaktel, men den vokaliserer annerledes. Arten har ei gulbrun lengdestripet kryptisk fjærdrakt og er vanskelig å få øye på i naturen, fordi den ofte gjemmer seg i høyt gress. Arten har lange vinger sammenlignet med andre hønsefugler, og den regnes som en trekkfugl.

Arten foretrekker åpne habitater, inkludert dyrket mark, helst i jevnt eller svakt bølgende landskap, og den unngår generelt skogkledde områder og våtmarker, selv om den ser ut til å kreve vannkilder i svært varme områder. Opptrer normalt opptil 1 000 moh, men mye høyere enkelte steder. I Ladakh er den registrert til 3 600 moh, og den har hekket i over 3 000 moh i Bhutan og opp i 2 300 moh i Tyrkia. I Afrika er arten registrert opp til 3 000 moh i høylandet i Kenya, 2 400 moh på Réunion, 2 300 moh på Komorene (hvor den opptrer i åpen trehei, opp til cirka 2 000 moh på Madagaskar, og i Sentral-Asia opp til 2 990 moh i Tadsjikistan. Foretrekker tett urtedekke som er mindre enn 1 m høyt. I Nordøst-Tanzania hekker arten sammen med harlekinvaktel (C. delegorguei) og forekommer på høyere bevokste og mindre nedbrutte gressletter. Arten unngår bar jord, men under trekk forekommer den på nesten alt av ugressdekke, inkludert langs kysten.[6]

Vaktel er utbredt i det meste av Europa, men bare sør i Fennoskandia, og langt østover i Asia, samt i Afrika. Arten gjester også øyer som Socotra, Seychellene, Island og Færøyene, og på sistnevnte har den til og med hekket.[6]

Vaktel finnes i Norge, der den står på Norsk rødliste for arter som sårbar.[3] Det er imidlertid en heller sjelden hekkefugl her. Den er utbredt svært sporadisk på Sør- og Østlandet og nordover til Møre og Trøndelag, og det har vært enkelte observasjoner så langt nord som i Troms. Her trives arten best i nærheten av dyrket mark og i enger i lavlandet.

Vaktelen legger normalt 8–13 egg i Europa og 5–7 i Afrika, med et snitt på ett egg i døgnet.[6] Eggene er omtrent en femtedel av et hønseegg og kan benyttes på samme måte. Redet er 11–12,5 cm i diameter og plasseres rett på bakken, ofte godt skjult i bunnvegetasjon eller høyt gress.[6] Inkubasjonen tar til når siste egget er lagt, og det tar 17–20 døgn og utføres av hunnen alene. Avkommet får flygedyktig fjærdrakt etter 16–19 og blir uavhengige etter 50–70 dager.[6]

Vaktelegg som mat[rediger | rediger kilde]

Vaktelegg regnes som en delikatesse i mange deler av verden, inkludert i Asia, Europa og Nord-Amerika. I det japanske kjøkken blir vaktelegg noen ganger brukt rå eller tilberedt som tamago (også kalt tamagoyaki, japansk brettet omelett) til sushi, og vaktelegg inkluderes også ofte i såkalte bentolunsjer.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[7] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[8][9][10]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 24. februar 2022. Besøkt 24. februar 2022. 
  2. ^ BirdLife International. 2018. Coturnix coturnix. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22678944A131904485. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22678944A131904485.en. Accessed on 03 June 2022.
  3. ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av vaktel Coturnix coturnix for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/9058
  4. ^ Puigcerver, M., Rodriguez-Teijeiro, J.D. and Gallego, S. (2001). The problem of the subspecies in Coturnix coturnix quail. Proceedings of the Perdix VII International Symposium on Partridges, Quails and Pheasants, Dourdan, France, 9–13 Oct. 1995. Game Wildl. Sci. 18(3&4): 561–572.
  5. ^ Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2022. IOC World Bird List (v12.1). doi: https://doi.org/10.14344/IOC.ML.12.1.
  6. ^ a b c d e f g h i j k l McGowan, P. J. K., G. M. Kirwan, E. de Juana, and P. F. D. Boesman (2020). Common Quail (Coturnix coturnix), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.comqua1.01
  7. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
  8. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  9. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  10. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]