Kristningen av Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Kristningen av Norge startet relativt sent i forhold til resten av Europa, men tok seg kraftig opp med de kristne kongene Håkon den gode, Olav Tryggvason og første del av kristningen regnes ofte som fullført da Olav den hellige fikk kristendommen inn i landets lover. Det er ikke sikkert når kristningen av Norge begynte, men det har nok vært kontakt med kristne fra folkevandringstiden og frem til vikingtiden.

Landnåmaboka forteller at noen av de første landnåmsmennene på Island som kom fra Norge omkring 870-930, var kristne. Landnåmaboka ble skrevet på 1100-tallet, og er bygd på muntlige kilder. I Normandie later det til at nordboerne som bosatt seg der sammen med Rollo fra 911 og utover, enten var kristne eller forholdsvis snart sluttet seg til kristendommen.

Arkeologiske funn[rediger | rediger kilde]

Arkeologene diskuterer om samfunnene langs norskekysten har vært utsatt for kristen påvirkning allerede på 600- og 700-tallet. Da blir det vanskelig å opprettholde forskjellen mellom hedenske og kristne graver. Det er mulig at det i hovedsak var andre forhold enn religiøs tilhørighet som uttrykkes i gravskikkene. I Tyskland fortsatte gamle gravskikker lenge etter kristningen, så kristendommen kan ha øvd innflytelse i Norge lenge før de gamle gravskikkene forsvant.

I 1925[1] konstaterte Haakon Shetelig at det rundt 600 fantes lave, uanseelige graver som han mente var påvirket av kristne gravskikker i land som vi mottok våpen og klær fra.

Fridtjov Birkeli har påvist mange steinkors i Norge han mente kunne være fra 900- og tidlig 1000-tallet.[2]. Kristine Holme Gabrielsen har studert alle Vestlandets steinkors og sett dem i forhold til landskapskontekst og plassering til gårder. Hun mente det var stormenn, bygdefolk og konger som reiste korsene.[3]

I 1976 og 1977[4] slo Charlotte Blindheim fast at mellom hedenske båtgraver er det funnet en hel del kristensdomspåvirkede graver fra 800- og 900-tallet. I en grav var et relikviegjemme det eneste gravgodset. I en annen grav var det en bispestav, og i andre røkelseskar. Det er funn av en støpeform for kors. Det er funnet flere kristne kultgjenstander i Kaupanger enn i Hedeby og Birka. Funnene under utgravninger av Kaupangen i Skiringssal tilsier at det allerede på 800-tallet fantes en kristen befolkning.

Helt fravær av hedenske graver, har vært tolket som tegn på at kristendommen var blitt den helt dominerende religionen. Det viser seg at det er en god del regional forskjeller i landet:

  • I Trøndelag er det ikke daterbare gravfunn etter år 950.[5] Sæbjørg Walaker Nordeide mente at det ikke tegn til ikke-kristen aktivitet i Trondheim, som ble utbygd fra 990-tallet og senere. Hun mente at det likevel kunne ha vært hedensk kultvirksomhet på Hove i Åsen i Nord-Trøndelag fram til anlegget der ble nedlagt ca. år 1000 og på Mære til kirken ble bygget der ca. 1050-1075.[6]
  • Nordmøre og Romsdal er det kristne gravfunn fra 900-tallet på Veøy.[7]
  • Sunnmøre og Nordfjord er det en klar nedgang i anntall gravfunn fra 800- til 900-tallet.[5]
  • Fra Sogn er det knapt noen gravfunn etter år 950.[8]
  • Hordaland har mange gravfunn fra 900- og 1000-tallet.[9] Sæbjørg Walaker Nordeide angir at antall gravfunn økte fra 800- til 900-talet.[5]
  • Per Hernæs hevder i 1995 at det er spor etter kristen innflytelse i graver fra yngre jernalder i Rogaland. Det dreier seg dels om graver som mangler klart hedenske fortegn (som flatmarksgraver, graver med lite eller intet gravgods), dels om graver med inventar av antatt kristen karakter (som vokslys og korssymbolikk). I Hernæs’ materiale fra Rogaland, er det flere av de gravene som har kristne indikatorer i gravskikk og gravinventar som funnene fra Refsnes i og Husabø i Stavanger. Det er likevel et gravfunn fra Suldal som er med en Torshammer og mynter fra 978 og 1016.[10]
  • Malin Eriksson forsøkte i 1999 å vise at den samme kristne innflytelsen som ble funnet i Rogaland også gjorde seg gjeldende også i vikingtidsgravene fra Vest-Agder.[11] I Vest-Agder forsvinner også de aller fleste ikke kristne gravene midt på 900-tallet.[12]
  • I Aust-Agder er det ingen graver fra kyststrøkene som er yngre enn år 950.[9][13] I Setesdal økte antall gravfunn fra 800- til 900-tallet, og det er også gravfunn fra 1000-tallet.[14]
  • I Hallingdal i Buskerud er det bare noen få gravfunn etter år 1000.[15]
  • I Østfold og Vestfold er det en kraftig reduksjon i gravfunn fra midten av 900-tallet.[9] I Østfold er det bare funnet fire graver yngre enn år 950. I Vestfold økte likevel antall graver på slutten av 900-tallet.[15]
  • I Oslo har en kristne graver fra perioden 980-1030.[9]
  • I Akershus, Oppland og Hedmark er det ikke norrøne graver som kan dateres bedre enn at de er fra vikingtiden (800-1050). Det er ingen tegn til kristen påvirkning på gravene.[16]

