Feber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Feber er en del av kroppens forsvarsrespons mot infeksjoner, og er en økning av kroppstemperaturen utenom det normale. I praksis sier man at man har feber når man måler en temperatur på 38°C i endetarmen, det vil si en økning på 1°C fra normalen. Når man måler i munnen vil temperaturen vanligvis ligge 0,4°C under endetarmstemperaturen, og målt i armhulen vanligvis 0,6°C under. Siden infeksjoner sjelden fører til temperaturer over 41,1°C, sier man at hypertermi foreligger dersom temperaturen er høyere enn det. Ved temperaturer over 40°C bør man ta kontakt med lege, og temperaturer over 42°C er direkte livstruende.

Patofysiologi[rediger | rediger kilde]

Det er en rekke hierarkisk organiserte strukturer som regulerer kroppstemperaturen, og inkluderer fra hypothalamus, det limbiske system gjennom hjernestammen og retikulærsubstansen til ryggmargen og de sympatiske ganglier. Den preoptiske region, dvs fremre deler av hypothalamus er det området som synes å ha sterkest temperaturfølsomhet. Den preoptiske region orkestrerer en rekke responser for temperaturregulering, deriblant muskelskjelving og blodgjennomstrømming i hud.

Hypothalamus får to typer av temperaturinformasjon, en fra perifere nerver som reflekterer varmereseptorer og kuldereseptorer i huden, og den andre informasjonen fra blodet som bader hypothalamus.

Det er tre hovedtyper av nevroner som er temperatursensitive i hypothalamus:

  • «Varmesensitive nevroner», utgjør ca. 30% av nevronene og øker sin fyringsrate proporsjonalt med økning av kroppstemperaturen over en gitt terskel.
  • «Kuldesensitive nevroner», ca. 5% av nevronene, øker fyringsfrekvens når kroppstemperaturen faller, og hemmes av varmesensitive nevroner. Det er ikke avklart om disse nevronene reagerer på redusert temperatur i seg selv, eller om redusert hemming fra de varmefølsomme nevronene er ansvarlig for den økte fyringen.

Pyrogener[rediger | rediger kilde]

Dette er stoffer som øker referanseverdien til «termostaten» i hypothalamus, altså skrur opp temperaturen. De deles kunstig opp i exogene, dvs utenfra, og endogene, dvs fra kroppen selv, pyrogener. Endogene pyrogener er det samme som pyrogene cytokiner.

Cytokinene er immunregulatoriske polypeptider som for eksempel interleukin(IL)-1ß, IL-6 og tumor nekrose faktor-a. De kommer som regel fra stimulerte monocytter. Lipopolysakkarid , peptidoglykan og lipopeptider og en rekke andre stoffer fra mikrober kan stimulere til frisetting av pyrogene cytokiner, og endogene stoffer som antigen-antistoff immunkomplekser, Komplement og metabolitter av androgene steroider og enkelte gallesyrer er andre eksempler på stoffer som fører til slik frisetting. Det er sannsynlig at enkelte exogene pyrogener kan aktivere noen reseptorer, såkalte Toll-like reseptorer, i hypothalamus direkte, og fører til feber uavhengig av cytokiner. Aktiveringen fører også til frisetting av prostaglandin-E2.

Cytokiner virker på hypothalamus gjennom å aktivere spesielle endotel celler i blodbanen ved hypothalamus, og fører til frisetting av Prostaglandin-E2, virker på reseptorer i gliaceller, nervenes støtteceller, som responderer ved å frisette nevrotransmitteren syklisk adenosin monofosfat, monoaminer og kalsium i nevronene i fremre hypotalamus. Dette øker referanseverdien til «termostaten» og for å komme seg opp på denne nye normaltemperaturen starter kroppen å konservere varmen gjennom å trekke sammen blodårene i huden, og starter å produsere varme gjennom muskelsammentrekninger (skjelving).

Febernedsettende midler[rediger | rediger kilde]

Febernedsettende midler, antipyretika, virker gjennom å hemme produksjonen av prostaglandin-E2, og er enten irreversibel hemmer av et enzym som kalles cyklooxygenase slik acetylsalisylsyre/dispril er, eller en konkurrerende hemmer av enzymet slik ibuprofen er. Paracetamol virker i utgangspunktet dårlig på dette enzymet, men blir omsatt og oksidert i hjernen, og den oksiderte formen virker godt.[trenger referanse]

Feber trenger vanligvis ikke å behandles, men enkelte pasientgrupper med hjertesvikt, uttilstrekkelig blodsirkulasjon i hjernen eller lungesvikt, kan ha nytte av denne form for behandling, siden hver grad temperaturstigning fører til 13% økt oksygenforbruk og kan forverre disse tilstandene. Det er ikke bevis for at feber fører til bedret bekjempelse av infeksjon hos mennesker.

