Inga fra Varteig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Inga fra Varteig
Varteig komm.svg
Varteigs kommunevåpen inneholdt en symbolsk gjengivelse i heraldisk stil av Inga fra Varteig etter jernbyrden.
Født1185Rediger på Wikidata
VarteigRediger på Wikidata
Død1234Rediger på Wikidata
BergenRediger på Wikidata
Ektefelle Håkon III Sverresson[1]Rediger på Wikidata
Barn Håkon HåkonssonRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Birkebeinerne flykter med Ingas sønn, kongsemnet Håkon, til Nidaros i 1206. Maleri av Knud Bergslien fra 1869.

Inga fra Varteig (født omkring 1185, død 1234) var kong Håkon Sverressons frille da hun fødte sønnen Håkon Håkonsson, og bar senere jernbyrd for å bevise sønnens kongsætt. Hun har spilt en betydelig rolle i Norges historie. Hun spiller en sentral rolle i Henrik Ibsens skuespill Kongs-Emnerne, som introduserte navnet «Inga fra Varteig» som hun har blitt kalt siden.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun omtales i historisk litteratur som «Inga fra Varteig» uten at det er kildebelegg for at det var der hun kom fra. Sagaen sier bare at Håkon Sverresson kom i kontakt med henne i Borg (dagens Sarpsborg). Sagaen sier også uttrykkelig at hun hadde slekt fra Varteig nord for Sarpsborg. Trolig hørte hun til en bondeslekt herfra. Det lille vi vet om Inga, er fra Håkon Håkonssons saga, en kongesaga skrevet i nær kontakt med, og under kontroll av, Håkons sønn Magnus Lagabøte. Det er påfallende at sagaen forteller svært lite om Ingas familie, altså kongens familie på morssiden. En hypotese går ut på at hun var av baglerslekt, og at dette bevisst er underkommunisert i sagaen.

Etter sigende var Inga meget vakker. Under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste mennene i Borg (Sarpsborg), ble hun kjent med Håkon Sverresson som gjorde henne gravid. Ifølge Håkon Håkonssons saga bodde «Inga i kong Håkons hus, kongen delte seng med henne; Håkon Galen og flere av kongens betrodde menn visste om det». Kanskje så hun sin framtidige elsker første gang da han skulle hylles på Borgartinget i 1202.

Arvestriden etter kong Håkon Sverresson[rediger | rediger kilde]

Håkon Sverresson regjerte i knappe to år. Han døde brått nyttårsdagen i 1204, bare noen måneder før sønnen ble født, og det ble påstått at han ble forgiftet av sin stemor, enkedronning Margrete. Med kongens død brøt det ut borgerkrig igjen, mellom baglere på den ene siden og birkebeinere på den andre. Folk flest, bønder og lendmenn, var trette av krig og uår.

Birkebeinerne hyllet barnekongen Guttorm Sigurdsson, kong Sverres sønnesønn, men han døde samme år. Baglerne fremmet Filippus Simonsson, dattersønn av Harald Gilles dronning og søstersønn av den krigerske Oslo-bispen Nikolas Arneson. Det var derfor ytterst farlig å bære på en potensiell tronarving midt i baglerrikets sentrum. Inga var i en særdeles vanskelig situasjon. Mens hun var gravid, ble hun sveket av sine frender og dro i stedet til Erland på Huseby i Eidsberg. Hun ble deretter innkvartert hos en Trond prest på Folkenborg i Eidsberg, et par kilometer nord for Huseby, der hun i 1204 fødte Håkon som, spesielt for baglerne ledet av biskop Nikolas Arneson, var en trussel som måtte elimineres. Biskop Nikolas hadde selv kongskrav til tronen ved å være sønn av Harald Gilles enke Ingerid. Han var en innbitt motstander av kong Sverre og hans krets.