Reiste steiner[rediger | rediger kilde]

Kulisteinen i utstillingen i Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Om de reiste steinene skriver Fridtjov Birkeli[17] at selv om de ikke alltid har et religiøst innhold, har en tatt opp en romersk-kristen skikk. Han mente at reiste steiner var tegn på påvirkning av kristne gravskikker på De britiske øyer. Danske steiner har også hatt hedensk innhold. James Knirk[18] skriver derimot at reising av bautasteiner hadde tradisjon i Norge tilbake til 300- og 400-tallet. Det er bevart om lag 50 bautasteinene i Norge. Birkeli tar alle slike steiner til inntekt for kristen påvirkning, mens James Knirk mente at de norske steinene var i en tidligere hedensk tradisjon.

De reiste steinene er en vanskelig kildegruppe da de er vanskelige å datere. De steinene som Birkeli daterer til 900-tallet er:

  • Fridtjov Birkeli[19] skriver om en runestein som ble funnet i fundamentet til Mariakirken i Stavanger at den «kan» være fra 900-tallet. Sophus Bugge med flere[20] skriver derimot at den trolig fra første halvdel av 1000-tallet.
  • Fridtjov Birkeli[21] skriver at KulisteinenKuløy i Edøy sokn på Nordmøre kan være fra 900-tallet. Han viser til Aslak Liestøl som har datert den til begynnelsen av 1000-tallet, men senere har uttalt at det ikke er noe i veien for at den kan være fra 900-tallet. James Knirk[22] skriver at en har gjort en årringsanalyse av trevirke til en bro like ved og kommet til at trestammen er felt i 1034. Han argumenter da for at det er sammenheng mellom steinen og broa, og at steinen er fra ca. 1034.
  • Fridtjov Birkeli[23] viser til Galteland-steinen i Evje i Setesdalen som dateres til 1016-1020. Det er så en tekst som viser at far og sønn hadde kristen tro, og Birkeli tolker det som at faren må ha vært kristen på 900-tallet. James Knirk[24] kommer også til at steinen er laget like etter 1015. Han mente at Birkelis knytning av steinen til 900-tallet er likevel bare en mulighet.

Så selv om Fridtjov Birkeli mente at noen av de reiste steinene er fra 900-tallet, så er det klart mulig å tolke det annerledes. Den eldste, daterbare steinene er fra omkring 1015-1020.

Kirker[rediger | rediger kilde]

Før kirker ble bygget må det ha vært kristne i et visst omfang der kirken ble bygget.

Ved arkeologiske undersøkelser på Veøy i Romsdalen har arkeologen Brit Solli påvist to kirkegårder fra sen vikingtid. Den eldste ser ut til å ha vært anlagt en gang i første halvdel av 900-årene, den andre nærmere år 1000. Det har trolig vært en samtidig kirke eller kapell på stedet.[9] Sæbjørg Walaker Nordeide mente det kunne ha vært et klostersamfunn med folk fra De britiske øyer på Veøy.[25]

I Kvinesdal i Vest-Agder dokumenterte en arkeologisk undersøkelse i 2000 at en kirke var blitt bygget på det stedet der den nåværende sognekirken i dalen står, så tidlig som omkring 980-1020. Det som tolkes som en kristen gravplass på stedet, ser ut til å ha vært tatt i bruk allerede tidlig i 900-årene.

