Audun Hugleiksson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Audun Hugleiksson
Fødtca. 1245Rediger på Wikidata
JølsterRediger på Wikidata
Død2. des. 1302Rediger på Wikidata
BergenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomatRediger på Wikidata
Utdannet ved Bergen KatedralskoleRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Våpenskjold
Audun Hugleikssons våpenskjold

Audun Hugleikssons segl.
Segelet kan også ses på en minnestein som er reist utenfor bygdehuset BorgjaÅlhus i Jølster.

Audun Hugleiksson med tilnavnet «Audun Hestakorn» (hestakorn = havre), (født ca. 1240, henrettet 2. desember 1302 i Bergen) var en stormann i kongeriket Norge på slutten av 1200-tallet. Han var kongens høyre hånd, både under Magnus Lagabøte og Eirik Magnusson, ansett som en viktig politiker og jurist i sin tid, med en sentral rolle i utformingen av norsk lovverk. Fra 1280 og fram mot århundreskiftet fikk han stadig viktigere stillinger i statsledelsen, og hadde et eget sete i kongens råd, tjenestegjorde som stallare og fehirde, fra 1277 forfremmet til lendmann med tittelen baron.[1] Audun oppførte en borg i stein på Ålhus i Jølster i Sunnfjord, hva som ikke var vanlig i datidens Norge. Han ble henrettet ved hengningNordnes i Bergen den 2. desember 1302.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Audun Hugleiksson vokste opp på gården Hegranes på Ålhus i Jølster, som ligger i det som tidligere ble kalt Firda-fylket (øst for Førde og nord for Sognefjorden). Faren Hugleik synes å ha tilhørt lavadelen, og var sannsynligvis hirdmann under kong Håkon Håkonsson (1204–63), gift med en kvinne fra Østlandet.

Hugleik må ha vært en fremstående mann lokalt, for sønnens jordegods i Jølster omfattet over 30 gårder. Dette godset tilfalt Otte Rømer i 1361 som kongehusets takk for lang og tro tjeneste; godset tilfalt kronen etter at Audun Hugleiksson var henrettet.[2]

Ettersom kong Eirik Magnusson kalte Audun «vår kjære frende», har man tenkt seg at hans morfar Audun var en slektning av Inga fra Varteig, Håkon Håkonssons mor.[1] Auduns mor har da trolig vært datter av Audun i Borg. I så fall var Audun Hugleiksson og kong Eirik tremenninger.

Bakgrunnen for tilnavnet «Hestakorn» er ikke kjent. Ordet viser til havre som hestefôr, i middelalderen var dette ikke vanlig blant bønder. Én teori er at Audun var den eneste i Jølster som hadde råd til dette. Begrepet er også brukt om en egen kornskatt til kongens hird, muligens har Audun på et tidspunkt stått i spissen for innkrevingen av en slik skatt.[1]

På 1200-tallet opplevde Norge en storhetstid under kong Håkon Håkonssons ledelse. Borgerkrigstiden var tilbakelagt rundt 1240, og kong Håkon gjorde krav på gamle landområder som Island, Grønland, de nordlige og vestlige delene av og øyene nord for Skottland, inklusive Færøyene. Norgesveldet ble fra 1260-årene en makt å regne med internasjonalt, og kong Håkon bygget allianser, blant annet da han fikk giftet sin datter Kristina av Tunsberg inn i den spanske kongefamilien.

Kong Håkon innså viktigheten av å bevare freden innenlands. Som andre konger i 1200-tallets Europa vektla han et stabiliserende lovverk. Det hadde skjedd en rivende utvikling i europeisk rettsfilosofi i århundret fra 1150 til 1250, og med tanke på utarbeidelsen av et nytt norsk lovverk ble unge nordmenn sendt til søreuropeiske universiteter.

Audun Hugleikssons borg i Jølster kan ha sett slik ut, en mindre utgave av Håkonshallen i Bergen.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Antagelig ble Audun Hugleiksson først undervist ved Selja kloster[trenger referanse] og kom deretter til Bergen som elev ved katedralskolenHolmen. Kilder oppgir at han studerte i Paris, men ny granskning av lovene som han var med på å utarbeide under Magnus Lagabøte, tyder på at han også studerte juss ved universitetet i Bologna i Italia. Biskop Arne på Island kalte ham «den viseste mann i Norge».[3]

Disse årene i utlandet må ha gitt ham solide språkkunnskaper i fransk, italiensk og latin, som kom ham til gode senere som diplomat. Da han i 1266 kom tilbake til Norge for å arbeide med revisjonen av Gulatingsloven, var han en ung, men lærd mann.

