Mário Soares

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mário Soares
Mário Soares (2003) portrait.jpg
FødtMário Alberto Nobre Lopes Soares
7. desember 1924
Lisboa
Død7. januar 2017 (92 år)
Lisboa
Ektefelle Maria Barroso
Utdannet ved Universitetet i Lisboa
Yrke Politiker, advokat
Parti Partido Socialista
NasjonalitetPortugal
Livssynukjent verdi
Medlem avAcademia Brasileira de Letras
Utmerkelser
30 oppføringer
Storkorset av Isabella den katolskes orden, Fyrsten av Asturias' pris for internasjonalt samarbeid, Nord-Sør-prisen, Sonderstufe des Großkreuzes des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Elefantordenen, Den nassauske husorden av den gylne løve, Republikken Polens fortjenstorden, storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden, Finlands hvite roses orden, storkjede av Sydkorsordenen, Storkorset av Tårn- og sverdordenen, storkorset av Kristusordenen (Portugal), Serafimerordenen, storkors av Piusordenen, storkors med ordenskjede av Den islandske falkeorden, storkors av Frelserens orden, storkorset av Den nasjonale fortjenstorden, storkors av Den nederlandske løves orden, storkors av Ordenen Polonia Restituta, storkors av Eikekroneordenen, storkors av St. Olavs Orden, storkorsridder av Order of the Bath, storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, storkors av Æreslegionen, Dannebrogordenen, storkorset av Karl IIIs orden, æresdoktor ved Universitetet i Rennes 2, storkors av Eikekroneordenen, Republikken Polens fortjenstorden, Den internasjonale Simón Bolívar-prisen
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Mário Alberto Nobre Lopes Soares (født 7. desember 1924, død 7. januar 2017 i Lisboa[1]) var en portugisisk sosialdemokratisk politiker for Partido Socialista (PS). Soares hadde sentrale posisjoner etter nellikrevolusjonen i 1974, da Marcelo Caetanos regime ble styrtet. Han var Portugals statsminister fra 1976 til 1978 og fra 1983 til 1985 og var deretter president mellom 1986 og 1996.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mário Soares var sønn av Elisa Nobre Baptista og João Lopes Soares. Faren var republikansk politiker og koloniminister og grunnla og ledet skolen Colégio Moderno.[2]

Fra 1942 studerte Soares historie og filosofi ved Universitetet i Lisboa. Etter at han fullførte dette studiet, begynte han i 1952 å studere rettsvitenskap, et studium som varte til 1957.[2] Etter å ha arbeidet ved Colégio Moderno, begynte han samme år som advokat.[2]

I 1940-årene kom han inn i ungkommunistiske kretser. Han sluttet han seg til Partido Comunista Português (PCP) i 1944 og kom med i ledelsen for ungkommunistene i Lisboa.[2] Fra 1946 til 1948 var han medlem av sentralkomiteen i Movimento de Unidade Democráticas ungdomsbevegelse.[2] I 1946 ble han for første gang arrestert av det hemmelige politiet PIDE.[2]

Soares ledet i 1948–49 presidentkampanjen til general José Norton de Matos.[2] I 1952 gikk han ut av kommunistpartiet og deltok i grunnleggelsen av Resistência Republicana, et ikke-kommuistisk alternativ på venstresiden.[2] Soares ble organisasjonens representant i Directório Democrato-Social i 1956. I 1958 arbeidet han for presidentkandidaturet til general Humberto Delgado.[2]

I februar 1949, mens han satt fengslet, giftet Soares seg med skuespilleren Maria de Jesus Simões Barroso.[2]

Sosialistpartiets leder[rediger | rediger kilde]

I april 1964 grunnla Francisco Ramos da Costa, Manuel Tito de Morais og Mário Soares Acção Socialista Portuguesa (ASP) i Genève. Ideologisk sto den for en blanding av sosialdemokratiske og liberale tanker.[3] Soares fikk ansvar for internasjonale forbindelser.

Etter flere fengselsopphold var Soares fortsatt ubøyelig. Sammen med kona Maria Barroso og barna Isabel og João deporterte regimet ham i mars 1968 med skip til São Tomé og Príncipe. De ble han til november. Salazar hadde fått slag og var sommeren 1968 blitt avløst av Marcelo Caetano, og han tillot Soares å returnere til Lisboa.

