Olav den helliges saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden.
For andre sagaer om Olav, se Den eldste saga om Olav den hellige, eller Den legendariske saga om Olav den hellige
Gerhard Munthes innledningsvignett til Olav den helliges saga i 1899-utgaven av Heimskringla.

Olav den helliges saga er den åttende sagaen i sagasamlingen Heimskringla, skrevet av den islandske skalden og historikeren Snorre Sturlasson rundt 1230. Sagaen handler om kong Olav II Haraldsson, den hellige (ca. 9951030) som var konge av Norge fra 1015 til 1028, og senere døde i slaget på Stiklestad i 1030 i et forsøk på å gjenvinne kongsmakt over Norge.

Om sagaen[rediger | rediger kilde]

Olav den helliges saga består av 251 kapitler, og er med det den mest omfattende sagaen i Heimskringla. Da Snorre skrev sagasamlingen, skrev han Olav den helliges saga først, for så å utvide sagaverket med sagaene til kongene før og etter Olav.[1] Olav den helliges saga starter med noen korte opplysninger om Olav og hans ætt og barndom, og slutter med at Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson drar for å hente Olavs sønn Magnus den gode i Gardarike i 1035, fem år etter Olavs død. Sagaen inneholder også en mengde skaldekvad, blant annet av Ottar Svarte og Sigvat Tordsson.

Handling[rediger | rediger kilde]

Sagaen starter med en beskrivelse av Olav og hvem han var. Snorre forteller at «Olav ble snart en dugelig kar, han var vakker å se til, middels høy av vekst; han viste tidlig god forstand og talte godt for seg».[2] Olav var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter, og vokste opp hos moren Åsta og stefaren Sigurd Syr et sted på Opplandene, sannsynligvis på Ringerike. Olavs far Harald døde før Olav ble født.[3]

Olav i viking[rediger | rediger kilde]

De første kapitlene handler om Olavs ungdom og hans vikingferder i utlandet. Han var blant annet i Sverige,[4] Finland,[5] Danmark,[6] Frisland[7] og England. I England ble han en del av hæren til den engelske kong Ethelred II av England, og var der i tre år.[8] Senere dro Olav til Spania[9] og Valland og Normandie i Frankrike. Her ble han i ytterligere to eller tre år.[10]

Olav kommer til Norge[rediger | rediger kilde]

I 1015 kom Olav tilbake til Norge. Snorre skriver at «det er sagt at» Olav først kom til øya Selja. Her møtte han Håkon Eiriksson, som på denne tiden var hersker over det meste av Norge, og fikk Håkon til å love å gi opp riket og aldri føre kamp mot Olav.[11] Etter dette møtet reiste Olav til moren og stefaren Sigurd. Her fortalte Olav at han hadde planer om å vinne Norge, og bad stefaren om hjelp til å få en hær.[12] Etter Sigurds råd reiste Olav deretter rundt på Opplandene og holdt ting med kongene der, for å forsøke å få deres støtte. Snorre lister opp følgende konger: Rørek og Ring skal ha vært konger på Hedemarken og Gudrød i Gudbrandsdalen. Det var også tre konger til som styrte over Romerike, Valdres og Toten og Hadeland. Det endte med at Olav ble tatt til konge over Opplandene.[13] Olav dro nå videre til Trøndelag, hvor han rekrutterte noen menn blant folket fra Orkdal.[14] Dette fikk Einar Tambarskjelve greie på, og sendte bud til Svein jarl (halvbror av Håkon Eiriksson). Disse samlet en hær, og i mars 1016 møttes de to hærene i Viken i slaget ved Nesjar. Her fikk Olavs menn seier, og Svein jarl flyktet til Sverige til svigerfaren Olof Skötkonung.[15]

Konflikt med Olof Skötkonung[rediger | rediger kilde]

Den svenske kongen Olof mente å ha rett til å bli konge over deler av Norge, og tilbød Olav å bli hans underkonge og ta Norge i len av ham. Dette nektet Olav, og det førte til en konflikt mellom de to kongene. Olav greide å få flere mektige menn på sin side, blant annet lendmannen Brynjolv Ulvalde og Olofs jarl Ragnvald. Snorre skriver at «Kong Olav Svenske [Olof Skötkonung] la Olav Haraldsson så sterkt for hat at ingen mann skulle våge å nevne ham med hans rette navn slik at kongen hørte det».[16] Det ble etterhvert et forliksmøte mellom dem, der det ble avgjort at Olav skulle gifte seg med Olofs datter Ingegjerd.[17] Da Olav skulle dra for å hente henne, nektet Olof å gi datteren til Olav. Det ble satt til et nytt møte, og til slutt gikk Olof med på å gi Olav frilledatteren (Olofs datter med en frille) Astrid istedet for den ektefødte Ingegjerd. Olav og Olof holdt siden fred med hverandre i resten av sine respektive regjeringsperioder. Svearne tok etter dette Olofs sønn Anund Jakob til konge.[18]

Orknøyene[rediger | rediger kilde]

Snorre forteller så om en konflikt på Orknøyene, om Torfinns kamp med brødrene Sumarlide, Einar og Bruse. Da brødrenes far, Orknøyjarlen Sigurd Lodvesson døde, ble riket delt i tre mellom Torfinns brødre, siden Torfinn allerede hadde et rike, Caithness. Torfinn ville imidlertid herske over Orknøyene også, og drepte først Sumarlide og Einar. Olav blandet seg inn i denne konflikten, og klarte å få til en midlertidig fred mellom Torfinn og Bruse i 1021, ved at brødrene skulle være Olavs underkonger med Orknøyene i len. Torfinn drepte imidlertid Bruse også, men ikke før etter Olavs død.[19] Den samme historien finnes også Orknøyingenes saga.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Krag (2005): 170-171
  2. ^ Snorre, Olav den helliges saga, kap. 1
  3. ^ Snorre, Olav Tryggvasons saga, kap. 43
  4. ^ Olav den helliges saga, kap. 5-7
  5. ^ Olav den helliges saga, kap. 9
  6. ^ Olav den helliges saga, kap. 10
  7. ^ Olav den helliges saga, kap. 11
  8. ^ Olav den helliges saga, kap. 12-16
  9. ^ Olav den helliges saga, kap. 17
  10. ^ Olav den helliges saga, kap. 17-20
  11. ^ Olav den helliges saga, kap. 29-30
  12. ^ Olav den helliges saga, kap. 32-35
  13. ^ Olav den helliges saga, kap. 36-37
  14. ^ Olav den helliges saga, kap. 38-40
  15. ^ Olav den helliges saga, kap. 41-51
  16. ^ Olav den helliges saga, kap. 67
  17. ^ Olav den helliges saga, kap 78-80
  18. ^ Olav den helliges saga, kap. 87-94
  19. ^ Olav den helliges saga, kap. 95-103

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Krag, Claus: Vikingtid og rikssamling. Aschehougs Norgeshistorie, Aschehoug, Oslo 2005
  • Snorre Sturlasson, Olav Trygvasons saga, Olav den helliges saga. I: Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]