På flukt vinterstid[rediger | rediger kilde]

Julaften i 1205 dro Inga med lille Håkon til Hamar, men av frykt for baglerne som lette etter barnet, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro en flokk birkebeinere på ski over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen, forfulgt av baglerne. De hadde med seg den halvannet år gamle Håkon. Moren Inga var også med i følget. Birkebeinerflokken var på vei nordover Opplandene for å bringe sønnen til kongsgården i Nidaros, hvor birkebeinerne sto sterkt og gutten ville være trygg.

Fra Lillehammer dro de østover fjellet; de mente det var risikabelt å fare den vanlige veien nordover Gudbrandsdalen. Vær og føre var ikke på birkebeinernes side. Da uværet raste som verst, ble det bestemt at de to beste skiløperne, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, skulle dra i forveien og bringe gutten i sikkerhet.[2]

De fant ly for gutten i ei utløe, hvor de smeltet snø for å gi ham å drikke. Sagaen gir ingen grunn til å tro at Inga var med på denne turen, selv om den ikke spesifikt nevner at hun ikke var det. De to birkebeinerne kjempet seg frem gjennom uværet, uten tanke på å snu eller gi opp, for å redde det barnet som de håpet skulle bli Norges konge. «På denne ferden sleit de mye vondt av styggevær og frost og snø.»

Bak sagaens knappe beretning ligger en dramatisk og historisk dåd som står sentralt i Norgeshistorien og fortsatt minnes i kunst og årlige ski- og sykkelløp.

Håkon som liten hos Helge Vasse, fra gammelt stikk.

Ingas sønn blir Norges konge[rediger | rediger kilde]

Håkon Håkonssons kongedømme fikk en trang fødsel. Birkebeinerne gikk til valg i Nidaros med ham som sitt kongsemne. Dette overrumplet jarlen Skule Bårdsson som selv higet etter kongetronen, som halvbror av kong Inge Bårdsson.

Inge Bårdssons død våren 1217 satt tronfølgerretten på prøve. Unge Håkon ble støttet av birkebeinerhirden som fikk ham utpekt til konge på hirdstevnet i Nidaros og etter gammel skikk hyllet på Øyrating,[3] der veteranen fra kong Sverres dager, Dagfinn Bonde fra Bergen, la fram et brev fra birkebeinerne på Gulating som ikke ville godta andre enn Håkon Håkonsson. Men Skule Bårdsson fortsatte å så tvil om opphavet og nektet å sverge ed til Håkon Håkonsson.

I juli 1217 ble Håkon hyllet i Bergen på et ting for Gulatingslag, og senere på året da Filippus Simonsson var død, ble han hyllet på Haugating, Borgarting og lokale ting sør for Svinesund. Disse tinghyllingene av den uektefødte Håkon var en torn i øyet på erkebiskop Guttorm og domkapitlet i Nidaros, som støttet den ektefødte Skule jarl. Men erkebiskopen var på visitas til Hålogaland da Inge døde, og Skule jarl satte saken på vent til Guttorm var tilbake. Korbrødrene fikk forpurret den jernbyrd Inga skulle bære for å bevise hans byrd, og da valget av Håkon likevel gikk igjennom, nektet de å la Olavsskrinet bære ut på tinget under hyllingen. Skule jarl avfant seg da med stillingen som regent og et jarledømme på en tredjedel av riket. Kirken fremholdt at dens godkjenning for forutsetningen for lovlig kongevalg. Påsken 1218 ble det avtalt et kongevalgmøte i Bergen om sommeren.[4] Da sverget Skule eden, men utformet den slik at han selv ble medregent. Her fikk Håkon sverget kongseden på St. Sunnivas skrin.