Lovmann med innflytelse[rediger | rediger kilde]

Mellom 1269 og 1281 ble det norske og islandske lovverket kraftig reformert, og Audun Hugleiksson hadde en sentral rolle i dette arbeidet, som blant annet samlet det meste av norske lover i ett lovverk (Landsloven). Borgartingsloven ble revidert i 1269, og året etter ble Frostatingsloven lagt fram og kongerikets jurister begynte arbeidet med Landsloven.

Kong Magnus Lagabøte overrekker Landsloven (utsnitt fra en initial).

Første gang Audun Hugleiksson nevnes i kildene som sendebud for kongen, var på et rettsmøte i Bergen i 1273. Samme året fikk han sin første politiske utmerkelse da han i en alder av 33 år ble gjort til stallare av Magnus Lagabøte. Det var en ung alder for en stilling som var regnet som en av landets viktigste. I 1277 ble Gulatings-, Frostatings- og Eidsivatingslovene for første gang samlet i et lovverk, Landsloven.

Norge var blant de første nasjonene i Europa som foretok en slik reform, og Magnus Lagabøte hadde rettskyndige som Audun Hugleiksson og Oslo-bispens sønn Tore Håkonsson Biskopsson[4] sittende i sitt råd.[5] Sentralt stod også kansleren Askatin, senere biskop i Bergen. Muligens også kongens biograf Sturla Tordsson, Snorres svigersønn som dro til Island med loven som kongens lagmann i 1271.

Tidligere hadde hver del av Norge hatt sine egne lover, dvs. nedarvet juridisk tradisjon, samlet ved årlige lokale ting med pliktig fremmøte for alle frie voksne menn. Ved lovreformene 1269-81 tiltok kongen seg retten til å gi lover, dømme og sørge for fullbyrdelsen.[6] Kirken hadde samme ønsket, og sikret seg betydelige rettigheter ved sættargjerden i Tunsberg i 1277.

I siste avsnitt i Hirdskråen fra 1277 summerer lovskriveren opp arbeidet han hadde vært sentral i. Dette regnes som Auduns tekst: «No, gjev oss Gud gode seder og helsebot av alt dette, så det fører til slik nytte at det vert vår herre Jesus Kristus til lov og ære, kongen vår til stønad og sømd, og oss sjølve til timeleg tarv og evig lukke. No og utan ende vere Jesus Kristus med oss alle. Amen.»[3] Gjennom Hirdskråen, kongens og hirdens lovbok, ble en stor mengde europeiske tradisjoner innført i norsk statsstyre. Gamle norske adelstitler fikk europeiske navn; «lendmannen» ble «baron». Audun ble selv en av disse baronene med eget sete i kongens råd. Det samme året som Landsloven ble lagt fram, ble Audun hedret av kongen både som fehirde og baron.

I et kvart århundre fungerte han som fehirde, både under Magnus Lagabøte og sønnen Eirik Magnusson.[3] Da kong Magnus døde i 1280, gikk kongsmakten over til Eirik, men den unge kongen var bare tolv år og kom under et formynderstyre som Audun Hugleiksson var en del av, sammen med en rekke andre baroner og enkedronning Ingeborg, datter av danskekongen Erik Plogpenning. Også da kong Eirik ble myndig, beholdt Audun en sentral rådgiverrolle.

Strid med kirken[rediger | rediger kilde]

Sættargjerden i Tunsberg fra 1277 var en avtale som innrømmet kirken betydelige rettigheter, blant annet reduksjon i skattene til kongen, kirkens rett til å felle dom ved moralske og religiøse spørsmål; samt rett til å prege mynt, noe som ellers var et rent kongelig privilegium.