Måling av temperatur[rediger | rediger kilde]

Alle målinger av temperatur tar sikte på å gi et estimat av kroppens kjernetemperatur. Denne temperaturen ligger vanligvis i gjennomsnitt på 36,8°C og varier gjennom dagen slik at laveste temperatur måles om morgenen og høyeste temperatur måles om kvelden. Øvre grense hvis vi inkluderer 99% av alle som har normal temperatur, også kalt 99% percentilen, vil ha en døgnvariasjon fra 37,2°C om morgenen og 37,8°C om kvelden. Hver enkelt har sitt normalområde.

Praktisk temperaturmåling[rediger | rediger kilde]

I øret[rediger | rediger kilde]

Den vanligste måten å måle temperaturen på ved et legekontor er ved bruk av øretermometer, som benytter avlesning av infrarød stråling avgitt fra trommehinnen til å bestemme temperaturen. Denne metoden gir temperaturen som blodet har nært ved kroppens egen termostat som ligger i hypothalamus, men er også beheftet med usikkerhet fordi ørevoks, kroket øregang og brukerfeil kan gi avlesninger av øregangens temperatur i stedet for trommehinnen. Metoden regnes som relativt sikker når den blir brukt av fagpersonell, og der nøyaktigheten på målingen ikke er kritisk. Metoden er raskere og mer hygienisk enn andre metoder. Ved bruk er det viktig å trekke i øret litt bakover slik at øregangen rettes ut og måleproben kommer godt inn og blir rettet mot trommehinnen. For å peke mot trommehinnen bør undersøkeren ta hensyn til at øregangen går litt oppover og fremover og rette måleproben i riktig retning.

I endetarmen[rediger | rediger kilde]

Ved rektal måling, som er mest nøyaktig, føres termometerspissen inn ca. 2 cm inn i endetarmen, hos barn ikke lengre enn 2cm. Man kan gjerne smøre vaselin eller en mild krem på termometeret eller utenpå plastovertrekk, og man skal føre termometeret i rett linje mot navlen, og stanse dersom man møter motstand.

I munnen[rediger | rediger kilde]

Oral måling, måling i munnen: Temperaturmåling i munnen er mindre nøyaktig, og bør ikke brukes hos barn. Termometerspissen legges så langt inn under tungen som mulig, og munnen holdes lukket under hele målingen. For å sammenligne rektal og oral måling skal man legge 0,4° C til resultatet fra den orale måling.

I armhulen[rediger | rediger kilde]

Axillær måling, måling i armhulen: Termometret kan også brukes til måling av kroppstemperaturen under armen. Denne metoden er mindre nøyaktig enn måling i endetarmen. Termometerspissen plasseres i armhulen, og armen holdes tett inntil kroppen. For å sammenligne temperaturen under armen med temperaturen i endetarmen legger man til 0,6° C til målingen fra armhulen. Termometeret skal sitte 10 minutter i armhulen eller til termometeret piper.

Feber eller hypertermi?[rediger | rediger kilde]

Feber defineres som en tilstand av forhøyet kroppstemperatur som ofte, men ikke nødvendigvis, er en del av multicellulære organismers forsvarsrespons mot invasjon av mikroorganismer eller fremmed, ikke-levende materiale, som oppfattes som skadelig eller fremmed av verten. Eller forenklet: feber er en regulert stigning av kjernetemperaturen som respons på en fysiologisk trussel mot verten.

Feber er bare en del av "feber-responsen", som består av cytokin-mediert økning av kjernetemperaturen, økning av akuttfase-proteiner og en rekke hormonelle, immunologiske, nevrologiske og fysiologiske endringer.

Hypertermi derimot er en uregulert økning av kjernetemperaturen uavhengig av cytokiner og uten døgnvariasjon. Hypertermi responderer ikke på febernedsettende (antipyretisk) behandling.

Eksempler på hypertermi er heteslag, malign hypertermi og malignt nevroleptikasyndrom.

Feber hos barn[rediger | rediger kilde]

Barn får lettere feber enn voksne, de har en mer umoden temperaturregulering enn voksne, og høy feber behøver ikke bety at barnet er veldig sykt. Både bakterie- og virusinfeksjoner kan gi feber. Virusinfeksjon er mest vanlig. Det er viktigere å observere allmenntilstanden til barnet enn nøyaktig hvilken temperatur barnet har. Likevel er det viktig at en lege vurderer tilstanden ved høy feber eller vedvarende feber over flere dager. Det er en fordel å ta med en urinprøve til legen dersom feberen ikke har en åpenbar årsak som øreverk eller forkjølelse.