Ved valget i 1969 var Soares listetopp for valgalliansen Comissão Eleitoral de Unidade Democrática (CEUD).[2] Etter at han ble kjent med at det hemmelige politiet forberedte en ny sak mot ham, reiste han i april 1970 i eksil og slo seg ned i Paris.[2] I 1973 ble ASP til Partido Socialista (PS) ved en kongress i Vest-Tyskland.[4] Soares ble partileder.[2]

Etter nellikrevolusjonen vendte Soares tilbake til Portugal. Han ble utenriksminister i de midlertidige regjeringene fra mai 1974 til mars 1975. Han ble dermed involvert i forhandlingene om uavhengighet for Portugals kolonier i Afrika:[1] Angola, Guinea-Bissau, Kapp Verde, Mosambik og São Tomé og Príncipe. Soares gikk ut av regjeringen og protesterte mot kommunistenes innflytelse, blant annet i den sosialistiske pressen.[5]

Som partileder dominerte Soares sosialistpartiet.[6] Gjennom kontaktene han hadde til andre partier i Den sosialistiske internasjonale fikk partiet økonomisk støtte.[7] Soares utviklet gode forbindelser til sosialdemokrater i Vest-Europa, inkludert Sverige, Storbritannia og Vest-Tyskland. Gjennom dette sikret sosialistpartiet seg støtte til å bygge partiapparat og drive politisk mobilisering. Særlig viktig var forholdet til Willy Brandt og det tyske SPD og den økonomiske støtten som ble gitt gjennom dem.[8]

Statsminister i to perioder[rediger | rediger kilde]

Mário Soares i 1975.

Soares ledet sosialistpartiet ved valget til grunnlovgivende forsamling i 1975. Ved valget 25. april 1975 oppnådde PS 37,9 % av stemmene, mot det kommunistiske PCPs 12,5 %.[9] Partiet hadde imidlertid ikke tilstrekkelig flertall til å danne regjering. Utover i 1975 tok radikale krefter kontroll over gårder og industrivirksomheter. Den 25. november 1975 forsøkte radikale offiserer seg på et kupp, men ble slått tilbake av den mer moderate offiseren António Ramalho Eanes. Eanes' grep om makten banet vegen for at Soares kunne bli statsminister.[5]

Under ledelse av Soares ble Sosialistpartiet det største partiet også ved valget til nasjonalforsamlingen i 1976.[6] Ved dette valget fikk PS 34,9 % av stemmene.[10] Den 23. juli 1976 ble Soares utnevnt til landets første statsminister etter innføringen av ny grunnlov tidligere samme år. Soares ledet en mindretallsregjering. I desember 1977 måtte han gå av som statsminister etter at et mistillitsforslag fikk flertall i nasjonalforsamlingen.[11] Soares dannet deretter en koalisjon mellom PS og høyrepartiet Partido do Centro Democrático Social (CDS), en ustabil regjering.

Sosialistpartiets slagord var «ja til sosialisme, nei til diktatur».[12] Til tross for radikal retorikk, markerte PS seg som et parti med klar antikommunistisk profil.[12] Gjennom dette appellerte partiet til middelklassevelgere. PS konkurrerte med Partido Social Democrata (PSD) om sentrumsvelgerne.[12][6] Den antikommunistiske profilen satte samtidig stopper for allianse med kommunistpartiet PCP.[12] Sosialistpartiets politikk gikk til høyre etter at Soares ble statsminister i 1976.[12] I 1979 ble partiprogrammet moderert og brakt mer i samsvar med den politikk partiet faktisk førte. Henvisningene til marxismen ble tatt ut av programmet.[12] PS utviklet seg til et prokapitalistisk parti som støttet Portugals medlemskap i NATO og som støttet europeisk integrasjon.[13] Soares og hans parti gikk inn for landets medlemskap i EF. Den 28. mars 1977 leverte han Portugals søknad. Den 12. juni 1985 ble medlemssøknaden godkjent. Portugal ble medlem av EF 1. januar 1986.