Som en av Eirik Magnussons formyndere må Audun ha støttet den antikirkelige politikken som etter Magnus Lagabøtes død i mai 1280 førte til konflikt med kirken. Ifølge Biskop Arnes saga var Audun i 1281 «høyest i rådet hos kongen», og må ha vært sentral i arbeidet med rettarboten (forordningen) fra 1280 som lovfestet denne politikken. Erkebiskopens rett til å slå mynt ble tilbakekalt, og i 1282 stod Audun på Mariakirkegården i Stavanger da han lyste biskop Arnes menn fredløse fordi de nektet å betale leidangsskatt. Så ble også erkebiskopen og biskopene Andres i Oslo og Torfinn i Hamar lyste fredløse.[1] Nå brøt striden løs igjen, og førte til at erkebiskop Jon Raude måtte rømme landet. Kirken svarte med å bannlyse ledende menn og baroner. Audun Hugleiksson ble ikke rammet av dette. Alt i 1281 hadde han skjenket kirken deler av jordegodset sitt.

Auduns skjoldmerke (fargene er rekonstruerte).

Utenrikspolitiker og diplomat[rediger | rediger kilde]

Kong Magnus Lagabøte hadde gitt opp den ekspansive norske utenrikspolitikken som faren hadde ført, men da formynderne styrte på vegne av barnekongen Eirik, ble den gamle politikken gjenopptatt. Øyene vestover ble regnet som norske, og lengre syd mot Skottland hadde Norge også interesser. I 1281 fikk rådet til et strategisk ekteskap mellom prinsesse Margaret av Skottland, datter til kong Alexander III av Skottland, og barnekongen Eirik, syv år yngre enn sin hustru. Dette skulle både sikre norske interesser i Skottland og en posisjon ved det skotske hoffet. Prinsessen fødte i 1283 en datter som ble døpt Margaret etter sin mor som døde i barsel.

Tre år senere døde kong Alexander, og Skottland sto uten mannlig arvtaker. Hans datterdatter i Norge var den eneste direkte arvingen igjen av huset Dunkeld. Dette satte Norge i en særegen posisjon som krevde diplomatisk handlekraft. Audun Hugleiksson var med på forhandle fram Birgham-traktaten i 1290, som slo fast at prinsesse Margaret var trolovet med sønnen til kong Edvard I av England, prinsen av Wales. Den engelske kongen skulle da garantere for skotsk uavhengighet og ville fungere som verge for den norske prinsessen, «jomfruen fra Norge» som hun kalles i skotsk historie, inntil hun nådde myndighetsalder. For Norge medførte avtalen ikke minst en finansiell medgift.

Krig med Danmark[rediger | rediger kilde]

I 1283 styrket hansabyene seg da Lübeck og danskekongen Erik Klipping inngikk et forbund, og vinteren 1283/84 innledet de forhandlinger om blokade av Norge. Våren 1284 sendte det norske riksstyret et brev til hansabyene i kong Eiriks navn: Tyskerne skulle få tilbake sine gamel rettigheter i Norge, mot at nordmenn ble behandlet likedan i tyske byer, og det skulle gis oppreisning for påviste overgrep mot tyskere i Norge som ikke hadde vært hjemlet i norsk lov og rett. Så da seilingssesongen begynte, sendte hansabyene som vanlig sine skip til Norge, men underveis ble de bordet og plyndret av norske kapere som Alv Erlingsson hadde utrustet fra sin base Isegran ved Glommas munning. Selv herjet han Skagen og Skanör. Det er sagt at Alv handlet i hemmelig forståelse med en krets rundt kong Eiriks mor, den danskfødte enkedronning Ingeborg, men saken om hennes arv var gått i orden våren 1284, ettersom den var avgjort i hennes favør ved et danehoff i Nyborg i mai.[7]

Alv Erlingssons krigsføring sommeren 1284 førte til at de vendiske byene vedtok å iverksette blokade av Norge med tilslutning fra hansabyene. Bare Bremen holdt seg utenfor og ble dermed ramt av sanksjoner. Kong Erik Klipping sluttet seg i november til det rostockske landefredsforbundet og blokaden av Norge. I seilingssesongen 1285 sperret Lübeck, Rostock, Wismar, Stralsund og Greifswald av Øresund. Tyskerne prøvde å få England med, mens den norske regjeringen våren 1285 ba kong Edvard om å hindre tyskerne i å avskjære trafikk over Nordsjøen. Midtsommers kom det til våpenstillstand. Høsten 1284 påla en dom i Kalmar Norge å betale tyskerne 6 000 mark sølv i erstatning. Tyskerne fikk også rett til fritt kjøp i norske byer og markedsplasser på linje med innbyggerne der. Kalmar-dommen gjenopprettet bylovens likestilling av innfødte og fremmede; særrettighetene fra 1278 ble gjenopprettet, og begrensningen på vintersitternes oppkjøpsvirksomhet i de bergenske vedtektene fra 1282 var dermed ugyldige. Tilbakebetalingen av sølvet gikk det tregt med, men til gjengjeld slapp de vendiske byene å betale tollsild fra Bornholm.[8]

