Erik Plogpenning

Erik Plogpenning Konge av Danmark
Født		1216 København
Død		10. august 1250 Roskilde
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Danmarks monark (1241–1250)
Ektefelle		Jutta av Sachsen
Far		Valdemar II av Danmark
Mor		Berengária av Portugal
Søsken		6 oppføringer Sophie av Danmark, Abel av Danmark, Kristoffer I av Danmark, Knud Valdemarsen, Valdemar den unge, Niels av Halland
Barn		med Jutta: Kristoffer Knut Sofia Eriksdatter Ingeborg Eriksdatter Jutta Agnes
Nasjonalitet		Danmark
Gravlagt		St. Bendts kirke
Regjeringstid		1232–1250
Våpenskjold
Erik Plogpenning på Commons

Erik Plogpenning (Erik IV av Danmark), sønn av Valdemar Seier og Berengaria, født i 1216, var sin fars medkonge 1232, dansk enekonge fra 1241–50. Han var gift med Jutta av Sachsen som han fikk fire døtre med. Datteren Ingeborg ble gift med Magnus Lagabøte og dermed dronning av Norge. Eriks øvrige døtre var Sofia (som ble dronning i Sverige), Agnes og Jutta.

Strid mellom brødre

I 1231 døde Valdemar den unge barnløs, og året etter ble Erik kronet som sin fars medkonge. I 1239 foreslo paven som lå i strid med Frederik 2., Erik som tysk-romersk keiser, men Erik avslo etter råd fra sin far som ønsket at Erik skulle stå fritt til å overta den danske tronen. Verdenssituasjonen endret seg sterkt etter «slaget på isen» 5. april 1242 ved Peipussjøen på grensen mellom Estland og Russland, der Alexander Nevskij beseiret den tyske ridderorden og dermed avsluttet dens ekspansjon inn i Russland.

Etter kong Valdemars død i 1241 «falt kronen i sannhet av danskenes hoder», står det i årboken fra Ryd kloster. Erik styrte da som enekonge, men hans brødre var misnøyde og ville ha mer å si i sine len, slik som i utlandet. Abel var utnevnt til hertug av Sønderjylland da Erik ble medkonge, mens Kristoffer ble hertug av Lolland og Falster og støttet Abel.

Alt før Valdemar Seiers død hadde pave Gregor 9. formanet erkebiskopen i Lund og hans biskoper om å få i stand et korstog til Estland. 20. februar 1245 lovet pave Innocens 4. alle som ville følge kong Erik på tokt til Estland, samme syndsforlatelsen som de egentlige korsfarerne mottok. (1. oktober 1243 hadde paven gitt alle som deltok i korstog mot hedningene i Prøyssen og Livland samme løfter.) I februar 1242 tok pave Innocens også, på kong Eriks anmodning, Erik selv, Danmark og alt hans gods i St. Peters og sin beskyttelse, ettersom kongen, «oppflammet af troens og fromhetens iver, ville dra mot de hedninger og barbarer som forulempet de nyomvendte i Estland». Samtidig påla paven de danske biskopene å sørge for at ingen ustraffet brøt dette pavebudet, og han innfridde Eriks ønske om i tre år å tilta seg den tredjedelen av den danske tienden som ellers tilfalt kirkene, unntatt et mindre beløp til vedlikehold av takene og kjøp av lys. Pave Innocens erklærte med dette å ha vist kong Erik mer heder enn alle andre fyrster i verden. Men på samme tid som Erik innkasserte denne særlige gunst fra paven, ble det holdt et kirkemøte i Odense der pavens sendemann, Johannes fra Piacenza, møtte erkebiskop Uffe Thrugotsen, den 93 år gamle biskop Gunner fra Viborg, og den sykmeldte Odense-biskopens vara, magister Petrus Dacus. Tema for kirkemøtet var å verne kirken mot kongemakten. Helt i motstrid med pave Innocens' innrømmelse overfor kong Erik, ble det 22. februar utlyst en høytidelig forbannelse fra Odense over enhver som forbrøt seg mot kirkens gods og rettigheter: «Med makt fra Guds far, den hellige jomfru Maria og dette kirkemøte lyser vi bann over alle dem som for vinnings skyld, av hat eller for å oppnå noens gunst eller av hvilken som helst annen grunn med ondskap drister seg til å frata kirkene deres rett eller...friheter, og alle dem, som med vold og ondskap røver og angriper kirkelig eiendom, likeså de som lar slikt skje, påbyr og fremmer det.» Forbannelsen skulle hver sogneprest kunngjøre for sin menighet på høytidsdager. Fra den omtalte bannlysningen kunne man bare løses av sin biskop etter full bot. Denne såkalte «Odense-konstitusjonen» er nærmest kirkens krigserklæring mot kongemakten.

