Pilegrimsleden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nidarosdomen, målet for pilegrimene
Milestein i Hamar som viser hvor langt det er igjen til Nidarosdomen.
Ruten for pilegrimsleden av Nils Gunnar Svensson (2006)

Pilegrimsleden er et fellesnavn på flere turveier i Norge som fører fra forskjellige deler av landet til Trondheim og enkelte andre steder som ifølge katolsk tradisjon er hellige. Pilegrimsledene i Norge, også omtalt som St. Olavsvegene,[1] er turveger basert på tradisjonen for å dra på pilegrimsvandring (valfart) som oppstod etter Olav den helliges død i 1030, og fortsatte utover middelalderen. Ledene bindes sammen av natur– og kulturminner med religiøs tilknytning til middelalderen, samt minner knyttet til Olavsarven og er i dag en del av de Europeiske kulturveier[2]. I dag (2021) finnes det 9 pilegrimsleder i Norge[3].

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Arbeid med å kartfeste, rydde og merke pilegrimsledene startet i 1994. Religionshistoriker og lldsjel Eivind Luthen startet prosjektet, pluss alt arbeidet med den originale pilegrimsleden Tønsberg–Trondheim.[trenger referanse] Den første leden, fra Oslo til Trondheim og Stiklestad, ble åpnet i 1997. Denne ruten er ca. 650 kilometer lang. Pilegrimsledene i Norden, eller St. Olavsvegene til Nidaros, består av et rutenettverk på totalt 5000 km. 2000 av disse er i Norge. Denne kulturskatten forvaltes av Nasjonalt pilegrimssenter, som ble opprettet i 2011, i samarbeid med de regionale pilegrimssentrene, som ligger langs ledene.

Pilegrimsleden var mellom 2007 og 2010 en del av Verdiskapingsprogrammet til Riksantikvaren som et eget pilotprosjekt. Flere aktører var med på dette arbeidet, og da prosjektet ble avsluttet i 2010 var over 2000 km med pilegrimsled merket og ryddet. I tillegg ble en rekke nye overnattingssteder langs leden etablert. Det ble også opprettet fem regionale pilegrimssentre, samt Nidaros pilegrimsgård Trondheim. Pilegrimsgården tar imot vandrerne som kommer til det store pilegrimsmålet, Nidarosdomen.

Nasjonalt pilegrimssenter ble opprettet i 2011 og ble permanent fra 1. januar 2013. Senteret skal fungere som pådriver og koordinator for den nasjonale pilegrimssatsningen, og er fra 1. juli 2016 organisert under Nidaros domkirkes restaureringsarbeider etter tidligere å ha vært tilknyttet Riksantikvaren[4]. Nasjonalt Pilegrimssenter er lokalisert sentralt i Trondheim, med Nidarosdomen som nærmeste nabo. Tidligere politimann Hans Morten Løvrød er direktør for det nasjonale senteret.

Debatt[rediger | rediger kilde]

Etter opprinnelig i 1997 å være etablert med fritt spirituelt siktemål for vandringen, har Pilegrimsleden fra 2011 statlig finansiering. Organiseringen skjedde mot ønsket til primus motor Luthen og det eldre Pilegrimskontoret.[5] Det har ført til to uavhengige organisasjoner som organiserer pilegrimsvandringer i Norge: Det opprinnelige Pilegrimskontoret, og det kirkelig eide Nasjonalt Pilegrimssenter.

Pilegrimsvandring i dag[rediger | rediger kilde]

Pilegrimsvandring i Norge har røtter i den katolske kirken der vandring til Nidarosdomen og Olav den helliges grav var den mest populære destinasjonen.

I dag har pilegrimsvandring en stadig økende popularitet der flere av de som velger å gå pilegrim gjør det av andre årsaker enn religiøse. Pilegrimsvandringer gir mulighet for refleksjon, selvutvikling, personlig utfordring og fysisk aktivitet.

St. Olavsvegene i Norge[rediger | rediger kilde]

Nidaros var det største pilegrimsmålet i Nord-Europa i middelalderen på grunn av Olav den helliges grav i Nidarosdomen. Følgende pilegrimsleder er godkjente som St. Olavsveger.

