Folkevise

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Folkevise (av tysk,Volkslied) er et begrep som ble lansert av filosofen og litteraturkritikeren Johann Gottfried Herder i 1770. Etter hans syn var ikke poesi først og fremst knyttet til den klassiske litterære tradisjon, men levde i «øre og hjerte». Begrepet folkevise innebar et paradigmeskifte i synet på Poesi. Begrepet ble også i sin tur opphav til Ord som Folkemusikk, folkekultur, folkediktning og så videre.

Begrepet folkevise har vært brukt på forskjellige måter gjennom tidene:

  1. Opprinnelig ble folkevise brukt om sanger som gav uttrykk for folkesjelas (Nasjonens) særpreg eller lynne. Dette betydde at også samtidens diktere kunne lage nye folkeviser. I den eldste, trykte norske folkevisebok,Samling af Sange, Folkeviser og Stev i Norske Almuedialekter fra 1840, er begrepet brukt på denne måten, og sanger av Hans Hanson, Hans Allum og Edvard Storm er tatt med.
  2. Rundt 1840 var begrepet i ferd med få nytt innhold. Heretter ble ordet brukt om anonyme sanger som var blitt overlevert i muntlig tradisjon. Dermed ble det mulig å dra en grense mellom de anonyme folkevisene og litterære viser med kjent opphav. Etter hvert ble likevel begrepet folkevise i praksis brukt om den visegruppa vi nå kaller ballader eller middelalderballader. I Danmark bruker man begrepet på denne måten ennå.
  3. Rundt 1970 var det en del forskere som mente at kravet om anonymt opphav skapte en kunstig grense. Om forfatteren eller komponisten er kjent eller ei, spiller liten rolle for den private sangeren. Den store forskjellen går mellom viser som har fått popularitet og blitt muntlig tradert og de sangene som har overlevd på papir. Disse forskerne begynte å bruke begrepet på alle viser som hadde blitt tradert muntlig. Kjennetegnet på muntlig tradisjon at sangene finnes i varianter.
  4. I sangbøker og fonogrammer er det vanlig å bruke folkevise copyrightteknisk om gamle sanger uten opphavsmann.
  5. I den siste tiden har forskere også begynt å. bruke folkesang om sangaktivitet. I dette tilfelle betyr det sang som i motsetning til profesjonell sang ikke retter seg mot et publikum, sang som er for syngingens egen skyld. Slik sang kalles også allmennsang.

Bygdevise[rediger | rediger kilde]

Anne Hytta sier at ballader er folkeviser med opphav tilbake til middelalderen (...) [derimot er] «bygdevisene, nyere viser med et annet formspråk. Både balladene og bygdevisene skildrer sterke begivenheter, og er ofte lange fortellinger om hendelser som har prega samtiden. Men der balladene bruker symbolspråk og inneholder mye gamle uttrykk som kan gjøre fortellingen vanskelig å forstå, går bygdevisene rett på sak. Og der balladene skildrer ridderen og den krigerske jomfrua som står til knes i manneblod, forteller bygdevisa om husmannen som har snekre ei vogge for sin nyfødte. Det er ikke så rart at balladene har blitt et scenisk uttrykk, mens bygdevisene like gjerne synges til fjøsstellet som på kappleiksscenen».[1]

Hun sier også at et «mantra for bygdevise-sjangeren er at når livet er svart, er det ingen grunn til å søle til uttrykket med antydning til farge. Men er livet bra, er uttrykket tilsvarende fargesterkt. Det tales lite mellom linjene; ironi er fremmed».[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Anne Hytta. «Blues fra Telemark» (15. juni 2015) Klassekampen. s.9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]