Feber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Feber er en del av kroppens forsvarsrespons mot infeksjoner, og er en økning av kroppstemperaturen utenom det normale. I praksis sier man at man har feber når man måler en temperatur på 37,7 til 38°C i endetarmen, det vil si en økning på 1 °C fra normalen. Når man måler i munnen vil temperaturen vanligvis ligge 0,4 °C under endetarmstemperaturen, og målt i armhulen vanligvis 0,6 °C under. Måling i armhulen er ifølge Norsk Helseinformatikk (NHI) «unøyaktig og bør unngås».[1] Siden infeksjoner sjelden fører til temperaturer over 41,1 °C, sier man at hypertermi foreligger dersom temperaturen er høyere enn det.

Temperaturer over 40 °C kan være farlige, og temperaturer over 42 °C direkte livstruende.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Tidligste referanser til feber som et tegn på sykdom finner man i akkadiske inskripsjoner (semittisk språk fra Assyria og Mesopotamia) fra ca. 600 f.Kr. som kan ha vært fortolkninger av sumeriske hieroglyfer som billedlig forestilte feber. Hippokrates hadde 500 år f.Kr. tanker om hvorfor feber oppstod. På den tiden var helse beskrevet som en hårfin balanse mellom de fire kroppsvæsker: Blod, flegma, svart galle og gul galle. Et overskudd av gul galle mente man at forårsaket feber, og målet for behandling var å gjenopprette balansen mellom kroppsvæskene. Han nevnte i sine skrifter bruken av seljebark i behandlingen av feber, forskjellige vondter og smerter. Vi vet nå at seljebark inneholder salicylater som er grunnlaget for dispril/aspirin (acetylsalicylsyre). I middelalderen var feber omtalt som en demonisk prosess som skulle behandles åndelig og rituelt. På 1700-tallet begynte ny kunnskap om blodets sirkulasjon og om eksistens av mikrober å gi opphav til teorier om at feber skyldtes gjæring i blodet. Først i 1850 tilskrev Claude Bernard feber korrekt til en metabolsk prosess i kroppen.

Muligheten til å måle temperatur kjenner man fra omkring 200 år f.Kr. gjennom beskrivelser av luftens evne til å utvide seg når den varmes opp Philo av Bysants og Heron av Alexandria, og dette gav opphav til termoskopet som ikke hadde en avlesbar skala. Den første fysiologen, Santorio Santorii (Sanctorius) av Padua, kan regnes som oppfinneren av termometeret som han beskrev i sitt verk "Commentaria in artem Medicinalem Galenis", som ble utgitt i 1612.[2] Han gav et begrep om normaltemperatur hos mennesket.

De tidligste termometrene var sårbare for barometrisk trykkforskjell, derfor var det et viktig fremskritt da Ferdinand II storhertugen av Toscana i 1654 tok i bruk ekspansjon av væske i et lukket rørsystem i sitt termometer. Men kalibreringsmetodene var mange, deriblant frysepunkt for vann og munnhuletemperatur hos en frisk mann, og det var vanskelig å sammenligne termometre fra ulike håndverkere. Tidlig på 1800-tallet populariserte Anders Celsius et pålitelig termometer basert på kvikksølv og en skala basert på frysepunktet og kokepunktet til vann.

Carl Reinhold August Wunderlich gjennomførte en studie på 25 000 pasienter som han publiserte i 1868 med tittelen Das Verhalten der Eigenwärme in Krankheiten som konkluderte med at 98,6 grader Fahrenheit (37 grader celsius) var normaltemperatur, og 100,4 grader fahrenheit (38 grader celsius) kunne kalles feber. Disse tallene står fortsatt i dag, selv om målingene ble gjort i armhulen, med termometre kalibrert 1,5-2 grader høyere enn dagens termometre. De innledet alminnelig bruk av termometer i klinisk sammenheng.

