Den skotske uavhengighetskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den skotske uavhengighetskrig var en serie militære felttog som ble utkjempet mellom Skottland og England på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet.

Den første krigen (12961328) startet med at England invaderte Skottland i 1296 og sluttet med at Edinburgh-Northampton-traktaten ble signert i 1328. Den andre krigen (1332–1357) begynte med at Edvard Balliol og «de arveløse» invaderte i 1332, og endte rundt 1357 med signeringen av Berwick-traktaten. Krigene var en del av den store nasjonale krisen for Skottland og perioden ble en av de mest avgjørende øyeblikk i skotsk historie. På slutten av begge kriger hadde Skottland fortsatt sin status som en fri og selvstendig nasjon. Skotsk selvstendighet var drivkraften gjennom hele konflikten. Krigen var også betydningsfull av andre årsaker, som utviklingen av langbuen som et nøkkelvåpen i middelalderens krigføring, og at Skottland fikk tette forbindelser til Frankrike.

Den første uavhengighetskrig: 1296-1328[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Konkurrentene til den skotske trone

Bakgrunnen til krigen: 1286-1292[rediger | rediger kilde]

Sentrale Skottland med viktigste byer og historiske steder.

Kong Alexander III av Skottland døde i 1286, og hans eneste ætling til tronen var hans datterdatter, Margaret, kalt «Jomfruen av Norge», datter av den norske kongen Eirik Magnusson og Alexanders datter Margaret som døde i barselseng. I 1290 signerte Vokterne av Skottland Birgham-traktaten som bestemte at Margaret, som var et barn, skulle giftes med sønnen til den engelsk kongen, Edvard I. Ekteskapet ville skape en meget tett forbindelse mellom tre nasjoner; Norge, Skottland og England, foruten en union mellom England og Skottland. Skottene insisterte på at traktaten skulle erklære at Skottland var uavhengig; «adskilt og todelt fra England ifølge landets rettmessige grenser, fri i seg selv og uten underkastelse».

Beklageligvis, da Margaret seilte fra Norge til hennes nye land for å bli kronet, fikk hun feber og døde kort etter at skipet ankom Orknøyene den 26. september 1290. Med henne døde den siste av Huset Dunkeld og 13 utfordrere til den skotske tronen sto frem. De to hovedutfordrerne var Robert Bruce, 5. lord av Annandale (bestefar til den framtidige kong Robert Bruce) og John Balliol, lord av Galloway.

I frykt for borgerkrig mellom familiene Bruce og Balliol og deres tilhengere, skrev Vokterne til Edvard I av England og ba ham komme nordover og være upartisk dommer mellom partene. Kong Edvard så dette som den sjansen han lenge hadde ventet på til å erobre Skottland. Han hadde allerede tatt Wales. Han ville være hersker over alle de britiske øyer.

I 1291 kom Edvard nordover og slo fast at han kom som overkonge av Skottland for å handle som rådgiver til etterfølgeren av den skotske krone. Den som ble skottenes konge måtte anerkjenne ham som overkonge. Det satte skottene i en vanskelig situasjon. Gjennom alle forhandlingene hadde Edvard sin profesjonelle arme stående klar i tilfelle situasjonen tilspisset seg. Skottene fikk tre uker på å bestemme seg. Men uten konge og uten en hærstyrke tilgjengelig hadde skottene ikke noe valg. De godtok Edvard som overkonge og ville akseptere hans råd. Deres beslutning kan ha vært influert av at majoriteten av de skotske adelsmennene hadde store eiendommer i England som ville ha gått tapt om de avviste Edvard.

Den 11. juni ga Edvard I, i egenskap som skotsk overkonge, ordre om alle skotske festninger og slott skulle på «temporær basis» være under hans kontroll og at alle skotske tjenestemenn skulle gå av og at nye ville bli innsatt av ham selv. To dager senere samlet Vokterne og de ledende skotske adelsmenn seg i Upsettlington for å sverge troskap til kong Edvard som deres overkonge. Alle skotter ble også pålagt å betale skatt til Edvard, enten personlig eller ved et av de utpekte stedene innen 27. juli 1291.

Det var 13 møter fra mai til august 1291 i Berwick hvor utfordrerne til tronen redegjorde for sine krav foran Edvard i det som ble husket som Den store anledningen (the Great Cause). Kravene til de fleste ble avvist ettersom deres tilhørighet til tronen var av illegitim avstamming. Valget sto igjen mellom Balliol, Bruce og John de Hastings, 2. baron Hastings.

