Hopp til innhold

Olav den hellige

Denne artikkelen er semibeskyttet.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Olav Haraldsson»)
Olav II Haraldsson
Konge av Norge
FødtÓláfr Haraldsson
ca. 993[1]Rediger på Wikidata
Ringerike[2]
Død29. juli ca. 1030
Stiklestad
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleAstrid Olofsdatter, datter av Olof Skötkonung av Sverige
Partner(e)Alfhild[3]
FarHarald Grenske[4]
MorÅsta Gudbrandsdatter[4]
SøskenHarald Hardråde
Halfdan Sigurdsson
BarnMagnus (1024–1047)
Ulvhild av Norge, f. 1020 i Borg, d. i Saksen 24. mai 1071; g. m. Ordulf av Saksen (1020–1072)
NasjonalitetNorge
GravlagtNidarosdomen
Annet navnOlav den hellige
Olav Digre
Regjeringstid1015–1028
Olav den hellige på Commons
Olav den hellige
Konge og helgen
FødtÓláfr Haraldsson
ca. 993[1]Rediger på Wikidata
Ringerike
Død29. juli 1030[5][6]Rediger på Wikidata
Stiklestad
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleAstrid Olofsdatter (1019–)[4][7]
Partner(e)Alfhild[3]
FarHarald Grenske[4]
MorÅsta Gudbrandsdatter[4]
SøskenHarald Hardråde
Halfdan Sigurdsson
BarnMagnus den gode[4]
Ulvhild av Norge
NasjonalitetNorge
GravlagtNidarosdomen
Helligkåretca. 1031
Anerkjent avDen katolske kirke og Den ortodokse kirke
Festdag29. juli (Olsok) og 10. juli i Sør-Tyskland
Se ogsåEkstern biografi
VernehelgenNorge
I kunstenKonge med øks. Noen ganger med sverd eller spyd.
Olav den hellige på Commons

Olav II Haraldsson, også kalt Olav den hellige, Hellig-Olav, Sankt Olav og Olav Digre (norrønt: Óláfr Haraldsson, Óláfr hinn helgi), født ca. 993 på Ringerike, død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros, var Norges konge fra 1015 til 1028.

Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.[8]

Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra omkring 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under kirkegulvet i Nidarosdomen.

Familie

Theodoricus monachus skrev at Olav var sønn av Harald Gudrødsson og Åsta.[9] Heimskringla angir at Olav var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter.[10]

Alle de kjente sagaene angir at han var tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden.[11] Olavs far Harald Grenske var sønn av Gudrød Bjørnsson. (Theodoricus monachus skrev at Olavs farfar het Gudrød Syr.[12]) Gudrød skal ha vært sønn av Bjørn Farmann, Harald Hårfagres sønn.[13] Slektskapet med Harald Hårfagre støttes ikke av samtidige kilder. Når Olavs skalder omtalte ham som Haralds arvtaker, mente de ikke Hårfagre, mens Harald Grenske.[14]

Det å stamme fra Harald Hårfagre var politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, ble redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere av Harald Hårfagre.[15]

Olavs far døde da Åsta gikk gravid med Olav.[16] Hun giftet seg senere ifølge Heimskringla med Sigurd Syr.[10]

Theodoricus monachus og Flateyjarbok skrev at Olav vokste opp på Opplandene.[17] Heimskringla spesifiserer at det var på Ringerike,[18], det samme gjør Fagerskinna.[19]

Olav fikk sønnen Magnus med sin trellkvinne Alvhild, og datteren Ulvhild Olavsdatter med kona Astrid.[20]

Egenskaper

Snorre Sturlason skildrer Olavs egenskaper og utseende svært positivt,[21] trolig konstruert som en del av legendedannelsen.

Tilnavnet Olav Digre tilsier at han var større enn vanlig. Det norrøne ordet kan henvise til tykk eller grovbygd, men mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet.

Sverdet «Bæsing»

Flere kilder oppgir at Olav eide et sverd som ble kalt «Bæsing».[22] Noen kilder beskriver at han fikk sverdet av sin fosterfar Rane Roesson (også kalt Rane Vidførle[22]), og at sverdet hadde blitt røvet fra landvetten Olaf Geirstadalfs gravhaug i Vestfold. Kildene oppgir også at Olav selv kalte sverdet for «Hneitr», som skulle bety «med gulltråd om hjaltet».[22]

Dåp og konfirmasjon

William av Jumièges skrev ca 1050-1070 i Normannernes historie,[23] at Olav Haraldsson på oppfordring av erkebiskop Robert ble tvettet av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve. Dette skjedde trolig i Rouen vinteren 1013-1014.[24] Williams arbeid var kortfattet og basert på verket til Dudo av Saint-Quentin som ble skrevet en gang mellom 1015 og 1026, De moribus et actis primorum Normannorum ducum – Historien om Normannernes liv og død.

