Hopp til innhold

Science fiction-film

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Science fiction-film (noen ganger forkortet til sci-fi) er like gammel som filmkunsten som helhet. Sjangeren inneholder mange spesialeffekter, ettersom den ofte omhandler ting som ennå ikke er mulig for mennesker, som å besøke andre planeter eller skapelsen av levende vesener fra død materie. De første som lagde science fiction-filmer var de franske Lumière-brødrene og Georges Méliès rundt århundreskiftet. Senere spredte interessen seg til resten av Europa og USA. I løpet av 1920-årene ble noen av sjangerens mesterverk skapt i Europa, blant annet av Fritz Lang. 1930- og 1940-tallet var preget av amerikanske monstre, gale vitenskapsmenn og superhelter, som ofte kom tilbake i oppfølger etter oppfølger.

Science fiction overlapper ofte sjangeren fantasy og eventyrfilmer. Fantasy dreier seg mye om magi, mytologi og overnaturlige elementer. Disse filmene utspiller seg ofte i fiktive verdener med skapninger som drager, alver og trollmenn. Eventyrfilmer har ofte fokus på reiser, oppdagelser og heltemot. De kan foregå i både realistiske og fantastiske verdener, men har en klar og spennende fortelling der hovedpersonen ofte må overvinne utfordringer. Mens science fiction ofte utforsker teknologi, vitenskap og fremtidsscenarier. Science fiction filmene kan inkludere romfart, tidsreiser, kunstig intelligens eller dystopiske samfunn.

Den visuelle stilen til science fiction-film er preget av en kontrast mellom det fremmede og det kjente. Denne kontrasten oppstår når fremmede elementer gradvis blir gjenkjennelige eller føles naturlige, som i den futuristiske og surrealistiske A Clockwork Orange (1971), regissert av Stanley Kubrick, hvor Korova Milkbar er innredet med merkelige, fremmedgjørende estetiske elementer – hvite, skulpturelle kvinnekropper som fungerer som møbler, og en sterkt stilisert belysning. Når karakterene gjentatte ganger besøker Korova Milkbar, blir den uvanlige dekoren mindre fremmed og mer naturlig både for karakterene og publikum. Dette illustrerer hvordan repetisjon og eksponering kan gjøre noe som først virker ukjent, gradvis mer forståelig og innlemmet i opplevelsen. Det er et visuelt eksempel på hvordan science fiction og dystopiske universer kan skape en følelse av tilvenning til det absurde eller ekstreme. I tillegg blir kjente bilder fremmede, som i filmene Repo Man (1984) av Alex Cox og Liquid Sky (1982) av Slava Tsukerman. I Dr. Strangelove (1964), også av Stanley Kubrick, brukes visuelle og narrative teknikker for å skape en følelse av fremmedgjøring. Forvrengningen av menneskene gjør de kjente bildene mer fremmede, som hvordan filmens karakterer oppfører seg og ser ut på en overdreven eller uvanlig måte, noe som gjør ellers velkjente omgivelser og situasjoner surrealistiske. Fremmede bilder settes også opp mot det kjente, som i The Deadly Mantis (1957) av William Alland, hvor man opplever hvordan filmer ofte kontrasterer det kjente med det fremmede for å skape en følelse av både realisme og ubehag. Som når en gigantisk kneler vises klatrende opp Washingtonmonumentet.[1][2]

Film historie

[rediger | rediger kilde]

Franskmennene Lumière og Méliès: 1890-1910-tallet

[rediger | rediger kilde]
La Charcuterie Méchanique

Helt fra starten av var det tydelig at film var et utmerket medium for science fiction. En av Auguste og Louis Lumières første kortfilmer, La Charcuterie Méchanique (49 sekunder), som ble vist 28. desember 1895, var en komisk science fiction-film om en futuristisk maskin der en levende gris plasseres inn i den ene enden maskinen og ferdige svine-produkter kommer ut i den andre enden. Georges Méliès, som var teatermann, tegneserieskaper og scenemagiker, ble inspirert og skapte de to korte science fiction-filmene Chirurgien Americain i 1897, om kirurger som transplanterer organer for kosmetiske formål, og Les rayons Roentgen, som omhandler bruken av de nyoppdagede røntgenstrålene.[3]

Reisen til månen

Den første science fiction-filmen i full lengde som ble laget var Méliès' Reisen til månen (Le voyage dans la Lune) fra 1902, en filmatisering av Jules Vernes Reisen til månen  fra 1865 og H.G. Wells De første mennesker på månen fra 1901. Reisen til månen varte i 13 minutter og besto av 30 scener. Denne, i datidens øyne, lange filmen var en stor risiko fra Méliès' side, ettersom den var på hele 260 meters lengde og kostet 30 000 franc, noe som betydde at han måtte selge den i minst 40 eksemplarer for å tjene penger. På den tiden fantes det ikke mer enn 10 permanente kinoer i hele Europa, og de omreisende filmviserne kjøpte sjelden filmer som var lengre enn 100 meter. Risikoen med den «lange» håndkolorerte stumfilmen Reisen til månen ble imidlertid en suksess som banet vei for både Méliès' påfølgende filmer i årene som kom og for film generelt.[4][5][6][7][8][9][10][11]

À la conquête du pôle

Méliès var en mester i tidlig trick-kinematografi, og i tillegg til disse verkene lagde han en rekke andre filmer, inkludert Jorden rundt under havet (Vingt mille lieus sous les mers) i 1907, Le Tunnel sous la Manche ou le Cauchemar franco-anglais i 1908 og Erobringen av Nordpolen (À la conquête du pôle) i 1912, der han utviklet filmteknikkene som skulle bli så viktige i fremtiden. Erobringen av Nordpolen, som var litt lengre enn 600 m og ble produsert for filmselskapet Pathé, ble imidlertid ingen suksess, ettersom smaken til voksenfilmpublikummet hadde endret seg fra interessen for fantastiske historier til fordel for realistiske filmer. Filmen ble derfor vist som en barne-matiné.[4][12][13][14]

Utfordrere fra begge sider av Atlanterhavet: 1910-tallet

[rediger | rediger kilde]

Méliès' gjennombrudd med En tur til månen viste filmprodusenter i Europa og USA at spektakulære fictions-filmer var et vellykket konsept, men at de krevde omfattende regi for å lønne seg. I 1911 laget den franske Pathé Dans cent années, som satiriserte kvinnebevegelsen ved å vise en fremtidsvisjon av New York i 2011, hvor menn, kledd i kvinneklær, lever en skjult tilværelse mens kvinner styrer verden kledd i herreklær. Samme år kom den britiske filmen The Pirates of 1920 ut, også en futuristisk historie, men ikke om kjønnsroller, men om kampen mellom pirater og luftskip, og den amerikanske D.W. Griffiths Oppfinnerens hemmelighet om skapelsen av en menneskelig robot.[15][16]