I november 1286 ble Erik Kipping myrdet, og i juni 1287 satte Audun Hugleiksson i Tønsberg seglet sitt under avtalen med de påståtte danske kongemorderne. I virkeligheten er det verken sannsynlig eller dokumentert at noen av de som ble dømt for drapet, hadde hatt noen andel i det.[9] Dette var heller en gjenopptagelse av den tidligere anti-danske politikken.

Sommeren 1289 herjet kong Eirik danske farvann med den norske leidangsflåten og de danske fredløse i følget sitt. På et nytt krigstog i 1290 satte marsk Stig Andersen Hvide seg fast på Hjelm og lot oppføre en borg der. Imens reiste grev Jakob borgen Hunehals i Halland. Begge borgene ble regnet for norske kronbesittelser og tjente som baser for angrep på dansk område. De lå ytterst strategisk plassert for kontroll med skipsfarten over Østersjøen. Grev Jakob bygget også Varberg festning og fikk tildelt Ragnhildarholm ved Konghelle. Et krysningspunkt mellom de nordiske rikene var dermed kontrollert av fredløse.[10]

Hindsgavl voldsted på Fyn, sett fra Jylland på andre siden av Lillebælt.

Først i september 1295 ble det lyst fred på Hindsgavl på Fyn med gunstige vilkår sett fra Norge, som fikk beholde Hjelm og i tillegg Hunehals. Kong Eirik og hertug Håkon fikk også bruksrett til sin mors gods i Danmark.[11]

Forsvarsallianse med Skottland og Frankrike[rediger | rediger kilde]

I årene frem til Margaret Eiriksdatter ble syv år, reiste Audun frem og tilbake mellom de britiske øyene og hjemlandet, og representerte norske interesser. Så ble det bestemt at prinsessen skulle føres til Skottland. Syvåringen som alt var offisiell skotsk dronning på fjerde året, seilte ut fra Bergen. Overfarten var tung, Margaret fikk feber, og man gikk i land på KirkwallOrknøyene, men livet hennes sto ikke til å redde. Margaret døde uten noen gang å bli kronet. Den døde ble ført tilbake til Bergen og begravet ved Kristkirken. En enestående dynastisk allianse mellom Norge og Skottland gikk tapt med dette. For Skottland var konsekvensene spesielt alvorlige, da landet igjen stod uten monark.

I de to årene som fulgte etter Margarets død var det fjorten personer som gjorde krav på den skotske tronen. Også den norske kongen, Eirik Magnusson, var formelt en kandidat, men de mest direkte konkurrentene var Huset Balliol og Huset Bruce.

Kong Edvard I av England var en sentral forhandlingspartner for Audun Hugleiksson.

Sommeren 1291 ble den skotske tronfølgen diskutert på et parlament i Berwick-on-Tweed, ledet av kong Edvard. Norske utsendinger fremsatte på kong Eiriks vegne krav på Skottlands krone og det utestående av sin avdøde dronnings medgift. Høsten 1292 ankom Audun Hugleiksson med kongelig fullmakt til å slutte et hvilket som helst forlik. Han brukte Eiriks tronkrav til å oppnå flere fordeler: Inntektene fra Skottland de årene Margaret Eiriksdatter formelt var dronning, og £ 100.000 i erstatning fordi skottene ikke straks hadde godtatt henne som dronning etter hennes morfars død. Det ble også innledet ekteskapsforhandlinger mellom kong Eirik selv og Robert Bruces sønnedatter Isabella Bruce. I 1293 giftet Isabella seg med kong Eirik, men den skotske krone tilfalt John Balliol. Eirik Magnusson fikk bare stadfestet sin rett til sin første dronnings medgift. At kong Edvard så tydelig tok parti for Bruce-ætten i 1292, bidro nok til å kjølne forholdet mellom det norske og det engelske kongehus.[12] I praksis var Skottland i en tilstand av borgerkrig, og John Balliol måtte ved innsettelsen godta kong Edvard som overkonge. Å stå til regnskap for den engelske kronen fikk ham til å søke forbund med andre land.

