Justismord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fritz Moens gravsted, til venstre John Christian Elden, Moens advokat, til høyre Tore Sandberg, privat etterforsker. Moen-saken er Europas eneste tilfelle av dobbelt justismord.

Justismord er en betegnelse som brukes når en person med rettskraftig dom er blitt dømt for en forbrytelse vedkommende ikke har begått.

Betegnelsen ble opprinnelig brukt når personer feilaktig ble idømt og fikk fullbyrdet dødsstraff, men etter hvert som denne straffmetoden er blitt mindre vanlig eller avskaffet, har betegnelsen fått en utvidet betydning. Det sterke uttrykket «mord» er en illustrasjon av den kriminelle handlingen det er å bidra til eller forårsake et uskyldig menneskes dom og frihetsberøvelse.

Et velkjent internasjonalt justismord er dommen for landsforræderi mot franskmannen Alfred Dreyfus i 1894. Etter en kampanje hvor forfatteren Emile Zola aktivt tok opp Dreyfus-saken, ble Dreyfus funnet uskyldig og sluppet fri i 1895.

Alle «rettsstater» har juridiske «sikkerhetsventiler» (bl.a. prinsippet om In dubio pro reo) for å hindre justismord. Prinsippet om at tvil om faktum skal komme tiltalte til gode, har røtter tilbake til romerretten. Prinsippet er stadfestet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6.2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14.2.

Den islandske rettspsykiateren Gisli H. Gudjonsson er blitt berømt for sin forskning på faren ved at en enkeltperson kan bli utsatt for justismord ved å bli påvirket i en avhørssituasjon til å avgi falsk tilståelse.

Justismord i Norge[rediger | rediger kilde]

Å bevisst eller i vanvare sørge for eller bidra til at en person blir mistenkt, straffeforfulgt og/eller dømt for en kriminell handling har lav strafferamme i Norge og ender sjelden i noen form for straffereaksjon. Å bli straffet for justismord krever som regel at det bevises at aktører bevisst har prøvd eller lykkes i å få folk uskyldig dømt. Derimot finnes det eksempler på justismordofre, eller deres etterlatte, som har mottatt svært store summer i form av økonomisk erstatning fra stat og/eller aktørers foresatte institusjoner.

I utredningen Fritz Moen og norsk strafferettspleie (NOU 2007:7) kom det fram kritikk om at norske domstoler i flere alvorlige straffesaker ikke har stilt strenge nok krav til påtalemyndighetens bevisførsel. Det har vært vanskelig å få saker gjenopptatt på tross av nye bevis eller uttalelser fra nye, uavhengige sakkyndige.

Offisielt er det også slått fast at de mest alvorlige norske justismord er blitt avdekket utelukkende som følge av initiativ fra private, uavhengige etterforskere. For eksempel konkluderer granskningsrapporten om «Lilandsaken» med at «Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne Sten Ekroth og Tore Sandberg hadde bidratt med». Det er nedsatt en ny granskningskommisjon i forbindelse med «Moen-saken», og også her spilte Sandberg en avgjørende rolle i forbindelse med gjenopptagelsen.

I tillegg har det vært sterk fokusering og omtale av Torgersen-saken, som mange[hvem?] mener er et justismord som staten av prestisjehensyn ikke kan vedkjenne seg.[trenger referanse]

En viss oppmerksomhet er også blitt vist Viggo Kristiansen som er dømt i den såkalte Baneheia-saken. Viggo Kristiansen har aldri innrømmet skyld og det er aldri blitt funnet tekniske bevis som knytter ham til saken, men han ble dømt på bakgrunn av kameraten Jan Helge Andersens forklaring og for hans manglende alibi på gjerningstidspunktet.

Norske massemedier er blitt anklaget[av hvem?] for å ha latt seg for sterkt påvirke av påtalemyndigheten i jakten på å utpeke en skyldig. Våren 2007 konkluderte en gruppe nedsatt av Riksadvokaten at norsk politi hadde et stort forbedringspotensial i forhold til voldtekts- og sedelighetssaker. Politidirektoratet ba derfor alle sine politidistrikt om å kartlegge samtlige voldtektsanmeldelser i 2006 og første del av 2007. Politiadvokat Thomas Utne Pettersen skrev etter gjennomgangen en kronikk der han skriver følgende: «Gjennomlesningen bekreftet det inntrykket som har festet seg etter noen år i politiet. Svært mange voldtektssaker henlegges fordi det er det de skal.» Påstanden ble støttet av lederen for vold-og sedelighetsavsnittet ved Bergen Politikammer, Tove Lian Mathiesen.[1][2]

Professor dr.juris Anders Bratholm og førsteamanuensis dr.juris Ulf Stridbeck ved Universitetet i Oslo utførte i 1996 en undersøkelse for å se på hvor ofte uskyldige blir straffedømt.[3] De hevder at i perioden 1986–1996 kan over 144 personer ha blitt uskyldig dømt i Norge.