Filmteknologi, så vel som teknologien rundt filmen, ble utviklet for å kunne vise mer realistiske historier enn tidligere. De første autentiske undervannsscenene var i amerikaneren Stuart Patons versjon sin Twenty Thousand Leagues Under the Sea (En verdensomseiling under havet) fra 1916, disse opptakene krevde et spesielt kamera. Danske Holger-Madsens sin film om en romferd til Mars og tilbake og om fredspredende romvesener, Himmelskibet fra 1917, var overdådig og relativt realistisk. Himmelskibet, som ble skrevet av Sophus Michaëlis og Ole Olsen og produsert av det danske produksjons- og distribusjonsselskapet Nordisk Films Kompagni, ble imidlertid ingen suksess hos publikum som syntes filmens fredsbudskap var naivt og filmens regi fantasiløs.[16][17][18][19][20]

Europeiske mesterverk: 1920-tallet

[rediger | rediger kilde]

Ifølge science fiction-eksperten John-Henri Holmberg ble noen av sjangerens mesterverk skapt i Europa i løpet av 1920-årene: René Clairs Paris qui dort (Paris sover) i 1923 i Frankrike, Lev Kuleshovs Lutj smerti og Jakov Protasanov Aelita i 1924 i Sovjetunionen, Jean Renoirs uferdige Sur un air de charleston i 1927 i Frankrike, og Fritz Langs Metropolis i 1927 og Kvinnen i Månen (Frau im Mond) i 1929 i Tyskland. Filmer som Metropolis inneholdt også lettkledde damer, noe som også økte interessen. Disse seks filmene er, ifølge Holmberg, utforsker dype, filosofiske eller samfunnsmessige temaer gjennom en kreativ og spekulativ linse, noe som er det science fiction bør karakteriseres av.[21][22][23][24][25][26][27][28][29][30][31][32][33][34]

René Clair formulerte et manifest, som han publiserte i forbindelse med debutfilmen Paris qui dort, der han argumenterte for at filmens estetikk lå i bevegelse snarere enn i livløshet. I Paris qui dort illustrerer han dette gjennom Eiffeltårnets vaktmester Albert, som sammen med noen få andre unnslipper lammelsen av en usynlig stråle. Resten av Paris har imidlertid blitt påvirket av det, noe som har ført til at alt har stoppet opp. Albert og de andre som ikke ble berørt går rundt i den forstenede byen, observerer menneskene i deres frosne øyeblikk og ser dermed ting de ellers ikke ville ha sett, som tyveri og forbudte møter. Til slutt brytes strålens effekt, og alt går tilbake til et normalt, bedragersk, svikefullt og opphetet liv. Lutj smerti, skrevet av Vsevolod Pudovkin, handler også om en stråle – tittelen kan oversettes til «Dødens stråle». Kuleshov regisserte filmen i henhold til konstruktivistiske idealer, som innebar å forsøke å overføre ingeniørkunsten til film, blant annet gjennom bruk av montasje og gjennom bruk av akrobatiske og rytmiske skuespillere hvis karaktertype, utseende og pantomimeevne er viktigere enn deres evne til å føle empati med rollen. Filmen var imidlertid ikke særlig vellykket. Sovjetunionens første science fiction-film var Jakob Protazanovs Aelita, basert på Aleksej Tolstojs roman Aelita. Aelita har et futuristisk Moskva fra 1920-tallet og en sterkt stilisert og konstruktivistisk skildring av livet på planeten Mars, noe som vakte oppmerksomhet. Komedien Aelita handler om ingeniøren Los som drømmer om teknologiske fremskritt, å bygge et romskip og å bli den første kosmonauten. I en drøm innleder han og to andre marsboere en revolusjon mot den tyranniske androgyne Aelitas totalitære regime på Mars. Historien kompliseres av et sjalusidrama mellom Los, hans kone, en kontrarevolusjonær svartebørshandel, og Aelita. Aelita var en stor suksess i Sovjetunionen.[35][36][37][38]

Fritz Lang fikk inspirasjonen til storfilmen Metropolis fra New York, da han var i USA på studiebesøk i 1924. Hjemme i Tyskland møtte han motstand fra filmselskapet UFA, som syntes ideen virket for kostbar. Lang forsvarte seg med at det ikke var hans tidligere filmer, som hadde vært suksessfulle både økonomisk og omdømmemessig, som førte til UFAs økonomiske problemer, men heller selskapets mindre bemerkelsesverdige og rutinemessige filmer. I tillegg ville han bruke fotografen Eugen Shüfftan og hans optiske triksfilming, noe som ville redusere kostnadene for studiobygging ettersom noen kulisser kunne erstattes av modeller ved hjelp av fotograferingsmetoden Shufftan-prosessen, som involverer et system med doble linser, speil og miniatyrer. Manuset ble skrevet av Langs kone Thea von Harbou. Metropolis handler om verdensbyen Metropolis, hvor overklassen bor på toppen av høyhus med solrike balkonger mens arbeiderne bor under jorden i huler. Midt imellom ligger fabrikkbyen hvor arbeiderne transporteres via heiser. Arbeiderjenta Maria forkynner blant arbeiderne at den eneste måten å bli bedre på er om hjertet får lov til å megle mellom hjernen, representert av overklassen, og hånden, representert av arbeiderne. Når byens leder John Fredersen hører dette, blir han redd og sørger for at Maria blir kidnappet slik at hans trofaste vitenskapsmann Rotwang kan lage en robotkopi av henne som kan så splittelse blant arbeiderne. Robot-Maria klarer å få arbeiderne til å gjøre opprør og skape en flom som truer med å drukne barna deres. Katastrofen avverges av Fredersens sønn Freder, som er forelsket i Maria, som befrir Maria fra fangenskap, og sammen klarer de å redde barna. Historien slutter med at den onde vitenskapsmannen blir beseiret, Fredersen og arbeidernes formann håndhilser – hjertet (kjærligheten mellom Freder og Maria) har formidlet mellom hjernen (Fredersen) og hånden (arbeiderne gjennom formannen).[39][40][41][42]

Filmingen, som tok 17 måneder og kostet 5 millioner mark, noe som gjorde den til UFAs dyreste film hittil, var preget av tøffe forhold for skuespillerne, trusler om nedleggelse da UFA var på randen av konkurs, ekspresjonistisk abstraksjon og perfeksjon, men resulterte i en spillefilm med en spilletid på 3,5 timer som var et kunstnerisk så vel som et økonomisk tilbakeslag. Adolf Hitler og Joseph Goebbels likte den imidlertid, noe som førte til at Lang ble tilbudt stillingen som leder for tysk filmproduksjon. Lang, som hadde jødiske forelder, avslo tilbudet og flyktet fra Tyskland. Thea von Harbou, som beundret Hitler, ble værende. Lang og Harbou fortsatte imidlertid samarbeidet, og etter en økonomisk suksess skrev de Måneraketten, som UFA var glade for å finansiere, da de mente den passet for en helt ny filmsjanger: science fiction-filmen.[43][44][45]