Erkebiskop Øystein Erlendsson skrev i Passio Olavi ca. 1150-1160 at Olav ilte til dåpens nåde i Rouen, og ble renset med den frelsende dåp.[25]

Theodoricus monachus skrev ca. 1180 at noen mente at Olav ble døpt av Olav Tryggvasons hirdprest sammen med moren, da han var tre år gammel, noen mente han ble døpt i Anglia (England) og andre i Rouen, men at han ikke visste hva som var rett.

I yngre islandske sagaer som Den legendariske sagaen om Olav den hellige ble han døpt på Opplandene da han var fem år gammel, etter Heimskringla ble han døpt sammen med moren og stefaren tre år gammel og i Flateyjarbok likeledes hjemme hos stefaren.[26]

Egil Kraggerud[27] mente at handlingen i Rouen var å tolke som en konfirmasjon - en stadfestelse av dåpen. Sentralt i hans argumentasjon var at konfirmasjon på denne tiden kun ble foretatt av biskoper og erkebiskoper, at bruken av (oliven-)olje og balsam var en del av seremonien, og at Olav Tryggvasson hadde vært gjennom en tilsvarende konfirmasjon før han reiste til Norge. Opplysningene om at Olav var døpt i Norge da han var ung, kunne derfor være riktige.

Det er også flere beretninger om at Olav ble døpt i England. Dette er oppdiktede fortellinger bygd på eldre kilder.[28]

Olav i utlandet

Olav den helliges hjelm og ridesporer, avbildet i Suecia antiqua et hodierna fra 1669. I virkeligheten er hjelmen ut fra formen, trolig fra andre halvdel av 1400-tallet. Ridesporene er trolig fra Danmark. De ble erobret av svenskene i sjuårskrigen, og brakt til Sverige.[29]

Opplysningene vi har om Olav i denne periodene er usikre, og kildene gir delvis ulik kronologi samt at dateringene er forskjellige.[30]

Fra ca. 1008 var Olav en av mennene til den skånske jomsvikingen Torkjell Høge. Torkjell Høge kan ha vært en slags fosterfar for Olav.[31] Olav kan ha vært med Torkjell Høge i Østersjøen, men det er usikkert.

Både kvadene og krønikene forteller at Olav var med i angrepet mot London i 1009.[32]

29. september 1011 var Olav med i en gruppe på omkring 2700 mann, som var ledet av Torkjell Høge.[33] Etter en langvarig beleiring klarte de ved list å komme seg inn i byen Canterbury. De plyndret og massakrerte mange av dem som bodde der. Flere av de øvrige fikk de løsepenger for. En av fangene var erkebiskop Ælfheah, som ble drept en stund etter.

I 1012 dro Olav sammen med en avdeling til distriktet Orfolk i Suffolk, og angrep landsbyen Newemouthe. De klarte ikke å ta landsbyen, og Olav ble såret.[34]

Sommeren 1012 gikk Torkjell Høge i tjeneste hos den engelske kongen Ethelred II av England for å forsvare England. Olav og Torkjell Høge skilte da lag.[35]

Olav dro til Normandie, og kom i tjeneste hos hertug Richard II.[36] Her bekjempet og massakrerte de på vegne av Richard, innbyggerne i landsbyen Dol i grenseområdet mellom Normandie og Bretagne. De dro etterpå til kong Richard i Rouen, og var der vinteren 1012-1013.[37]

I august 1013 dro Olav sørover med en hærstyrke. De angrep og plyndret de neste månedene landsbyen Saint Michel i hertugdømmet Aquitaine, Tui i Baskerland og Poitou ved elven Loire, før de igjen dro tilbake til Rouen.[38] Han overvintrer hos Richard II vinteren 1013–1014.[39]

Våren 1014 var Olav med i hæren til kong Ethelred II, som dro for å gjenerobre England fra danskene. Han ble da gjenforent med Torkjell Høge.[40] Kong Knut flyktet foreløpig tilbake til Danmark. I 1844 publiserte Samuel Laing en oversettelse av Heimskringla til engelsk, der han la inn ordet London Bridge i sin oversettelse av et kvad av skalden Ottar Svarte, uten at det framkom av originalen. Det har vært grunnlaget for en forestilling om at Olav skal ha revet London Bridge, og at det var grunnlaget for den engelske barnereglen «London Bridge is falling down».[41] Rivingen av broa er ikke bekreftet i engelsk kilder, og har neppe funnet sted.[42]

I juni 1015 returnerte kong Knut til England. Torkjell Høge og Olav skiftet da side, og støttet Knuts invasjon. Olav ble med Knut til de hadde erobret Wessex.[43]

I Wessex

Olav reiste høsten 1015 til Norge med to handelsskip.[44] Hva som ble skjedde eller ble avtalt i Wessex vet vi ikke, men noen oppfatninger er:

  • Historia Norvegiæ forteller at Olav var blitt lovet Northumbria, men Knut ga det til Eirik Ladejarl. Olav hadde da reist nærmest i sinne til Norge.[44]
  • Erik Gunnes[45] mente at Olav øynet sin sjanse da Eirik Ladejarl var i England. For det betydde at den ledende høvdingen i Norge var ute av veien, og hans beste menn med ham. For Olav var det «nå eller aldri».
  • M.K. Lawson[46] argumenterte for at Olav ble kjøpt ut av striden i England av kong Ethelred, på samme måte som Olav Tryggvasson var blitt tidligere. Det var for at Olav skulle overta Norge, minke presset på seg selv og bli en «torn i øyet» for Knut.
  • Øystein Morten argumenterte for at kong Knut overførte styringen av Norge fra Ladejarlene til Olav, under press fra spesielt fra Torkjell Høge. Han mente at Olav i årene etter ble regnet som Knuts underordnede.[47]

Olav som skald

St Olav fra Austevoll kirke i Sunnhordland fra ca. 1400.[48] Dragen med menneskehode som Olav tråkker på, er Olavs egen indre demon som han prøver å undertrykke. Olav er kjent i en rekke avbildninger der han tramper på demonen eller dragen, som er utformet med Olavs egne trekk.[49]

Olav Haraldson var ikke en ubetydelig skald.[50] Det er 18 bevarte strofer som tillegges Olav Haraldson. Det er uenighet mellom forskerne om hvor mange som er ekte. Mange av strofene er til dels sterkt erotiske kjærlighetsdikt.[51] I noen av sagaene har fortelleren syns de har vært for grove, og utelatt dem helt eller delvis.

Tilbake til Norge

Kildene om Olav Haraldsson er mer usikre i denne perioden enn tidligere, på grunn av mangel på samtidige eller nær samtidige kilder. Det er derfor vanskeligere å skille ut det som med rimelighet skjedde, fra det som er legender. Sagaene fra 1200-tallet regnes å ha liten troverdighet.[52] Beretningene har også ulike kronologier over når og i hvilke sammenhenger hendelser skjedde.

Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder, ble Norge styrt av danskekongene med ladejarlene som kongenes lokale representanter. Da Svein Tjugeskjegg døde i 1014 var det sønnen Harald Sveinsson som overtok Danmark, og trolig også Norge. Da Harald døde i 1018, var Knut den mektige arveberettiget til Norge. Dersom Olavs intensjon i 1015 var å overta herredømmet over hele Norge, var det viktig å overvinne eller få vekk Ladejarlene. Sagaene forteller at noe av det første Olav gjorde, var å overfalle Eirik Jarls (963 – 1024) sønn, Håkon Eiriksson og ta ham til fange.[53] Eirik hadde da vært på reise med noen få menn. Olav ga Eirik grid mot at han forlot landet og reiste til sin far, Eirik Ladejarl, i Northumberland. Året etter kom Eirik Ladejarls bror Svein Jarl med en flåte fra Trøndelag. Det ble et slag i Nesjar i Langesundsfjorden. Svein rømte da han ikke kunne vinne.[54] Snorre forteller på 1220-tallet, at Olav reiste østover, der han grunnla kjøpstaden Borg (Sarpsborg) i 1016.[55] Dersom opplysningen er rett, må han ha anlagt Borg i danskekongens rike (Viken). Det gjør opplysningen tvilsom.[trenger referanse] Theodoricus skrev i andre halvdel av 1100-tallet i Historien om de gamle norske kongene, i stedet at Olav dro til Øvre fylket (Ringerike) og overvintret hos sin stefar Sigurd og mora Åsta.[56]

Sagaene er samstemte i at Olav lot seg hylle til konge og vi vet at Olav utstedte mynter der han titulerer seg som konge (rex).[57] Det er likevel usikkert når det skjedde. Dersom han kom til Norge som kong Knuts representant, har nok Olav i starten bare gått inn i rollene som Ladejarlene hadde tidligere. Olav sluttet etter hvert allianser med svenskekongen Olof Skötkonung, og giftet seg med hans datter Astrid Olofsdatter. Olav må på et tidspunkt ha brutt freden med kong Knut. Sammen med svenskekongen Anund Jakob prøvde Olav å erobre Danmark i 1026, mens Knut var i England. Olavs menn startet med å herje i Sjælland. Knuts hær kom imidlertid tilbake til Danmark, og den norske og svenske hæren gjemte seg i en svensk fjord. Det ble et slag ved Helgeå i Skåne, som endte med seier til Knut. Olav etterlot sine skip, og flyktet til fots tilbake til Norge.[58] Med en langt sterkere millitærmakt og ressurser tilgjengelig, var det nok etterpå bare et tidsspørsmål når Knut ville rydde opp i Norge.