Hastings ønsket at kongedømmet skulle bli delt i tre like store deler mellom de tre mennene, mens både Bruce og Balliol slo fast at riket var udelelig. Skottene ønsket å holde landet samlet, og Hastings ble derfor diskvalifisert.

Den 3. august ba Edvard både Balliol og Bruce om å velge 40 dommere hver, mens hans selv ville ha 24 til å avgjøre tvisten. Det ble så en utsettelse til juni 1292. Da de kom sammen klarte de 104 dommerne ikke gjøre et klart valg. Det ble en ny utsettelse inntil 10. oktober 1292, og denne gangen fikk Edvard dommerne til å bli enes om at han – som overkonge – hadde retten til å tildele kongeverdigheten på samme måte som han kunne tildele et baroni eller et grevskap.

England bestemmer[rediger | rediger kilde]

John Balliol og hans kone.

Edvard valgte Balliol den 17. november 1292 og den 30. november ble han kronet som konge av skottene ved Scone Abbey. Den 26. desember i Newcastle upon Tyne måtte kong John Balliol sverge troskap til kong Edvard for å ha mottatt kongedømmet Skottland. Edvard gjorde det klart at han anså Skottland som sin vasallstat. Balliol var altfor svak til å protestere, mens skottene mislikte Edvards krav. I 1294 ga Edvard ordre til Balliol om møte opp for ham og ga ham deretter ordre om å skaffe skotske tropper og penger til Englands invasjon av Frankrike innen 1. september 1294.

Da Balliol kom tilbake til Skottland hadde han et møte med rådsforsamlingen og etter et par dager med opphisset debatt la de planer for å motarbeide Edvards ordre. Et par uker senere ble et skotsk parlament dannet og et krigsråd bestående av 12 mann (4 jarler, 4 baroner og 4 biskoper) ble utpekt til å råde Balliol.

Sendebud ble øyeblikkelig sent til kong Filip IV av Frankrike for å informere ham om de engelske krigsplanene. De forhandlet også fram en gjensidig avtale om at Skottland skulle invadere England om England invaderte Frankrike. Til gjengjeld skulle Frankrike støtte Skottland. Traktaten ble sikret ved at det skulle arrangeres et bryllup mellom John Balliols sønn Edvard Balliol og Jeanne de Valois, kong Filips niese.

Avtale mellom tre nasjoner[rediger | rediger kilde]

En annen traktat ble inngått med kong Eirik Magnusson av Norge, hvor Norge for en sum av 40 000 ‘groat’ skulle utstyre 100 krigsskip for 4 måneder av året så lenge fiendskapet mellom Frankrike og England varte (‘groat’ var myntenhet på 1200-tallet i noen europeiske nasjoner, omtrent 1/8 unse (: 28,349 g) sølv). Selv om Norge aldri oppfylte sin del av avtalen, og Skottland heller ikke betale den avtalte summen, ble den fransk-skotske alliansen, senere kjent som Auld-alliansen, opprettholdt fram til 1560.

Det var ikke før i 1295 at Edvard I ble oppmerksom på de hemmelige fransk-skotske forhandlingene. Tidlig i oktober begynte Edvard å forsterke det nordlige forsvaret mot en mulig skotsk invasjon av en revitalisert skotsk hærstyrke. Det var også på denne tiden at Robert Bruce, den 6. lord av Annandale og far til den framtidige kong Robert Bruce I, ble utpekt til guvernør over Carlisle slott.

Edvard ga ordre til Balliol om ta kontroll over festningene i Berwick, Jedburgh og Roxburgh. I desember ble mer enn 200 av Edvards undersåtter i Newcastle samlet for å danne en hærstyrke innen mars 1296 og i februar seilte en flåte nordover for å støtte landstyrkene i Newcastle.

Oppbyggingen av engelske styrker sør for engelsk-skotske grensen gikk ikke uoppdaget av skottene, og Balliol ga ordre om at alle tilgjengelige menn som kunne bære våpen skulle møtes nær grensen ved Caddonlee den 11. mars. Flere av de skotske adelsmennene valgte å ignorere ordren, inkludert Robert Bruce, jarlen av Carrick, ettersom hans far hadde fått sine eiendommer på Annandale beslaglagt av Balliol. Eiendommene var gitt videre til John Comyn, sønn av jarlen av Buchan som også het John Comyn. Faren ble kalt Sorte Comyn mens sønnen ble kalt Røde Comyn.

