Santer-kommisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Santerkommisjonen var europakommisjonen i tjeneste fra 1995 til 1999. Den besto av en president, Jacques Santer, og ytterligere nitten kommissærer. Kommisjonen gikk av i 1999, før valgperioden var ute. Det var fremsatt anklager om favorisering og korrupsjon mot to av kommisjonens medlemmer. Prodi-kommisjonen under ledelse av italieneren Romano Prodi, overtok 18. september 1999.

Oppnevnelsen[rediger | rediger kilde]

Det europeiske råd foreslo for Europaparlamentet i juli 1994 at Jaques Santer ble oppnevnt som Europakommisjonens president. Den britiske statsminister John Major hadde nedlagt veto mot enhver politiker som fulgte linjen til Jaques Delors. Dermed var Jean-Luc Dehaene utelukket, da Major anså ham for å være en for sterk føderalist. Det er siden hevdet (Pierre Gerbet, CVCE) at Santer dermed fikk en dårlig start, som det «nest beste» valg til stillingen.[1]

Krisen[rediger | rediger kilde]

I Europaparlamentet ble det i 1998 reist kritikk mot kommisjonens administrasjon, og i desember nektet parlamentet å godkjenne kommisjonens regnskap. Parlamentet ønsket å øke sin politiske makt over kommisjonen. Samtidig var parlamentet i søkelyset til enkelte medier i Tyskland og Skandinavia med grunnlag i utbetaling av for høye lønninger. Kritikken mot kommisjonen førte til at pressens oppmerksomhet ble flyttet til kommisjonen, og særlig mot Edith Cresson og Manuel Marin. Cresson var anklaget for favorisering og Marin for bedrageri i forbindelse med nødhjelp. I tillegg kom en generell kritikk mot kommisjonens administrative rutiner.

I januar 1999 ble et mistillitsforslag mot kommisjonen forkastet med 293 mot 232 stemmer, og 27 avholdte. Aldri tidligere hadde et mistillitsforslag oppnådd så stort flertall. Parlamentet krevde nedsatt en undersøkelseskommisjon, noe kommisjonen aksepterte. Santer bidro til en ordning hvoretter de to kommissærene skulle gå av. I mars 1999 konkluderte undersøkelseskommisjonen med massiv kritikk mot kommisjonen som sådan.

Sosialdemokratene ved Pauline Green trakk sin støtte til Santer. Jaques Santer besluttet deretter at hele kommisjonen skulle gå av.[1] I sin avskjedserklæring konstaterte han at det ikke var funnet bevis for bedrageri til fordel for noen av kommissærene, men ett tilfelle av favorisering. Han oppfattet tonen i undersøkelseskommisjonens rapport som uriktig. Kommisjonen ville arbeide videre, frem til en ny kommisjon var oppnevnt.[1] Edith Cresson ble av EU-domstolen kritisert for å ha favorisert kjente ved en stillingsutnevnelse, men beholdt sin pensjon.[2] Det er vurdert som vanskelig å fastslå en bestemt grunn til at kommisjonen måtte gå av.[3]

Santerkommisjonen fungerte noen måneder, inntil Prodi-kommisjonen overtok. Santerkommisjonen etablerte i juni 1999 Europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF), til erstatning for Anti-Fraud Coordination Unit (UCLAF) fra 1998. Tysklands kansler Gerhard Schröder handlet raskt og utnevnte allerede i mars 1999 Romano Prodi som ny kommisjonspresident. I juli samme år var de øvrige kommisjonsmedlemmer klare. Ved en avstemning i Europaparlamentet 15. september 1999 ble kommisjonen valgt. Prodi-kommisjonen tiltrådte 18. september 1999 som fremdeles var innenfor Santer-kommisjonens valgperiode.[1]

Kommissærer[rediger | rediger kilde]

Ansvarsområde Navn Politisk tilhørighet Land
President   Jacques Santer Konservativ Luxemburg
Utenriks og visepresident   Leon Brittan Konservativ Storbritannia
Forbindelser med den sørlige middelhavsregionen, Latinamerika og midt-øsen samt visepresident   Manuel Marín Sosialist Spanien
Det indre marked   Mario Monti Uavhengig Italien
Jordbruk   Franz Fischler Konservativ Østerrike
Konkurranse   Karel Van Miert Sosialist Belgia
Økonomiske og finansielle spørsmål.   Yves-Thibault de Silguy Uavhengig Frankrike
Arbeid- og sosial   Pádraig Flynn Konservativ Irland
Forbruker og fiske   Emma Bonino Liberal Italien
Miljø   Ritt Bjerregaard Sosialist Danmark
Industri- og IT   Martin Bangemann Liberal Tyskland
Transport   Neil Kinnock Sosialist Storbritannia
Energi og turisme   Christos Papoutsis Sosialist Hellas
Migrasjon- og justis   Anita Gradin Sosialist Sverige
Budsjett- og administrasjon   Erkki Liikanen Sosialist Finland
Regionalpolitikk   Monika Wulf-Mathies Sosialist Tyskland
Forskning, vitenskap og teknologi   Édith Cresson Sosialist Frankrike
Relasjoner med øst- og sentraleuropa.   Hans van den Broek Konservativ Nederland
Relasjoner med Afrika, Karibia og stillehavsstater.   João de Deus Pinheiro Konservativ Portugal
Kultur og relasjoner med Europaparlamentet   Marcelino Oreja Konservativ Spanien

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Pierre Gerbet (7. august 2016). «The crisis of the Santer Commission». CVCE.EU by UNI.LU (engelsk). Besøkt 22. mars 2019. 
  2. ^ «Court rules against ex-French PM» (engelsk). 11. juli 2006. Besøkt 23. mars 2019. 
  3. ^ Ringer, Nils F. (2003). «"The Santer Commission Resignation Crisis"» (PDF). Besøkt 23. mars 2019.