Lovfesting av kristendommen

Olav hadde tatt med seg fire biskoper og flere prester fra Wessex-området til Norge. Lederen for disse var biskop Grimkjell. Biskopene var prester som ble vigslet til biskoper like før de dro til Norge, for å kunne vigsle norske prester.[59]

Det har tidligere vært hevdet at Olav kristnet Norge. Men det var kristne i Norge før Olav, og det var hedninger etterpå - se artikkelen om kristningen av Norge. Et av områdene som en har pekt på som Olav kristnet var Trøndelag. I Trøndelag er det likevel ikke daterbare før-kristne gravfunn etter år 950.[60] Sæbjørg Walaker Nordeide mente at det ikke er tegn til ikke-kristen aktivitet i Trondheim, som ble utbygd fra 990-tallet og senere. Hun mente at det likevel kunne ha vært hedensk kultvirksomhet på Hove i Åsen i Nord-Trøndelag fram til anlegget der ble nedlagt ca. år 1000 og på Mære til kirken ble bygget der ca. 1050-1075.[61]

Andre peker på at Olav fikk endret lovene slik at lovene fikk et kristent innhold. Det vises da særlig til at det en gang mellom 1022 og 1024 ble avholdt et møte på Moster mellom biskopene og kongens menn. Kristenretten ble da lagt fram – det vil si kirkens lover. På dette tinget ble kirken knyttet til kong Olav, som en statskirke. Den nye loven omtales av noen som «Det store sedskifte».[62] Sverre Bagge[63] skrev at da kristendommen ble offisiell religion i Romerriket, regner en med at omkring fem prosent av befolkningen var kristne i den vestlige delen av riket og rundt ti prosent i den østlige. Hvor stor prosenten var i Norge da kristendommen ble offentlig religion, har vi ingen anelse om. Men han mente at kristendommen kom i en monopolstilling i Norge på grunn av kongenes påvirkning og påbud, men for å få det til å virke måtte en del av befolkningen også være kristne. Han sammenlikner også Olavs innføring av en kristen statskirke med bolsjevikenes kupp i Russland i 1917. Sagaene forteller at Olav reiste til lagtingene, og fikk innført kristendommen som statsreligion.[64]

Atter andre viser til at de bevarte skaldekvadene ikke forteller at Olav gjorde noen innsats for kristendommen. Videre at Olav og Grimkjell mest sannsynlig ikke innførte nye kirkelige lover til Norge, men at lovene ble tilskrevet Olav på et senere tidspunkt.[65].

Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer

I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge.[66] Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den mektige, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det. Slaget var i ytre deler av Boknafjorden. Fagrskinna og Ågrip[67] forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Theodoricus monachus[68] forteller at Erling så ble drept mot kongens vilje.

I 1028 kom Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip.[69] Olav flyktet sammen med sønnen Magnus og noen trofaste menn til Gardarike (som i dag tilsvarer Russland, Belarus og Ukraina, særlig området mellom byene Novgorod og Kyiv).

Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble mottatt hos storfyrsten Jaroslav og Ingegjerd Olofsdatter fra Sverige. Knut den mektige ble hyllet til konge på Øretinget, og han gjorde Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge.[70]

Da Håkon jarl druknet i et skipsforlis høsten 1029, bestemte Olav seg for å dra tilbake til Norge.[71]

Olav blir drept på Stiklestad

Olav faller på slagmarken. Tegnet for den illustrerte Snorreutgaven av Halfdan Egedius.
Torgils og Grim bærer Olavs lik bort fra slagmarken. Tegnet for Snorres Norge Kongesagaer. Heimskringla (1899) av Halfdan Egedius.
Peter Nicolai Arbos romantiske maleri Olav den Helliges død fra 1859.
Alterbilde fra Nidaros som viser Olavs død på Stiklestad. Det er fra første halvdel av 1300-tallet
Olav den helliges død. Miniatyrbilde fra Flateybok ca. 1390.

Olav reiste tilbake til Norge, og ble drept på Stiklestad.

Kildene er samstemte om at han døde 29. juli etter den julianske kalender. Kildene er uenige om hvilket år det var. Forfatteren av Passio Olavi mente det var i 1028[72], Theodoricus Monachus[73] og Den legendariske Olavssagaen mente det var i 1029[73], Snorre Sturlason[73] Annales Regii[74] og Den angelsaksiske krønike[73] mente det var i 1030, Annales Reseniana[75] mente det var i 1031 og Gammelnorsk homiliebok[73] mente det var i 1034.

Hva som skjedde på Stiklestad er de eldste kildene noenlunde samstemte om:[76]

  • Den anglosaksiske krønike fra 1043 forteller at han ble drept av sine egne,
  • Adam av Bremen skrev ca. 1070 at Olav ble myrdet av noen menn i et bakhold,
  • Florence av Worcester skrev ca. 1100 at han ble utsatt for et feigt overfall.

Fortellingene om et slag dukker først opp i Roskildekrøniken fra ca. 1135, som forteller at Olav ble drept av noen få menn i et slag. Theodoricus fortalte i andre halvdel av 1100-tallet om et slag.[77] Et stort slag på Stiklestad med mange detaljer, kommer ikke før sagaene på slutten av 1100- og på 1200-tallet, og var da trolig diktet opp som en del av legendedannelsen.