Begynnelsen på krigen: 1296–1306[rediger | rediger kilde]

Den første skotske uavhengighetskrigen kan løslig deles i fire faser:

Edvard I av England.

Krigen begynte for alvor med at Edvard I herjet Berwick i mars 1296, fulgt av det skotske nederlaget ved slaget ved Dunbar og ved at kong John Balliol måtte abdisere i juli. Den engelske invasjonshæren hadde tatt over det meste av Skottland i august og i tillegg stjålet Skjebnesteinen (Stone of Destiny) fra Scone Abbey og fraktet den til Westminster Abbey. Edvard I dannet et parlament i Berwick og fikk de skotske adelsmenn til å sverge troskap. Skottland var blitt erobret.

Det opprøret som brøt ut tidlig i 1297, ledet av William Wallace, Andrew de Moray og andre skotske adelsmenn, tvang Edvard I til igjen å sende hærstyrker for ta seg av skottene. Selv om engelskmennene klarte å tvinge adelsmennene til å kapitulere ved Irvine, fortsatte Wallace og de Moray hærtogene som til slutt førte til den første store skotske seieren ved Stirling Bridge. Seieren ble etterfulgt av overfallsraid i Nord-England samtidig som Wallace ble utpekt til å bli Vokter av Skottland i mars 1298. Men i juli invaderte Edvard I igjen fast bestemt på å knuse Wallace og hans følgesmenn, og han greide å beseire skottene i slaget ved Falkirk. Til tross for at England ikke greide å underkue Skottland fullstendig var Wallaces omdømme ødelagt og han gikk i dekning og frasa seg tittelen som Vokter av Skottland.

Kong Robert Bruce: 1306–1314[rediger | rediger kilde]

Wallace ble etterfulgt av Robert Bruce og John Comyn som felles Voktere, med William Lamberton, biskop av St. Andrews, oppnevnt i 1299, som en tredje og ikke minst nøytral Vokter for å oppretteholde freden mellom to andre. I løpet av dette året la Frankrike og paven diplomatisk press på England for å overtale Edvard I til å løslate Balliol fra fangenskapet og over i pavens varetekt. Wallace ble sendt til Frankrike for å søke hjelp hos kong Filip IV. Muligens reiste han også til Roma.

Det ble fred i 1302 etter ytterligere felttog fra Edvard I i 1300 og 1301. I 1303 og 1304 var Edvard igjen i krig og festningen Stirling, det siste betydningsfulle skotske befestningen falt og gikk over på engelske hender, og i februar 1304 førte forhandlinger til at de gjenværende adelsmennene sverget troskap til Edvard I og at skottene overga seg. På dette tidspunktet dannet Robert Bruce og William Lamberton en hemmelig allianse med det mål å få Bruce plassert på den skotske trone og der han skulle fortsette kampen.

Etter at Wallace ble fanget og henrettet i 1305 synes det som om Skottland var blitt fullstendig erobret. Opprørene avtok i styrke for en periode. Men i 1306 ble det holdt et møte mellom Bruce og Comyn, de to gjenlevende utfordrerne til den skotske trone. Møtet endte i forferdelse: samtalen mellom de to mennene gikk over i høylytt krangling og Bruce stakk brått dolken sin i Comyn. Med rivalen død samlet Bruce den skotske adelen bak seg og ble kronet som skotsk konge i Scone bare seks uker etter at Røde Comyn ble myrdet.

Robert Bruce begynte deretter på et nytt hærtokt for å frigjøre sitt kongedømme. Etter å ha blitt beseiret i kamp og drevet fra det skotske fastlandet som en fredløs gikk Bruce i skjul. Han kom fram i 1307, samlet en ny hær, og beseiret engelskmennene i rekke geriljakamper. Hans styrker begynte deretter å vokse i antall, oppmuntret av at kong Edvard I av England døde i juli 1307.