Gudbrandsdalsleden[rediger | rediger kilde]

Denne veien går fra Oslo nordover gjennom Gudbrandsdalen til Trondheim. Leden følger to alternativer mellom Oslo og Lillehammer.

Gudbrandsdalsleden vest (Tidligere kalt Ringeriksleden) starter i Minneparken i Gamlebyen, Oslo. Derfra går den vestover, krysser Akerselva opp Telthusbakken og forbi Gamle Aker kirke. Så over Frognerparken og Skøyen over Bestum til Lysaker der den krysser Lysakerelva på det gamle overgangstedet på Fåbro. Herfra går leden over Hosle til Haslum kirke, deretter over Øverland, videre over Muren og Skriverberget og kommer ned i Lommedalen. Her følger den Gamleveien til Jonsrud og videre over Krokskogen til Kleivstua og ned Krokkleiva. Fra Sundvollen over Kroksund og Vik, Røyseveien og ender opp ved Bønsnes kirke, som etter tradisjonen skal være Olav den helliges fødested. Fra Bønsnes går leden over Hole kirke og Mosmoen til Norderhov kirke. Derfra over Tanbergmoen til Sætrang og Haug kirke over Askildrud og følger så stort sett fylkesvei 241 gjennom Åsbygda til Toso i Jevnaker kommune. Leden går videre nordover, forbi Jevnaker kirke og Sløvika, og følger så bygdeveien over Velo og Kittelsrud nordover til Falang, deretter går den over Gamkinn inn på Gammevegen og opp til Granavollen. Herfra følger leden den bergenske hovedvei forbi Tingelstad gamle kirke og Hadeland folkemuseum til Brandbu. Herfra følger den Kjølveien over Høgkorset og ned igjen til sørenden av Einafjorden. Videre over Toten går leden mest på gårdsveier og -stier nordøst mot Lena, og videre over Hof kirke til Kapp. Derfra følger den mjøsstranda nord til Gjøvik. Videre nordover forbi Biri og Vingrom går leden ovenfor og vest for E6 og rv4, til den krysser Lågen over Vingnesbrua. Her vil Gudbrandsdalsleden vest samles med Gudbrandsdalsleden øst i Lillehammer.

Gudbrandsdalsleden øst (Tidligere kalt Romeriksleden) tar også utgangspunkt i Minneparken. Derfra følger den St. Halvards gate og Strømsveien over Galgeberg. Videre går den over Valle Hovin oppover Groruddalen til Smedstua og langs oldtidsveien over Gjelleråsen til Lahaugmoen. Herfra krysser den Nitelva og går videre til Skedsmo kirke. Fra kirken følger den Farseggen ned til Leirsund, videre til Frogner kirke, derfra nordøst over Kjerkefjellet og ned St. Olavs gang. Herfra vender leden nordover til Ullensaker kirke, og derfra nordover øst for Presterudtoppen til Jessheim. Her snur leden mot vest, til Raknehaugen, derfra nordover, tildels på Trondheimsveien til Mogreina, Dal, Råholt og Eidsvoll verk. Leden går deretter over Vorma til Eidsvoll og videre over Lysjøen og Romseter til Espa, og videre til Tangen. Herfra går den nordover til Atlungstad og over Åkersvika til Hamar. Videre nordover går leden over Furuberget, Furnes kirke og Brumunddal, videre over Elvsvea og Veldre, Rudshøda til Ringsaker kirke. Derfra til Moelv, Biskopsåsen og Brøttum til Hinnkleiv og Lillehammer. Her vil Gudbrandsdalsleden øst samles med Gudbrandsdalsleden vest i Lillehammer.