Thrilleren Måneraketten handler om et konsortium av store finansfolk som prøver å manipulere forskere til å bygge en månerakett slik at de kan dra til månen for å grave etter gull. Astronomen Willy Ley og den fremste eksperten på fremtidig romfart og romraketter, Hermann Oberth, fungerte som rådgivere for utformingen av månelandskapet, astronautenes erfaringer med romfart, inkludert vektløshet, og for konstruksjonen av romfartøyet, som dermed ble svært troverdig og senere funnet å være ganske nøyaktig. Filmen var 2,5 timer lang og var Langs farvel til stumfilmen.[46][47][48]

Amerikanske monstre, gale forskere og superhelter: 1930-tallet

[rediger | rediger kilde]
Boris Karloff som Frankensteins monster i James Whales Frankenstein

Med interessen for amerikanske science fiction-magasiner på 1920-tallet ble sjangeren science-tidsskrift i USA stemplet som dårlig underholdningslitteratur for gutter. Skiftet i perspektiv på sjangeren nådde snart amerikansk film, noe som førte til at europeiske og amerikanske science fiction-filmer skilte seg ut. I samme periode som klassiske mesterverk ble laget i Europa, ble de første science fiction-eventyrfilmene laget i USA. Science fictions popularitet var synkende i Europa etter andre verdenskrig, da amerikanske novellemagasiner begynte å bli eksportert dit.[26]

På 1930-tallet kom det flere science fiction-filmer med stort budsjett, særlig Just Imagine (1930), King Kong (1933), Things to Come (1936) og Lost Horizon (1937).

I løpet av 1930-årene, med fremveksten av lydfilmer og de stadig mer kostbare og teknisk krevende produksjonene, tok amerikansk film og filmfortelling nesten fullstendig over sjangeren. Den engelske teaterregissøren James Whale startet sin Hollywood-karriere i 1930 med å regissere en filmatisering av et skuespill, og fortsatte sin regikarriere med å regissere Frankenstein i 1931, som var den tredje filmversjonen, men den første lydfilmversjonen av Mary Shelleys roman Frankenstein. Hvales versjon var også basert på teaterversjonen av historien, Frankenstein; An Adventure in the Macabre av forfatteren Peggy Webling. Han klarte likevel å gi filmen et uttrykksfullt og filmatisk preg. Whale's Frankenstein var en enorm kinosuksess som tjente inn produksjonskostnadene mange ganger, og var opptakten til den lange rekken av monsterskrekkfilmer som senere ble produsert. I Shelleys roman dør oppfinneren Frankenstein, men filmprodusent Carl Leammle Jr. fikk endret filmens slutt for å gi plass til en oppfølger. Det var ikke før i 1935 at Whales oppfølger, Frankensteins brud (The Bride of Frankenstein), dukket opp, som ble hans høydepunkt i skrekkfilmen. Whales Frankenstein-filmer ble etterfulgt av flere oppfølgere av andre regissører, som kulminerte i 1944 i House of Frankenstein av Erle C. Kenton, en film som samlet Frankensteins monster, Grev Dracula, og Varulven, tre monstre fra Universals mange suksessrike skrekkfilmer.[26][49][50][51][52][53][54][55][56][57][58][59][60][61][62]

Mellom filmene om Frankenstein og monsteret hans, lagde Whale Den usynlige mannen (The Invisible Man) i 1933, basert på H.G. Wells' roman. Whale var imidlertid ikke den eneste som filmatiserte H.G. Wells på dette tidspunktet. Andre var Erle C. Kenton som i 1932 filmet Island of Lost Souls basert på romanen Dr. Moreau's øy, og William Cameron Menzies som i 1936 filmet Things to Come basert på romanen The Shape of Things to Come. Things to Come er, ifølge noen science fiction kritikere, en viktig science fiction-film fordi den tar idékonflikter og ideer på alvor.[52][56][63][64][65][66][67]

Frankenstein og filmatiseringene av Wells' romaner viste at historier om gale vitenskapsmenn var svært levedyktige. Dermed ble det laget flere filmer og filmserier om dette temaet, som for eksempel Den usynlige strålen i 1936 av Lambert Hillyer og den 12 episoder lange filmserien The Phantom Creeps fra 1939, regissert av Ford Beebe og Saul A. Goodkind.[68][69][70][71]

Fra 1930-tallet og inn i 1940-tallet ble det laget mange filmer og filmserier basert på tegneserier, spesielt de om superhelter. Først ut var den 13-episoder (en føljetong med episoder som ble vist ukentlig) Flash Gordon-filmserien i 1936, regissert av Frederick Stephani, og den 12-episoder Buck Rogers i 1939, etterfulgt av filmer om Captain Marvel, Captain America, Batman og Superman.[26][52][72][73][74]

Inntrengere fra verdensrommet og Godzilla: 1940- og 1950-tallet

[rediger | rediger kilde]
I løpet av 1950-tallet ble det laget mange science fiction-filmer av varierende kvalitet. Plan 9 fra verdensrommet har ofte blitt kalt en av verdens verste filmer.

En helt annen type science fiction-film var Dr. Cyclops (1940) av Ernest B. Schoedsack. Dr. Cyclops, som er basert på Henry Kuttners roman Dr. Cyclops, handler om hvor annerledes og truende verden kan virke for noen mennesker som har blitt sterkt krympet.[75]

Forbidden planet

Science fiction fikk økt status i USA etter andre verdenskrig som et resultat av teknologiske fremskritt i den virkelige verden, fremskritt som skulle føre til atomkraft og romraketter. Både Destination Moon (1950) av Irving Pichel, og Rocketship X-M (1950) av Kurt Neumann, handler om den første månelandingen. Måneraketten, som er basert på romanen Rakettskipet Galileo av Robert A. Heinlein og ble produsert av George Pal, er strukturert som en dokumentar. Det er imidlertid dyrt og realistisk forutsagt hvordan en månelanding faktisk ville skje. Rådgiveren var rakettforskeren Hermann Oberth, som tidligere hadde vært rådgiver for Langs Månerakett. Settet ble laget av Chesley Bonestell, som var den ledende astronomi-maleren på den tiden, og trikseffektene ble skapt av Pal, noe han mottok en Oscar for.[75][76][77][78][79][80][81][82]

Den første filmen om onde inntrengere fra verdensrommet, romvesener som også kan ta over folks vilje, kom allerede i 1945, nemlig The Purple Monster Strikes av Spencer Gordon Bennett, i 15 episoder. Etter at piloten Kenneth Arnold i juni 1947 rapporterte at han hadde observert flygende objekter som han beskrev som «tallerkenlignende» under en flytur, fikk historiene om besøkende utenomjordiske fart. I 1951 ble det utgitt to filmer, Ultimatum til jorden (The Day the Earth Stood Still) og Tingen fra en annen verden (The Thing). Førstnevnte er basert på Harry Bates' Farewell to the Master og regissert av Robert Wise, handler om hvordan romvesener krever at mennesker på jorden slutter å være så aggressive. Tingen er basert på John W. Campbells Who Goes There? og regissert av Christian Nyby, handler om en ekspedisjon som oppdager et romskip og dets utenomjordiske besetningsmedlem i Arktis. Ekspedisjonens militære ser på skapningen som et monster som må drepes for alles sikkerhet, mens ekspedisjonens forskere ser på skapningen som unik og verdig beskyttelse, selv om arbeidet med å holde den i live setter ekspedisjonsmedlemmenes liv i fare. I USA på den tiden raste debatten om hvorvidt atomvåpen var militærets eller forskningens ansvar, så konflikten mellom forskningsinteresser og militære sikkerhetsinteresser var svært aktuell på den tiden.[75][80][83][84]

