Huset Bruce

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Klanmerket til huset Bruce.
Våpenskjoldet til det nåværende overhode av huset Bruce.

Huset Bruce eller Klan Bruce (skotsk-gælisk: Clann Brus) er en skotsk adelsfamilie fra Kincardine i Skottland av normannisk opphav. Den var den kongelige familie på 1300-tallet, produserte to konger av Skottland og var inngift med det norske kongehuset.

Historie[rediger | rediger kilde]

Slektens opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Etternavnet Bruce kommer fra franske de Brus eller de Bruis, avledet fra de landområder som i dag er kalt for Brix, beliggende mellom Cherbourg og Valognes i Normandie, Frankrike.[1] Det er ingen bevis for å støtte påstanden at et medlem av familien, Robert de Brix, tjenestegjorde under Vilhelm Erobreren under normannernes erobring av England i 1066.[2] Denne forestillingen er i dag antatt å ha sin opprinnelse i upålitelige lister, utledet fra senere i middelalderen, av personer som det ble antatt deltok i slaget ved Hastings.[2]

Både engelske og skotske slektslinjer av familien Brus/Bruce nedstammet beviselig fra Robert de Brus, 1. lord av Annandale (ca. 1070 – 1142) som kom til England i 1106.[3][4] Robert de Brus var våpenfelle av prins David, den senere David I av Skottland (ca. 1083 – 1153).[5] I 1124 fulgte han David nordover for å kreve tilbake sitt kongerike.[5] Da en borgerkrig brøt ut i England mellom keiserinne Maud (eller Matilda) og hennes fetter, Stefan, grep David anledningen til å føre en hær inn i England.[5] Imidlertid fulgte ikke Robert de Brus den skotske kongen, og gikk isteden sammen med de engelske styrkene, og i fanenes slag i 1138 tok han sin egen sønn til fange, som nå var herre over landene i Annandale og kjempet for skottene. [5] Robert de Brus, 1. herre av Annandale, døde den 11. mai 1141 og ble gravlagt i den engelske landsbyen Gisburn i Lancashire.[3] Da sønnen til sist slapp fri fra engelsk fangenskap dro han tilbake til Skottland, og for å demonstrere sin vilje på å etablere sin egen divisjon av familien i Skottland, frasa han seg farens våpenskjold bestående av rød løve på bakgrunn i sølv og tok isteden det nå velkjente røde St. Andreas-korset på gull bunn.

Etableringen av en kongeslekt[rediger | rediger kilde]

Etableringen av slekten Bruce krav på den skotske kronen kom i 1219 da Robert Bruce, 4. lord av Annandale giftet seg med Isobel av Huntingdon, datter av David av Skottland, jarl av Huntingdon (ca. 1144 – 1219), sønnesønn til kong David I og niese av kong Vilhelm I av Skottland.[5] Denne ekteskapsunionen brakte både stor rikdom, med tillegg av landområder i både England og Skottland.[5] Deres sønn, Robert Bruce, 5. lord av Annandale, kjent som «konkurrenten» var tidvis tanist (tronfølger) av den skotske kronen. Da Aleksander III av Skottland døde uten mannlige arvinger den 19. mars 1286, krevde både Bruce og Johan Balliol arverett til tronen. Hans svært unge datterdatter i Norge, resultatet av det politiske ekteskapet mellom kong Eirik Magnusson og hans datter Maragret som hadde dødd i barsel. Dette barnet, Margrete, kalt for «Jomfruen av Norge», var den siste direkte i blodsbånd. Men hun døde i 1290 på overfarten over Nordsjøen til Skottland for å kreve den skotske tronen. I frykt for en skotsk innbyrdeskrig mellom de to familiene Bruce og Balliol, og deres respektive tilhengere, ba Skottlands voktere (de utvalgte menn som styrte Skottland i fraværet av en konge) kongerikets sørlige nabo, kong Edvard I av England, om å megle mellom de ulike fordringshavere til den skotske tronen. Edvard I så på dette som sin mulighet som han lenge hadde ventet på, at han var den som bestemte i Skottland, ved å velge den konge som var underlagt ham selv og Englands interesser. Han hadde allerede erobret Wales, med Skottland var han enehersker over de britiske øyer. I 1292 valgte han Johan Balliol framfor Bruce som deretter sverget lydighet til den engelske monarken, i praksis aksepterte han å være skotsk klientkonge av det engelske kongerike. Det var dog ikke lenge før Balliol gjorde opprør mot Edvard, noe som førte til hans nederlag og tvunget til å abdisere etter slaget ved Dunbar i 1296.[3]

Oppstigning til tronen[rediger | rediger kilde]

Robert Bruce og Elizabeth de Burgh, fra Seton Armorial.

