Det vesle huset og den lange vinteren

Det vesle huset og den lange vinteren
orig. The Long Winter
Forfatter(e)		Laura Ingalls Wilder
Språk		Engelsk
Sjanger		Barneroman
Utgitt		15. juni 1940
Forlag		Harper
Illustratør(er)		Helen Sewell, Garth Williams
Oversetter(e)		Jo Tenfjord
Sider		271 (norsk)
OCLC		302791

Det lille huset og den lange vinteren (The Long Winter) er den sjette i en serie av ni selvbiografiske romaner skrevet av Laura Ingalls Wilder. Den utkom i 1940. Fortellingen begynner på høsten 1880 og avsluttes på våren 1881.

Handling

I de første kapitlene forteller Laura at hun og faren hennes høyet, da faren hennes, Charles, forteller henne at det vil bli en lang og hard vinter fordi bisamrottene bygde seg hus med tykke vegger, hvilket ifølge Charles er et klassisk tegn på en hard vinter, og dette året hadde de bygd de tykkeste veggene han noensinne hadde sett. I oktober samme år kom den første snøstormen tidligere enn vanlig, og på grunn av dårlig isolasjon bestemmer Charles seg for at de skal flytte til byen før vinteren virkelig slo til. I byen De Smet noen dager senere møtte Charles på en gammel indianer som kom med en advarsel til dem: Han holdt 7 fingre i luften for å advare om at hver 7. vinter er av det litt kraftigere slaget. Når denne 7-års perioden ble gjentatt 3 ganger, ville vinteren bli ekstra hard. På nytt holdt han 7 fingre i luften; nå fortalte han hvor mange måneder den 21. vinteren ville vare, og denne kommende vinteren ville være vinter nr 21.

I dagene etter opplevde familien en periode med en "Indian Summer" – en periode med varmt sommervær. Charles på sin side hadde en følelse av at naturen 'planla' å slippe løs voldsomme krefter og fikk til slutt overbevist kona Caroline om å flytte inn til byen.

Vinteren begynner

En ettermiddag, noen dager etter at de flyttet til byen var Laura og lillesøstera Carrie på skolen da en storm bygde seg opp. Læreren var nettopp kommet østfra og hadde, i motsetning til Laura og familien hennes, aldri opplevd en kraftig snøstorm før. Hun ga elevene tidlig fri, men før hun nesten fikk sagt takk for i dag, slo stormen til med tett snødrev og kraftig vind. Så å si alle elevene måtte bare gjette på hvor de var hen og gå i rekke, tett innpå hverandre, fordi ingen kunne se noen verdens ting. Man diskuterte og kranglet om hvilken retning man skulle gå i, men noe motvillige ble man til slutt enige og tuslet videre, inntil en av elevene bokstavelig talt gikk på veggen. Det viste seg at de var kommet inn i byens ytterste kvartal; hadde man gått noen få meter på den andre veien som ble foreslått, hadde man etter all sannsynlighet gått seg vill og i verste fall ikke overlevd. Dette var den site dagen på lenge som det ble arrangert skole. Dager etter bestemmer Charles og andre menn, blant annet Mr. Edwards (fra Det vesle huset på prærien) seg for å brøyte jernbanen mellom De Smet i Dakota og Tracy i Minnesota, fordi innbyggerne i De Smet og andre byer lenger vestover var avhengig av matvarer og andre ting som måtte sendes vestover med tog. Dette skulle vise seg å være en jobb som var forgjeves. Bare noen dager etter at de ble ferdige kom det en ny snøstorm. Slik fortsatte det, og etterhvert ble lagrene mindre og mindre og priesene høyere og høyere, både for mat, parafin og kull som man brukte for å fyre med og å få varme. Den siste gangen toget kommer i løpet av denne vinteren, er rett før jul.

Januar gikk uten at innbyggerne i De Smet fikk noen former for matvarer og andre varer de trengte, fordi fordi jernbaneoperatørene hadde bestemt at ingen tog skulle passere vestover før vinteren var over. 2- og 3-dagers snøstormer kom tett i tett, mange ganger var det bare én dag uten de kraftige vindene. Ingalls-familien og de andre som bodde i byen levde på det som var igjen av brunt brød og poteter. En dag sa Laura: En dag i februar gikk det opp for henne hvor lite hvete de hadde igjen. Like før hadde Laura klaget på hvor lei hun var av å spise brunt brød uten noen ting på. Da så hun en pose i et hjørne på kjøkkenet hvor Ma hadde lagret hveten i og hvor tom den var. Laura spurte deretter om ikke Pa kunne kjøpe mer hvete. Da sa Ma at det ikke var mer hvete igjen i byen. Laura spurte så om familien kom til å sulte, men da sa Ma at om det var nødvendig, ville Pa slakte kua Ellen og en kvigekalv de hadde – til Lauras store fortvilelse.