I 1244 ble de tre brødrene forlikte om å foreta et felles korstog mot Estland, men snart blusset konfliktene dem imellom opp igjen. Abel brøt ut og tok kongenavn, og store deler av den danske kirke fulgte ham. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre.

Tidlig i 1247 foretok Abel og hans tyske allierte et stort angrep på Danmark; de brente ned Odense, og i Jylland erobret de Ribe 28. april, der de tok til fange både kongens menn og biskop Esge. Sønderjylland led voldsomt under plyndringen foretatt av begge parter, som når munkene i Øm kloster klaget over hertug Abel, men like mye over Eriks dronning, Jutta, som bodde i Skanderborg. Utpå vinteren 1247, da borgerkrigen var på tredje året, dro søsteren Sophie, gift med markgreven Johan av Brandenburg, til Danmark i et forsøk på å megle mellom brødrene sine, selv om hun da var gravid. Reisen førte til en for tidlig fødsel, der hun satte livet til. Hun og den nyfødte er gravlagt i Flensburg.

I 1248 foretok Erik et tokt til Arreskov på Fyn, trolig Abels farsarv. Erik skal ha erobret alle sine brødres slott og eiendommer, og attpåtil fengslet både Kristoffer og halvbroren hertug Knud av Blekinge. Dette ble fulgt opp med et flåtetokt til Femern, men til sjøs måtte han være forsiktig, for lübeckerne støttet Abel. De overfalt blant annet slottet Stegeborg på Møn, der nettopp hertug Knud satt fanget, og slik ble han befridd. Kristoffer må også ha kommet seg fri, for på denne tiden var det han giftet seg med Margrete Sprenghest. Men i begynnelsen av 1249 var det fred mellom brødrene, og kong Erik gjenopptok sin plan om et korstog til Estland. Det skal ha vært for å finansiere dette at han skrev ut den skatten som ga ham hans tilnavn, en skatt på en penning for hver plog. Skatten vakte voldsom motstand i Skåne som toppet seg med et regelrett bondeopprør. Dette ble imidlertid slått ned samme våren. Korstoget til Estland ble det ingenting av, og forholdene i Danmark var så urolige at Erik ikke kunne reist bort. Det er uklart om striden med Abel hadde tatt seg opp, men trolig var det denne sommeren at lübeckerne foretok et dristig tokt til København der de rev ned Absalons borg. Derimot sier samtidige kilder ingenting om Eriks seilas til Lübeck, overfallet på byen Slesvig i 1248 eller korstoget til Estland.

For egen regning påbegynte kong Erik oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet. En vårdag i 1241 da han besøkte klosteret, fikk han nedskrevet sitt ønske om «at Vi måtte dø i de små brødres ordensdrakt og begraves i denne drakt hos de små brødre i Roskilde». I brevet (som er bevart) skjenket kongen og hans kansler, Roskildes biskop Niels Stigsen, klosteret sin støtte. Da han skulle halshugges i båten ute på Slien, skal krigsmennene ha spurt etter skatten hans. Han skal ha svart at den største skatten han hadde, lå i en kiste bos de små brødre i Roskilde. Da kong Abel senere kom til Roskilde og fikk åpnet kisten i Gråbrødre kloster, fant han bare en munkekutte der og repet som hørte til.

Kalkmaleri av Erik Plogpenning i St. Bendts kirke i Ringsted.