Erkebiskopen fremla krav om at det skulle bæres jernbyrd for Håkons kongsætt. Håkon gikk med på dette, og lot sin mor bære jern i nærvær av rikets ledere. Erkebiskopen kunngjorde gudsdommen på tinget som avsluttet riksmøtet, og godtok dermed Håkons kongelige byrd. Samtidig lyste han riksdelingsavtalen mellom Håkon og jarlen. Når kirkens menn kunne godta jernbyrd, som var i strid med romerkirken]s lære, må det ha vært for å gjøre Håkons styre avhengig av ryggdekning fra kirken. Dette understreket også riksmøtets forrang fremfor de lokale hyllingstingene som tok Håkon til konge i 1217, og bedret hans forhold til kirken.[5]

Inga kongsmor[rediger | rediger kilde]

Kort etter Håkons fødsel i 1204 giftet Inga kongsmor seg med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet fødte hun senere sønnen Olav Vegardsson.[6]

Dette var ikke noe hinder for at hun i 1218, etter en del vanskeligheter, «bar jern» for å få frem sannheten om at kong Håkon var Håkon Sverressons sønn. «Jernbyrd» kommer fra norrønt járnburdr og betyr å bære glødende jern. Domstoler i Roma tok aldri i bruk jernbyrd. Pavene var alltid imot dem og forsøkte tidlig å få dem avskaffet, og ved det fjerde Laterankonsil i 1215 nektet Innocens III noen å få kirkens velsignelse hvis de underkastet seg varmtvannsprøve eller jernbyrd.[7] Kirken i Norge forbød tradisjonen i 1247. I stedet avgjorde man tvister ved å bruke vitner. Om og eventuelt hvordan Inga jukset i testen, vet vi ikke i dag.

Under testen var hertug Skules livlege, mester Sigar fra Brabant, til stede.[8] I Håkon Håkonssons saga fortelles at tidlig onsdag morgen, «før jernet skulle bæres», gikk mester Sigar til Dagfinn bonde, snakket med ham på tomannshånd og sa at han visste at de fryktet for testens utfall. «Men jeg vil kongen vel, derfor skal jeg lære dere en list...Jeg har et gress, og hvis jeg gnir det på hånden til kongens mor, da kommer hun ikke til skade, men kan trygt bære dette jern og bestå prøven.» Dagfinn svarte at de ikke ønsket andre legemidler i saken enn de Kristus ville gi dem, og alle helgeners forbønner. Han advarte også mester Sigar mot å fremføre sitt tilbud til flere. Siden gikk Dagfinn til kongens mor og hennes følge, og advarte dem mot Sigar.[9]

Inga ble aldri dronning, men hun er en av norgeshistoriens mest særegne skikkelser. Hun fikk oppleve å se sin sønn som Norges konge.

Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer. Inga døde i Bergen i 1234.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Gunnar Reiss-Andersen skrev i 1940 diktet «Jernbyrd» hvor siste vers knytter jernbyrd med nasjonens tunge tak:

Bærer du jernbyrd mitt land?
- Som en kongsmor, din like,
bar dette brennende purpur
for retten til riket.

Utenfor det tidligere kommunehuset i Varteig står en bauta til minne om Inga fra Varteig, som hun har blitt hetende etter at Henrik Ibsen skrev Kongs-Emnerne.

Ingalåmi, Norges største skimønstring for kvinner, er oppkalt etter Inga fra Varteig.[10] Arrangementet starter fra Birkebeineren Skistadion i Lillehammer andre helgen i mars hvert år. Det første rennet i 1993 hadde 1 638 påmeldte. Til Ingalåmi i 2002 meldte det seg over 5 000 jenter i alle aldre.

Ingaleden er en turmarsj til minne om Ingas flukt til Indre Østfold. Det arrangeres en gang årlig, og går fra Varteig kirke til Folkenborg museum, i alt 33 km.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Peerage person ID p11303.htm#i113030, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Per G. Norseng: Birkebeinerne
  3. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 207), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5
  4. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 207)
  5. ^ Knut Helle: Norge blir en stat 1130-1319 (s. 207)
  6. ^ Ingas ekteskap
  7. ^ «prøver», Catholic encyclopedia (1913)
  8. ^ Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 178), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0
  9. ^ Håkon Håkonssons saga, kap. 44
  10. ^ Ingalåmi
  11. ^ Ingaleden

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]