Fra Bannockburn til Edinburgh-Northampton: 1314–1328[rediger | rediger kilde]

I 1320 ble Arbroath-deklarasjonen satt opp av en gruppe skotske adelsmenn for å informere paven om den skotske uavhengigheten fra England. To tilsvarende erklæringer ble også sendt av de geistlige og Robert I. I 1327 ble kong Edvard II av England avsatt og drept. Robert I av Skottland invaderte Nord-England og tvang kong Edvard III av England til å signere Edinburgh-Northampton-traktaten den 1. mai 1328. Der måtte England anerkjenne Skottland som uavhengig og Robert I som dets konge. For å ytterligere styrke freden ble Robert Bruces sønn og arving gift med søsteren til Edvard III.

Den andre uavhengighetskrig: 1332-1357[rediger | rediger kilde]

Da Robert Bruce døde var kong David II for ung til å styre. Thomas Randolph, 1. jarl av Moray, ble utnevnt til Vokter, men Edvard III av England, til tross for at han hadde signert Edinburgh-Northampton-traktaten, var fast bestemt til å hevne ydmykelsene som skottene hadde påført ham. Han bestemte seg for å støtte Edvard Balliol, sønn av den tidligere kong John Balliol som hadde dødd i Frankrike. Edvard Balliol hadde et legitimt krav til den skotske tronen.

Edvard III hadde også støtte fra en gruppe skotske adelsmenn, ledet av Balliol og Henry Deaumont, kjent som «De arveløse» (Disinherited). Denne adelige gruppen hadde gitt sin støtte til engelskmennene i Den første krigen og etter Bannockburn hadde Robert Bruce avskaffet deres titler og fratatt dem deres landområder. Da det omsider ble fred fikk de ingen kompensasjon, og de var fast bestemte på å få tilbake sine gamle privilegier.

Jarlen av Moray døde 20. juli 1332. De skotske adelige samlet seg i Perth hvor de valgte Donald, jarlen av Mar, som den nye Vokteren. Samtidig var det en gruppe ledet av Balliol som hadde satt seil fra elven Humber. Gruppen besto av «arveløse» adelsmenn og eventyrere, sannsynligvis ikke mer enn noen få hundre mann, og de planla å invadere Skottland.

Edvard III var fortsatt formelt i fred med David II, og hans forbindelser med Balliol ble holdt hemmelig. Balliols desperate plan var dømt til å mislykkes, og Edvard III forbød ham å invadere Skottland fra elven Tweed. Det ville ha vært et åpent brudd på fredstraktaten. I stedet sa Edvard seg villig til å vende et blindt øye til en invasjon som kom sjøvegen, men gjorde det klart at om de feilet ville han fornekte dem og konfiskere alle deres engelske eiendommer.

Skotter mot skotter[rediger | rediger kilde]

Opprørerne gikk i land ved Kinghorn in Fife den 6. august. Nyheten om invasjonen hadde nådd frem før dem, og da de marsjerte mot Perth oppdaget de at vegen sperret av en stor skotsk hær, hovedsakelig infanteri ledet av den nye Vokteren.

Ved slaget ved Dupplin Moor beseiret Balliols lille hær, ledet av Henry Beaumont, den betydelig større skotske hæren. Beaumont benyttet en taktikk som engelskmennene ville gjøre berømt under hundreårskrigen med riddere til fots i midten og bueskyttere på flankene. Med et morderisk regn av piler over seg fikk de fleste av skottene ikke nærkontakt med fienden. Da nedslaktingen endelig var over var 2000 skotter og mange adelsmenn, inkludert Donald, jarlen av Mar, og Sir Robert Bruce (en sønn utenfor ekteskap av kong Robert I Bruce) døde. Edvard Balliol hadde da ingen vanskeligheter med å bli kronet til konge av Skottland ved Score Abbey.

Balliols suksess overrasket Edvard III, som nå fikk en ny bekymring i spørsmålet om Balliols erobring av Skottland ville lede til en skotsk invasjon av England. Han samlet hæren og dro nordover.

I oktober fikk Sir Archibald Douglas, nå Vokter av Skottland, i stand en våpenhvile med Balliol ved å samle det skotske parlamentet og la det avgjøre spørsmålet om hvem den riktige kongen var. Oppmuntret av våpenhvilen lot Balliol de fleste av sine engelske soldater gå og reiste til Annan på nordsiden av Solway Firth. Han sendte to offisielle brev hvor han sa at med hjelp av England hadde han gjenvunnet sitt kongedømme og anerkjente at Skottland alltid hadde vært underlagt England. Han lovte også land til Edvard III ved grensen, inkludert Berwick, og at han ville tjene den engelske kongen resten av livet. Men i desember, tidlig om morgenen, angrep Douglas uventet Balliol i Annan og drepte de fleste av mennene hans. Balliol selv greide å flykte gjennom et hull i veggen og rømte halvnaken på hesteryggen til Carlisle.