Under koret av Stavanger domkirke ble det i 1967 avdekket et ca. 80 cm tykt jordlag med kristne graver, et trekull-lag og fire stolpehull. Trekull-laget er eldre enn gravene. Kullaget kan være fra en brent trebygning som stolpehullene var en del av. En C-14-datering av kullaget ga at det var 56 % sjanse for at kullaget var fra perioden 860 og 1060.[26] Senere har Paula Utigard Sandvik[27] gjort flere dateringer. Det er to dateringer av et brannlag fra 800-tallet. To skjeletter og ett brannlag er trolig fra 1000-tallet. Ved graving i krypten i 1867[28] ble det blant annet funnet en tredobbel spiralring av gull. Spiralringer var mest i bruk i vikingtid og tidligere.

Utgravningen ved Clemenskirken i Oslo i 1970-71 viste gamle graver. Kirkegårdsområdet ble ifølge C14-dateringene fra 1972, tidfestet til 980–1030. Nå mener en at skjelettmaterialet er yngre og i hovedsak kan dateres til første halvdel av 1000-tallet. I de øverste lagene var skjelettene orientert som den senere stenkirken. I de underste lagene var gravene lagt med 30° avvik, men parallelt med den nordre kirkegårdsmuren. Mellom de to eldste fasene var det oppfylling av sand.[29]

C-14-dateringer fra Urnes stavkirke er gjort av tre prøver tatt i 1974.[30] Prøvene ga alderen til år 995 pluss minus 75 år, år 850 pluss minus 150 år og år 965 pluss minus 75 år. Disse prøvene tilsier en stor sannsynlighet for at minst en av prøvene er eldre enn år 1000. Det er ikke opplyst hvor i kirken prøvene er tatt fra.

Clemenskirken i Trondheim, heter det seg at den ble bygd på initiativ av Olav den hellige i 1016. Etter hans død i 1030, ble hans helgenskrin satt ned i denne kirken, og her ble også sønnen Magnus Olavsson gravlagt.

Heimskringla forteller at Olav Tryggvason lot bygge en kirke på MosterBømlo omking 995. I tillegg holdt Olav den hellige et ting på Moster rundt 1020, der kristenretten i Norge ble innført. Vi har ingen arkeologisk funn som støtter opp under dette.

Den eldste Peterskirken i Tønsberg kan være reist alt før år 1000. Dagens kirke ble bygd i stein tidlig på 1100-tallet. Det er dokumentert graver som er ødelagt av fundamenteringen for steinkirken, og som derfor må være eldre enn denne. Dateringer av gravene gjør det rimelig å anslå at en eldre gravplass var i bruk på 1000-tallet. Trolig har det stått en eldre trekirke her.[31]

I Sarpsborg er det ved Nikolaikirken funnet kristne graver som er fra en gang i perioden 890-1015, som tyder på en trekirke på samme sted som den senere steinkirken.[32]

Det er også gjort flere undersøkelser der en har studert etablering av kirkesteder i en større landskapsmessig kontekst. Man har sett på hvor de tidligste kirkene er bygget i forhold til gårder, førkristne graver og på hvilke steder de er plasserte i landskapet. Noen kirker kan betegnes som gårdskirker, de er plassert i tilknytning til en spesiell gård, mens andre har en mer sentral plassering i et bygdelag.[33][34][35]

Kongenes betydning i kristningen[rediger | rediger kilde]

Kongesagaene framhever særlig kongenes betydning for innføringen av kristendommen, og da gjerne med våpenmakt. Det er uvisst i hvilket omfang det var nødvendig. I mange tilfeller kan den omtalte kristningen bare være et virkemiddel mot politiske motstandere.

Sverre Bagge[36] skriver at da kristendommen ble offisiell religion i Romerriket, regner en med at om lag fem prosent av befolkningen var kristne i den vestlige delen av riket og om lag ti prosent i den østlige. Hvor stor prosenten var i Norge, har vi ingen anelse om. Men han mente at kristendommen kom i en monopolstilling i Norge på grunn av kongenes påvirkning og påbud, men for å få det til å virke måtte en del av befolkningen også være kristne. Han sammenlikner også innføringen av en kristen statskirke med bolsjevikenes kupp i Russland i 1917.

