Staller
Staller eller stallare (gno stallari, av lat. stabularius, stallmester) var i middelalderen en embetsmann i hirden hos de nordiske kongene. Stallaren var leder for hirden og førte ordet for kongen på tinget. Han var kongens stallmester og personlige livvakt. Som regel ble stallere rekruttert blant hersene. Stallerne var derfor gjerne høyt betrodde menn.[1]
Stallaren blir omtalt først på Olav Tryggvasons tid, altså på slutten av 900-tallet. Stallaren var kongens rådgiver og hirdens talsmann overfor kongen.[2]
Som staller hadde man på 1100-tallet rett til å tåle mannebot for noen typer forseelser, i stedet for fysisk straff. For en mindre forseelse var manneboten 6-24 mark, avhengig av sosial status forøvrig.[trenger referanse]
Fra høymiddelalderen ble stallaren en del av kongens riksråd.[3] Fra og med 1300-tallet nevnes ikke embetet stallar lenger i kildene.[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Stallare. (2009, 15. februar). I Store norske leksikon. Hentet 30. september 2016 fra https://snl.no/stallare.
- ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 85
- ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 141
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jon Vidar Sigurdsson, Norsk historie 800-1300. Det norske samlaget, Oslo 1999