Patofysiologi[rediger | rediger kilde]

Det er en rekke hierarkisk organiserte strukturer som regulerer kroppstemperaturen, og inkluderer fra hypothalamus, det limbiske system gjennom hjernestammen og retikulærsubstansen til ryggmargen og de sympatiske ganglier. Den preoptiske region, dvs fremre deler av hypothalamus er det området som synes å ha sterkest temperaturfølsomhet. Den preoptiske region orkestrerer en rekke responser for temperaturregulering, deriblant muskelskjelving og blodgjennomstrømming i hud.

Hypothalamus får to typer av temperaturinformasjon, en fra perifere nerver som reflekterer varmereseptorer og kuldereseptorer i huden, og den andre informasjonen fra blodet som bader hypothalamus.

Det er tre hovedtyper av nevroner som er temperatursensitive i hypothalamus:

  • «Varmesensitive nevroner», utgjør ca. 30% av nevronene og øker sin fyringsrate proporsjonalt med økning av kroppstemperaturen over en gitt terskel.
  • «Kuldesensitive nevroner», ca. 5% av nevronene, øker fyringsfrekvens når kroppstemperaturen faller, og hemmes av varmesensitive nevroner. Det er ikke avklart om disse nevronene reagerer på redusert temperatur i seg selv, eller om redusert hemming fra de varmefølsomme nevronene er ansvarlig for den økte fyringen.

Pyrogener[rediger | rediger kilde]

Dette er stoffer som øker referanseverdien til «termostaten» i hypothalamus, altså skrur opp temperaturen. De deles kunstig opp i exogene, dvs utenfra, og endogene, dvs fra kroppen selv, pyrogener. Endogene pyrogener er det samme som pyrogene cytokiner.

Cytokinene er immunregulatoriske polypeptider som for eksempel interleukin(IL)-1ß, IL-6 og tumor nekrose faktor-a. De kommer som regel fra stimulerte monocytter. Lipopolysakkarid , peptidoglykan og lipopeptider og en rekke andre stoffer fra mikrober kan stimulere til frisetting av pyrogene cytokiner, og endogene stoffer som antigen-antistoff immunkomplekser, Komplement og metabolitter av androgene steroider og enkelte gallesyrer er andre eksempler på stoffer som fører til slik frisetting. Det er sannsynlig at enkelte exogene pyrogener kan aktivere noen reseptorer, såkalte Toll-like reseptorer, i hypothalamus direkte, og fører til feber uavhengig av cytokiner. Aktiveringen fører også til frisetting av prostaglandin-E2.

Cytokiner virker på hypothalamus gjennom å aktivere spesielle endotel celler i blodbanen ved hypothalamus, og fører til frisetting av Prostaglandin-E2, virker på reseptorer i gliaceller, nervenes støtteceller, som responderer ved å frisette nevrotransmitteren syklisk adenosin monofosfat, monoaminer og kalsium i nevronene i fremre hypotalamus. Dette øker referanseverdien til «termostaten» og for å komme seg opp på denne nye normaltemperaturen starter kroppen å konservere varmen gjennom å trekke sammen blodårene i huden, og starter å produsere varme gjennom muskelsammentrekninger (skjelving).

Febernedsettende midler[rediger | rediger kilde]

Febernedsettende midler, antipyretika, virker gjennom å hemme produksjonen av prostaglandin-E2, og er enten irreversibel hemmer av et enzym som kalles cyklooxygenase slik acetylsalisylsyre/dispril er, eller en konkurrerende hemmer av enzymet slik ibuprofen er. Paracetamol virker i utgangspunktet dårlig på dette enzymet, men blir omsatt og oksidert i hjernen, og den oksiderte formen virker godt.[trenger referanse]

Feber trenger vanligvis ikke å behandles, men enkelte pasientgrupper med hjertesvikt, uttilstrekkelig blodsirkulasjon i hjernen eller lungesvikt, kan ha nytte av denne form for behandling, siden hver grad temperaturstigning fører til 13% økt oksygenforbruk og kan forverre disse tilstandene. Det er ikke bevis for at feber fører til bedret bekjempelse av infeksjon hos mennesker.