Gudbrandsdalen, Dovrefjell og Trøndelag Fra Lillehammer går leden langs Gamleveien, gjennom Stor-Hove og videre langs jernbanelinjen til Tretten. Herfra går leden et stykke langs gamle E6 før den bryter mot øst og opp i dalsiden der den går inn på Tjodveien. Dette er den gamle allmenningsveien nordover Gudbrandsdalen. Den går stort sett oppe i dalsiden på østsiden, og følger til dels eksisterende offentlige og private veier, dels går den som sti. Ved Otta går veien ned til dalbunnen og krysser Lågen ved Sel kirke. Der går den videre over Selsflatene og opp Rosten, gjennom Dovreskogen til Dovre. Herfra går leden opp på Dovrefjell, forbi Fokstua, Furuhaugli og Hageseter til Hjerkinn, videre på den gamle veien over fjellet til Kongsvoll. Leden går videre nordøst over fjellet til Vinstradalen og deretter ned til Oppdal. Deretter går den på vestsiden av dalen videre nordover gjennom Rennebu og Meldal over Løkken Verk, over skogen øst for Svorkmo til Solsjøen. Videre over skog og myr til Skaun, og derfra over skogen til Buvika og Øysand, videre over Bymarka og inn i Trondheim ved Sverresborg.

Østerdalsleden[6][rediger | rediger kilde]

Østerdalsleden har to ulike startsteder; Rena og ved grensen mellom Norge og Sverige, sør i Trysil kommune. Leden fra Trysil går over Trysil-Knuts fjellverden og går forbi Munkbetsetra langs Munkeveien. Østerdalsleden med startpunkt i Trysil møter Østerdalsleden med start i Rena ved Pilegrimssteinen i Rendalen (Åkrestrømmen) og går nordover gjennom Tynset og nordover mot Trondheim.

Østerdalsleden der startpunktet er i Rena starter leden ved Nesvangen ved pilegrimskjæret (åmøtet mellom Glomma og Rena-elven) og går innom Stor-Elvdal og Rendalen kommune før den passerer retreatsenteret Lia Gård og møter pilegrimsleden fra øst ved Pilegrimssteinen i Rendalen. Østerdalsleden er ca 320km lang.

Romboleden[7][rediger | rediger kilde]

Leden er en gammel ferdsvei og ble brukt av pilegrimer og handels- og embetsmenn gjennom århundrer. I skarddøra på grensen mot Sverige møtes Romboleden med Jämt-Norge-leden. Romboleden er på ca 150km.

Nordleden[8][rediger | rediger kilde]

Nordleden går fra grong via Megard til Stiklestad og har sterke tilknytninger til Olavstradisjonen. Selve leden er ca 135km lang.

St. Olavsleden[9][rediger | rediger kilde]

St. Olavsleden starter ved Sveriges østkyst og er på ca 570km. Leden skal følge veien Olav Haraldsson (Olav den Hellige) reiste sommeren 1030 da han kom tilbake fra Novgorod i Russland for å gjenerobre den norske tronen. En reise som endte med slaget på Stiklestad[10].

Kystpilegrimsleia[11][rediger | rediger kilde]

Kystpilegrimsleia består hovedsakelig av transport på sjøen med tradisjonelle knutepunkt som ofte var gode ankerplasser, lune havner og rike fiskefelt[12]. Leden har en strekning på ca 1080km.

Valldalsleden[13][rediger | rediger kilde]

Valldalsleden følger hovedsakelig Olav den Helliges fluktrute da han rømte landet vinteren 1028-1029. Han dro skipene sine på land i Valldal og gikk derfra over fjellet til Lesja og Dovre. Det er denne ruten Valldalsleden følger og er på ca 150km[14].

Borgeleden (Utvidelse av tidligere Folloleden)[15][rediger | rediger kilde]

Navnet Borgeleden er knyttet til Borgartinget og Borgarsysla. Leden går gjennom blant annet Sarpsborg som ble grunnlagt av Olav den Hellige i 1016 [16]. Borgeleden har en strekning på ca 176 km.

Tunsbergleden[17][rediger | rediger kilde]

Tunbergsleden er 190km lang og skal i 2021 ende ved Haslum kirke i Bærum i nord.[18] Her skal Tunbergsleden kobles til Gudbrandsdalsleden. Frem til nå stopper Tunbergsleden litt sør for Drammen[19].