Helgenkongen

Legendedannelsen

Etter sin død har en balsamert liket av Olav. Per Holck mente det kunne være ved en uttørkingsprosess, der liket ble lagt på et tørt og kaldt sted. En kan også ha fjernet innvollene. Etter en tid vil det se ut som om neglene og håret hadde vokst fordi kroppen var skrumpet inn. Slike mumifiseringsopgaver er kjent flere steder i verden, og vi vet også at Olavs forgjenger som konge, den danske-norske kongen Svein Tjugeskjegg ble balsamert i 1014.[78]

I Passio Olavi er det fortellinger om Olavs lik som trolig er kopiert fra bøker om de engelske Edmund martyren og sankt Oswald.[79] Liket til Olav skal ha blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros. Det ble påstått at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Med dette som grunnlag ble Olav erklært som helgen. Om fortellingene har noen historisk kjerne eller er fri dikting for å fremme kirkepolitiske mål er det ulike oppfatninger om.

Etter at Olav ble helgen ble det som vanlig produsert en rekke fortellinger (legender) for å styrke oppfatningen. Kirken benyttet anledningen til å fremme Olav som en lokal hellig mann, som det var vanlig der kirken hadde etablert seg. Den eldste beskrivelsen av Olav som helgen, kan være kvadet Glælognskvida av Torarinn Lovtunge.[80] Det kan være laget i England allerede omkring 1052 etter opplysninger fra Grimkjell, som da var tilbake i England som biskop. Som dokumentasjon ble det også laget såkalte vitaer. Størst utbredelse fikk helgenvitaen Passio Olavi fra ca. 1170. Den ble en del av Gammelnorsk homiliebok og ble i en kortversjon spredt over store deler av Europa. Blant andre tekster er diktet Geisli («Solstrålen»), som først ble fremført i 1153, ved innvielsen av erkebiskopsetet i Nidaros.[81]

I senmiddelalderen reiste mange pilegrimer til Nidarosdomen, som ble reist til ære for Olav. Kirken oppmuntret til pilegrimsreiser fordi pilegrimene betalte for mange tjenester, og det ga gode inntekter til kirken. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål.[82]

Snorre hevder at Kalv Arnesson hogg kongen i halsen, Tore Hund stakk et spyd i magen og Torstein Knarresmed hogg Olav i låret. Snorres framstilling av kong Olavs død er tolket å være i samsvar med blant annet motivet på en portal fra den nedrevne Hemsedal stavkirke. Oddgeir Hoftun tolker Snorres beretning og middelalderens bilder av drapet som preget av hedensk kult innenfor en kristen, mytisk ramme. Han mente det var beskrevet som et hedensk kultdrap. Beskrivelsen var grunnlag for sankt Olavs mytologiske virkekraft i et hedenske samfunn. Det la grunnen til at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs død og opphøyelse til helgen.[83] Han mener at Snorres beretning om kong Olav og hans død under slaget på Stiklestad således først og fremst er å betrakte som en gjengivelse av en formfullendt legende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen i både hedenske og kristne samfunn.

Restene av skjelettet

Hoveddelen av skjelettet etter Olav er trolig gravlagt et sted under golvet i Nidarosdomen. Det er kjent noen få rester av beina andre steder:

Beinet i Sankt Olav domkirke er undersøkt vitenskapelig.[87] Det er venstre skinnebein til en mann mellom 25 og 35 år gammel. Han har vært mellom 176 og 184 cm høy. Det er c14-datert til å være fra en som døde mellom 985 og 1040 med 89% sannsynlighet, og med ca. 10% sannsynlighet for at det var mellom 940 og 985. Beinet har en skade fra en pilespiss, som har fått gro noen få år før mannen døde. Mannen har trolig fått svekket lårmuskulatur, og kan ha haltet. Det er gjort en strontium-analyse av beinet som viste at kostholdet i oppveksten i stor grad har vært «landdyrsprodukter», med lite fisk og sjømat. Han har hatt lengre perioder der han vært inaktiv (trolig langvarig sykdom eller sultperiode), først i 7-8 årsalderen, så i 9-årsalderen, så i 12-årsalderen og den siste i 17-18-årsalderen. Mannen har tilhørt mitokondrie haplogruppe H. Haplogruppe H er den mest vanlige gruppen for innfødte europeere.[88] Det har opprinnelig ikke vært mulig å få fram sekvensen i Y-kromosomet, men det er påstått å være I-M170,[89] som igjen tilhører haplogruppe IJ, Det er en av de mest vanlige gruppene blant europeiske menn. Basert på forråtnelsesprosessen kan en slå fast at beinet ikke har vært gravlagt i jord.

Olav den hellige i kunsten

Helgenskulptur som er antatt å være av Olav den hellige fra ca. 1250. Skulpturen er fra den nå forsvunne stavkirken, som nå er erstattet av Fresvik kirke. På skulpturen mangler den mystiske dragen. Øksa mangler også, så en kan reise tvil om det faktisk er Olav den hellige.