De mest suksessrike monsterfilmene var det japanske filmstudioet Tohos kaiju-filmer regissert av Ishirō Honda og med spesialeffekter av Eiji Tsuburaya. Filmen Godzilla fra 1954 oppnådde enorm popularitet, den skapte flere oppfølgere, førte til andre kaiju-filmer som Rodan, og skapte et av de mest gjenkjennelige monstrene i filmhistorien. Japanske science fiction-filmer var kjent for sin omfattende bruk av spesialeffekter og oppnådde verdensomspennende popularitet på 1950-tallet. Særlig Warning from Space (1956), vekket Stanley Kubricks interesse for science fiction-filmer og påvirket sener 2001: A Space Odyssey (1968). Ifølge hans biograf John Baxter var filmene, til tross for deres «klønete modellsekvenser, ofte godt fotografert i farger ... og deres lite engasjerende dialog ble levert i godt designede og godt belyste kulisser».[85][86][87]

2001: A Space Odyssey, Star Wars og E.T.: 1960-, 1970- og 1980-tallet

[rediger | rediger kilde]
Reptilicus

Med romkappløpet mellom Sovjetunionen og USA i full gang, var det rikelig med dokumentarer og illustrasjoner av faktiske hendelser, pionerer og teknologi. Enhver film med realistisk romreise sto i fare for å være foreldet på utgivelsestidspunktet, snarere fossil enn fiksjon. Det fantes relativt få science fiction-filmer på 1960-tallet, men noen av filmene forvandlet science fiction-kino. Tidligere nevnte Stanley Kubricks 2001: A Space Odyssey (1968) brakte ny realisme til sjangeren, med sine banebrytende visuelle effekter og realistiske skildring av romreiser, og påvirket sjangeren med sin episke historie og transcendente filosofiske omfang.

2001: A Space Odyssey

Andre filmer fra 1960-tallet inkluderte Planet of the Vampires (1965) av den italienske filmskaperen Mario Bava, som regnes som en av de beste filmene i perioden. Alphaville (1965) er en fransk dystopisk science fiction-thriller regissert av Jean-Luc Godard og hovedrollen spilles av Eddie Constantine. Planet of the Apes (1968) og Fahrenheit 451 (1966), som ga samfunnskommentarer, og Barbarella (1968), som er en filmatisering av den første franske tegneserien for voksne, Barbarella, som hadde suksess på 1960-tallet. I filmen er en lettkledd Jane Fonda hovedattraksjonen, regi er ved Roger Vadim. Filmen har en del erotiske scener.[88][89][90]

Tiden med bemannede romreiser til månen i 1969 og på 1970-tallet førte til en gjenoppblomstring av interessen for science fiction-filmer. Andrej Tarkovskij Solaris (1972) og Stalker (1979) er to anerkjente eksempler på filmforfatteres fornyede interesse for science fiction. Science fiction-filmer fra tidlig på 1970-tallet utforsket temaet paranoia, der menneskeheten fremstilles som truet av sosiologiske, økologiske eller teknologiske motstandere de selv har skapt, som George Lucas regidebut THX 1138 (1971), The Andromeda Strain (1971), Silent Running (1972), Soylent Green (1973), Westworld (1973) og oppfølgeren Futureworld (1976), og Logan's Run (1976). Science fiction-komediene på 1970-tallet inkluderte Woody Allens Sleeper (1973) og John Carpenters Dark Star (1974). Sports-science fiction-sjangeren kan man finne i filmer som Rollerball (1975).[91][92][93][94]

Star Wars – Stjernekrigen (Star Wars Episode IV: Et nytt håp) kom i 1977, regissert og skrevet av George Lucas. Den er den første av Star Wars filmene som ble utgitt, men den står som nummer fire i sagaen. Filmen handler om Opprøreralliansen med Leia Organa i spissen, som ønsker å tilintetgjøre det galaktiske imperiets massive kampstasjon Dødsstjernen. Konflikten når den avsidesliggende ørkenplaneten Tatooine, hvor unggutten Luke Skywalker bor med sin tante og onkel. En annen film fra 1977 som også var en kinosuksess, er Steven Spielberg sin Nærkontakt av tredje grad. Disse filmene førte til en enorm økning i produksjonen av science fiction-filmer. I 1976 kom The Man Who Fell To Earth, med David Bowie, og i 1979 kom Star Trek: The Motion Picture, en filmversjon av TV-serien Star Trek (1966–1969). Den australske action-thriller fra 1979, Mad Max, har en handlingen er satt til i Australia i nær fremtid. En motorsykkelbande dreper kona, barnet og kollegaen til politimannen Max, noe som driver ham til et intenst ønske om hevn. Max spilles av Mel Gibson og den er regissert av George Miller. James Bond gikk også inn i science fiction-sjangeren i 1979 med Moonraker.[95][96][97]

KI generert bilde, Tron - 1982

Alien (Alien – den 8. passasjeren) er en britisk-amerikansk science fiction-grøsser fra 1979 som handler om et romskip som mottar et nødsignal fra et forlatt romskip. Inne i skipet finner de en merkelig koloni med egg, og når et av eggene forstyrres blir et av besetningsmedlemmene angrepet av en parasittisk organisme. Det var også i denne perioden at Walt Disney Company ga ut mange familie science fiction-filmer, som The Black Hole, Flight of the Navigator og Honey, I Shrunk the Kids. Oppfølgerne til Star Wars, The Empire Strikes Back (1980) og Return of the Jedi (1983), opplevde også verdensomspennende kinosuksess. Ridley Scotts sin presentasjon av fremtiden som mørk, skitten og kaotisk, og han skildring av romvesener og androider som fiendtlige og farlige i Alien, videreførte han i Blade Runner (1982). I filmen gjør androider opprør mot menneskene i jakten på en måte å forlenge livet sitt på. Politimannen Rick Deckard (Harrison Ford) tar opp jakten, men begynner etter hvert å tvile på om oppdraget er moralsk riktig. Det sammen mørke frykten for androider finner man i James Camerons The Terminator (1984) som handler om en avansert drapsrobot som sendes fra fremtiden for å drepe en ung kvinne i Los Angeles. Disneys Tron (1982) viste seg å være en moderat suksess.[98][99][100]

I motsetning til de dystre filmene var det filmer som Steven Spielbergs familiefilm E.T. (1982), en av de mest suksessrike filmene fra 1980-tallet, presenterte romvesener som godartede og vennlige, et tema som allerede var tilstede i Spielbergs tidligere film Nærkontakt av tredje grad. E.T. er en science fiction- og eventyrfilm om en utenomjordisk skapning som strander på jorden og blir oppdaget av gutten Elliot. Elliot å søsknene begynner den intense jakten på å finne en måte å få E.T. tilbake til hjemplaneten sin, men det er et problem, myndighetene som ønsker å forske på den er rett i hælene på dem. Andre familiefilmer innen sjangeren er Ghostbusters (1984) som er en blanding av spøkelser, vitenskap og masse humor. Back to the Future (1985) som er en tidløs klassiker om tidsreiser og morsomme misforståelser og den første filmen i en serie. Spaceballs (1987), Mel Brooks morsomme parodi på "Star Wars".[101][102][103][104]

E.T.