Landets første kjente kristne konge var Håkon Adalsteinsfostre, som regjerte i hovedsak på Vestlandet i perioden 935-961. Han ble døpt i England. Han kan ha brakt med seg landets første biskop – Sigfrid.[37]

Jellingsteinen eller «Kong Haralds stein» i Danmark er etter kong Harald Blåtann. Innskriften lyder: Kong Harald bød gjøre disse kumler (dvs. minnesmerker) etter Gorm sin far og etter Thyre sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne. Harald Blåtann (død 985) antas å ha vært konge over Østlandet, men i hvilken grad han arbeidet for innføring av kristendommen i denne delen av riket er uvisst.

Også Olav Tryggvason som regjerte i perioden 995–1000 var kristen. Sagaene forteller at han fikk bygget den første kirken i landet – på MosterBømlo, men på dette tidspunktet var det nok flere andre kirker i landet.

Harald Blåtanns sønn Svein Tjugeskjegg hevdet også overherredømme over Norge i perioden 10001014, men hadde jarler som styrte for seg.

Knud den mektige som var konge over hele Norge fra 1028, var også kristen. Eldbjørg Haug mente at han hadde ga relikvier til det som nå er Stavanger domkirke.

Olav den hellige regnes som den som fikk innført den katolske kirkens lære som statsreligion i Norge. Om lag 1023 ble det avholdt et kirkemøte på Moster, der kristenretten ble vedtatt. Vedtaket knyttet kirken til kongen, som en statskirke. Loven ble imidlertid ikke gjeldende før den ble vedtatt på tingene rundt i landet. Nøyaktig når de ulike tingene vedtok loven vet vi ikke. Vi ser også at vedtakene avvek en del fra landsdel til landsdel. Loven slik den ble vedtatt på Gulating begynte slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»

Etter sin død ble Olav av kirken utnevnt til helgen og «Norges evige konge» (Rex Perpetuus Norvegiae). Kirken ville at Norges konger i ettertiden skulle regnes som Olavs vasaller. Det ville i praktisk politikk si at kongene måtte underordne seg kirken, som representerte den hellige Olav på jorda. Dette var noe de senere kongene ikke gikk med på.

Misjonærene[rediger | rediger kilde]

Kristendommen i Vest-Europa utviklet seg i ulike retninger, avhengig av geografisk område. Norge var påvirket av impulser fra flere områder, både fra England, Irland, Danmark, Tyskland og Frankrike. I tillegg kan en fra islandske kilder lese om mer sporadiske besøk av misjonærer fra østlige områder. De ulike retningene hadde variende påvirkningskraft over tid, og påvirkningen var også avhengig av hvor i landet en oppholdt seg.

I 822 fikk biskop Ebo av Reims i oppdrag av paven å starte misjon rettet mot Norden, og han skal ha lykkes med å opprette en forsamling i Danmark. I 826 ble danskekongen Harald Klak døpt i Mainz sammen med flere danske stormenn. I 830 kom misjonæren Ansgar på invitasjon fra svearnes konge på besøk til Birka, der det ble opprettet en menighet og bygd et lite kapell. Det er mulig at det også i Norge ble drevet med misjon, men det er ikke dokumentert i skriftlige kilder.

For den katolske kirke var Norge fra 831 til 1103, en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Fra 1103 til 1152 sorterte kirken i Norge under erkebiskopen i Lund i Skåne (på den tiden tilhørende kongeriket Danmark). I 1152-53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.

Kristendommens påvirkning av samfunnet[rediger | rediger kilde]

Det er antatt at det var prestene som brakte skriftspråket til Norden – og dermed også bøkene. Runene, som ble brukt i hedensk tid, hadde både som formål å fortelle og å være magiske tegn. Med skriftspråket fikk vi en rikholdig norrøn litteratur. I bispegårdene, kongsgårdene, prestegårdene og klosterene ble tekster skrevet ned og avskrifter laget.

