Mariakirken i Stavanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 58°58′11,618″N 5°43′59,830″Ø Mariakirken i Stavanger er en nå nedrevet steinkirke fra middelalderen, som lå like ved Stavanger domkirke og Domkirkeplassen. Etter middelalderen har bygningen vært brukt til rådhus, fengsel og brannvakt.

Kirkens plassering er markert med en grunnmur. Det er også satt opp en minnetavle. Grunnmuren som en ser i dag er ikke den opprinnelige.

Til venstre det som tidligere var Mariakirken, Stavanger Rådstue fra 1590-tallet og brannvakten fra 1865. Til høyre er Stavanger domkirke.
Fotografi av fotograf Hans P. Thykier (født 1810) fra månedskiftet juni-juli 1866.

Forhistorien[rediger | rediger kilde]

Det er usikkert hvorfor det ble valgt å bygge Mariakirken, og hvorfor den ble plassert så nær Domkirken.

Jan Hendrich Lexow framsatte en teori om at Mariakirken ble oppført som en erstatningskirke etter den store bybrannen i 1272, da domkirken helt eller delvis ble ødelagt. Det tok lang tid å gjenreise domkirken, og i mellomtiden kan det ha vært nødvendig å ha et midlertidig gudshus for innbyggerne i domkirkens sogn mens byggearbeidene pågikk.

Knut Helle mente at Mariakirken var oppført som et eget selvstendig kirkebygg nært tilknyttet domkapitlet, for byen og de nærmeste distriktene.

Fridtjov Birkeli mente at kirken ble bygget tidlig på 1100-tallet.

Åslaug Ommundsen mente at det var forhold som kan tyde på at Mariakirken var en tidligere trekirke som ble gjenoppbygd i stein. Hun peker spesielt på funnet av en barnekiste. Slike knyttes gjerne til 1100-tallet. Ommundsen mente det ville være naturlig med en Mariakirke i Stavanger på 1100-tallet på samme måte som Nidaros, Bergen, Oslo og Tønsberg.

Kirken[rediger | rediger kilde]

Runesteinen fra Mariakirken. Steinen er på Arkeologisk Museum i Stavanger. Foto Arne Kvitrud, 2011

Kirken var en rektangulær kirke med kvadratisk kor. Den er bygget i gotisk stil. Kirken har utvendig vært om lag 6,58 x 20 meter, og koret har hatt samme bredde som skipet. Inngangen var fra vest og korets østvindu var tredelt på samme måte som på Utstein kloster. I 1961 og 1964 ble det funnet murrester under bakken, som viste seg å være deler av Mariakirken. Det ble avdekket ca. sju meter kalkmurte fundament- og veggrester av sørveggen.

Steinkirken kan være bygget mellom bybrannen i 1272 og 1286, da den for første gang nevnes i historiske dokumenter. Funnet av en mynt fra Magnus Lagabøte sin tid som konge (1263–1280), støtter er slik datering av kirken. Myntens plassering tilsier likevel at den kan ha blitt lagt inn etter at kirken ble bygget. Kirkens innvielsesdag var 8. februar, men vi vet dessverre ikke hvilket år det skjedde. På innvielsesdagen var det en årlig fest i kirken.

I grunnmuren på kirken ble det i 1883 funnet en runestein av kvartsskifer. Steinen var i 1883 i fire deler. Den har en tekst som er tolket som:

Kjetil reiste denne steinen etter sin kone Jorun Utyrmsdatter.

Den er trolig fra perioden 1000-1050,[1] men Fridtjov Birkeli mente at den kunne være fra 900-tallet.[2]

Mariakirken er nevnt 26 ganger i dokumenter fra 1286 og fram til 1525.

I 1434 tilsto erkebiskopene av Lund og Nidaros samt ni norske og danske biskoper 40 dagers avlat til de som besøkte kirken på bestemte dager eller hjalp Mariakirken. Mariakirken var nok da i dårlig forfatning og hadde behov for opprustning. Avlatsløftet var et hjelpemiddel biskopene kunne bruke for å få nye inntekter. Dette gjorde også kirken til et mål for pilegrimer.

Under ryddingen i 1883 ble det også funnet rester etter smeltet klokkemetall, men det er ikke noen tegn etter kirketårn på Mariakirken.

Prester og kirkesokn[rediger | rediger kilde]

Av kirkens prester kjenner vi Eindride Jofrøyson som er oppført som «vicarius» – sokneprest ved Mariakirken i Stavanger i 1345, og kapellan Nils i 1522. Knut Helle tolket også en tekst fra 1297 som at Erik Gjest var vikarprest ved kirken på det tidspunktet.

