Historien om de gamle norske kongene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Statue av Øystein ErlendssonVestfronten på Nidarosdomen. Denne kongesagaen er skrevet i hans tid som erkebiskop, og stilet til ham.

Historien om de gamle norske kongene (latin: Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium) er en norsk kongesaga skrevet på latin i Trondheim ca 1180 av den ellers ukjente Theodoricus monachus («Tore munk»[1] eller muligens «Tjodrek munk»).

Verket skildrer norske konger fra Harald Hårfagre til Sigurd Jorsalfare. Forfatteren skriver at han valgte å slutte før borgerkrigstiden fordi han finner det upassende og uverdig å skildre den tidens råskap.

Forfatteren uttrykker i sin fremstilling en skeptisk-kritisk holdning til kildemateriale, og understreker at han har valgt å begynne sin fremstilling med Harald Hårfagre fordi den eldre historien er usikker. Som kilder til sin historiekunnskap har forfatteren særlig brukt islandsk skaldetradisjon, som han vurderer høyt. Det kan se ut som om han bare har brukt muntlige islandske kilder, ikke skriftlige.[2] Han siterer også to verk som nå er tapt: Catalogus regum Norwagiensium og en translatio Olavi.[3] Han gjengir også to franske historikeres fremstilling av vikingenes herjinger i Frankrike. Det kildene er uenige, legger forfatteren fram begge synspunktene.[4]

SitatNogen egenlig ledende tanke i fremstillingen er der ikke, og det er ikke let at se, hvorfor visse enkeltheder er forbigåede; således findes ikke et ord om solformørkelsen i forbindelse med Olaf den helliges fald, hvad der dog måtte ligge nær for forf. at medtage. Kun tidsregningen har forfatteren viet en særlig omhu, og han har ladet det være sig magtpåliggende at anføre hver herskers regeringsår, ja, han anvender (i kap. 20) et helt kapitel på tidsregningen fra verdens skabelse. [...]
Hans eget jeg og subjektive opfattelse kommer ofte tilsyne, ikke blot i digressionerne, men også i forskellige indstrøede udtryk og udråb. I anledning af kong Knuds fordring på Norges trone udråber forfatteren «ulykkelig og umættelig er de dødeliges begærlighed; højlig elendig er menneskets sjæl» osv., jfr. hans betragtninger i kapittel 18 efter kong Olafs død på Stiklestad. Heri står forfatteren som modsætning til de islandske sagaforfattere.
Sitat
Finnur Jónsson[5]

En merkbar kontrast til den islandske sagastilen er forfatterens moraliserende holdning, særlig i advarslene mot hovmod.[4] I tråd med skrivestilen i europeisk middelalder inneholder verket mange avsporinger og sidesprang. Eiliv Skard[6] mener at «bokskrivaren har ikkje nøgt seg med å gjeva ei framstelling av rettelege emnet sitt, soga um Noreg. Som so mange millomalders-bokmenn stasar han opp boka si med 'lærde' avsveivar både her og der – um emne som ligg heilt utanfor saka [...]. Her er alt ekte millomalder, – ovtru, fantaseri og 'lærd' prat. Nett lærdom er det Tjodrek vil syna i desse avsveivane, og han hermer ei heil rekkje gamle bokskrivarar, som han vil få lesaren til å tru at han kjenner vel. Men han har no slett ikkje lese alle dei verk han viser til; det meste av visdomen sin har han nok henta or samtidige utdrag og lærebøker.» Astrid Salvesen[4] mener at «en slik encyklopedisk viten var likevel idealet for en viss type litterater i middelalderen, og Theodoricus' kommentarer var ikke på noen måte flere eller mer malplasserte enn de var hos samtidige kontinentale forfattereFredrik Paasche mener at «det meste av verket er holdt i tør krønikestil, bare nu og da kommer stemnings-utbrudd og retorisk latin»[7].

Dateringen av verket kan bestemmes av at det er stilet til Øystein Erlendsson, som var erkebiskop 1157-1188, og ved at det må være skrevet mellom Øystein Møylas død i 1177 og flyttingen av Mariakirken i Nidaros i 1182.[8] Teksten ble gjenfunnet i et håndskrift i Lübeck i 1620, sammen med Historien om danenes ferd til Jerusalem, og noe senere også funnet i en håndskriftsamling i Danmark.

Verket var kjent og brukt av Odd Snorresson og av Ågrips forfatter, og via Ågrip har opplysninger fra verket kommet inn i de islandske kongesagaene.[3]

Det foreligger moderne utgaver både på bokmål[9] og nynorsk[10].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Theodoricus monachus i Norsk biografisk leksikon
  2. ^ Jónas Kristjánsson. Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  3. ^ a b Anne Holtsmark. «Historia de antiquitate regum Norvagiensium» i KLNM. Gyldendal, 1956-78
  4. ^ a b c Salvesen i innledningen til 1969-utgaven.
  5. ^ Finnur Jónsson. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie; bind 2. København, 1898/1923
  6. ^ Skard i innledningen til 1932-utgaven.
  7. ^ Fredrik Paasche. Norsk litteraturhistorie. Bind 1: Norges og Islands litteratur indtil utgangen av middelalderen. Aschehoug, 1924.
  8. ^ Gustav Storms resonnement, her gjengitt etter Salvesens innledning til 1969-utgaven.
  9. ^ Historien om de gamle norske kongene, ved Astrid Salvesen. I: Norges historie. Historien om de gamle norske kongene / av Theodricus munk. Historien om danenes ferd til Jerusalem. Alle oversatt av Astrid Salvesen. Aschehoug, 1969. (Thorleif Dahls kulturbibliotek). Gjenutgitt 1990; ISBN 82-03-03388-1
  10. ^ Tjodrek munk. Soga um dei gamle norske kongane. Fra latin ved Eiliv Skard. Samlaget, 1932. (Norrøne bokverk ; 29)
Litteratur
  • Arne Odd Johnsen. Om Theodoricus og hans Historia de antiquitate regum Norwagiensium, Det Norske Videnskaps-Akademi, Avh. II, 1939.
  • Ludvig Daae. «Om historieskriveren Theodoricus monachus og om biskop Thore af Hamar». I: Historisk Tidsskrift, 3, vol. 3, 1895, sid 297-411.