England angriper[rediger | rediger kilde]

I april 1333 angrep Edvard III og Balliol med en stor engelsk hær Skottland og beleiret Berwick. Archibald Douglas forsøkte å frigi byen i juli, men ble beseiret og drept i slaget ved Halidon Hill. David II og hans dronning ble sendt i sikkerhet ved slottet Dumbarton, mens Berwick overga seg og ble annektert av Edvard III. På dette tidspunktet var Skottland under engelsk okkupasjon. Åtte av de skotske lavlandsfylkene ble overgitt til England av Edvard Balliol.

Kong Filip VI av Frankrike tilbød i begynnelsen av 1334 kong David II og hans hoff asyl i hans rike. I mai samme år ankom den tidligere skotske kongen Frankrike og opprettet et hoff i eksil ved Château-Gaillard i Normandie. England og Frankrike lå på denne tiden i en heftig tvist som med tiden skulle føre de to nasjonene inn det som ble kjent som hundreårskrigen. Samtidig vanskeliggjorde Filip VI de engelsk-franske fredsforhandlingene ved å erklære at enhver fredstraktat mellom Frankrike og England måtte inkludere eksil-kongen av Skottland.

I David IIs fravær fortsatte en rekke Voktere kampen. I november måtte Edvard III igjen invadere Skottland, men han oppnådde lite og trakk seg tilbake i februar 1335 på grunn av dårlig vær. Han og Edvard Balliol kom tilbake i juli med en styrke på 13 000 mann og marsjerte gjennom Skottland, først til Glasgow og deretter til Perth hvor Edvard III installerte seg mens hæren herjet og plyndret landområdene rundt. De opprørske skottene fulgte nå en plan om å unngå regulære feltslag og evakuerte lavlandsbefolkningen til trygghet på høylandet. Noen skotske ledere som jarlen av Atholl underkastet seg kong Edvard III ved Perth.

Da Edvard III til slutt måtte reise tilbake til England benyttet de gjenværende lederne av den skotske motstandsbevegelsen anledningen til å velge Sir Andrew Murray som Vokter. Murray forhandlet ganske fort frem en våpenhvile med Edvard i april 1336. Samtidig kom det sendebud fra Frankrike og Den hellige stol som forsøkte å forhandle frem en fredsavtale mellom Skottland og England. I januar trakk skottene opp et forslag hvor de ville anerkjenne den gamle og barnløse Edvard Balliol som sin konge, men at eksil-kongen David II skulle være hans arving og skulle kunne forlate Frankrike og leve i England.

Brent jord[rediger | rediger kilde]

Men, David II var den som forkastet fredsutkastet, noe som førte til at en engelsk hær under Henry av Lancaster invaderte Skottland i mai og av en annen hærstyrke ledet av Edvard III i juli. Sammen herjet de to hærene mye av det sør-vestlige Skottland og Clyde-dalen. Alarmert av den engelske invasjonen erklærte Filip VI av Frankrike at han aktet å støtte Skottland med alle de midler han hadde tilgjengelig. Han hadde en stor flåte og en hærstyrke klar til å invadere både England og Skottland. Edvard III reiste hastig tilbake til England mens skottene under ledelse av Murray erobret og ødela de engelske befestningene, foruten å herje områdene på landsbygda for å gjøre det ubeboelig for de engelske soldatene.

Selv om Edvard III igjen hadde invadert Skottland ble han mer og mer nervøs for en mulig fransk invasjon, og mot slutten av 1336 hadde skottene igjen fått kontroll over det meste av landet. I 1338 snudde bølgen atter en gang. Mens ’Black Agnes’, grevinnen av Dunbar og March, fortsatte å motstå den engelske beleiringen av slottet Dunbar, til tross for kraftig beskytning av festningsverkene, fikk Skottland et pusterom da Edvard III krevde den franske tronen og landsatte sin hærstyrke i Flandern: Hundreårskrigen med Frankrike var i gang.

Det kongeriket som Robert Bruce møysommelig hadde bygd opp og erobret ble splintret i løpet av bare ni år. Mange av de erfarne og betydningsfulle adelsmennene var døde, og økonomien som bare så vidt hadde begynte å komme seg etter tidligere kriger, lå atter i ruiner. Det var et fattig og nødstilt land med sterk behov for fred og stabilt styre som David II kom tilbake til i juni 1341.