Den dagen var Charles ("Pa") ute og lagde høyballer som de fyrte opp for å beholde varmen i huset. På ettermiddagen, rett før kveldsmaten var klar, hadde han nyheter: Et rykte hadde spredt seg i byen om at en bonde som bodde ca 3 norske mil sør for byen, hadde et lager med korn som innbyggerne i De Smet sårt trengte for å unngå å sulte. Alt de hadde igjen var brød til frokost og 6 poteter.

En dag bestemte Almanzo Wilder at noe måtte gjøres. Han og Lauras klassekamerat Cap Garland trosset farene ved å forlate byen og dra til den aktuelle gården for å sjekke om ryktene var sanne, hvilket de også var. Problemet var bare at han som eide gården, ikke ville selge kornet. Almanzo og Cap ga sto også på sitt, og fikk forhandlet seg fram til en pris for kornet; 1,25 dollar per bushel (ca 35 liter). De kom tilbake til byen om kvelden; akkurat i det øyeblikket en ny snøstorm slo til. Dagen etter, da hveten skulle selges, ble man etter mye klabb og babb (mr. Bushel, han som var "ansvarlig" for å selge korn i byen ville selge hveten for 3 dollar per bushel; de som ville kjøpe hveten mente at det var urettferdig dyrt) enige om at man skulle selge hveten etter rasjon, etter hver families behov. De som var helt tom for hvete, som f. eks. familien Ingalls, kunne kjøpe mye, mens Almonzo og broren Royal ikke kjøpte noe fordi de hadde en del igjen.

Mars var over og april begynte, uten at stormene hadde noen planer om å gi seg; de var verre enn noen gang tidligere. Mot slutten av april sa Charles at de ville ha nok høy til å holde varmen i huset; takket være Laura og at Charles selv ikke ville klart å lage nok høy til å vare vinteren igjennom hvis han hadde gjort det alene.

Natta etter lå Laura lys våken og hørte på vinden. Om kvelden snakket de om at stormene måtte gi seg og at stormene ikke kunne ta dem. Vinden hun hørte blåste også kraftig, men hadde likevel ikke det samme brølet som når snøstormene raste. Midt på natten raste hun opp og sa til Charles at Chinook-vinden blåste; at vinteren var over, snøstormene hadde gitt opp, og at våren endelig var kommet. Mai var her og det første toget siden jul skulle endelig komme. Dagen da det toget kom samlet Ingalls-familien og familien Boast seg og spiste julemiddag; våren var kommet og det ville de feire med en skikkelig julemiddag.

Biografisk kontekst

"The Long Winter" handler om perioden fra høsten 1880 til våren 1881, en årstid med så mange kraftige snøtstormer ("blizzards") at denne vinteren gikk inn i historebøkene som "snøvinteren". Korrekte detaljer i Lauras bok inkluderer navnene til de ulike innbyggerne, lengden på vinteren, jernbanen som måtte stenges og nesten-hungersnøden som kom som en konsekvens av at jernbanen ble stengt (som sitatet ovenfor viser), den unormalt kalde kulden, den fryktelige faren for å bli tatt av en kraftig snøstorm (de som ble tatt av en slik storm, frøs som regel ihjel) og det motet som Almanzo Wilder og Cap Garland viste da de satte sine egne liv på spill da de dro ut på den åpne prærien for å se etter hvete ingen var helt sikre på at eksisterte.

Den "fiksjonelle" delen er det kapitlet hvor indianeren advarer mot vinteren som er i vente, og denne "evigvarende 'prosesjonen'" av snøstormer som i gjennomsnitt varte i 3 dager med 2 til 2,5 dagers mellomrom i perioden fra oktober til april. Historiske bevis skal ha det til at det var uvanlig mange stormer den vinteren, men at Lauras ca 35 snøstormer var litt overdramatisert. Dessuten viser research som forfattere bak diverse biografier om Laura har gjort, at Almonzo Wilder og Cap Garland ikke dro 20 miles (ca 3 norske mil), men 12 miles (ca 2 norske mil). Den siste forskjellen mellom boka og virkeligheten er Almanzos alder som i boka var satt til å være 6 år, men i virkeligheten var Almonzo 10 år eldre enn Laura. Bortsett fra disse små forskjellene regnes "The Long Winter" som et nøyaktig portrett av den legendariske vinteren i Dakota Territory.