Eva Joly
| Eva Joly Gro Eva Farseth | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. des. 1943[1] (80 år)Grünerløkka i Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Statsadvokat og forhørsdommer | ||
| Utdannet ved | École nationale de la magistrature | ||
| Utdannelse | Sekretær ved Oslo handelsgymnasium, fransk ved Universitetet i Oslo og rettsvitenskap og politikk ved Université Panthéon-Assas | ||
| Ektefelle | Pascal Joly | ||
| Parti | Europe écologie–Les verts | ||
| Nasjonalitet |   norsk-fransk | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Humanistprisen (2004)
Årets Peer Gynt (2002) Årets europeer (2009) Sofieprisen (2012) Integrity Award (2001) Årets europeer (2002) | ||
| Nettsted | evajoly | ||
| Europaparlamentsmedlem | |||
| 14. juli 2009–1. juli 2019 | |||
| Valgkrets | Île-de-France | ||
Eva Joly (IPA: [eva ʒɔli], født Gro Eva Farseth 5. desember 1943 på Grünerløkka i Oslo) er en norskfødt fransk politiker og tidligere forhørsdommer. I 1990-årene ble hun kjent for sin rolle i Elf Aquitaine-saken og hun ble da omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere[trenger referanse].
Joly var medlem av Europaparlamentet fra 2009 til midten av 2019 for Europe écologie–Les verts, tidligere valgforbundet Europe Écologie, søsterpartiet til Miljøpartiet De Grønne. Hun var i perioden innvalgt fra den franske regionen Île-de-France. I 2012 var hun kandidat til presidentvalget i Frankrike, også da for partiet Europe écologie–Les verts.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Joly dro til Paris da hun var 18 år for å jobbe som au pair hos en fransk familie. Hun giftet seg senere med sønnen i familien, legen Pascal Joly (død i 2001).[2]
Hun har utdannelse fra reallinjen ved Foss Gymnas, sekretærlinjen ved Oslo handelsgymnasium, fransk mellomfag fra Universitetet i Oslo og juridiske eksamener fra Université Panthéon-Assas.[3] Joly gikk på kveldsskole og studerte jus mens hun jobbet som sekretær.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Etter avlagt eksamen i jus ble hun ansvarlig for juridisk avdeling ved et psykiatrisk sykehus i Frankrike. Deretter jobbet hun som statsadvokat i Orléans og Évry. Etter dette fortsatte hun i det franske finansdepartementet som nestleder ved «Avdeling for hjelp til store bedrifter i vanskeligheter», for så å bli forhørsdommer i Økokrimavdelingen i byretten i Paris. I august 2005 avsluttet hun sitt arbeid som spesialråd i Justis- og politidepartementet i Norge. Hun er nå[når?] ansatt i Norad med særlig fokus på korrupsjon i fattige land.
Elf-saken[rediger | rediger kilde]
Joly ble offentlig kjent da hun som forhørsdommer hos statsadvokaten i Paris arbeidet med den såkalte Elf-saken. Som følge av sin rolle i denne saken opplevde Joly både drapstrusler, sjikane, overvåking og bakvaskelser, og måtte leve under streng beskyttelse.
Elf-saken var 1990-årenes mest omfattende korrupsjonsskandale, og hadde sitt utspring i Frankrikes ledende oljeselskap, Elf Aquitaine. Saken ble tatt opp til behandling i det franske rettsvesenet våren 2003 etter å ha vært etterforsket siden 1994. Joly sørget for at Frankrikes tidligere utenriksminister Roland Dumas måtte stille i retten tiltalt for delaktighet i underslag. Nærmere 100 personer var siktet i saken hvor Elf Aquitaine viste seg å ha brukt 25 milliarder franske franc på smøring av politikere verden over. 256 millioner av disse skal ha gått til det daværende tyske regjeringspartiet CDU i 1991, med president François Mitterrands samtykke.[trenger referanse]
Roland Dumas ble idømt 6 måneders fengselsstraff, men denne ble senere satt til side.