Voldsom død

I 1250 dro kong Erik igjen i krig og slo leir i Slesvig. Han lyktes i å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, og brødrene møttes hos Abel for å slutte forlik. Under besøket, som fant sted på St. Laurentius' natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange og halshugget, angivelig av ridderen Lave Gudmundsen Litle (ca 1195 – død 1252), en av kong Abels betrodde menn. Lave Litle drepte kong Erik på vegne av Abel og senket den døde i fjorden Slien. Abel satte sluttstrek for den mangeårige danske borgerkrig da han få uker senere ble hyllet som konge, etter å ha sverget på at han ikke hadde noe med drapet på sin bror å gjøre. To år senere ble han selv drept i et slag mot friserne. Lave som var utpekt som drapsmann, rømte fra Danmark med alt sitt gods. I Kiel ble han dolket ned og drept i en krangel om et brettspill. Han etterlot seg to barn og enken Ingeborg, datter av Cæcilia (som igjen var datter av Esbern Snare), og Anders Grosønn Ulfeldt av Tersløsegård som senere slektene Grubbe og Brahe og dikteren Ludvig Holberg overtok.

I 1258 fikk broren Kristoffer overført Erik Plogpennings jordiske levninger til St. Bendts kirke i Ringsted for begravelse. Roskildebispen Lage Urne la til rette for dette, etter at avdøde hadde vært midlertidig gravlagt fire ulike steder.

På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død, som søkes koblet sammen med drapet på Knud Lavard mer enn hundre år tidligere. Den ledsagende teksten forklarer på latin: «Her synges messe», så kanskje fikk Erik Plogpenning lov til å skrifte før han ble drept.

Mislykte forsøk på kanonisering

Anstrengelsene for å få Erik Plogpenning kanonisert til helgen feilet, og ble trolig motarbeidet av danske geistlige. Paven var selv i knipe, for om han utnevnte kong Erik til helgen, la han seg ut med kong Abel. Han valgte derfor å trenere prosessen. Da Kristoffer som yngste sønn av Valdemar Seier kom på tronen etter kong Abel, tok han opp igjen arbeidet med å få sin eldste bror Erik kåret som helgen, som en legitimering av kravet på tronen. Heller ikke dette førte frem, og dronning Margrethes utspill i 1411 var også forgjeves.

Beretningene om miraklene kong Erik angivelig utvirket, er pålitelige vitnesbyrd om hvor omfattende samkvemmet var mellom de nordiske landene på 1200-tallet. En tredjedel av de som skal ha blitt hjulpet av Eriks helgenkraft, var nordmenn og svensker, og de aller fleste av disse besøkte klosterkirken i Ringsted. Ettersom byen ikke lå langs de vanlige handelsrutene, bekrefter dette Ringsteds status som valfartsmål. Men her må Erik dele æren med Knud den hellige, selv om dette ikke nevnes i beretningen om Erik.

Erikskrøniken

Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, er kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men ellers en fargeglad skildring av en periode full av kongedrap og politiske intriger i samtlige nordiske land. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):

Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...

Dronning Jutta og deres barn

Dronning Jutta nevnes som vitne i brevet hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i fransiskanernes ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde. Ellers er det bare opplyst om henne at hun en tid oppholdt seg på Skanderborg, og derfra i høy grad plaget munkene i Øm kloster. Jutta fødte kong Erik mange barn, men om det var sønner blant disse, må de ha vært døde før faren. Etter drapet på Erik i 1250 vendte Jutta visstnok tilbake til Tyskland.

Erik Plogpenning hadde kun døtre som overlevde hans ekteskap med Jutta av Sachsen. De mest betydningsfulle av disse var:

• Sofia Eriksdatter, gift med kong Valdemar av Sverige.
• Ingeborg Eriksdatter, (født ca. 1244), gift med kong Magnus Lagabøte av Norge.
• Jutta (1246-84) ble som sin yngste søster
• Agnes eller Agnete (1249-95) sendt i kloster som dominikanernonner. Begge forlot klosteret i 1270.

Eksterne lenker

• Erikskrönikan fra Prosjekt Runeberg (første halvdel)

Forgjenger:  Valdemar II Seier

Konge av Danmark (1241–1250)

Etterfølger:  Abel