I Skottland ble Audun Hugleiksson adlet i 1293, den første nordmann som opplevde en slik ære.[3]

Audun Hugleiksson ønsket et forbund med England og Skottland i en felles front mot Danmark og det tyske hanseforbundet, men mislyktes. I oktober 1295 satte han på vegne av Norge seglet sitt på Auld-alliansen mellom Skottland, Frankrike og Norge, signert av John Balliol, kong Filip IV av Frankrike og Audun Hugleiksson. Alliansen er en forsvarsallianse hvor vilkårene er at om ett av landene ble angrepet av England, skulle de andre bistå med militær hjelp. Alliansen betydde også slutten på utvidelsen av det norske riket til de britiske øyene. For en rede sum av 40 000 groat skulle Norge forsyne Skottland med 100 krigsskip fire måneder av året, så lenge som fiendskapet mellom Frankrike og England holdt seg (groat var myntenhet, omtrentlig 1/8 av en unse (28,349 gram sølv). Skottland betale aldri den avtalte summen, og Norge oppfylte heller ikke sin del av avtalen om å stille 300 skip og mer enn 33 000 soldater til Frankrikes disposisjon for en kommende krig med England. Til gjengjeld hadde Hugleiksson med seg 6 000 mark sterling (1.200 kg) rent sølv tilbake til Norge. Kongeriket var da i stand til å nedbetale den norske utenriksgjelden. Summen var kun et forskudd. Hvis Norge stilte militærstyrken, skulle Frankrike betale 30 000 sterling i leie pr. år, men det ble aldri aktuelt.

Trolig var Audun klar over problemet med innfrielsen. I Frankrike forhandlet han om et ekteskap mellom kong Eirik og grevedatteren Isabella av Joigny, en slektning av kong Filip 4.s dronning. Parallelt med dette foregikk forhandlinger om Auld-alliansen, der skottene gikk med på å gi kong Eirik tilbake land og eiendom i Skottland. Resultatet av Paris-forhandlingene kan dermed kalles en skotsk-fransk-norsk trippelallianse mot England.[1]

Kritiske historikere[rediger | rediger kilde]

I ettertid er det påpekt at Audun Hugleiksson inngikk en avtale om norsk styrke på 300 skip og 50.000 soldater som han vanskelig kunne innfridd. Men ved innkalling av folk fra Jemtland, Herjedalen, Bohuslen, Island og øyene vest i havet som Hjaltland og Suderøyene, kunne det kanskje latt seg gjøre. Han fikk utbetalt 1.200 kilo rent sølv, og med dette klarte han å slette statsgjelden til hanseatene.[3]

Audun ønsket ikke krig med England, men tvert imot en fast handelsrute dit. Nå fikk Skottland aldri den militære støtten fra Frankrike som det var lovet. Edvard I av England oppdaget den fransk-skotske alliansen i 1295, rustet øyeblikkelig opp store hærstyrker mot den skotske grensen, og året etter var krigen et faktum da John Balliol invaderte Nord-England som støtte for Frankrike, og innledet den lange skotske uavhengighetskrigen.[13] Norge slapp å bli involvert.

Auduns segl[rediger | rediger kilde]

Kommunevåpenet i Jølster kommune er bygd på liljefigurene i Auduns våpenskjold.

På et skotsk dokument fra 1290 står signaturen «Odwyni de Hagernes». Det store seglet til Audun Hugleiksson viser Audun i fullt ridderutstyr til hest. Omskriften i seglet er på latin: «S’Avdoeni Hvglaci Din De Hegrenes», som betyr: Audun Hugleiksson av Hegranes. Audun er utstyrt med et våpenskjold og deler av våpenet ser ut til å ha vært inspirert av figurer som er brukt i skotske våpen. Hovedfiguren i skjoldet er en heraldisk stilisert rose, som man finner i noen andre, norske våpen fra middelalderen. Men Auduns skjold er særpreget ved at det langs skjoldkanten – dvs. rundt rosen – har en krans eller streng som det er festet små liljer på. Denne liljestrengen er et særmerke som det hendte at den skotske kongen ga til sine følgesmenn. Liljestrengen kan stamme fra tiden for de viktige forhandlingene Audun Hugleiksson ledet om norsk-skotske landområder på slutten av 1200-tallet.