Regionale pilegrimssentre[rediger | rediger kilde]

Langs fem av de totalt ni pilegrimssledene ligger det informasjonsskontor kalt pilegrimssenter. Sentrene har i oppgave å stimulere til vandring og være til hjelp for de som ønsker å ta en pilegrimsvandring hvor de gjerne er spesialisert innenfor spesifikke regioner. De regionale pilegrimssentrene har også i oppgave å etablere nettverk med aktører innenfor deres regionale ansvarsområde. I tillegg skal de i samarbeid med kommune, kirke, fylkeskommune, frivillige lag og organisasjoner m.fl. stimulere til bærekraftig reiseliv og verdiskaping med grunnlag i kultur og natur [20] Flere pilegrimssentre tilbyr også kartutskrift, salg av guidebøker og pilegrimspass.


Pilegrimsledene som har regionale pilegrimssentre er:

  • Gudbrandsdalsleden
    • Pilegrimssenter Oslo
    • Pilegrimssenter Granavollen (Gudbrandsdalsleden vest)
    • Pilegrimssenter Hamar (gudbrandsdalsleden øst)
    • Pilegrimssenter Dale-Gudbrand
    • Pilegrimssenter Dovrefjell
    • Nidaros pilegrimsgård
  • St. Olavsleden
    • Pilegrimssenter stiklestad
    • Selånger pilegrimssenter
  • Kystpilegrimsleia
    • Regionalt pilegrimssenter Avaldsnes
    • Regionalt pilegrimssenter Bergen
    • Regionalt pilegrimssenter Selje
    • Regionalt pilegrimssenter Smøla
  • Valldalsleden
    • Pilegrimssenter Dovrefjell
  • Tunsbergleden
    • Pilegrimssenter Oslo[21]

St. Olavsvegene i Sverige[rediger | rediger kilde]

Nidaros ble besøkt av mange pilegrimer fra Sverige.

De mest brukte veiene var:

Til startplassene kunne man reise med båt.

Pilegrimsleia i Norge[rediger | rediger kilde]

Kysten var pilegrimenes første vei til Nidaros. Fem kystfylker fra Rogaland til Sør-Trøndelag og fire bispedømmeråd arbeider sammen med Nasjonalt Pilegrimssenter om å opprette en kystpilegrimslede fra Egersund til Trondheim. Kystpilegrimsleden skal være ferdigstilt innen 2017. Da skal det være mulig å reise langs kysten med offentlige transportmidler som tradisjonsbåter eller private båter samt vandreetapper.

Selja ble besøkt på grunn av St. Sunniva og Seljumennene. Røldal stavkirke ble besøkt på grunn av sitt undergjørende krusifiks. St.Thomas–kirken på Filefjell var et viktig pilegrimsmål i middelalderen. Folk kom fra hele Sør–Norge for å få igjen helsen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nasjonalt Pilegrimssenter bruk av begrepet «St. Olavsvegene»
  2. ^ «Hjem – ACSOW». Besøkt 17. februar 2021. 
  3. ^ «Utforsk Pilegrimsleden». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  4. ^ Pressemelding fra Kulturdepartementet 22. juni 2016
  5. ^ «Høringsuttalelse til "På livets vei", et nasjonalt utviklingsprosjekt. Fra Pilegrimsfellesskapet St. Jakob» (PDF). regjeringen.no. 14. april 2009. Besøkt 6. juli 2017. 
  6. ^ «Østerdalsleden». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  7. ^ «Romboleden». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  8. ^ «Nordleden». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  9. ^ «St. Olavsleden». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  10. ^ «St. Olavsleden». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  11. ^ «Kystpilegrimsleia». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  12. ^ «Kystpilegrimsleia». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  13. ^ «Valldalsleden». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  14. ^ «Valldalsleden». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  15. ^ «Borgleden». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  16. ^ «Elgåfossen - Oslo». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  17. ^ «Tunsbergleden». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  18. ^ «Tunsbergleden». Vestfold og Telemark fylkeskommune (norsk). Besøkt 17. februar 2021. 
  19. ^ «Tunsbergleden». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  20. ^ «Regionale pilegrimssentre». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 
  21. ^ «Regionale pilegrimssentre». Pilegrimsleden. Besøkt 17. februar 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mathis Kværne: Langs den gamle Kongeveien. A/S Lund & Co.’s Forlag.
  • Smedstad, Ingrid. "Norske pilegrimsveier til Nidaros" i Helgonet i Nidaros, Olavskult og Kristnande i Norden Landsarkivet i Östersynd, Jyväskylä, Finland 1997.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]