Måling av temperatur[rediger | rediger kilde]

Alle målinger av temperatur tar sikte på å gi et estimat av kroppens kjernetemperatur. Denne temperaturen ligger vanligvis i gjennomsnitt på 36,8 °C og varier gjennom dagen slik at laveste temperatur måles om morgenen og høyeste temperatur måles om kvelden. Øvre grense hvis vi inkluderer 99% av alle som har normal temperatur, også kalt 99% percentilen, vil ha en døgnvariasjon fra 37,2 °C om morgenen og 37,8 °C om kvelden. Hver enkelt har sitt normalområde.

Temperaturmåling[rediger | rediger kilde]

I øret[rediger | rediger kilde]

Den vanligste måten å måle temperaturen på ved et legekontor er ved bruk av øretermometer, som benytter avlesning av infrarød stråling avgitt fra trommehinnen til å bestemme temperaturen. Denne metoden gir temperaturen som blodet har nært ved kroppens egen termostat som ligger i hypothalamus, men er også beheftet med usikkerhet fordi ørevoks, kroket øregang og brukerfeil kan gi avlesninger av øregangens temperatur i stedet for trommehinnen. Metoden regnes som relativt sikker når den blir brukt av fagpersonell, og der nøyaktigheten på målingen ikke er kritisk. Metoden er raskere og mer hygienisk enn andre metoder.

I endetarmen[rediger | rediger kilde]

Ved rektal måling, som er mest nøyaktig, føres termometerspissen inn ca. 2 cm inn i endetarmen, hos barn ikke lengre enn 2 cm.

I munnen[rediger | rediger kilde]

Oral måling, måling i munnen: Temperaturmåling i munnen er mindre nøyaktig.

I armhulen[rediger | rediger kilde]

Axillær måling, måling i armhulen: Termometret kan også brukes til måling av kroppstemperaturen under armen. Denne metoden er mindre nøyaktig enn måling i endetarmen.

Feber eller hypertermi?[rediger | rediger kilde]

Feber defineres som en tilstand av forhøyet kroppstemperatur som ofte, men ikke nødvendigvis, er en del av multicellulære organismers forsvarsrespons mot invasjon av mikroorganismer eller fremmed, ikke-levende materiale, som oppfattes som skadelig eller fremmed av verten. Eller forenklet: feber er en regulert stigning av kjernetemperaturen som respons på en fysiologisk trussel mot verten.

Feber er bare en del av «feberresponsen», som består av cytokin-mediert økning av kjernetemperaturen, økning av akuttfase-proteiner og en rekke hormonelle, immunologiske, nevrologiske og fysiologiske endringer.

Hypertermi derimot er en uregulert økning av kjernetemperaturen uavhengig av cytokiner og uten døgnvariasjon. Hypertermi responderer ikke på febernedsettende (antipyretisk) behandling.

Eksempler på hypertermi er heteslag, malign hypertermi og malignt nevroleptikasyndrom.

Feber hos barn[rediger | rediger kilde]

Barn får lettere feber enn voksne, de har en mer umoden temperaturregulering enn voksne, og høy feber behøver ikke bety at barnet er svært sykt. Både bakterie- og virusinfeksjoner kan gi feber. Virusinfeksjon er mest vanlig.

Barn tåler som regel feber godt, og feberen går oftest over av seg selv. Antibiotikabehandling er bare vanlig dersom legen finner en bakterieinfeksjon som tilsier slik behandling. Skyldes feberen en virusinfeksjon, vil ikke antibiotikabehandling hjelpe på plagene eller gjøre barnet fortere friskt. I tillegg kan antibiotika gi ekstra plager for det syke barnet, for eksempel diaré og oppkast.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Temperaturmåling». NHI.no. Besøkt 16. mars 2020. 
  2. ^ The History of Temperature and Thermometry Arkivert 6. mars 2005 hos Wayback Machine. – engelsk artikkel.