Aliens fra 1986 er en science fiction-grøsser og actionfilm. Den er oppfølgeren til Ridley Scotts Alien – den 8. passasjeren og den andre filmen i Alien-serien. De store budsjettfilmene var Alex Raymonds Flash Gordon (1980) og Frank Herberts Dune (1984). Flash Gordon handler om den atletiske fotballspilleren Flash Gordon som må forsøke å redde jorden fra undergang når den onde keiser Ming på planeten Mongo forsøker å utslette den. Sammen med to andre reiser Gordon ut i rommet med en romrakett for å undersøke hva som er årsaken bak ødeleggelsene. Underveis ender de opp som Mings fanger. Dune er lagt til en fjern fremtid der menneskeheten er bosatt på fire planeter. Det oppstår en voldsom maktkamp mellom de herskende regimene på de ulike planetene for å få kontrollen over et livgivende krydder som bare befinner seg på den ene av planetene, den er regissert er av David Lynch.[105][106]

Sweetwater er en norsk sci-fi, thriller film fra 1988, regissert av Lasse Glomm. Den er basert på bøkene Uår. Aftenlandet og Uår. Sweetwater av Knut Faldbakken. Handlingen er om kampen for å overleve og foregår i en uhyggelig anarkistisk fremtidssivilisasjon, etter et stort krakk eller krig.

Matrix og Jurassic Park: 1990- og 2000-tallet

[rediger | rediger kilde]

På 1990-tallet skapte utviklingen av verdensveven (WWW) og cyberpunk-sjangeren flere filmer med temaet datamaskin-menneske-grensesnitt, som Total Recall (1990),  Terminator II – Dommens dag (1991), Gressklippermannen (1992) og The Matrix (1999). Andre temaer inkluderte katastrofefilmer, som Armageddon og Deep Impact, begge fra 1998, romveseninvasjon, som Independence Day (1996), og genetisk eksperimentering som Jurassic Park (1993) og Gattaca (1997). Star Wars-forløpertrilogien begynte også med utgivelsen av Star Wars Episode I: Den skjulte trussel (1999), som til slutt spilte inn over to milliard dollar.[107][108][109]

Etter hvert som tiåret gikk, spilte datamaskiner en stadig viktigere rolle både i tillegg av spesialeffekter, takket være Terminator II – Dommens dag og Jurassic Park, og produksjon av filmer. Etter hvert som programvaren ble mer sofistikert, ble den brukt til å produsere mer kompliserte effekter. Det gjorde det også mulig for filmskapere å forbedre den visuelle kvaliteten på animasjon, noe som resulterte i animerte filmer som Ghost in the Shell (1995) fra Japan. Det femte element (1997) er en fransk engelskspråklig eventyrfilm med amrikanske og britiske skuespillere som Bruce Willis, Gary Oldman og Milla Jovovich. Det ble også laget humoristiske filmer inkludert Mars Attacks! (1996), en satirisk og absurd film om en romveseninvasjon og Galaxy Quest (1999), en parodi på sci-fi-serier som "Star Trek".[110][111][112]

I løpet av det første tiåret av 2000-tallet florerte det av superheltfilmer, i likhet med jordnær science fiction som Matrix-trilogien. I 2005 ble Star Wars-sagaen fullført (selv om den senere ble videreført, men på den tiden var det ikke meningen) med den mørkt tematiserte Star Wars Episode III: Sithene tar hevn. Science fiction kom også tilbake som et verktøy for politisk kommentar i filmer som A.I.: kunstig intelligens (2001), Minority Report (2002), Serenity (2005), Menneskenes barn (2006), Sunshine (2007), Sleep Dealer (2008) og Pandorum (2009). På 2000-tallet ble det også Transformers (2007) og Transformers: De beseirede slår tilbake (2009) utgitt, som begge resulterte i stor kinosuksess. I 2009 oppnådde James Camerons Avatar verdensomspennende suksess, og skulle senere bli den mest innbringende filmen gjennom tidene. Denne filmen var også et eksempel på politisk kommentar. Den skildret mennesker som ødelegger miljøet på en annen planet ved å utvinne et spesielt metall kalt unobtainium. Samme år ble Terminator Salvation utgitt og oppnådde bare moderat suksess. Andre filmer fra denne tiden var Haikerens guide til galaksen (2005), basert på Douglas Adams ikoniske bokserie, 28 uker senere (2007) en spansk-britisk postapokalyptisk science fiction- og zombiefilm, Splice (2009) en science fiction-skrekkfilm og District 9 (2009) er en sørafrikansk-amerikansk-newzealandsk science fiction-thriller med en politisk kommentar, regissert av Neill Blomkamp.

Lies Inc. er en norsk film fra 2004 med blant andre Daniel Karlsson, Ida Marie Bakkerud, Ole-Jørgen Nilsen og Jan Hårstad i rollene. Amber City er den aller siste byen på jorden med en atmosfære som mennesker kan puste i. Isan Epel har ikke noen minner fra fortiden, hun blir fanget av arbeidsgiverne sine, samtidig som hun forsøker å avsløre innholdet på en mystisk mikro-plate.

2010-tallet og videre

[rediger | rediger kilde]

2010-tallet ble flere klassiske science fiction-filmer introduserte for nye generasjoner med nye filmer, inkludert Predators (2010), Tron: Legacy (2010), en gjenoppblomstring av inspirasjon fra filmer som Planet of the Apes- og Godzilla. Predators filmen er laget som en oppfølger til Predator (1987) og Predator 2 (1990). Tron: Legacy er en oppfølger til Tron (1982), etter at Kevin Flynn fra den første filmen forsvinner oppdager, 20 år senere, sønnen Sam en skjult kjeller med en stor datamaskin og en laser, som plutselig digitaliserer og laster Sam inn i en virtuell virkelighet skapt av Flynn. Han blir tatt til fange og sendt til «The Games» hvor han må kjempe mot et maskert program som går under kallenavnet Rinzler. Musikken til filmen er komponert og fremført av Daft Punk.

