Auld-alliansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Auld-alliansen var en allianse mellom Skottland, Frankrike og Norge.

Grunnlaget for alliansen var en traktat som ble signert i Paris av John Balliol og Filip IV den 23. oktober 1295. Den militære Auld-alliansen bestod til 1560.[1] Kongeriket Norge var tilsluttet alliansepartene. Alliansen betydde også slutten på utvidelsen av det norske riket til De britiske øyer. Vilkårene i traktaten var at om ett av landene ble angrepet av England skulle de andre hjelpe til.

Den norske bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Etter kong Håkon Håkonssons store, men mislykkede hærtog til Skottland brøt arvtakeren kong Magnus Lagabøte med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 ga kong Magnus avkall på de fjernest liggende områdene som hadde vært under norsk besettelse. Øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) ble gitt tilbake til Skottland mot 4000 mark sterling og en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelse for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.

Kong Eirik Magnusson, sønn av Magnus Lagabøte, som i ung alder ble gift med en skotsk prinsesse, sto for en danskfiendtlig politikk. Han ønsket følgelig en alliansepartner på andre siden av Nordsjøen. Ekteskapet mellom kong Eirik og den syv år eldre skotske kongsdatteren Margareta i 1281 medførte ikke bare en finansiell medgift, men knyttet også den norske kongen til den skotske tronen. Kongeparet fikk en datter som tre år gammel ble utropt til dronning av Skottland etter morfaren Alexander IIIs død i 1296.

Eiriks danskfiendtlighet medførte at Norge ønsket å gjøre felles front med både England og Skottland mot Danmark og de tyske handelsbyene (hansaen). Men Norge endte opp med å gå til krig mot Danmark alene.

Margrete av Skottland, «Jomfruen av Norge», døde på Orknøyene i 1290 på vei til Skottland for å overta den skotske tronen. Skottene henvendte seg da til den engelske kongen og John Balliol ble valgt som ny skotsk konge, men måtte sverge troskap til Edvard av England som overkonge. Da England ville gå til krig mot Frankrike og forlangte at skottene skulle avgi soldater og midler for invasjon, forhandlet skottene bak Englands rygg frem en treparts-avtale med Frankrike og Norge om et gjensidig forsvar.

Kong Eirik Magnusson forpliktet seg i traktaten til at Norge for en sum av 40 000 ‘groat’ (se fotnote nederst) skulle stille 100 krigsskip til rådighet for Skottland i fire måneder av året. Denne plikten skulle bestå så lenge som fiendskapet mellom Frankrike og England bestod.

Norge etterkom aldri traktaten og avga aldri en flåte på 100 skip til skottene. En av grunnene var at Skottland ikke oppfylte sine finansielle forpliktelser, og den andre grunnen var at Norge til tross for alliansen ikke ville komme på kant med England. Skottland vendte seg derfor mot Frankrike.

Verdt å merke seg er også den reisen som den norske sendemannen Audun Hugleikson foretok til Frankrike i 1295. Han klarte på denne turen å fylle en slunken norsk statskasse med 6000 mark sølv som forskudd for en norsk krigshjelp på 300 skip og 50 000 soldater. Det sier seg selv at Norge aldri ville ha vært i stand til å oppfylle disse betingelsene.

Videre påvirkninger[rediger | rediger kilde]

I tillegg til en prinsipiell militær og diplomatisk enighet innebar alliansen også delt statsborgerskap i landene, i praksis mellom Skottland og Frankrike. Det fikk betydning for dagliglivet til den skotske befolkningen på flere områder; blant annet ved fransk innflytelse på arkitektur, juss, det skotske språk og matlaging, og ved at skotske leiesoldater tjenestegjorde i franske armeer. Skottene fikk også smaken på fransk vin.

I 1326 fornyet Robert Bruce alliansen med Corbeil-traktaten uten norsk deltagelse. I løpet av 1300-tallet og 1400-tallet ble traktaten påkalt seks ganger.

I 1560, etter mer enn 250 år, ble alliansen mellom Skottland og Frankrike offisielt bragt til opphør gjennom Edinburgh-traktaten. Skottland ble erklært protestantisk og nå i allianse med det protestantiske England (se John Knox). Enkelte deler av traktaten fra 1295 ble likevel stående; alle skotske borgere var også franske borgere inntil denne rettigheten ble fjernet av den franske regjering så sent som i 1903.

Forbindelsen til Frankrike[rediger | rediger kilde]

I 1336, ved begynnelsen av Hundreårskrigen, ga den franske kongen Filip IV militær støtte til kong David II som senere måtte flykte til Frankrike etter å ha blitt utvist av Edvard III av England.

I 1421 ved slaget ved Bauge vant de franske og skotske styrkene over de engelske styrkene. Etterpå var Frankrike svært generøse overfor skottene, men seieren var kortvarig: ved Verneuil i 1424 ble de skotske styrkene fullstendig tilintetgjort. Til tross for dette nederlaget hadde skottene gitt Frankrike et verdifull pusterom og effektivt hindret at landet kom under engelsk dominans.

I 1429 kom skottene for å støtte Jeanne d’Arc under hennes berømte frigjøring av Orléans; mange skotter ble etterpå med på å danne Garde Écossaise, en fanatisk lojal livvaktstyrke for det franske monarki. Mange skotske leiesoldater ble boende i Frankrike til tross for at de regnet seg selv som skotter.

Fotnote:

  • «Groat» er myntenhet fra 1200-tallet i noen europeiske nasjoner, omtrentlig 1/8 av en unse (: 28,349 g) sølv. 60 000 groats sølv er derfor ikke direkte sammelignbart med 6000 mark sølv.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • «Norges historie, fra de eldste tider til 1660», Andreas Holmsen, Oslo 1961

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bonner, Elizabeth (1999). «Scotland's 'Auld Alliance' with France, 1295-1560». Tidsskriftet 'History' Vol. 84, No. 273 (January 1999). s. 5–30. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]