Frøyland i Riska, Skeie på Hundvåg, Auglend og Jåttå omtales som å være i Mariakirkens sokn i middelalderkilder. Den har da trolig vært soknekirke for omlandet til Stavanger by. Kirkesoknet kan ha omfattet det senere Hetland herred og Vår Frues sokn. Det har også blitt gjettet på om Mariakirken også kunne ha vært soknekirke for hele eller deler av byen, men en mangler kilder som bekrefter dette.

13. mars 1355 omtales «Marikirkia korsbrødra» i Stavanger. Teksten har vært tolket som at kirken hadde mer enn en prest. Knut Helle mente at teksten skal forstås som korsbrødrenes Mariakirke og ikke omvendt. Kirken var underlagt domkapitlet.

Mariakirkegården og gravferder[rediger | rediger kilde]

Barnekiste fra Mariakirken i Stavanger. Kisten er på Stavanger Museum. Foto Arne Kvitrud, 2013

Kirken og den senere rådstuen sto inne på Stavanger kirkegård. En del av gravene ved Mariakirken var orientert i kirkens lengderetning. Lengderetningen på Mariakirken avviker litt fra Domkirken. Det er derfor trolig at det i middelalderen har vært to adskilte kirkegårder og at dette er den Mariakirkegården som omtales i 1302.

I tillegg ble personer i det øverste sosiale skiktet gravlagt under kirkegolvet. Under skipet i koret er det funnet rester av en begravelse av en voksen person og en 86 cm lang barnekiste av kleberstein. Kisten hadde ifølge Anton Wilhelm Brøgger en form som ble brukt av fornemme personer. Brøgger daterer den til 1200-tallet, mens Åslaug Ommundsen mente den kunne være fra 1100-tallet.


Rådstuen[rediger | rediger kilde]

Etter reformasjonen i 1537 var Mariakirken i forfall, og bygningen ble brukt av byens drukkenbolter. I oktober 1565 ble Mariakirken overlatt til Stavangers borgerskap og allmue i Stavanger lagsogn og gjort om til rådhus og lagtingshus. Men bygget ble ikke tatt i bruk som rådhus før tidligst i 1591. Det eldste bevarte dokumentet som er skrevet i rådstuen er fra 1593. Bybrannen 20. september 1633 ødela rådhuset, og det ble ikke tatt i bruk igjen før 23. mars 1639. Tømmerarbeidet ble utført i 1638 av Knut Nilsen, Jon tømmermann, Gunder i Trappen og Mikkel i Kuholmen.[3]

Rådstuesalen var innredet av snekkerne Hans, Henrik og Laurits, mens Godtfried Hendtzshel sto for dekor og glassmester Karsten Lytke for salens vindu med kong Kristian IVs store våpen. Av de 14 våpenrutene er ni bevart.

Byens våpen var plassert over inngangsdøren som var mot nord. Her sto også byens gapestokk.

Rådstuen hadde også et fengsel. Mange tragiske og triste menneskeskjebner i Stavanger er tilknyttet dette fengselet. To celler var oppmurt mot vest. Den ene var halvveis under jorden, 1,65 meter høy, og med en gjennomhullet jernplate som lysåpning. Den andre cellen lå over denne. I disse cellene ble fangene holdt i forvaring. Ofte i flere år. Rettsprotokollene fra denne tid forteller om fanger som sikkert gjennomgikk store lidelser.

I 1803 ble antallet celler øket til fire. Og alle hadde senger og tilgitrede vinduer. Men verken de gamle eller nye cellene var helt rømningssikre. Ved flere anledninger brøt fangene seg ut ved å hakke hull i murveggene. I 1822 skal den kjente «fengselsfuglen» Gjest Baardsen hatt et kortvarig opphold i rådstuearresten, dog uten å rømme. 4. januar 1848 klarte fire fanger å rømme, gjennom et tildekket gotisk vindu.

I 1828 ble det bygd på en andre etasje. Rådstuesalen ble blant annet tatt i bruk som vaktstue for byens vektere, og arrestforvalteren fikk i begynnelsen av 1840-årene egen leilighet i andre etasje. Også Stavanger Sparebank som startet i 1834 hadde en tid kontorer i bygningen.

Brannvakten[rediger | rediger kilde]

I 1865 ble Rådhuset gjort om til brannvakt. Det ble da slått et stort hull i østmuren slik at brannvognene kunne komme inn og oppstilles i det gamle kirkekoret. Tingsalen i andre etasje ble ominnredet til oppholds- og soverom for åtte faste brannmenn. Også stadsingeniøren fikk kontor i bygningen, som nå utvendig fikk samme utseende som ved rivingen.