Foruten rytterseglet hadde Audun også et kontrasegl som er mindre og bare har det skjoldet som han holder på rytterseglet. Han benyttet begge seglene ved ulike anledninger. Kommunevåpenet i Jølster er bygd på liljedelen av våpenskjoldet og viser et liljekors i gullrød bunn.

Døra på Ålhus kirke sies å komme fra Auduns borg.

Borgherre[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Auduns borg

I dag står bare ruinene tilbake av Hegrenes-borgen ytterst ute ved neset mot Jølstravatnet i Sunnfjord, første gang utgravd i 1934. Bygningen var sannsynligvis modellert over Håkonshallen i Bergen som var dobbel så lang og bred. Auduns borg ble reist i stein i årene 1276-86, sannsynligvis av engelske håndverkere som oppholdt seg i Bergen. Den avlange bygningen, 22 ganger 13 meter, hadde tre etasjer i massive murer, lager i første etasje, oppholdsrom i andre og festsal i øverste. Den skal ha hatt vinduer og store buer. Den har vannkanten på tre sider og var således lett å forsvare. I Norge var det bare kongen selv og kirken som hadde råd til å bygge i stein. Det eneste unntaket er jarl Alv Erlingsson som bygde borgen Isegran ved Glomma.

I Ålhus kirke står en gammel dør i våpenhuset med smijern i form av liljer som kommer fra borgen. Nyere forskning mener å påvise at Audun i liten grad bodde på fedregården, men oppholdt seg enten på Østlandet eller i Bergen.

Nedverdigende død[rediger | rediger kilde]

Det første Håkon V gjorde da han overtok kongetittelen etter broren Eiriks død 13. juli 1299, var å arrestere Audun og Bjarne Lodinsson, to av landets fremste jurister og betydelige medlemmer i Eiriks rikskanselli. (Bjarne Lodinsson hadde provosert ved å gå i forbund med den svenske hertug Erik Magnusson av Södermanland.[14]) Det neste kong Håkon gjorde, var å flytte hovedstaden fra Bergen til Oslo. Det virker som han fryktet opprør, og i Oslo hadde han Akershus festning, et ferdigbygd borganlegg. Hans utenrikspolitiske interesser gikk østover, og med Audun Hugleiksson forsvant også Norgesveldets ambisjoner.[15]

Som baron hadde Audun hatt egen hird, men benyttet den ikke. Han satt i et mørkt fangehull i tre år, fram til han ble dømt til døden i slutten av 1302, og alle eiendommene hans ble beslaglagt og lagt under kongen. Han ble hengt den 2. desember 1302, første søndag i advent.

Hengning var straffen for tyveri[16] og ble regnet som den mest æreløse henrettelsesmetoden. Samtidig står det ikke nedfelt noe sted hva som var årsaken til dødsdommen.

Som hertug hadde Håkon frasagt seg ansvaret for konflikten med hansabyene, og hans holdning overfor Audun Hugleiksson og Alv Erlingsson og hans egen utenrikspolitikk tyder på at det var disse stormennenes personlige selvrådighet og uansvarlighet han reagerte mot, mer enn stormannsregjerningens utenrikspolitikk. Selv videreførte han langt på vei deres utspill med sin faste holdning mot utenlandske kjøpmenn, uten å la det komme til brudd med hansabyene. Han fortsatte den aggressive politikken mot Danmark, og holdt kontakten med den skotske Bruce-ætten og det franske kongehuset. I 1308 inngikk han en handelstraktat med Flandern.[17]

I ettertiden spredde det seg sagn og folkeviser om Audun Hugleiksson. Flere av disse forsøker å forklare hvorfor han ble hengt, blant annet ble dødsdommen omtalt i en folkevise, Eyðuns rima, på Færøyene på 1800-tallet. Forklaringene er fantastiske og utroverdige. I Frúgvin Margreta er han skurken som selger kongsdatteren til en greve i Blåland og får henne brent på bål når hun senere vender tilbake.