Med Johan Balliols abdisering var Skottland effektiv uten en monark. Robert Bruce, sønn av den 5. lord av Annandale, sverget lydighet til kong Edvard ved Berwick-upon-Tweed, men brøt sin ed da han deltok i det skotske opprøret året etter. Sommeren 1297 sverget lydighet på nytt til Edvard i hva som er kjent som kapitulasjonen ved Irvine. Bruce synes å ha stilt seg på skottenes side i slaget ved Stirling Bridge, men da Edvard vendte seierrik tilbake til England etter slaget ved Falkirk i 1298, var Bruces landområder i Annandale og Carrick unntatt fra det land som Edvard fordelte til sine tilhengere som belønning og krigsbytte. Bruce, synes det som, ble sett på som en mann hvis lydighet kunne bli vunnet, og en mann som red to hester samtidig.

Bruce og John Comyn (en rival til den skotske tronen) etterfulgte William Wallace som Skottlands voktere, men deres rivalisering truet landets stabilitet. Det ble arrangert et møte mellom de to i kirken Greyfriars i Dumfries som ble ansett som nøytral grunn. Under ordvekslingen stakk Bruce den andre i brystet og drepte ham,[5] og ettersom drapet skjedde i en kirke, ble han bannlyst av pave Klemens V. Bruce red i all hast nordover i Skottland og fikk seg kronet som Skottlands konge ved det tradisjonelle skotske kroningsstedet Scone i Perthshire i 1306. Etter flere innledende nederlag ledet Robert Bruce den skotske hæren mot Edvard II og den engelske hæren i slaget ved Bannockburn i 1314 og seiret.[5]

Thomas Bruce, som krevde kongedømme for det kongelige huset Bruce, organiserte i 1334 et opprør i Kyle, sammen med Robert Stewart (den senere Robert II av Skottland) mot de engelske.[5]

Etter Robert Bruce[rediger | rediger kilde]

Robert Bruces sønn David II ble konge ved sin fars død i 1329. I 1346 under betingelsene av Auld-alliansen marsjerte David sørover og inn i England for å støtte Frankrikes interesser, men ble beseiret i slaget ved Neville's Cross og fengslet den 17. oktober det samme året. Han forble fange i England som fange i 11 år. David vendte først tilbake til Skottland etter forhandlinger om en avtale og styrte da som skotsk konge til han døde uventet i Edinburgh Castle i 1371 uten en arving. Retten til den skotske tronen gikk da til huset Stewart.[3]

Sir Edward Bruce ble gitt styringen av klosteret Kinloss Abbey in commendam og ble utpekt til dommer i 1597.[5] Han ble utnevnt til lord av parlamentet med tittelen lord Kinloss i 1601.[5] Edward Bruce fulgte Jakob VI av Skottland til England i 1603 for å gjøre krav på den engelske tronen etter dronning Elisabeth døde barnløs. Som et resultat ble han utnevnt til engelsk juridisk myndighetsperson som Master of the Rolls, hvilket var en høyere arkivar som holdt rede med rolls, det vil si nedtegnelser.[5] Han ble gitt et baroni som lord Bruce av Kinloss i 1608.[5] I 1633 ble hans sønn Thomas gjort til den første jarl av Elgin. [5] Da den fjerde jarl døde uten en arving, gikk tittelen videre til etterkommere av George Bruce av Carnock, som allerede holdt tittelen som jarl av Kincardine. I 1747 ble de to jarldømmene forent.[5]

Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin var en diplomat og ambassadør til det osmanske rike mellom 1799 og 1803. Han forbrukte mye av sin formue til redde antikke marmorstatuer fra Parthenon i Athen som holdt på å falle i ruiner.[5] De er av den grunn på engelsk referert til som «Elgin Marbles», men kjennes ellers som Parthenonskulpturene. Hans sønn James var generalguvernør av provinsen Canada og visekonge av India.[5]

Den nåværende representant av huset Bruce, eller klansjef som det nå heter, er Andrew Bruce, 11. jarl av Elgin. Han er framtredende i skotske politiske affærer og er formann i det stående rådet for skotske klansjefer.

Kongedømme[rediger | rediger kilde]

Tre medlemmer av Huset Bruce ble konger av Skottland:

Huset Bruce ble dermed stamfedre til huset Stuart som den nåværende britiske kongefamilie tilhører.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Duncan, A. A. M. (2004): «de Brus, Robert (I), Lord of Annandale (d. 1142)» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press. ISBN 978-0-19-861411-1.
  2. ^ a b Cownie, Emma (2004): «Brus , Robert de (supp. d. 1094)» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press. ISBN 978-0-19-861411-1.
  3. ^ a b c d Grant, James (1886): The Scottish Clans and Their Tartans. Edinburgh, Scotland: W. & A. K. Johnston Limited. s. 2.
  4. ^ Blakely, Ruth Margaret (2005): «Robert de Brus I:Founder of the Family» i: The Brus family in England and Scotland, 1100–1295. Woodbridge, UK: Boydell Press. ISBN 978-1-84383-152-5. s. 8–27
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Way, George; Squire, Romily (1994): Collins Scottish Clan Encyclopedia. (Foreword by The Rt Hon. The Earl of Elgin KT, Convenor, The Standing Council of Scottish Chiefs). Collins. ISBN 978-0-00-470547-7. s. 82–83

Litteratur[rediger | rediger kilde]