Flere sjangeroverskridende filmer har også blitt produsert, inkludert komedier som Hot Tub Time Machine (2010), Seeking a Friend for the End of the World (2012), Safety Not Guaranteed (2013) og Pixels (2015), romantiske filmer som Her (2013), Monsters (2010) og Ex Machina (2015), kuppfilmer inkludert Inception (2010) og actionfilmer inkludert Real Steel (2011), Total Recall (2012), Edge of Tomorrow (2014), Pacific Rim (2013), Chappie (2015), Tomorrowland (2015) og Ghost in the Shell (2017). Superheltfilmene har også fortsatt, med filmer som Iron Man 2 (2010) og Iron Man 3 (2013), flere bidrag til X-Men-filmserien, og The Avengers (2012), som ble den fjerde mest innbringende filmen gjennom tidene. Andre filmer som Paul (2011) en komedie om to nerder som møter et romvesen. Melancholia er en science-fiction dramafilm fra 2011, skrevet og regissert av Lars von Trier, med Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg og Kiefer Sutherland i hovedrollene. Cloud Atlas er en tysk-amerikansk science-fiction-film fra 2012 skrevet og regissert av søsknene Wachowski og Tom Tykwer. Filmen har Tom Hanks, Halle Berry, Jim Broadbent og Hugo Weaving i hovedrollene. Snowpiercer er en engelskspråklig koreansk sci-fi-thriller fra 2013, den er for det meste engelskspråklig, men har også innslag av koreansk. The World's End (2013) en britisk sci-fi-komedie med en dose apokalypse. Guardians of the Galaxy (2014), en actionfylt og humoristisk reise gjennom galaksen, og Deadpool (2016) kom også i dette tiåret.

Shin Godzilla King of the Monsters

Mer realistiske science fiction-episke filmer ble også utbredt, inkludert Battleship (2012), Gravity (2013), Elysium (2013), Interstellar (2014), Mad Max: Fury Road (2015), The Martian (2015), Arrival (2016), Passengers (2016) og Blade Runner 2049 (2017). Mange av disse filmene har fått bred anerkjennelse, inkludert flere Oscar-vinnere og nominasjoner. Disse filmene har tatt opp nyere temaer av vitenskapelig interesse, inkludert romfart, klimaendringer og kunstig intelligens. Ved siden av disse originale filmene ble det produsert mange som var relevante i samtiden, spesielt innenfor den dystopiske ungdomslitteratur, som var populær i begynnelsen av tiåret. Disse inkluderer Hunger Games-filmserien, basert på romantrilogien av Suzanne Collins, The Divergent-serien basert på Veronica Roths Divergent trilogi, og Maze Runner serien, basert på James Dashners The Maze Runner romaner. Flere filmer for voksne har også blitt produsert, inkludert The Martian (2015), basert på Andy Weirs roman fra 2011, Cloud Atlas (2012), basert på David Mitchells roman fra 2004, World War Z, basert på Max Brooks roman fra 2006, og Ready Player One (2018), basert på Ernest Clines roman fra 2011.

Uavhengige produksjoner økte også på 2010-tallet, med fremveksten av digital filmproduksjon som gjorde det enklere for filmskapere å produsere filmer med et mindre budsjett. Disse filmene inkluderer Attack the Block (2011), Source Code (2011), Looper (2012), Upstream Color (2013), Ex Machina (2015) og Valerian and the City of a Thousand Planets (2017). I 2016 vant Ex Machina Oscar-prisen for visuelle effekter, det var en overraskelse at den klarte å slå høybudsjett filmer som Star Wars: The Force Awakens (2015).

Animasjonsfilm

[rediger | rediger kilde]

Det er også laget en lang, lang rekke animerte science fiction-filmer. Les Escargots fra 1966 er en surrealistisk kortfilm av René Laloux. A Thousand and One Nights fra 1969 er en japansk fantasy med sci-fi-elementer, regissert av Osamu Tezuka. René Laloux ga ut flere filmer som i 1973 hvor filmen Fantastic Planet kom, en film om en fremmed planet der mennesker holdes som kjæledyr. En post-apokalyptisk fantasy, sci-fi-film av Ralph Bakshi, Wizards fra 1977 handler om en kamp mellom magi og teknologi. Inspirert av Fritz Langs klassiske film Metropolis fra 1927 laget Thea von Harbou en animert versjon av Metropolis i 1980.

Heavy Metal er en kanadisk science fiction-film for voksne fra 1981, regissert av Gerald Potterton. Filmen er en antologi av diverse science fiction- og fantasyhistorier knyttet sammen av et enkelt tema om en ond kraft som er «summen av alt ondt». Den ble hentet fra Heavy Metal magazine og originale historier i samme ånd. I likhet med magazine inneholder filmen mye grafisk vold, seksualitet og nakenhet. Produksjonen ble laget raskere ved at flere animasjonshus jobbet samtidig med forskjellige segmenter.

I Japan har det vært stor interesse for animert film og mange populære filmer kommer derfra. Akira (1988) er en cyberpunk-klassiker regissert og produsert av Katsuhiro Otomo. Filmen bygger på Otomos egen tegneserie (manga) ved samme navn. Handlingen er lagt til et dystopisk Tokyo i år 2019. Filmen er generelt ansett som en klassiker innen science fiction-sjangeren og regnes som en kultfilm. Neon Genesis Evangelion er seks anime-filmer; Evangelion: Death and Rebirth (1997), The End of Evangelion (1997), Evangelion: 1.0 You Are (Not) Alone (2007), Evangelion: 2.0 You Can (Not) Advance (2009), Evangelion: 3.0 You Can (Not) Redo (2012), og Evangelion: 3.0 + 1.0 (2021). Perfect Blue (1997) er en psykologisk thriller med sci-fi-elementer som utforsker berømmelse og virkelighetsoppfatning. Final Fantasy: The Spirits Within (2001) er basert på en videospillserie. Cowboy Bebop: The Movie (2001) en actionfylt film basert på den populære anime-serien. Ennå en animert versjon inspirert av Fritz Langs sin Metropolis fra 1927 og fra Osamu Tezuka sin manga fra 1949 Metropolis (2001) skrevet av Katsuhiro Otomo og regisser ble laget, av Rintaro. Andre japanske filmer er The Animatrix (2003), Ghost in the Shell 2: Innocence (2004), Paprika (2006) og Tekkonkinkreet (2006) en visuelt unik film med cyberpunk-elementer og som er en mørk fortelling basert på en manga serie. Redline (2009), en adrenalinfylt sci-fi-racerfilm med spektakulær animasjon.

Amerikanske filmer innen sjangeren er Titan A.E. fra 2000 regissert av Don Bluth og Gary Goldman. Handlingen er fra år 3028, og jorden har blitt ødelagt av den onde Dreij. Mennesker lever spredt over forskjellige planeter i en konstant kamp for å overleve. Håpet ligger nå hos Cale, en opprørsk tenåring som har et genetisk kart over romskipet Titan – et skip som inneholder hemmeligheten bak menneskehetens frelse. A Scanner Darkly (2006), en animert film basert på Philip K. Dicks roman om overvåkning og paranoia. 9 (2009) en dystopisk animasjonsfilm med en unik visuell stil. Spider-Man: Into the Spider-Verse (2018) amerikansk dataanimert superheltfilm. Mad God (2021) er en eksperimentell stop-motion sci-fi-film med en mørk og grotesk estetikk.

