Andreas Faye

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Andreas Faye
Andreas Faye - foto Jan Arve Olsen.JPG
Prost Andreas Faye. Maleri av Christiane Schreiber, 1861.
Født 5. oktober 1802
Bragernes
Død 5. mai 1869 (66 år)
Yrke Prest, politiker, skribent
Nasjonalitet Norge

Andreas Faye (født 5. oktober 1802Bragernes, død 5. mai 1869 i Sande i Vestfold[1]) var en norsk prest, folkeminnesamler, historiker og stortingsmann. Han er kjent for Norske Sagn 1833 eller Norske Folke-Sagn, den første samling av folkeminner som utkom i Norge. Han satt på Stortinget en periode.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Faye var sønn av skipsfører Christopher Faye (død 1825) og Maren Mathea Borgen. Han ble gift første gang 1. oktober 1835 med Ditlevine Madsen (18101846), annen gang 1. mai 1850 med Octavia Knudsen (f. 1828).

Det var opprinnelig bestemt at han skulle til sjøs, men sogneprest Wettergren i Borre, som underviste ham, fikk faren til å la ham studere. I 1817 begynte han ved Drammens Skole, og 1823 ble han student med laud. Fra nyttår 1826 til juli 1827 var han konstituert timelærer ved samme skole. I juni 1828 tok han teologisk embetseksamen med laud.

I januar 1829 ble han så ansatt som lærer ved Arendals Middelskole før han 12. mars 1833 ble utnevnt til sogneprest i Holt. 1839 ble han dessuten forstander og førstelærer ved det nyopprettede Christianssands Stifts Lærerseminarium, og regnes derfor som første rektor på det nyopprettede Universitetet i Agder. Han ble værende i disse stillingene inntil han 27. august 1860 ble sogneprest i Sande. 16. januar 1864 ble han dessuten prost i Nordre Jarlsberg prosti.

I 1831 foretok han for egen regning en reise til Danmark, Tyskland, Italia og Frankrike. På denne reisen besøkte han universitetsforelesninger (for eksempel av Schleiermacher og Neander i Berlin), oppsøkte Goethe i Weimar, og satte seg inn i allmueskolevesenet i Prøyssen og Sachsen. Etter hjemkomsten var han med på å stifte Arendals Museum og offentlige Bibliothek.[2] Fra 1835 til 1841 var han formann i Nedenæs og Robygdelagets Amts Landhusholdningsselskab. Han var dessuten medlem av formannskapet i Holt, og var 1842 stortingsrepresentant. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og av Det Norske Videnskaps-Akademi i Kristiania. På Holt ble han også venn av jernverkseier og eidsvollsmann Jacob Aall. Faye ga ut tredje bind av Aalls store verk Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800-1815 etter at Aall var død.[2]

Norske Sagn[rediger | rediger kilde]

Tittelbladet til førsteutgaven av Norske Sagn

Hans Norske Sagn fra 1833 var den første folkloristiske bok som utkom i Norge. Dette var det første målrettede innsamling «med den hensikt å hente opp fra folkedypet et kulturstoff for senere anvendelse i kulturpolitisk arbeid» ifølge Bjarne Hodne.[3] I arbeidet med sagnene var Faye inspirert av Brødrene Grimms Deutsche Sagen fra 1816, og som norsk pionerverk kom Norske Sagn med referanser til gresk og norrøn mytologi, og til allerede utgitte folkloristiske tradisjonssamlinger fra Norges naboland. Faye bearbeidet stoffet (i følge Hodne) med opplysningstidens perspektiv og Faye var trolig også påvirket av Goethe som han møtte i 1831. Senere folklorister kom på bakgrunn av Asbjørnsen og Moes utgivelser til å oppfatte Fayes stil som en noe tørr, skriftspråklig gjengivelse av de muntlige kildene. Fayes utgivelser var omkring ti år tidligere. Asbjørnsen og Moes bruk av særnorske ord og en mer nasjonal setningsbygning kom til etter hvert.

Fayes samling vakte interesse for norske folkeminner i de ledende vitenskapelige kretser. Professor P.A. Munch var interessert i innsamling, utgivelse og vitenskapelig forskning over norsk tradisjonsstoff, men kom til å vende seg mot Faye. P.A. Munch ga Norske Sagn svært negativ anmeldelse i bladet Vidar.[1] Henrik Wergeland og P. Chr. Asbjørnsen sendte Faye tekster til neste opplag av Norske Folke-Sagn (1844). Faye viste sin begeistring for Asbjørnsens stoff ved på spøk å utnevnte ham til «overordentlig Sagn-Ambassadør».[4]

Både Asbjørnsen og Moe ble inspirert til å ta fatt på arbeidet med innsamling, gjenfortelling, granskning og utgivelse av eventyr og sagn gjennom sin kontakt med Andreas Faye. Faye har i ettertid havnet i skyggen av Asbjørnsen og Moe, og Moe blir stadig oppfattet som grunnleggeren av norsk folkloristikk.[1] Johan Sebastian Welhaven brukte Snorres kongesagaer og Fayes folkesagn som inspirasjon for sine ballader.[3]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Norges Historie til Brug ved Ungdommens Underviisning (1831)
  • Norske Sagn (1833)
  • Udtog af Norges Historie (1834)
  • Kort Fremstilling af Christendommens Indførelse i Norge (1837)
  • Alf Thorsen, den forstandige Bonde (1838)
  • Den christne Kirkes Historie (1842)
  • Almuskolen eller Vink til at opdrage og undervise Børn (1842)
  • Norske Folke-Sagn (1844), senere gjenutgitt i serien Norsk Folkeminnelags skrifter nr 63 (1948).
  • Statholder Severin Løvenskiold (1857)
  • Bidrag til Holts Presters og Prestegjelds Historie (1859)
  • Bidrag til Øiestads Presters og Prestegjelds Historie (1861)
  • Landkrigen i Norge 1808, et lidet bidrag til Norges nyere historie (1861)
  • Norge i 1814 (1863)
  • Christiandssands Stifts Bispe- og Stiftshistorie (1867)

Arkivet[rediger | rediger kilde]

Andreas Faye har etterlatt seg et rikholdig arkiv som inneholder omfattende korrespondanse, manuskripter (Fayes egne og andres), avskrifter og kildeutdrag m.m innenfor emnene teologi, folkeminneforskning, filosofi og historie. Det meste av materialet ble innkjøpt til Riksarkivet i 1870. Fra arkivet er serien som omhandler Norges historie i det 19. århundre digitalisert.

Det finnes også et arkiv etter Andreas Faye ved Aust-Agder museum og arkiv i Arendal. Dette arkivet omfatter bl.a. Fayes dagbøker, brev, notater, undervisningsmateriell, familiehistorikk og tegninger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c http://nbl.snl.no/Andreas_Faye
  2. ^ a b Fredrik Paasche (1959): Norges litteratur fra 1814 til 1850-årene. Oslo: Aschehoug.
  3. ^ a b Bjarne Hodne (1994): Norsk nasjonalkultur. En kulturpolitisk oversikt. Oslo: Universitetsforlaget.
  4. ^ Peter Christen Asbjørnsen, Norsk biografisk leksikon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]