Ved siden av Maria er Olav den mest avbildede helgenen i nordisk kunst fra middelalderen. Dette gjelder både skulpturer og malerier. Fremstillingene er fra 1100-tallet og frem til reformasjonen.[90]

De eldste helgenskulpturene fremstiller Olav som en konge sittende på en tronstol, ofte med øks i den ene hånden og et rikseple i den andre. I senere fremstillinger dukker det opp et uhyre under føttene hans, en såkalt «underligger». Underliggeren har form som en drage med mannsansikt. Dette er det mest gåtefulle trekket ved middelalderens fremstillinger av helgenkongen.[91] Harry Fett mente at dragen med menneskehode som Olav tråkker på, er Olavs egen indre demon som han prøver å undertrykke.[92] Per G. Norseng mente at underliggeren kan være symbolet på de onde maktene Olav overvant.[90]

Olav som grunnlag for maktkampen mellom kirken og kongene

Etter sin død ble Olav av kirken utnevnt til helgen og «Norges evige konge» (Rex Perpetuus Norvegiae). Kirken ville at Norges konger i ettertiden skulle regnes som Olavs vasaller. Det ville i praktisk politikk si at kongene måtte underordne seg kirken, som representerte den hellige Olav på jorda. Kongene akseptere ikke dette.

Reformasjonen

Den lutherske reformasjonen i Danmark-Norge i 1536-1537 satte en stopper for valfartene til St. Olavs skrin i Nidarosdomen. De to kostbare ytterskrinene ble raskt ødelagt, mens den opprinnelige trekisten med helgenkongens legeme ble oppbevart på erkebiskop Olav Engelbrektssons borg Steinvikholm 1536-1564 og deretter i en da offentlig kjent grav i Nidarosdomen fram til 1568. Siden er stedet for denne graven blitt glemt.

Helgenkultus i den ortodokse kirken

St. Olav omtales oftest som en katolsk helgen, men også Den ortodokse kirke holder frem Olav Haraldsson som en stor norsk helgen. Ikke bare var han en del av den udelte kirke før Det store skisma i 1054; han tilbragte også en viktig del av sitt liv i Russland. Da han forlot Russland, lot han sin sønn bli igjen i landet.

Olavskirker og -monumenter ble snart etter 1030 reist i store deler av den kristne verden, også i østlige egner som Novgorod, Viborg, Gdańsk og Tallinn. Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs legendariske sverd Bæsing.

Ortodokse ikonmalere har utviklet en egen olavsikonografi, og flere av de ortodokse kirkene i Oslo har Olavsikoner sentralt plassert eller som del av ikonostasen. Den norske ambassadørresidensen i Moskva huser også et russisk Olavsikon. Men det eldste kjente Olavsikonet i bysantinsk stil er fra 1200-tallet og finnes på én av søylene i Fødselskirken i Betlehem.

I Tromsø finnes Hl. Olav ortodokse kirkeforening, som er en del av Den ortodokse Kirke i Norge. Ortodokse olsokfeiringer har blant annet funnet sted i Nidaros, på Stiklestad og i Oslo.

Olav i nasjonal retorikk

Olavs liv og verk er tema i en rekke dikt, teaterstykker, drama, romaner og musikkverk.

Ludvig Irgens-Jensens oratorium Heimferd ble skrevet i 1930, i anledning 900-årsdagen for Olavs død. Det var på 1930- og 1940-tallet et av de mest populære musikkverk skrevet i Norge.

Det historiske skuespillet Spelet om Heilag Olav (Stiklestadspelet) med tekst av Olav Gullvåg og musikk av Paul Okkenhaug har vært framført utendørs på Stiklestad hvert år siden 1960, og ble også framført i 1954 og 1955.

Eponymer

Flere bygninger, institusjoner, steder med mer (eponymer) er oppkalt etter Olav den hellige:

Se også

Referanser

  1. ^ a b «Den legendariske saga om Olav den hellige, Erling Skjalgssonselskapet», side(r) 17, «"Olav Haraldsson var sju vintrar gamal då Olav Tryggvason fall"»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Det er vanlig å angi at Olav ble født på Ringerike, men ifølge Norsk biografisk leksikon er både fødeår og fødested usikkert. Det kan være at han vokste opp på Ringerike, men dette kan også være diktet opp som en del av legendedannelsen.
  3. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Olaf II de Noruega, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0046991[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Peerage, oppført som Saint Olav II Haraldsson, King of Norway, The Peerage person ID p4290.htm#i42893, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage person ID p4290.htm#i42893, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Morten, 2013, side 182ff.
  9. ^ Kraggerud, 2012, side 105 note 5.
  10. ^ a b Olav den helliges saga
  11. ^ Både Snorres Heimskringla, Fagerskinna, Ågrip, Historia Norvegiæ og Theodoricus Monachus hevder dette.
  12. ^ Theodoricus Monachus: s. 60
  13. ^ Den legendariske saga om Olav den hellige, Erling Skjalgssonselskapet, 2000, s 10
  14. ^ Tore Skeie: Hvitekrist (s. 277), forlaget Gyldendal, Oslo 2018, ISBN 978-82-05-49527-3
  15. ^ Krag, Claus (1989): «Norge som odel i Harald Hårfagres ætt : et møte med en gjenganger», Historisk tidsskrift, bind 68, nr 3, side 288-302.
  16. ^ Den legendariske saga om Olav den hellige, Erling Skjalgssonselskapet, 2000, s 11
  17. ^ Kraggerud, 2012, side 105 og 112.
  18. ^ Olav Tryggvassons saga, kap. 60. Snorre skriver her at Sigurd Syr var konge på Ringerike, og senere at Olav vokste opp hos ham (Olav den helliges saga, kap. 1)
  19. ^ Fagerskinna, kap. 29
  20. ^ Morten, 2013, side 147f.
  21. ^ «Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk. Han ble kalt Olav Digre. Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første.» Snorre Sturlason: «Olav den helliges saga» i Snorres kongesagaer, Gyldendal, 6. utg. 2003, 207
  22. ^ a b c Lorange, Anders (1889). Den yngre Jernalders Sværd : et Bidrag til Vikingetidens Historie og Teknologi. John Griegs Bogtrykkeri. 
  23. ^ Kraggerud, Egil (2012): «Hellig-Olavs dåp hos Theoricus Monachus og i hans kilder», Collegium Mediviale, side 110.
  24. ^ Brøgger, Anton Wilhelm (1947): «Olav Haraldsson», Norsk biografisk leksikon.
  25. ^ Kraggerud, 2012, side 108.
  26. ^ Kraggerud, 2012, side 112.
  27. ^ Kraggerud, 2012, side 115ff.
  28. ^ Egil Kaggerud (2016): "Eneboeren og Olav - men hvilken Olav?", Collegium Mediviale, side 29ff
  29. ^ Thordeman, Bengt (1943): «Sankt Olovs hjälm och sporrar: Sveriges äldsta bevarade trofé» i: Fornvännen, 38, side 188–200.
  30. ^ Kronologien er her i hovedsak sammendrag av Øystein Mortens kildesammenstillinger.
  31. ^ Morten, Øystein (2013): Jakten på Olav den hellige, Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 56 og 213.
  32. ^ Morten, Øystein (2013): Jakten på Olav den hellige, Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 213.
  33. ^ Morten, Øystein (2013): Jakten på Olav den hellige, Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 55-59.
  34. ^ Morten, 2013, side 56.
  35. ^ Morten, 2013, side 57-59.
  36. ^ Morten, 2013, side 59f.
  37. ^ Morten, 2013, side 60f.
  38. ^ Morten, 2013, side 64-67.
  39. ^ Morten, 2013, side 68f.
  40. ^ Morten, 2013, side 72ff.
  41. ^ Gibson, M. (1972): The Vikings, London: Wayland, ISBN 0-85340-164-0, side 72.
  42. ^ Hagland, J. R. & Watson, B. (2005): «Fact or folklore: the Viking attack on London Bridge» i: London Archaeologist, 12, side 328-233.
  43. ^ Morten, 2013, side 76-79.
  44. ^ a b Morten, 2013, side 79f.
  45. ^ Gunnes, Erik (1976): Norges historie, bind 2, Rikssamling og kristning 800-1177, Oslo, ISBN 82-02-03422-1, side 233.
  46. ^ Lawson, M. K. (2004): Cnut – England's Viking King, 2. utg., Stroud: Tempus, ISBN 0-7524-2964-7, side 41-42.
  47. ^ Morten, 2013, side 80ff.
  48. ^ Fett, 1938, side 105.
  49. ^ Fett, 1938, side 58.
  50. ^ Mundal, 2012, side 97.
  51. ^ Mundal, 2012, side 98.
  52. ^ Se for eksempel M. K. Lawson (2011): Cnut, England's viking king 1016-35, side 74: «Few historicans today place much trust in the (det vil si Heimskringla) sagas .. as sources for the eleventh century».
  53. ^ Morten, 2013, side 87.
  54. ^ Morten, 2013, side 96ff.
  55. ^ Olav den helliges saga «Efter det lagde kong Olav den nordre syssel under sig og fór om sommeren helt øster [syd] til Elven; han fik nu alle kongelige indtægter langs sjøen og paa øerne. Men da det led paa sommeren, vendte han tilbage nord i Viken og lagde op efter Raumelven. Der er en stor fos, som heder Sarp; et nes gaar ud i aaen nordenfra [vestenfra] imod fossen. Der lod kong Olav sætte et gjærde af sten og torv og tømmer tvers over neset og grave dige udenfor og gjorde der en stor jordborg. Men i borgen lagde han grund til en kjøbstad».