Det produseres animerte science fiction-filmer i mange land, den franske svart-hvitt film Renaissance kom i 2006 og den tyske Dissonance fra 2015, en eksperimentell animasjonsfilm med psykologiske og sci-fi-elementer. The Congress (2013) er fransk, israelsk, belgisk, polsk, luxenburgsk, tysk blanding av realfilm og animasjon med en dystopisk fremtidsvisjon. Metropia, fra 2009, er en svensk, dansk, norsk, finsk engelskspråklig animasjonsfilm, regissert av Tarik Saleh og skrevet av Fredrik Edin, Stig Larsson og Tarik Saleh. Filmen bruker en teknikk der fotografier har blitt endret og kraftig stilisert i et dataprogram, og deretter animert. Den visuelle stilen er inspirert av verkene til Terry Gilliam, Roy Andersson og Yuri Norstein.

Barne- og ungdomsfilm

[rediger | rediger kilde]

Det er produsert mange science fiction-filmer beregnet for barn og ungdom. De fleste er animasjonsfilmer, men på langt nær alle. Som for filmer beregnet på voksene var også Japan foregangsland innen barne- og ungdomsfilm, men senere var det Disney og andre amerikanske selskaper som tok mer over.

Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal er en animasjonsfilm fra Japan som er basert på manga fortelling og gitt ut i 1984. Filmens handling er tett knyttet til miljøvernproblematikken, som det i løpet av åttitallet vokste frem en økende bevissthet om. Selv om filmen ble laget før Studio Ghibli ble etablert, regnes den ofte som filmstudioets første film, siden den ble skapt av de samme personene som senere grunnla filmstudioet (Hayao Miyazaki, Isao Takahata og Toshio Suzuki). Filmen vant tidsskriftet Animages Anime Grand Prix i 1984. Explorers er en amerikansk film fra 1985, skrevet av Eric Luke og regissert av Joe Dante. Filmen har Ethan Hawke og River Phoenix i hovedrollene, begge i sine filmdebuter, og Jason Presson som unge tenåringsgutter som bygger et romfartøy for å utforske verdensrommet. Spesialeffektene ble produsert av Industrial Light & Magic, med sminkeeffekter av Rob Bottin. En annen amerikansk film er The Navigator (Flight of the Navigator) fra 1986. Den er produsert av Disney, regissert av Randal Kleiser og skrevet av Mark H. Baker og Michael Burton, hovedrollen spilles av Joey Cramer. Han 12-åringen David som blir bortført av en UFO til en helt annerledes verden. Mens handlingen i utgangspunktet foregår i 1978, blir David tatt med 8 år inn i fremtiden av et romskip med utenomjordiske skapninger. Filmen ble delvis innspilt i Fort Lauderdale i Florida, og i Norge som en co-produksjon til Viking Film.

Den norske filmen Jakten på nyresteinen fra 1996 er en eventyr, fantasy og science fiction film. Den er regissert og bearbeidet til manus av Vibeke Idsøe. Historien var basert på hennes egen barnebok med samme tittel fra 1994. Hovedrollene spilles av Torbjørn T. Jensen, Jenny Skavlan og Benjamin Helstad.

Den animerte filmen Gutten og jernkjempen fra 1999 forteller historien om en ensom gutt, Hogarth, som bor sammen med sin enslige mor Annie, en dag oppdager han en jernkjempe som falt ned fra verdensrommet. Disney laget i 2002 den animerte filmen Sjørøverplaneten. Filmen handler om en tenåringsgutt som bor på planeten Montressor. En dag kommer han over et skattekart som bringer han ut på en eventyrlig og farefull reise til en annen planet. Manus er løst basert på Robert Louis Stevensons klassiske bok Skatten på sjørøverøya. Zathura: A Space Adventure er en fantasy-/sciencefictionfilm fra 2005 regissert av Jon Favreau, og løst basert på den illustrerte barneboka Zathura av Chris Van Allsburg.  En annen Disney film er Familien Robinson fra 2007. Filmen handler om en 12-årig oppfinner som bygger en tidsmaskin. Med den reiser han inn i fremtiden - til 2037. Der havner han i bråk, men får hjelp av en familie ved navn Robinson. Filmen er basert på William Joyces roman A Day with Wilbur Robinson (1990).

Den norske filmen Svein og rotta og UFO-mysteriet fra 2007 er en eventyrfilm med sch-fi elementer. Den er en oppfølger til Svein og rotta, fra 2006. Hovedrollen som Svein spilles av Thomas Saraby Vatle, mens andre sentrale roller spilles av Celine Louise Dyran Smith, Luis Engebrigtsen Bye, Rut Tellefsen og Gard B.

Enda en Disney film kom i 2008, WALL·E er en dataanimert film med en robot i hovedrollen. Flesteparten av karakterene har ikke blitt gitt menneskelige stemmer. Disse ble konstruert av mekaniske lyder, satt sammen for å gjenskape stemmene. Nok en film kom i 2014, Big Hero 6, som handler om det 14-årige geniet Hiro og hans harmløse oppblåsbare tjenesterobot, Baymax. Doraemon: Nobita's Space Heroes ble utgitt i Japan i 2015, til minne om 35-årsjubileet for Doraemon (1979) anime-serien og 10-årsjubileet for Doraemon (2005) anime. En spennende eventyrfilm der Nobita og vennene hans blir superhelter i verdensrommet.

TV-serier

[rediger | rediger kilde]
Star Trek

Den mest kjente TV-serien innen science fiction sjangeren er den amerikanske Star Trek, skapt av Gene Roddenberry, som har oppnådd kultstatus og har resultert i syv TV-serier, tolv spillefilmer, flere videospill, og hundrevis av bøker. Den første seien, Star Trek: The Original Series (ST:TOS), kom i 1966-1969, handlingen er plassert i det 23. århundre og følger Star Trek eventyrene til romskipet USS «Enterprise» og mannskapet ledet av kaptein James T. Kirk, hans nestkommanderende Spock og hans sjeflege Leonard «Bones» McCoy. Serien gikk i 3 sesonger med til sammen 79 episoder. Den neste serien Star Trek: The Animated Series gikk i 1973-1974 og var som navnet sier animert. Serien gikk i 2 sesonger med til sammen 22 episoder. Star Trek: The Next Generation gikk fra 1987 til 1994, 7 sesonger med til sammen 178 episoder. Samtidig med slutten på denne serien kom Star Trek: Deep Space Nine, 1993-1999, med 7 sesonger med til sammen 176 episoder. Ytterligere 7 sesonger med til sammen 172 episoder ble sendt 1995-2001, Star Trek: Voyager og Star Trek: Enterprise med 4 sesonger med 98 episoder ble sendt 2001–2005. Star Trek: Discovery ble sendt 2017-2024, 5 sesonger med 65 episoder og den siste serien til nå er Star Trek: Picard har gått samtidig med den forrige fra 2020 til 2023 og gikk i 3 sesonger med til sammen 30 episoder.[113][114][115][116]

