Stokkand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stokkand
– hann (nærmest) og hunn –
– hann (nærmest) og hunn –
Vitenskapelig(e)
navn
:
Anas platyrhynchos
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: stokkand
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Andefugler
Familie: Andefamilien
Slekt: Anas
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: semi-akvatisk
Utbredelse: Palearktis og Nearktis

Stokkand (Anas platyrhynchos) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører slekten Anas i tribuset grasender (Anatini). Dette er tradisjonelle ender (Anatinae) som inngår som en underfamilie i andefamilien (Anatidae).

Stokkand er en vanlig andeart, som finnes ved alle slags stillestående og langsomt flytende vann, selv på svært små vann midt i storbyer. Stokkanden kan bli veldig gammel, det finnes ringmerkede eksemplarer som beviselig er over 25 år. Tamender (A. p. domesticus) stammer fra stokkand.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Hannens vinger er lyse på undersiden
Hunnens vinger er lyse på undersiden

Stokkand ble beskrevet av den svenske naturforskeren og legen Carl von Linné (Linnaeus) i 1758. Arten er typeart for slekten Anas, som danner grunnlag for det vitenskapelige navnet på såvel tribuset Anatini, som underfamilien Anatinae og familienavnet Anatidae.

Arten stokkand blir av og til ansett også å inkludere (noen eller alle av) artene laysanand (A. laysanensis), rødfotand (A. rubripes), golfand (A. fulvigula) og hawaiiand (A. wyvilliana).[1]

Mulige ustabile hybrider av artene stripeand (A. superciliosa), laysanand, hawaiiand og stokkand, oppdaget på noen øyer i Mikronesia, har blitt betraktet som en annen art; marianerand (A. oustaleti). Hybridisering er ellers kjent med minst 23 andre arter i slekten Anas for stokkand, og avkommet blir ofte fertilt. Det er dessuten kjent at stokkand hybridseirer med flere arter i slektene Aix, Alopochen, Anser, Branta, Tadorna, Cairina, Aythya og Somateria.[1]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Stokkand er en relativt stor andefugl med tydelig kjønnspreg. Arten måler cirka 55–70 cm og har et vingespenn på cirka 75–100 cm.[1] Hannen veier gjerne omkring 870–1 800 g, mens hunnen veier omkring 735–1 320 g.[1]

I hekketiden har hannens fjærdrakt blå vingespeil, med grønt skjær, og han er iriserende mørkegrønn på hode og halsen. Halsen er dessuten omgitt av en hvit ring. Ryggsiden er brunaktig, skuldrene, sidene og buken gråspekket, brystet kastanjebrunt. Føttene er gule eller rødgule. Nebbet er bare litt utvidet mot spissen, eller ikke i det hele tatt. Hunnen har også blått vingespeil i hekketiden, men er ellers spettet mørkebrun på oversiden og spettet rustgul på undersiden. Når hekketiden er på hell myter hannen og får såkalt eklipsedrakt, ei fjærdrakt som er mer uanselig og lik hunnens, men han får nærmest sort krone og mørkere overdel og bryst. Ungfugler ligner også hunnen, men er mørkere, mer spettet på undersiden, og har sort krone og tydelig øyestriper.[1]

Fordi forskjellen i fjærdrakt mellom kjønnene er så stor, klassifiserte Linnaeus først hannen og hunnen som to forskjellige arter. Hunnen kan dessuten lett forveksles med ærfugl-hunnen, men stokkanda har lavere og flatere nebb enn ærfuglen.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Stokkand regnes som primært herbivor, men det har lenge vært kjent at arten kan ha en omnivor diett i deler av året. Nylig er det imidlertid avdekket at stokkender også kan drepe og ete andre fugler, selv om det er sjeldent.[2]

Stokkanda begynner eggleggingen straks etter issmeltingen. Redet ligger ofte nært vann, og inneholder 10-12 hvitaktige egg. Rugetiden er mellom 27 og 28 dager før eggene blir klekket. Det nyklekte avkommet mates med kromelk i den første perioden. Deretter tar det fra 50 til 60 dager før ungene er flyvedyktige.

Inndeling og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Stokkender finnes over store deler av den nordlige halvkule. Inndelingen av arten følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras & Kirwan (2017).[1]

Treliste

Den foreslåtte underarten neoborea er synonymisert med nominatformen.[1]

Jakt på stokkand[rediger | rediger kilde]

I Norge kan arten fritt jaktes på hav og fjord i perioden 21.august til 23. desember, fra svenskegrensen til og med Vest-Agder fylke. I resten av landet er det jakt i perioden fra 21. august til 23. desember.[3] Det felles mer enn 50 000 individer hvert år i Norge.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Carboneras, C. & Kirwan, G.M. (2017). Mallard (Anas platyrhynchos). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ Petrovan, S.U. & Leu, M. (2017) Hunting and consumption of passerine birds by wild Mallards (Anas platyrhynchos). Waterbirds 40(2): 187–190.
  3. ^ «Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2012 til og med 31. mars 2017 § 2 (FOR-2012-03-01-190)» (norsk). Lovdata. Besøkt 28. september 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]