Barn tåler som regel feber godt, og feberen går oftest over av seg selv. Antibiotikabehandling er bare nødvendig dersom legen finner en bakterieinfeksjon som tilsier slik behandling. Skyldes feberen en virusinfeksjon, vil ikke antibiotikabehandling hjelpe på plagene eller gjøre barnet fortere friskt. I tillegg kan antibiotika gi ekstra plager for det syke barnet, for eksempel diaré og oppkast.

Omsorg for barn med feber[rediger | rediger kilde]

Når barna er syke blir foreldrene ofte redde for at det kan være noe alvorlig med dem. Det er naturlig at foreldrene blir redde dersom feberen blir spesielt høy, eller barnet virker medtatt. Dersom barnet har høy feber, undersøkelsene beskrevet nedenfor er normale og de ikke har andre symptomer som hoste, svie ved vannlatning, oppkast, diare eller smerter, er det neppe noe alvorlig med dem.

Den sykdommen man som regel frykter mest hos barn er hjernehinnebetennelse. Det er en sykdom som lenge arter seg nøyaktig likt en ufarlig virussykdom som influensa eller kraftig forkjølelse. Dersom en lege undersøker barnet før symptomene er kommet, vil hun eller han ikke kunne oppdage at det er hjernehinnebetennelse under utvikling. Det kan ta kort tid fra symptomene dukker opp til tilstanden er dramatisk og farlig. Derfor er det best at foreldrene selv vet hva de skal se etter for å oppdage hjernehinnebetennelsen så tidlig som mulig, og at de selv kontrollerer barnet med rimelig korte mellomrom.

Det er fire fenomener som bør kontrolleres:

  1. Våkenhet og mental funksjon.
  2. Røde prikker på huden.
  3. Hjernen styrer armer og ben.
  4. Nakkestivhet.

Våkenhet og mental funksjon[rediger | rediger kilde]

Det er viktig at man kan kjenne igjen barnet mentalt. Små barn skal man ha normal blikkontakt med. Litt større barn skal bruke de lydene og ordene som er normale i forhold til til alder og situasjon. Et sykt barn kan gjerne sove, men da vet man ikke om barnet sover eller er i koma. Hvis barnet er dårlig kan det være rimelig av og til å vekke barnet, få kontakt med det og veksle noen ord så man er sikker på at barnet ikke er i koma.

Røde prikker på huden[rediger | rediger kilde]

Noen av bakteriene som forårsaker hjernehinnebetennelse produserer et blodfortynnende stoff, slik at det blir små blødninger. Disse vil ofte sees først på magehuden som mørkerøde flekker 1-2 mm i diameter. Mange andre feberutslett er utvidede blodårer. Trykker man på de utvidede blodårene med glass eller annet gjennomsiktig materiale, vil blodet renne vekk og fargen forsvinner. Blødningene etter hjernehinnebetennelse vil bli liggende på plass og fargen blir der hvis man trykker med glass.

Hjernen styrer armer og ben[rediger | rediger kilde]

Det skal være forbindelse fra hjernen til musklene i armer og ben. Det skal ikke være slik at en arm eller et ben henger rett ned uten å bli beveget. Tar man opp en syk unge vil armene komme rundt halsen på den som holder, og bena vil stabilisere rundt overkroppen. Man trenger ikke bedre bevis for at armer og ben virker.

Nakkestivhet[rediger | rediger kilde]

Nakkestivhet er vanskelig å vurdere, og det krever håndlag og erfaring for å bedømme det. En grov test som egner seg til hjemmebruk for de litt eldre barna, er at de selv fører haken ned på brystbenet. Dette bør ikke være noe særlig problem å gjøre for barnet.

Ett annet fenomen som gjerne kan vurderes hos syke barn er om hvor aktive de er. Selv om de er syke vil de oftest prøve å leke litt, selv om de sitter/ligger i ro for det meste. Dersom det går lang tid uten at barnet vil prøve å leke litt, kan det være tegn på dehydrering eller annen sykdom som bør undersøkes videre.

Disse undersøkelsene bør gi normale resultater, ellers bør fastlege eller legevakt kontaktes. Utenom arbeidstid kan legevakt eller AMK-sentralen (Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral) kontaktes. Der sitter sykepleiere med mye erfaring fra legevaktsformidling. Ofte er en samtale med sykepleieren og hennes/hans vurdering nok i forhold til syke barn. Sykepleieren gir råd og kan eventuelt sette pasient/pårørende i kontakt med den som har legevakt i kommunen over vanlig telefon, mobiltelefon, eller over helseradionettet.