Antikorrupsjons- og hvitvaskingsprosjektet[rediger | rediger kilde]
I 2002 ble Joly bedt av justisminister Odd Einar Dørum om å tiltre en 3-årig stilling som spesialråd i korrupsjons- og hvitvaskingsprosjektet. Antikorrupsjons- og hvitvaskingsprosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom Justis- og politidepartementet og Utenriksdepartementet for bekjempelse av korrupsjon og hvitvasking. Prosjektet arbeidet med spørsmål knyttet til økonomisk kriminalitet og organisert kriminalitet, og fokuserte på sterkere internasjonalt samarbeid. Prosjektet samarbeidet også med sentrale aktører i justissektoren og i kontroll- og tilsynsapparatet. Samarbeidet med påtalemyndigheten og Finansdepartementet med underliggende etater var grunnleggende viktig, i tillegg til videreutvikling av kontakt med privat sektor. Prosjektet ble avsluttet i september 2005.
Politiker[rediger | rediger kilde]
Joly var det franske miljøpartiet Europe Écologie–Les Verts' presidentkandidat ved det franske presidentvalget i 2012.[4]
Forfatterskap[rediger | rediger kilde]
Joly har skrevet flere bøker. Hennes første bok, Notre affaire à tous, ble utgitt i 2000. I 2001 kom hennes andre bok, selvbiografien Korrupsjonsjeger. I Er det en slik verden vi vil ha? (2003), omtaler hun saker hun har etterforsket i Frankrike deriblant Elf-saken. Hun forteller her om sin kamp mot korrupsjon og økonomisk kriminalitet, og om hva hun er blitt utsatt for av dødstrusler, overvåking og bakvaskelser. I tillegg fremmer hun en rekke forslag til rettsreformer, både nasjonale og internasjonale for å komme dette enorme samfunnsproblemet til livs. Boken ble forsøkt stanset i Frankrike. I boken Plan for en bedre verden (2004) skildrer Joly, sammen med blant andre Jens Stoltenberg og Rosemarie Köhn, sitt forhold til bistandsarbeid, globalisering og bekjempelse av fattigdom, og forteller om arbeidet mot korrupsjon, både i fattige og rike land.
- Bøker av Eva Joly
- 2000 Notre affaire à tous
- 2001 Korrupsjonsjeger – fra Grünerløkka til Palais de Justice
- 2003 Er det en slik verden vi vil ha? (orig. Est-ce dans ce monde-là que nous voulons vivre?)
- 2004 Plan for en bedre verden (medforfatter)
- 2007 Jakten fortsetter: en liten bok om livsmot
- 2009 Hverdagshelter
- 2017 Høyt henger de, thriller (orig. French Uranium) (med innledning av Judith Perrignon. Oversatt av Birgit Owe Svihus)
- 2023 Det blåøyde riket : Norske tillitspatologier (sammen med Nina Witoszek)
- Bøker om Eva Joly
- Erik Aasheim Rød klut, grønne drømmer Kagge 2012 ISBN 9788248911937
Film[rediger | rediger kilde]
Claude Chabrol laget i 2006 filmen L'Ivresse du pouvoir (no. Maktens komedie) inspirert av Jolys kamp mot korrupsjon og økonomisk kriminalitet (Elf-saken). Joly selv har uttalt seg kritisk om filmen («Claude Chabrol a rétréci l'affaire Elf»[død lenke], Le Monde 17, mars 2006).
I Norge har regissør Karin Julsrud annonsert en dokumentar om Jolys liv.
Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]
- 2002: Reader's Digest: Årets europeer
- 2003: YS' likestillingspris
- 2004: Universitetet i Bergen: Æresdoktor
- 2004: Human-Etisk Forbund: Humanistprisen
- Norden i Fokus: Torgny Segerstedt-prisen
- 2008: Europeisk Ungdom: Årets Europeer
- 2012: Sofieprisen
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=eva;n=farseth, oppført som Eva Farseth[Hentet fra Wikidata]
- ^ Notre dame - portrettintervju med Eva Joly i Klassekampen 4. mai 2019
- ^ «Curriculum vitae», Europaparlamentet. Lest 9. mai 2017.
- ^ «Eva Joly blir De grønnes presidentkandidat». VG. NTB. 12. juli 2011.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Offisielt nettsted
- (en) Eva Joly – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Eva Joly på Internet Movie Database
- Eva Joly på Twitter
- Eva Joly på Facebook
- (no) Eva Joly hos Virksomme ord
- (en) Eva Joly hos Europaparlamentet
- Sluttrapport for Antikorrupsjons- og hvitvaskingsprosjektet
- Eva Joly skal styrke Norges innsats mot korrupsjon i u-land - pressemelding fra Norad 28. juni 2005
- Eva Joly i NRK Forfatter
| Forrige mottaker: Odd Børretzen |
Vinner av Humanistprisen (2004)
|
Neste mottaker: Bernt Hagtvet |