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Hans hustru Gyrid og deres barn er bare nevnt en eneste gang, i et brev om en sjelegave til Munkeliv kloster i Bergen i 1281.[1] Barna er ikke navngitte, og vi vet ikke om noen av dem overlevde sin far.[18]

Gyrid kan ha kommet fra den mektige Eillifsætta fra Naustdal, nabokommunen til Jølster. I en opptegnelse over prester i Jølster finnes en Hugleik Audunsson som antagelig er en sønn av stormannen. Han bosatte seg senere i Bødalen i Loen, Stryn kommune, og der forsvinner stormannens slekt i historiens mørke.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Den nye kongen, Håkon Magnusson, flyttet hovedstadsfunksjonene fra Bergen til Oslo og rettet de utenrikspolitiske linjene østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt. Norge mistet kontakten vestover med de britiske øyene, Færøyene og Island. Etter en stund kom Norge under sterk utenlandsk innflytelse og ble i de neste 400 år en ubetydelig provins i Europas utkant.

Middelalderhistorikeren Fredrik Macody Lund har kalt Audun «den eneste politiker av europeisk format som Norge noen gang har fostret».[19]

En minnestein står på det stedet hvor Auduns borg lå.

P.A. Munch og andre historikere har tatt det for gitt at kong Håkon hadde lovlige motiver, mens det i nyere tid regnes om et politisk motivert oppgjør med stormannsstyret under broren kong Eirik. Selve fremgangsmåten – arrestasjonen av Audun og den lange innesperringen i et mørkt fangehull – var i strid med gjeldende lov, som påvist av høyesterettsadvokat Gustav Heber. På juridisk grunnlag gjennomgikk Heber saken, og kalte henrettelsen av Audun Hugleiksson for «et åpenbart justismord».[20] I 1952 fremsatte høyesterettsadvokat Heber i fullt alvor krav om at riksadvokaten skulle frikjenne Audun Hugleiksson fra historieskrivernes dom. I 1960 ble en minnestein med Auduns riddersegl som motiv reist på Ålhus av Sunnfjord sogelag, etter initiativ av Nils Husetuft[21] og hogd av Jørgen P. Solheimsnes fra Jølster.

Audun minnes[rediger | rediger kilde]

Før Audun bega seg ut på sin siste ferd til Bergen, sies det at han grov ned pengene sine og senket et sølvbord i Jølstravatnet.[22]

Etter sin død gikk Audun Hugleiksson nærmest i glemmeboken, noe hans nedverdigende død bidro til. I likhet med Alv Erlingsson og marsk Stig Andersen Hvide er det i folkeviser han nevnes. Da Margrete, «jomfruen fra Norge» omkom på overfarten til Skottland, hevder den færøyiske folkevisen Eyðuns ríma at Audun og Ingebjørg Erlingsdotter (Alv Erlingssons søster) i stedet for å seile prinsessen til Skottland, førte henne til «Blåland», det norrøne navnet på Afrika, der de to solgte piken til «greven av Blåland» for tretti tønner gull.[23]

Tilsvarende sagndannelser ville ha det til at Audun hadde antastet en prinsesse han hente til Norge som hertug Håkons brud, og denne prinsessen ble identifisert som Norges dronning. I det eldste skriftlige belegg for dette sagnet ble kvinnen hentet fra England (en beretning om oldsaker fra Bergen 1626, trykt i de Suhmske samlinger, jf. Munch 1852–59, del 4, b. 2, 349, note 1), men kong Håkon giftet seg ikke med noen engelsk kvinne, men med den nordtyske Eufemia av Rügen. Sagnene som henter stoff fra skandalen som førte til Audun Hugleikssons fall, ble gjennomgått av Erich Christian Werlauff i Antiqvariske Annaler I (1812), og historien må ha vært ganske kjent da Henrik Ibsen skrev Gildet paa Solhoug. Før Ibsens opphold i Grimstad 1843–50 hadde det ligget en gravstein på Fjære kirkegård med bildet av en kronet kvinne. Folk tolket dette som graven til et barn som var resultatet av Audun Hugleikssons affære med den franske adelsdamen Isabelle de Joigny. Ibsen kan ha hørt om dette, selv om gravsteinen var inntatt i Oldsakssamlingen før Ibsen ankom Grimstad, og en senere undersøkelse av gravskriften viste at den gjelder et barn med helt andre foreldre. Andreas Faye (1833) gjenga at Audun skulle ha blitt sendt både til Skottland og Frankrike for å forhandle om ekteskap på vegne av kong Eirik og hans bror hertug Håkon, og at den franske bruden skulle ha født en datter som Audun var far til. J.S. Welhaven benyttet stoffet til en romanse, «Om Ridder Audun til Aalhuus» i Nyere Digte 1845.[24] En tilsvarende sak fra samme perioden var kongedrapet i Finderup låve på danskekongen Erik Klipping i 1286, som også levde videre i folkevisene i en versjon der drapet skyldtes hevn over kongen fordi han skulle ha antastet marsk Stigs kone. Her gikk det mer enn 300 år etter Klippings død før Arild Huitfeldt rundt 1600 mente det var konen til grev Jørgen av Nord-Halland som ble antastet av kong Erik. Først enda senere kom marsk Stigs kone inn i bildet.[25]