Statsminister Soares kom i konflikt med president António Ramalho Eanes og i juli 1978 oppløste presidenten regjeringen.[14] Dette skapte en vedvarende personlig konflikt mellom de to. Soares og PS gikk bort fra avtalen med Eanes om ikke å støtte grunnlovsendringer som ville redusere presidentmakten. I stedet gikk partiet sammen med Aliança Democrática (AD) om å endre grunnloven, blant annet slik at statsministeren ikke lenger skulle stå politisk ansvarlig overfor presidenten, men i stedet nasjonalforsamlingen. Soares og PS fikk på sin side lovnad om at det ikke skulle foretas privatisering av sektorer som var nasjonalisert etter nellikrevolusjonen.[14] Grunnlovsendringen i 1982 avskaffet også Revolusjonsrådet.

Etter nyvalg i 1983 og langvarige forhandlinger gikk bloco central, PS og PSD, i koalisjon med Soares som statsminister.[14][11] Soares utfordret da ikke president Eanes ytterligere, ettersom Soares selv hadde ambisjoner om å bli president og helst ikke ville innta et svekket presidentembete.[14] Soares' siste koalisjonsregjering gikk i oppløsning i 1985 og det ble nyvalg i oktober samme år.[11] Ved valget i 1985 gikk partiet på et nederlag, og fikk 20,8 % av stemmene.[15]

President[rediger | rediger kilde]

Brasils president José Sarney mottar president Mário Soares (1988).

Soares gikk av som partileder i 1985 for å stille til valg som president. Til tross for avgangen beholdt han sin innflytelse i partiet.[7]

Etter å ha fått 25,4 % av stemmene og nest størst oppslutning i første valgomgang ved presidentvalget i 1986, som Diogo de Freitas do Amaral vant med 46,3 %,[16] gikk Soares seirende ut av andre valgomgang. Han fikk da 51,2 % av stemmene.[17] I 1991 ble han gjenvalgt til presidentembetet med en oppslutning på 70,4 %.[18] Soares var den første presidenten med sivil bakgrunn i den tredje republikk.[19]

Som president la Soares vekt på stabilitet og holdt til å begynne med lav profil.[11] Ved en ny grunnlovsendring i 1989 ble de siste henvisningene til sosialistiske målsettinger, opprinnelig innført i 1976, fjernet. Det ble mulig med privatisering av nasjonalisert virksomhet. Det meste av tiden han var president, kom statsministeren fra sentrum-høyrepartiet PDS, som dannet flertallsregjering. Soares gjorde seg gjeldende i politikkutformingen ved flittig bruk av presidentens vetomakt og ved oversendelse av lovforslag til konstitusjonstribunalet for grunnlovsprøving, begge deler særlig i andre presidentperiode.[20]

Soares var president til 1996.

Senere virke[rediger | rediger kilde]

Fra 1999 til 2004 var han medlem av Europaparlamentet.[21] Soares håpet på å bli valgt til parlamentspresident, men forhandlingene mellom Det europeiske sosialdemokratiske parti og Det europeiske folkeparti om å dele på presidentvervet brøt sammen fordi Soares insisterte på at han skulle være president i første halvdel av parlamentsperioden.[22]

Soares forsøkte å komme tilbake som president i 2006, men tapte da presidentvalget. Aníbal Cavaco Silva fra sentrum-høyrepartiet Partido Social Democrata vant med 50,5 % av stemmene i første valgomgang. Soares fikk 14,3 % av stemmene.[23]

Død[rediger | rediger kilde]

Soares ble 13. desember 2016 innlagt på Hospital da Cruz Vermelha. Han døde den 7. januar 2017. Regjeringen erklærte tre dagers landesorg.[24]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Soares mottok en lang rekke utmerkelser og priser. Han var innehaver av storkors av Kristusordenen, storkors med kjede av Tårn- og sverdordenen og storkors med kjede av Frihetsordenen.[25]