I Norge er mange justismord tilskrevet uttalelser fra eksperter og sakkyndige som er blitt benyttet i rettergang, både rettsoppnevnt og engasjert av statlige institusjoner. Psykologer Karin Bodeson, Svein Mossige, Anne Poulsson og Per Rypdal har alle vært sakkyndige i flere saker angående incest og omsorgsavvikling. Sistnevnte var sakkyndig i saken mot Atle Joar Hage.

Tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen har engasjert seg sterk i arbeidet med å få frikjent uskyldig dømte i incest-saker. Inntil 2004 er 24 justismord i slike saker avslørt med bakgrunn i hans initiativ.

Som en konsekvens av kritikken, og også som en konsekvens av blant annet Lilandsaken og Bjugnsaken vedtok Stortinget at det skulle opprettes en egen uavhengig «kommisjon for gjenopptakelse av straffesaker» (Gjenopptakelseskommisjonen). Kommisjonen ble opprettet i 2004. Men kommisjonen har fått kritikk for bare å være en kosmetisk forberdring. Bla. fordi den bare gjenopptar saker dersom nye beviser framkommer, ikke på bakgrunn av bevis som førte til den opprinnelige dommen.

25. juni 2007 avleverte undersøkelseskommisjonen i Moen-saken sin rapport. Rapporten konkluderte med at flere fundamentale prinsipper i en rettsstat var brutt i denne saken, blant annet prinsippet om at eventuell tvil skal komme tiltalte til gode («in dubio pro reo»). Rapporten understreker også at omstendighetene og holdningene som fikk Moen dømt også er tilstede idag.

Det finnes reaksjoner på gjenopptatte saker som ender i frifinnelse. Barneombudet publiserte i 2003 en kommentar om at frifinnelsesprosessene kunne være et problem for overgrepsofrenes rettssikkerhet.[4] Sexolog Margrete Wiede Aasland har i en kronikk[5] ytret at feilaktige incest-saker i stor grad er mytebelagt og at stadige frifinnelser holder liv i denne myten.

Kravet til «nye bevis», og de sakkyndiges rolle i justismordsakene[rediger | rediger kilde]

Et gjennomgående tema i de norske justismordene har vært det absolutte krav om at det må være fremkommet nye, avgjørende bevis i en sak for at den skal kunne gjenopptas. Skjønnsmessige vurderinger, eller tvil om de sakkyndiges uttalelser, har ikke vært grunnlag for gjenopptakelse (se f.eks. Hetle-saken).

I samtlige av de kjente norske justismord har de sakkyndiges uttalelse spilt en vesentlig rolle i pådømmelsen. Rettens sakkyndige har gjerne vært de samme som påtalemyndigheten har støttet seg til.

I såvel Liland-saken som i Moen-saken har undersøkelseskommisjonene konkludert med at det har vært for nær forbindelse mellom påtalemyndigheten og de sakkyndige. Begge kommisjonene konkluderer med at påtalemyndighetens sakkyndige bør være inhabile i en rettssak[6]

Også i de justismordene som er avslørt av tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen, i forbindelse med incest-dommer, har de sakkyndiges uttalelser vært avgjørende for justismordet.

Politiet- og påtalemyndighetenes rolle[rediger | rediger kilde]

Granskningsrapporten i Moen-saken konkluderer bl. a. med:

«Under henvisning til tidligere forskning fremholdes likevel den nidkjære og overivrige tjenestemannen med en klar tro på at den mistenkte er gjerningsmannen, som den vanligste årsaken. En slik tjenestemann som er overbevist om at han derved fremmer samfunnets interesse, kan:»

  • (1) utsette mistenkte for press under avhør.
  • (2) utsette vitner for press for å få dem til å forklare seg slik politiet ønsker.
  • (3) undertrykke eller overse bevis som taler for tiltaltes uskyld.
  • (4) få dokumenter som taler for uskyld, til å forsvinne ut av saken. (Null-dokumenter).

«Utvalget mener å ha sett elementer av alle disse bruddene på objektivitetsprinsippet i Moen-sakene. »

Straffereaksjoner ved justismord[rediger | rediger kilde]

Reaksjoner overfor justismord omfattes normalt av den alminnelige borgerlige straffelov Kap. 16 § 168-173. Ordet justismord er ikke definert i loven. Falsk anklage kan idømmes 6 måneder til 8 år i fengsel, med en minstetid på 1 år dersom den uskyldig dømtes dom er ferdig sonet. Dersom falsk anklage har ført til fullbyrdet dødsdom eller fullbyrdet straff på mer enn 5 år kan straff settes til 21 års ubetinget fengsel.[1]

Straffeansvar krever at den som retter falsk anklage gjør det med viten og vilje. Og justismord som skyldes feil i rettsapparatet, opinionspress fra media, feilidentifikasjon fra ofre eller lignende blir dermed ikke straffet for konsekvensene med mindre det kan bevises grov uaktsomhet eller overlegg i sakene.

Mediefokuserte norske justismord[rediger | rediger kilde]

Andre mediefokuserte justismord[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]