Anna Lindh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anna Lindh
Anna Lindh 2002.jpg
FødtYlva Anna Maria Lindh
19. juni 1957[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Enskede-Årsta församlingRediger på Wikidata
Død11. sep. 2003[2][3][4][5]Rediger på Wikidata (46 år)
Karolinska UniversitetssjukhusetRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[6], diplomatRediger på Wikidata
Embete Sveriges utenriksminister (7. oktober 1998– 11. september 2003), leder (Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund– 1984– 1990), medlem av Riksdagen (8. oktober 1982– 30. september 1985), medlem av Riksdagen (5. oktober 1998– 5. oktober 1998), medlem av Riksdagen (30. september 2002– 30. september 2002)
Utdannet ved Uppsala universitet[6]Rediger på Wikidata
Ektefelle Bo Holmberg (19912003)Rediger på Wikidata
Far Staffan LindhRediger på Wikidata
Parti Sveriges socialdemokratiska arbetareparti[6]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet SverigeRediger på Wikidata
Gravlagt Katarina kyrkogård (2003–)[7][8][9]Rediger på Wikidata

Ylva Anna Maria Lindh (født 19. juni 1957, død 11. september 2003) var en svensk sosialdemokratisk politiker. Hun var miljøvernminister mellom 1994 og 1998, og utenriksminister fra 1998 til hun ble myrdet i 2003.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Anne Lindh var datter av kunstneren Staffan (1931–2017) og småskolelæreren Nancy Lindh (1932–2005) og ble født i Enskede i Stockholms kommun, og flyttet til Enköping og startet med politikk i en alder av tolv år.[trenger referanse]

Hennes toppsak ble fra tidlig av Vietnamkrigen, som hun demonstrerte imot.[trenger referanse]

Lindh studerte ved Uppsala universitet og ble jur.kand. i 1982. Samme året ble hun innvalgt i den svenske riksdagen for Södermanland. I 1984 ble hun den første kvinnelige lederen i Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund (SSU), et verv hun beholdt i seks år. Hennes tid som leder var preget av et engasjement i internasjonale anliggender (som i Nicaragua, Vietnam, Sør-Afrika og Palestina) og mot våpenkappløpet som preget den kalde krigen.[trenger referanse]

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Lindh satt i Riksdagen fra 1982 til 1985, og igjen fra 1998 til sin død i 2003. Fra 1991 til 1994 var hun kommisjonær for kultur og miljø og varaordfører i Stockholm. I 1994, etter en sosialdemokratisk seier ved valget samme år, utnevnte statsminister Ingvar Carlsson henne til sin regjering som miljøminister. Noe av Lindhs arv var hennes banebrytende arbeid for EU-lovgivning om farlige kjemiske stoffer.[trenger referanse] Hun etterlyste også en etablering av en felles EU-strategi mot surt nedbør.[trenger referanse]

Etter valget i 1998 utnevnte statsminister Göran Persson Lindh til å etterfølge Lena Hjelm-Wallén som utenriksminister i den nye regjeringen. Etter å ha fått innflytelsesrike venner over hele verden som president i den svenske sosialdemokratiske ungdomsforbundet, støttet Lindh ivrig internasjonalt samarbeid gjennom FN og i EU.[trenger referanse]

Et høydepunkt i karrieren skjedde under det svenske presidentskapet i EU i begynnelsen av 2001.[trenger referanse] Lindh fungerte som formann for EU-rådet, ansvarlig for å representere EUs offisielle utenrikspolitiske standpunkter. På reise med Den europeiske unions utenriks- og sikkerhetspolitiske talsperson Javier Solana i Makedonia, under den kosovo-makedonske krisen, forhandlet hun frem en avtale som avverget borgerkrig i landet.[trenger referanse]

Et annet markant punkt i hennes karriere var tvangshjemsendelsen av Ahmed Agiza og Muhammad al-Zery fra Sverige til Egypt, en operasjon utført av det amerikanske militæret.[trenger referanse] Ifølge statsminister Göran Persson ville den amerikanske administrasjonen ilegge handelsembargo mot EU dersom Sverige ikke lot amerikanerne hente Ahmed Agiza og Muhammad al-Zery på svensk jord.[trenger referanse] Lindh måtte velge mellom stå opp for menneskerettighetene slik hun så dem, og hegne om handelsforbindelsene med USA.[trenger referanse] Hun valgte det siste, og ble senere grundig kritisert for dette.[trenger referanse]

Lindh kritiserte invasjonen av Irak i 2003 og sa at en krig som utkjempes uten støtte i FNs vedtekter er en stor fiasko. Imidlertid ønsket Lindh velkommen Saddam Husseins fall. Hun tok til orde for større respekt for folkeretten og menneskerettighetene i den israelsk-palestinske konflikten, og kritiserte Ariel Sharons israelske regjering, men fordømte også palestinske selvmordsbombinger som grusomheter.[trenger referanse] Hun argumenterte sterkt for en slutt på israelsk okkupasjon av palestinske territorier; i et intervju kort før hennes død sa hun at israelsk bosetting på Vestbredden måtte opphøre; det må opprettes en palestinsk stat; Israel må forlate alle okkuperte områder på Vestbredden og Gazastripen og stoppe alle ekstraterritoriale henrettelser og angrep på palestinere.[10]

