Den portugisiske kolonikrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den portugisiske kolonikrigen
Js-municiamento f-84.jpg
Dato19611974
StedAngola, Guinea-Bissau og Mosambik
ResultatKrigen førte til den portugisiske nellikrevolusjonen, som ledet til selvstendighet for alle afrikanske koloniene.
Stridende parter
Portugal Portugal Portugal
Sør-Afrika Sør-Afrika
Rhodesia Rhodesia
MPLA MPLA
Flag of UNITA.svg UNITA
FNLA
PAIGC PAIGC
Mosambiks flagg FRELIMO
Flag of MLSTP.svg MLSTP
Cuba Cuba
Styrker
70 000 i Angola
42 000 i Guinea-Bissau
57 000 i Mosambik
6 500 i Angola
7 000 i Guinea-Bissau
6 500 i Mosambik
Et ukjent antall cubanske ekspedisjonsstyrker
Tap
8 290 dødeFlere tusener døde

Den portugisiske kolonikrigen (portugisisk: Guerra Colonial Portuguesa), også kjent som Den oversjøiske krigen (Guerra do Ultramar) i Portugal og Frigjøringskrigen (Guerra do Libertação) i de tidligere koloniene, ble utkjempa mellom Portugals militære og nasjonalistbevegelser i Portugals afrikanske kolonier mellom 1961 og 1975. Det portugisiske regimet ble styrta i et kupp i 1974, og den etterfølgende endringa av regjering fikk en slutt på konflikten.

Misnøye med kolonikrigen særlig Den mosambikiske uavhengighetskrigen var medvirkende til at det autoritære regimet ble felt av et opprør blant de militære. De unge offiserene mente dette var kriger Portugal aldri kunne vinne.[1] Portugal oppga besittelsene i India i 1961 og en frigjøringskrig begynte i Angola. I Guinea (1963) og Mosambik (1964) begynte væpnet opprør mot kolonimakten. De militære anså det som helt urealistisk å beholde koloni med ren maktbruk. Blant soldatene var det mange klager over manglende forsyninger, inkompetanse og negativ omtale av de portugisiske styrkene hjemme i Portugal. De militære enheten i felten var små og oftest var det ingen offiserer over kapteins nivå. Regimelojale, høyere offiserer oppholdt seg stort sett i Lisboa der de utførte kontorarbeid.[2] Sviktende økonomi var trolig medvirkende til misnøyen med Salazars regime.[3] Portugal var også under internasjonalt press. USA og Storbritannia viste misnøye med Salazars politikk i koloniene.[2]

I motsetning til andre europeiske kolonimakter forlot ikke det portugisiske Estado Novo-regimet sine afrikanske kolonier i løpet av 1950- og 60-tallet (Brasil ble uavhengig i 1822).[4][5] Portugals kolonier i Afrika og Asia utgjorde omkring 2,1 millioner km2 med nær 10 millioner innbyggere.[6] På 1960-tallet kom det flere væpna uavhengighetsbevegelser i de portugisiskspråklige områdene Angola, Mosambik og Portugisisk Guinea.

Etter hvert som krigen utspant seg møtte Portugal større motstand fra det internasjonale fellesskapet i form av embargo mot skip lasta med våpen og andre sanksjoner. Innad i Portugal ble krigen stadig mer upopulær på grunn av dens langvarighet og kostnad, forverring av forhold til andre FN-land og krigens rolle som forlenger av Estado Novo-regimet og det udemokratiske status quo-et.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brekke, Bo (1988). Knus apartheid: et studiehefte om det sørlige Afrika. Oslo: Fellesrådet for det sørlige Afrika. 
  2. ^ a b Olivas Osuna, J. J. (2014). The deep roots of the Carnation Revolution: 150 years of military interventionism in Portugal. Portuguese Journal of Social Science, 13(2), 215-231.
  3. ^ Story, J. (1976). Portugal's revolution of carnations: Patterns of change and continuity. International Affairs, 52(3), 417-433.
  4. ^ Wheeler, Douglas (2010). Historical dictionary of Portugal. Lanham, Maryland: Scarecrow Press. ISBN 9780810870758. 
  5. ^ Verden i dag. Bonniers spesialblader og bøker. 1994. ISBN 8277480024. 
  6. ^ Gyldendals konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 1933.