20. februar 1883 hadde Brannvakten flyttet over i Hotel de Nord-bygningen (Bispegården). Fengselet var flyttet til Lagårdsveien.

Rivingen[rediger | rediger kilde]

Da brannstasjonen skulle flytte ut av bygningen foreslo stadsingeniør Otto Waitz å rive den, og mente at «nogen Hensyn til Bygningen som en Antikvitet antages ikke nødvendig at tage, da den sees først at være opbygget i det 17 Aarhundre». Som grunnlag for sitt utsagn viste han til Carl Lous, en Stavangersk Cicerone. Litt uvisshet var det likevel, og avisa Stavangeren fortalte 24. februar 1883 at det ved ryddingen etter rivingen ville bli lett etter den gamle Vår Frues kirke. Avisa fortalte også at det var muligheter for å erverve seg klebersteiner hos stadsingeniøren til hageporter eller perlebånd. Marinemaleren Johan Jacob Bennetter kjøpte klebersteinene i den store østportalen.

24. februar 1883 var rivingen av bygningen påbegynt og trolig avsluttet i mars samme år.

Jan Hendrich Lexows kommentar i 1968 var at «Stavanger ble fattigere da murene falt».

Dagens grunnmur[rediger | rediger kilde]

Domkirken med den rekonstruerte grunnmuren til Mariakirken i forgrunnen
Fotografi: Christian Bickel, 2006

Den grunnmuren en ser i dag er er ikke den originale, men er satt opp for Menighetsrådet ved Domkirken.

Murene var like ved der noen av ranerne under NOKAS-ranet hadde parkert fluktbilene, holdt et gissel og avfyrte flere skudd mot politiet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bokutgivelser
  • Birkeli, Fridtjov (1995). Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge, Verbum forlag
  • Brøgger, Anton Wilhelm: Stavangers historie i middelalderen, Stavanger, 1915, side 170-172.
  • Bugge Sohus, Oluf Rygh, Ingvald Undset, Magnus Olsen og Aslak Liestøl: Norges innskrifter med de yngre runer, tredje bind, VIII. Aust-Agder fylke IX. Vest-Agder fylke X. Rogaland fylke, Norsk Historisk Kjeldeskriftinstitutt, Oslo 1954 (om runesteinen).
  • Lexow, Jan Hendrich: Stavanger Rådhus. Stavanger Museums årbok, 1968. (Dette er hovedreferansen for det meste som er skrevet om kirken i ettertid).
  • Helle, Knut: «Stavanger fra våg til by, Stavanger, 1975, side 115-117.
Artikler
  • Helle, Per Erik; Friestad, Jonas Haar; og Nedrebø, Rune: «Mariakirken i all sin prakt», Stavanger Aftenblad, 29. november 2008. (Med et forslag til rekonstruksjon av kirken)
  • Johansen, Lars Olav: Nye funn fra Byparken og området rundt Domkirken. Frá haug ok heiðni, nummer 2, 2005.
  • Kvitrud Arne: Stavangers middelaldergeografi fra St. Annas bro til Korbrødregården, Stavanger Museums årbok 2011.
  • Lexow, Jan Hendrich: «Fra utstillingen «Mennesket og byen» på Stavanger Museum», Stavanger Aftenblad, 6. september 1975.
  • Ommundsen, Åslaug: «Mariakirken og drapet i 1525: ny viten om Stavangers middelalderhistorie», Frá haug ok heiðni, nummer 4, 2003.
  • Storhaug, Eldri Espedal: «Nye opplysninger om Mariakirken. Sto det en trekirke på 1100-tallet der vi i dag ser ruinene av Mariakirken, like ved Stavanger Domkirke?», Stavanger Aftenblad, 30. januar 2004.
  • Skadberg, Gunnar: «Mariakirken og Rådhuset, del I», Stavangeren, nummer 2, 2004.
  • Skadberg, Gunnar: «Mariakirken/Rådhuset, del II, Rådstuen på 1700- og 1800-tallet», Stavangeren, nummer 3, 2004.
  • Stavangeren: Brandvakten, 20. februar 1883.
  • Stavangeren: Den gamle rådstue, 24. februar 1883.
  • Stavangeren: Runestenen, 24. mars 1883. En nesten identiske tekst er også i Stavanger Amtstidende samme dag.
Andre kilder
  • Stavanger Museum: Byhistoriske utstillinger.
  • Waitz, Otto: Indkjøb af «Hotel de Nord», indstillinger med Bilage, forelagte Stavanger Repræsentantskab, 1882, side 163ff.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bugge med flere, 1954
  2. ^ Birkeli, 1995, side 47.
  3. ^ Erichsen, 1903, side 215.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]