Historikeren Finnur Jónsson mente at de tallrike ættesagaene på Island er blitt nedtegnet etter den muntlige tradisjon av prester og munker i klostrene.[trenger referanse] Først skrev en på latin, snart skiftet forfatterne til norrønt språk. Fra omkring 1150 ble gjort en rekke oversettelser av europeisk kristen litteratur. Det dreide seg om helgenenes liv, samt kjente verk om tros- og morallære, askese og mystikk. Også store deler av Bibelen ble oversatt til norsk. Dette arbeidet brukte en skriver ett år til.[trenger referanse] På 1200-tallet blir det forfattet to bind med prekensamlinger (homilier). Noen av prekenene er oversatt, de fleste er forfattet på hjemlig grunn. Den religiøse poesien startet på 1100-tallet. Blant de det viktigste diktet regnes:

Kirken og presteskapet hadde et stort behov for store inntekter til bygge kirker og presteboliger, og til å holde prester og tjenere med lønn. Mange måter å få inn penger ble benyttet, som tiende, avlatshandel, bønner for avdødes sjeler mot betaling, samt skoler, kost og logi eller sykeopphold for rike i kirkelige bygg mot betaling. I Norge ble tiende innført under Sigurd Jorsalfares styre (11031130) etter langvarig strid mellom kongene og biskopene. Lovene påbød alle å betale 1/10 av sitt innkomme til kirken. Tienden ble så fordelt med 1/4-part hver på biskopen, den lokale kirken, presten og fattige. Den siste fjerdeparten ble kalt «bondeluten» og ble brukt i de enkelte bygder. Fordi botsøvelsene kunne være svært strenge, etablerte den katolske kirken en praksis som innebar at syndere kunne gi pengegaver til kirken isteden. Dette utviklet seg fra 1200-tallet med handel med avlatsbrev som var skriftlige dokumenter som beviste at vedkommende hadde kjøpt seg fri fra den evige straff for syndene sine.

I den eldre kvinneforskningen[38] er det vist til hvor stolte, handlekraftige og selvstendige kvinnene i de førkristne norrøne samfunnene var i forhold til idealene i kristen tid, med den underdanige kvinnen som var underordnet mannen. Etterhvert er en blitt mer usikker på hvordan kvinnenes stilling var siden det er lite kildemateriell. Ved ekteskap kunne kvinnene i kristen si nei til mannen, men det var nok ofte proforma.[39] Kristendommen fratok kvinnen hennes rett til skilsmisse.[40] Ved barnfødsler var kvinner ureine. Kvinner som døde med uforløste barn inne seg kunne i perioder ikke gravlegges på kirkegårder siden barnet ikke var døpt.[41] Kvinnene kunne i førkristen tid lede kulthandlinger, det forsvant med kristendommen.[42] Der ble kvinnelige kulthandlinger som magi, trolldom og spådommer kriminalisert.[43] Man skal heller ikke glemme at et stort antall kvinner i det norrøne samfunnet var rettsløse slaver, og at alle kvinner etter bortfallet av slaveriet på 1100-tallet fikk rettsvern.

En viktig endring med kristendommen var at kirken motarbeidet blodhevn.[44] Dette ble etter hvert borte utover middelalderen.

Kristingen av samene[rediger | rediger kilde]

Adam av Bremen omkring 1070[45] og Historia Norvegiæ fra slutten av 1100-talet forteller at sørsamene var kristnet, men at nordsamene var hedninger.[46]

I sagaen etter kong Håkon Håkonsson kan en lese at det midt på 1200-tallet ble satt igang misjon mot samiske områder i Troms. De første kirkene i nordsamiske områder ble da bygget.[47] I 1313 fikk samer som omvendte seg til kristendommen, reduserte bøter i 20 år. Etter den tid måtte de betale som andre.[48]

Selv om enkelte samer var kristnet tidligere, mente Sæbjørg Walaker Nordeid at samene ble kristnet i tre stadier. Først ble samene i Nord-Troms og Finnmark kristnet i samvirke med norske innflyttere på 1300-tallet. Den østlige samiske befolkingen i Finnmark ble trolig kristnet på 1500-talet av misjonærer fra den gresk ortodokse kirken. Resten ble kristnet av norske misjonærer på 1700- og 1800-tallet.[49]