I 1995 ble han tildelt Fyrsten av Asturias' pris for internasjonalt samarbeid[26] og i 1998 Den internasjonale Simón Bolívar-prisen av Unesco.[27] I 2000 mottok han Nord-sør-prisen fra Europarådet.[28] Soares var æresdoktor ved 36 universiteter.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Lopez, Elias E. (7. januar 2017). «Mário Soares Dies at 92; Guided Portugal’s Shift to Democracy». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 7. januar 2017. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m «Museu da Presidência da República». Museu da Presidência da República. Besøkt 8. januar 2017. 
  3. ^ «Acção Socialista Portuguesa (1964)». Politipedia. Besøkt 8. januar 2017. 
  4. ^ «PS - Biografia Alongada». Centro de Documentação 25 de Abril, Universidade de Coimbra. Besøkt 8. januar 2017. 
  5. ^ a b Birmingham, 2003, s. 191-192.
  6. ^ a b c Heidar og Berntzen, 1993, s. 288.
  7. ^ a b Heidar og Berntzen, 1993, s. 285.
  8. ^ Evans, 2012, s. 79.
  9. ^ «CNE Resultados Eleitorais». Comissão Nacional de Eleições. Arkivert fra originalen 2016-03-04. Besøkt 8. januar 2017. 
  10. ^ «CNE Resultados Eleitorais». Comissão Nacional de Eleições. Arkivert fra originalen 2017-03-02. Besøkt 8. januar 2017. 
  11. ^ a b c d Heidar og Berntzen, 1993, s. 291.
  12. ^ a b c d e f Heidar og Berntzen, 1993, s. 284.
  13. ^ Heidar og Berntzen, 1993, s. 287–288.
  14. ^ a b c d Heidar og Berntzen, 1993, s. 290.
  15. ^ Resultados Eleitorais Arkivert 2 mars 2017 hos Wayback Machine., Comissão Nacional de Eleições. 8. januar 2017.
  16. ^ «CNE Resultados Eleitorais». Comissão Nacional de Eleições. Arkivert fra originalen 2016-03-04. Besøkt 8. januar 2017. 
  17. ^ «CNE Resultados Eleitorais». Comissão Nacional de Eleições. Arkivert fra originalen 2016-03-04. Besøkt 8. januar 2017. 
  18. ^ «CNE Resultados Eleitorais». Comissão Nacional de Eleições. Arkivert fra originalen 2016-03-22. Besøkt 8. januar 2017. 
  19. ^ Lobo, Pinto og Magalhães, 2012, s. 31.
  20. ^ Neto og Lobo, 2012, s. 60–64.
  21. ^ Hooper, John (8. januar 2017). «Mário Soares obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 8. januar 2017. 
  22. ^ Evans, 2012, s. 80.
  23. ^ «CNE Resultados Eleitorais». Comissão Nacional de Eleições. Arkivert fra originalen 2012-08-21. Besøkt 8. januar 2017. 
  24. ^ Reuters (7. januar 2017). «Mário Soares, former prime minister of Portugal, dies aged 92». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 8. januar 2017. 
  25. ^ a b «Mário Soares | Premios». Fundação Mário Soares. Besøkt 8. januar 2017. 
  26. ^ «Mário Soares - Laureates». The Princess of Asturias Foundation. Besøkt 8. januar 2017. 
  27. ^ «Laureates». Unesco. Besøkt 8. januar 2017. 
  28. ^ «List of the previous Laureates since 1995». North-South Centre. Besøkt 8. januar 2017. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Birmingham, David: A Concise History of Portugal, 2. utgave, Cambridge: Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-53686-3
  • Evans, Ana Maria: «The Adjustment of Portuguese Political Parties to the Challenges of Multilevel Governance: A Comparative Analysis of Political Affiliation in the European Parliament», i Sebastián Royo (red.): Portugal in the Twenty-First Century. Politics, Society, and Economics, Lanham, MD: Lexington Books, 2012, s. 69–91. ISBN 978-0-7391-3756-7
  • Heidar, Knut og Einar Berntzen: Vesteuropeisk politikk. Partier, regjeringsmakt, styreform, Oslo: Universitetsforlaget, 1993
  • Lobo, Marina Costa, António Costa Pinto og Pedro Magalhães: «The Political Institutions of Portuguese Democracy», i Sebastián Royo (red.): Portugal in the Twenty-First Century. Politics, Society, and Economics, Lanham, MD: Lexington Books, 2012, s. 23–48. ISBN 978-0-7391-3756-7
  • Neto, Octavio Amorim og Marina Costa Lobo: «Portugal's Semi-Presidentialism (Re)Considered: An Assessment of the President's Role in the Policy Process», 1976-2006, i Sebastián Royo (red.): Portugal in the Twenty-First Century. Politics, Society, and Economics, Lanham, MD: Lexington Books, 2012, s. 49–68. ISBN 978-0-7391-3756-7

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mário Soares: Portugal. Rechtsdiktatur zwischen Europa und Kolonialismus, Reinbek bei Hamburg: Rowohlt, 1973.