Det eldste kjente tilfellet i litteraturen der en dronning hentes og beskyldes for utroskap med en svikefull reisefelle, finnes i «Gudrunkvadene» i den eldre Edda, der goterkongen Jormunrek i sjalusi lot sin kone Svanhild trampes i hjel av hester. Hennes fortvilte mor Gudrun Gjukesdatter egger sine sønner Hamde og Sorle til å ta hevn over sin søster.[26] Ibsen behandlet stoffet om Audun fritt, hjemreisen fra Frankrike i 1296 og henrettelsen i desember 1302 foregår samtidig med skuespillhandlingen, som finner sted ved midtsommer. Ibsen nevner heller ikke at Norge hadde to konger i løpet av denne perioden, brødrene kong Eirik i 1280–99, og Håkon 5. etter Eiriks død i 1299.[27]

Vrimlearealet utenfor auditorienejuridisk fakultet ved universitetet i Bergen bærer navnet «Audun Hugleikssons hall».

På Ålhus i Jølster holdes hvert annet år Hugleikssonspelet bygd på et manus av Edvard Hoem, basert på en bok av Anne Cecilie Kapstad. Kjente skuespillere som f.eks. Bjørn Sundquist har deltatt i oppføringen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f (no) Audun Hugleiksson i Norsk biografisk leksikon
  2. ^ Opsahl, Erik: «Otte Rømer» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 6. september 2022 fra [1]
  3. ^ a b c d e Øivind Ask: «En 700 år gammel forbrytelse», Bergens Tidende 22. juli 2002
  4. ^ Bjørgo, Narve: «Tore Håkonsson Biskopsson» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 6. september 2022 fra [2]
  5. ^ Jørn Øyrehagen Sunde: Lov, rett og rette dommar
  6. ^ Yngve Nedrebø: Bergensposten (s. 9), statsarkivet i Bergen, desember 2002
  7. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 255), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5
  8. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 256)
  9. ^ Hørby, Kai: «Stig Andersen Hvide d.æ.» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 6. september 2022 fra [3]
  10. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 258)
  11. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 259)
  12. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 259), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5
  13. ^ Ben Johnsen: Kampen for skotsk uavhengighet
  14. ^ Bjørgo, Narve: «Bjarne Lodinsson» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 6. september 2022 fra [4]
  15. ^ Yngve Nedrebø: Bergensposten (s. 12), statsarkivet i Bergen, desember 2002
  16. ^ Stein Vegard Holmli Crone: Tyveri og straff i Christiania 1789-1801 (s. 52)
  17. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 267), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5
  18. ^ [5] Kristian Fossheim: «Baron Audun Hugleiksson frå Jølster - eit 700-års minne»
  19. ^ Yngve Nedrebø: Bergensposten (s. 8), statsarkivet i Bergen, desember 2002
  20. ^ [6] Kristian Fossheim: «Baron Audun Hugleiksson frå Jølster - eit 700-års minne»
  21. ^ Kristian Fossheim: «Baron Audun Hugleiksson», NRK 28. april 2003
  22. ^ Benedikte Grov: «Her reiser de et nytt stykke Norge», NRK 31. desember 2019
  23. ^ Olav Solberg: «Harpe og sverd»
  24. ^ Ibsens behandling av et langt senere rykte om Audun i Gildet paa Solhoug
  25. ^ «Marskens hustru», folkevisene om marsk Stig i Troels Brandt: Kongemordet i Finderup lade
  26. ^ «Gudruns egging» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 6. september 2022 fra [7]
  27. ^ Ibsens behandling av et langt senere rykte om Audun i Gildet paa Solhoug

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]