Lindring av ubehag[rediger | rediger kilde]

Det viktigste er å lindre barnets ubehag mens kroppen selv tar hånd om infeksjonen. Barnet selv bør få bestemme aktivitetsnivået. Barnet bør ha tilgang til rikelig med drikke.

Dersom barnet er plaget av feberen, kan man gi febernedsettende midler for eksempel paracetamol. Det er viktig at instruksjonen på pakken følges nøye. Barnet blir ikke fortere friskt om det får febernedsettende medisiner. Har barnet det bra, er ikke febernedsettende midler nødvendig. Det kan hjelpe at barnet har lett påkledning (uten å fryse) og at romtemperaturen er sval. Ved høy feber bør man se til barnet minst én gang i løpet av natten og observere allmenntilstanden, om barnet har utslett og om det kaster opp. Det er viktigere å observere barnets allmenntilstand enn temperaturen.

Kontakt lege dersom noe av følgende skjer

  • Barnet virker svært medtatt.
  • Det er vanskelig å få kontakt med barnet.
  • Barnet har utslett som ikke forsvinner når et glass trykkes mot huden.
  • Barnet har stiv nakke.
  • Barnet har vondt for å puste eller pusten er veldig rask.
  • Barnet ikke klarer å drikke.
  • Feberen ikke går ned etter to-tre dager.

I barnets første 6 levemåneder kan det være vanskelig å vurdere allmenntilstanden. Vær mer oppmerksom på symptomene over og på feber. Dersom man er i tvil bør en kontakte lege.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Tidligste referanser til feber som et tegn på sykdom finner man i Akkadiske inskripsjoner ( Semittisk språk fra Assyria og Mesopotamia )fra ca. 600 f.Kr. som kan ha vært fortolkninger av Sumeriske hieroglyfer som billedlig forestilte feber. Hippokrates hadde 500 år f.Kr. tanker om hvorfor feber oppstod. På den tiden var helse beskrevet som en hårfin balanse mellom de fire kroppsvæsker: Blod, flegma, svart galle og gul galle. Et overskudd av gul galle mente man at forårsaket feber, og målet for behandling var å gjenopprette balansen mellom kroppsvæskene. Han nevnte i sine skrifter bruken av seljebark i behandlingen av feber, forskjellige vondter og smerter. Vi vet nå at seljebark inneholder salicylater som er grunnlaget for dispril/aspirin (Acetylsalicylsyre). I middelalderen var feber omtalt som en demonisk prosess som skulle behandles åndelig og rituelt. På 1700-tallet begynte ny kunnskap om blodets sirkulasjon og om eksistens av mikrober å gi opphav til teorier om at feber skyldtes gjæring i blodet. Først i 1850 tilskrev Claude Bernard feber korrekt til en metabolsk prosess i kroppen.

Muligheten til å måle temperatur kjenner man fra omkring 200 år f.Kr. gjennom beskrivelser av luftens evne til å utvide seg når den varmes opp Philo av Bysants og Heron av Alexandria, og dette gav opphav til termoskopet som ikke hadde en avlesbar skala. Den første fysiologen, Santorio Santorii (Sanctorius) av Padua, kan regnes som oppfinneren av termometeret som han beskrev i sitt verk "Commentaria in artem Medicinalem Galenis", som ble utgitt i 1612.[1] Han gav et begrep om normaltemperatur hos mennesket.

De tidligste termometrene var sårbar for barometrisk trykkforskjell, derfor var det et viktig fremskritt da Ferdinand II storhertugen av Toscana i 1654 tok i bruk ekspansjon av væske i et lukket rørsystem i sitt termometer. Men kalibrerings metodene var mange, deriblant frysepunkt for vann og munnhuletemperatur hos en frisk mann, og det var vanskelig å sammenligne termometre fra ulike håndtverkere. Tidlig på 1800-tallet populariserte Anders Celsius et pålitelig termometer basert på kvikksølv og en skala basert på frysepunktet og kokepunktet til vann.

Carl Reinhold August Wunderlich gjennomførte en studie på 25 000 pasienter som han publiserte i 1868 med tittelen "Das Verhalten des Eigenwärme in Krankheiten" som konkluderte med at 98,6 grader Fahrenheit (37 grader C) var normaltemperatur, og 100,4 grader Fahrenheit (38 grader Celsius) kunne kalles feber. Disse tallene står fortsatt i dag, selv om målingene ble gjort i armhulen, med termometre kalibrert 1,5-2 grader høyere enn dagens termometre. Og de innledet alminnelig bruk av termometer i klinisk sammenheng.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The History of Temperature and Thermometry – engelsk artikkel.