I løpet av de siste ukene av sitt liv var hun involvert i kampanjen for euro, der hun tok til orde for at Sverige skulle bli medlem av eurosonen. Hun ledet ja-kampanjen i folkeavstemningen. Folkeavstemningen ble avholdt 14. september 2003 (tre dager etter hennes død). Som den populær euro-politiker hun var, var hun talsperson og leder for ja-kampanjen; hennes ansikt var på kampanjeplakater over hele Sverige den dagen hun ble myrdet.[10][11]

Død[rediger | rediger kilde]

Anna Lindhs gravsten ved Katarina kyrka i Stockholm

Utdypende artikkel: Anna Lindh-mordet

Lindh var sommeren og sensommeren 2003 sterkt engasjert i valgkampen foran den svenske folkeavstemningen om innføring av euro som valuta i Sverige, som skulle holdes 14. september 2003. Hun var en av de ledende talskvinnene på ja-siden. Sammen med en venninne gikk Lindh ettermiddagen 10. september ut i sentrale Stockholm for å handle klær som hun skulle ha på seg i en avslutningsdebatt på TV4 den 12. september. Under et besøk på varehuset Nordiska Kompaniet ble hun overfalt og alvorlig knivstukket av Mijailo Mijailović. Etter at massive blodoverføringer under operasjonen slo ut lungene hennes, omkom hun på operasjonsbordet på morgenen 11. september.

Knivoverfallet førte til at både ja- og nei-siden avbrøt sine valgkampanjer. Derimot ble folkeavstemningen holdt som planlagt den 14. september. Tross spekulasjoner om sympatistemmer for ja-siden, vant nei-siden med 55,9 % av de avgitte stemmene, mot 42,0 % ja-stemmer og 2,1 % blanke stemmer. Bistands- og migrasjonsminister Jan O. Karlsson ble ny utenriksminister, han ble etterfulgt av Laila Freivalds som bistandsminister.

Lindh var en folkekjær politiker, og var samme år som hun døde den fjerde mest beundrede kvinnen i Sverige.[trenger referanse] Hun var også tippet av mange som den fremtidige «utenriksministeren» i EU.[trenger referanse]

Sosialdemokratene arrangerte ved Lindhs bortgang en minnestund i Blå hallen i Stockholms stadshus, den 19. september 2003 for spesielt inviterte gjester. Familien og de nærmeste vennene tok farvel med Lindh ved en privat begravelsesseremoni ved Ersta kyrka i Stockholm den 20. september.

For å hedre minnet av den svenske utenriksministeren innstiftet det sosialdemokratiske partiet stiftelsen Anna Lindhs Minnesfond den 16. september 2003, fem dager etter hennes bortgang. Minnefondet deler årlig ut et Anna Lindh-stipend til personer, organisasjoner eller prosjekter som arbeider i Lindhs ånd i Sverige eller i utlandet, samt et par utviklingsstipend som skal oppmuntre til fortsatt engasjement.

Anna Lindhs minnesten på Medborgarplatsen i Stockholm

På årsdagen av knivoverfallet ble det 10. september 2004 reist en minnesten i glass på Medborgarplatsen i Stockholm, stedet der Lindh holdt sin siste tale. Torget ved veikrysset Götgatan-Vartoftagatan på Södermalm i Stockholm fikk i juni 2007 navnet «Anna Lindhs plats».[12]

En gate ved feriestedet Amadores på Gran Canaria er navngitt etter henne. Gaten heter Avenida ministra Anna Lindh.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000022791, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 16572062b[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b FemBio, FemBio-ID 30652, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave, oppført som Anna Maria Lindh, Find a Grave 7860996, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c «Ylva Anna Maria Lindh», Svenskt kvinnobiografiskt lexikon ID AnnaLindh, besøkt 22. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ kulturgravar.se, «Katarina kyrkogård Stockholm - Anna Lindh», YouTube-videoidentifikator ExCPzYoFdI0, besøkt 17. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ FinnGraven.se, www.finngraven.se, oppført som Ylva Anna Maria Lindh, besøkt 27. mars 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ oppført som Anna Maria Lindh, Find a Grave 7860996, besøkt 18. mai 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b «Anna Lindh». The Telegraph (obituary). 12. september 2003. 
  11. ^ Comelli, Michele (Juli–september 2004). «The Challenges of the European Neighbourhood Policy». The International Spectator. 39 (3): 97–110. doi:10.1080/03932720408457087. 
  12. ^ Torg blir «Anna Lindhs plats» Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine., Expressen, 12. juni 2007

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Lena Hjelm-Wallén 
Sveriges utenriksminister
Etterfølger:
 Laila Freivalds