Else Mundal mente at de fleste samene ved utgangen av middelalderen praktiserte en kristen tro sammen med nordmenn, men at de seg i mellom også hadde andre trosforestillinger.[50] Mange lot seg døpe og en del lot seg primsigne. Da de etter reformasjonen ble utsatt for misjonsvirksomheten, spesielt fra Thomas von Westen, var det i hovedsak snakk om en overgang fra katolsk til protestantisk tro, og fjerning av en del samiske tradisjoner. Katolsk tro ble sett på som like kjettersk som hedendom.[51] Biskop Peder Krog i Trondheim (1689-1731) mente at samene var kristne. Misjonsvirksomheten på 1700-tallet var mer en vekkelse enn en kristning.[52]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Birkeli (1995), side 28 med referanse til Haakon Shetelig.
  2. ^ Birkeli, 1973 og 1995.
  3. ^ Gabrielsen, 2007.
  4. ^ Birkeli (1995), side 35 med referanse til Charlotte Blindheim.
  5. ^ a b c Nordeide, 2011, side 65.
  6. ^ Nordeide, 2011, side 123.
  7. ^ Nordeide, 2011, side 150ff.
  8. ^ Solberg (2000), side 312ff som behandlet Sogndal, Kvitrud (1998) som behandlet Luster og Nordeide, 2011, side 64 som beskriver funn fra Vik.
  9. ^ a b c d e Solberg (2000), side 312ff.
  10. ^ Nordeide, 2011, side 280.
  11. ^ Eriksson, 1999.
  12. ^ Eriksson, 1999 og Solborg (2000), side 312ff.
  13. ^ Nordeide, 2011, side 63. Hun angir et gravfunn etter år 950, som hun mener er et hedensk gravfunn påvirket av kristne tradisjoner
  14. ^ Nordeide, 2011, side 64.
  15. ^ a b Nordeide, 2011, side 63.
  16. ^ Solberg (2000), side 233ff. Det er en grav i Ullensaker som kan være yngre, men det er svært usikkert. Det er også to gtaver som kan ha kristen påvirkning i Ullensaker, men det er også usikkert.
  17. ^ Birkeli, 1995, side 46
  18. ^ Knirk, 1996, side 46
  19. ^ Birkeli, 1995, side 47
  20. ^ Bugge med flere, 1954
  21. ^ Birkeli, 1995, side 48
  22. ^ Knirk, 1996, side 52-53
  23. ^ Birkeli, 1995, side 50
  24. ^ Knirk, 1996, side 48-49
  25. ^ Nordeide, 2011, side 153f.
  26. ^ Gulliksen, Steinar: «Date T-1313», Laboratoriet for radiologisk datering, Trondheim, 13. april 1999.
  27. ^ Sandvik, 2006.
  28. ^ Avisa Stavangeren 17.4.1867.
  29. ^ http://www.stavkirke.org/stolpekirker/clemens.html og Guhnfeldt, 2007.
  30. ^ STEINAR GULLIKSEN, REIDAR NYDAL og FRED SKOGSETH: TRONDHEIM NATURAL RADIOCARBON MEASUREMENTS VIII, RADIOCARBON, VOL. 20, No. 1, 1978, side 105-133.
  31. ^ http://www.kirken.no/tunsberg/doc/Om%20bisped%C3%B8mmet/Middelalderkirker.pdf.
  32. ^ Johannessen Live og Jan-Erik G. Eriksson: Faglig program for middelalderarkeologi. Byer, sakrale steder, befestninger og borger, Riksantikvaren, Oslo, 2015, side 44.
  33. ^ Brattekværne, 2006.
  34. ^ Birkenes, 2004.
  35. ^ Skeiseid, 2007.
  36. ^ Bagge, 2005.
  37. ^ Birkeli (1995), side 69-70.
  38. ^ Mundal, 2012, side 41.
  39. ^ Mundal, 2012, side 42 og 151.
  40. ^ Mundal, 2012, side 265.
  41. ^ Mundal, 2012, side 260f.
  42. ^ Mundal, 2012, side 87 og 256.
  43. ^ Mundal, 2012, side 4258.
  44. ^ Mundal, 2012, side 267.
  45. ^ Mundal, 2012, side 342f.
  46. ^ Mundal, 2012, side 343f.
  47. ^ Mundal, 2012, side 341f.
  48. ^ Mundal, 2012, side 339f med referanse til Norges gamle lover, bind 3, side 113.
  49. ^ Nordeide, 2011, side 69.
  50. ^ Mundal, 2012, side 350f og 353.
  51. ^ Mundal, 2012, side 354.
  52. ^ Mundal, 2012, side 355.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]