  56. ^ Egil Kraggerud: Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Novus forlag, Oslo, 2018, side 351. På latin: secessit in superiorem proinciam ibique hiemauit cum uitrico suo Siwardo et Asta matre." (Kraggerud, 2018, side 50-52)
  57. ^ Gard Eirik Emsøy: Norges mynter i middelalderen, Jørpeland, 2013, side 20 - penninger fra perioden 1024-1030 med teksten ONLAF R+ NORMANORV.
  58. ^ Morten, 2013, side 155ff.
  59. ^ Morten, 2013, side 81.
  60. ^ Nordeide, Sæbjørg Walaker (2011): The Viking Age as a Period of Religious Transformation: The Christianization of Norway from AD 560 to 1150/1200, Studies in Viking and Medieval Scandinavia, side 65.
  61. ^ Nordeide, 2011, side 123.
  62. ^ Loven begynte slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» Lovforslaget var bare en avtale mellom kongen og biskopene, men var ikke juridisk bindende før den ble vedtatt av tingene i landet. Her ble det blant annet forbud mot å sette ut barn og treller skulle kjøpes fri. Flerkoneri blir forbudt. Nyfødte barn skal få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Det blir satt strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Kjøttmat blir forbudt på fredager. Det skal fastes hele syv uker før påske. Det blir nedlagt forbud mot å gifte seg med slektninger inntil syvende ledd. Nyfødte barn skal føres til kirken for å døpes. Det blir forbudt å gravlegge de døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skal føres til kirken og begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord blir nektet udådsmenn, kongesvikere, mordere, tyver og selvmordere. Kirker skal bygges i hvert fylke. Biskopen rår over dem og skal tilsette prester. Menn innenfor fylkesgrensene har ansvar for kirkenes vedlikehold og prestenes underhold.
  63. ^ Bagge, Sverre (2005): «Konge og politikk avgjorde tro», kronikk i Aftenposten 17. juli 2005.
  64. ^ Morten, 2013, side 147.
  65. ^ Lund, Niels (1995): «Skandinavia, c.. 700-1066» i: McKitterick, Rosamond, red.: The New Cambridge Medieval History. Cambridge University Press,
  66. ^ Krag, Claus (9. oktober 2011): «Erling Skjalgsson» i: Store norske leksikon. Han bruker Theodoricus monachus (Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.) som hovedkilde.
  67. ^ Ågrip kapittel 23.
  68. ^ Theodoricus monachus: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Historien om de gamle norske kongene) kapittel 16.
  69. ^ Morten, 2013, side 167ff.
  70. ^ Morten, 2013, side 168.
  71. ^ Morten, 2013, side 173.
  72. ^ Øystein Morten: Jakten på Olav den hellige, Spartacus forlag, Oslo, 2013. ISBN 978-82-430-0565-5, side 210 note 30.
  73. ^ a b c d e Morten, Øystein (2013): Jakten på Olav den hellige, Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 210 note 30.
  74. ^ Storm, Gustav (1888): Islandske Annaler intil 1570, side 107.
  75. ^ Storm, Gustav (1888): Islandske Annaler intil 1570, side 17.
  76. ^ Morten, 2013, side 132.
  77. ^ Kraggerud, 2018, side 358f.
  78. ^ Morten, 2013, side 74 og 195ff.
  79. ^ Morten, 2013, side 131.
  80. ^ Lindow, John (2008): «St. Olaf and the Skalds» i: DuBois, Thomas A., red.: Sanctity in the North. Toronto: University of Toronto Press, side 103-127.
  81. ^ Geisli. Gjendiktet av Knut Ødegård; illustrert av Bjørn Bjørneboe. Tiden forlag, 1982. ISBN 82-10-02200-8.
  82. ^ Rumar, Lars (1997): Helgonet i Nidaros: Olavskult och kristnande i Norden, Stockholm, ISBN 91-88366-31-6.
  83. ^ Hoftun 2002, side 94-105; Hoftun 2008
  84. ^ Strand, Tormod og Brekke, Anders (16. mars 2013): «Fant Olav den Helliges ben i kirke i Oslo», NRK.
  85. ^ a b Morten, Øystein (2013): Jakten på Olav den hellige, Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 17.
  86. ^ [1] Arkivert 30. august 2021 hos Wayback Machine.
  87. ^ Morten, Øystein (2013): Jakten på Olav den hellige, Spartacus forlag, Oslo, ISBN 978-82-430-0565-5, side 26, 37, 44 og 128
  88. ^ Ghezzi D, Marelli C, Achilli A, et al. (Juni 2005): «Mitochondrial DNA haplogroup K is associated with a lower risk of Parkinson's disease in Italians» i: European Journal of Human Genetics 13 (6): side 748–52.
  89. ^ https://forum.arkivverket.no/topic/183696-olav-den-helliges-dna/. Det er ikke oppgitt noen kilde for opplysningen.
  90. ^ a b Norseng, Per G.. (2017, 15. desember). Olav Den Hellige. I Store norske leksikon. Hentet 18. desember 2017.
  91. ^ Norgeshistorie.no, Ragnhild Marthine Bø, «Helgener i kirkerommet». Hentet 18. des. 2017.
  92. ^ Fett, 1938, side 58.

Litteratur

Eksterne lenker

Forgjenger  Konge av Norge
1015(?)–1028 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Olav_den_hellige&oldid=24801794»