Skottland invaderer England[rediger | rediger kilde]

David II var fast bestemt på å leve opp til minnet etter sin strålende far. Han ignorerte våpenhvilen med England og var fast bestemt på å støtte sin franske allierte, kong Filip VI.

I 1341 ledet han et plyndringstokt inn i England og tvang dermed Edvard III til å sende militær støtte nordover.

I 1346, etter ytterligere skotske hærtokter, argumenterte kong Filip VI for en motinvasjon av England som svar på de engelske festningsverkene ved Calais. David II aksepterte og ledet personlig en skotsk hærstyrke på 12 000 mann sørover for å erobre Durham. England svarte med en hærstyrke på 5000 som marsjerte nordover fra Yorkshire. Den 14. oktober ble skottene beseiret i slaget ved Neville’s Cross. Skottene led store tap, og David II selv ble såret i ansiktet av to piler før han ble tatt til fange. Han hadde fortsatt nok styrke til å slå ut to tenner på engelskmannen som hadde fanget ham.

Etter en periode i rekonvalesens ble David II fraktet til fangenskap i Tower of London. Der satt han i 11 år. I denne perioden ble Skottland styrt av hans nevø, Robert Stewart, 7. High Steward. Edvard Balliol returnerte til Skottland enda en gang med en mindre styrke, men greide bare å ta kontroll over deler av Galloway. Hans hær ble mindre med tiden inntil ha ga opp kravet på den skotske tronen i 1356. I 1364 døde han barnløs.

Striden ebber ut[rediger | rediger kilde]

Den 3. oktober 1357 ble David II løslatt fra sitt fangenskap i henhold til Berwick-traktaten som påla at skottene å betale den umulige summen av 100 000 merker for ham (1 merke var 2/3 av et engelsk pund) i løpet av de neste ti årene. Skottene måtte tåle tung beskatning for å betale løsepengene, men David II fikk mange i mot seg da han benyttet skatteinntektene for å dekke egne behov. Skottland var i en vanskelig situasjon, herjet av krig og redusert av svartedauden. Første avdrag på løsesummen ble betalt, andre avdrag var forsinket og etter det var det ikke mer å betale med.

I 1363 reiste David II til London hvor han gjorde en avtale med England. Hvis han døde barnløs skulle den skotske kronen gå til Edvard III, som var hans svoger, eller en av hans sønner, og at Skjebnesteinen (Stone of Destiny) skulle bli returnert til sitt hjemland for kroningen. Skottene selv avviste denne avtalen og tilbud heller å fortsette å betale løsepengene som da hadde økt til 100 000 pund. De truet også med å avsette David II.

I 1369 ble partene enige om en våpenhvile på 24 år og i 1369 ble traktaten av 1365 kansellert og erstattet med ny. Denne ga fordeler også til Skottland, takket være Englands krig med Frankrike. De nye betingelsene trakk de 44 000 merker som allerede var blitt betalt, fra det opprinnelige kravet på 100 000. Den resterende summen skulle betales i rater på 4000 i løpet av de neste 14 årene.

David II hadde tapt sin popularitet, og adelen hadde ingen respekt for ham da han giftet seg med enken til en lavættet ‘laird’ etter hans engelske kone døde. Han døde selv i februar 1371. Da Edvard III av England døde i 1377 var fortsatt 24 000 merker av erstatningen som ennå ikke var betalt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Større slag og hendelser[rediger | rediger kilde]

Betydningsfulle personer[rediger | rediger kilde]

Skottland

England

Andre personer

Begreper:

  • Vokter = ‘Guardian’; en som regjerer i regentens sted, f.eks. når regenten er utenlands eller ikke myndig.
  • Øverste leder = ‘High Stewart’; den som er daglig leder på en eiendom på vegne av dens eier. Det var tittelen til en klasse av høyere statsansatte i middelalderens England og Skottland. Den skotske formen, Stewart, kom fra Walter (the) Stewart som i 1315 giftet seg med Marjorie Bruce, datter av kong Robert I. Endelsen -t er en skotsk form fra ca. 1370. Stuart er en fransk skrivemåte, dokumentert fra 1429 og ble benyttet av Maria Stuart.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]