I tillegg til Star Trek var det en rekke andre serier fra 1960-tallet som klarte å oppnå kultstatus, eller har gjort det i ettertid. Britiske Doctor Who gikk på BBC fra 1963 til 1989 og er ifølge Guinness rekordbok den science fiction-serien som har gått lengst på TV. Serien handler om en mystisk tidsreisende som kaller seg selv The Doctor og som reiser i tid og rom sammen med sine følgesvenner i en tidsmaskin som utvendig likner en brittisk politiboks, men på innsiden er mye større. Det ble totalt sendt 26 sesonger i denne perioden, 695 episoder. Flere av episodene fra 1960-tallet er dessverre gått tapt på grunn av BBCs arkiveringspraksis på den tiden. Doctor Who gjenoppstod i 2005 og frem til 2025 har det blitt sendt ytterligere 14 sesonger med 130 episoder.[117][118][119]

Den første tyske science fiction-serien kom i 1966, Rompatrulje – romskipet Orions fantastiske eventyr, med 1 sesong med 7 episoder, den har også i ettertid har fått kultstatus. I Storbritannia står Gerry Anderson bak mange science fiction-serier, men de fleste av dem varer ikke lenger enn en eller to sesonger. Captain Scarlet and the Mysterons, 1967–1968, handler om Spectrum, en sikkerhetsorganisasjon som beskytter jorden mot angrep fra Mysterons fra Mars. UFO, 1970–1971, en film-serie om SHADO, en hemmelig militær organisasjon som forsvarer jorden mot utenomjordiske trusler. Space: 1999, 1975–1977, utforsker livet på Månebase Alpha etter at månen blir kastet ut av jordens bane. Terrahawks, 1983–1986, en marionettserie om kampen mot utenomjordiske invasjoner ledet av en militær styrke på jorden. En japansk serie er Ultraman som er laget av Eiji Tsuburaya og består av 39 episoder sendt i 1966-1967. Dette er en mer moderne oppdatering av den klassiske japanske superhelten, med fokus på teknologi og utenomjordiske trusler. Neon Genesis Evangelion er en japansk animasjonsserie fra 1995-1996 med 26 episoder. En annen japansk animert serie er Serial Experiments Lain fra 1998, en surrealistisk og tankevekkende film for voksne om teknologi og bevissthet.[120][121][122][123]

Norges første science fiction-serie var Blindpassasjer av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, den kom i 1978. Miniserien var på 3 episoder og handlingen følger de fem besetningsmedlemmene om bord på stjerneskipet Marco Polo når de returnerer mot jorden fra den fjerne planeten Rossum. Mannskapet vekkes fra sin dype dvalesøvn og finner bilder på overvåkingsvideoene av en mystisk spøkelsesaktig blindpassasjer. Undersøkelser avslører at en av mannskapet har blitt erstattet av en Biomat (en biologisk robot fra Rossum). Biomaten har skapt seg helt lik en av mannskapet, men hvem har den byttet plass med? Miniserien ble en kultklassiker i Norge, og meget populær når den ble sendt i Sverige i 1980, den ble også sendt i andre land som i Danmark.[124][125]

Ofte er det hard konkurranse og absolutt hemmelighold rundt manus. Blant seerne var det ofte slik at hvis man fulgte Star Trek, mislikte man Stargate og omvendt. Stargate SG-1 gikk i årene 1997–2007, 10 sesonger med til sammen 214 episoder. Stargate Atlantis ble sendt i 5 sesonger med 100 episoder fra 2004 til 2009, og fra 2009 til 2011 kom Stargate Universe med 2 sesonger på 40 episoder. Stargate seriene, og filmene, utspiller seg i et fiktivt univers hvor en nå utdødd rase for mange tusen år siden bygget et nettverk av Stargate's (Stjerneporter) på tusenvis av beboelige planteter spredd omkring i universet, noe som muliggjør at en reise til den andre siden av galaksen kun tar sekunder. En annen amerikansk serie som konkurrerte med disse to seriene var Babylon 5 som gikk fra 1993 til 1998, 5 sesonger på 22 episoder. Den handler om romstasjonen Babylon 5 som fungerer som et nøytralt møtested for diplomati og handel mellom ulike utenomjordiske raser. Disse tre seriene, Star Trek, Stargate og Babylon 5, hadde fine romskip og stasjoner hvor heltene ble reddet av leger som brukte medisin som ligger hundrevis av år inn i fremtiden, eller om ikke noe annet fungerer ved å bruke avansert teknologi som tillater at folk ble teleportert bort fra fare ved å bli brutt ned på et subatomært nivå på et sekund og satt sammen igjen langt borte.[126][127]

En helt annen type serie var Battlestar Galactica, 2004-2009 med 4 sesonger på 75 episoder, og oppfølgeren Caprica, 2010 med 1 sesong på 19 episoder. Hvor terrorisme, folkemord og teknologi som vendte seg mot menneskeheten er en del av handlingen. Der møtte et voksent publikum et flyktende, sultende, paranoid og rasistisk menneskelig ødemark uten virkelige helter som driver med statskupp, mord, henrettelser, tortur, religiøs fanatisme og andre grusomheter på atomskadede, skitne, oljegjennomvåte og lekkende romskip der leger skjærer med skalpeller, bruker intravenøse væsker og i noen tilfeller kjederøyker og drikker samtidig som de opererer.[128][129][130]

Dark Matter

Populæriteten til science fiction-serier fortsetter, men den er ikke like stor som på 1970- og 80-tallet. Flere amerikanske serier blir laget, som Foundation en serie av David S. Goyer og Josh Friedman, laget for Apple TV+, serien startet i 2021. Den er basert på Isaac Asimovs klassiske bokserie, følger denne serien kampen for å bevare menneskelig sivilisasjon gjennom en galaktisk krise. The Peripheral er skapt av Scott B. Smith, produsert av Amazon, i 2022. Den er løst basert på boken fra 2014 skrevet av William Gibson. Det er en futuristisk thriller om en kvinne som oppdager teknologi som lar henne oppleve en alternativ fremtid. Severance serien er en psykologisk thriller laget av Dan Erickson, for Apple TV+. Serien startet i 2022 og handler om ansatte hos Lumon Industries, et mystisk og dystopisk selskap, som får minnene sine delt mellom jobb og privatliv. En annen serie laget for Appel TV+ er Dark Matter resistert av Louis Leterrier og Jakob Verbruggen, med start i 2024. Den er bygget på Blake Crouchs roman med samme navn fra 2016 og handler om alternative virkeligheter.[131][132][133][134][135]

En belgisk serie, Into the Night, skapt av Jason George for Netflix kom i 2020. Den er inspirert av den polske romanen The Old Axolotl fra 2015 av Jacek Dukaj. Det er en apokalyptisk thriller der passasjerer på et fly må unngå solens dødelige stråling. I 2022 kom den franske Parallels som var produsert for Disney. En serie om tenåringer som blir påvirket av et vitenskapelig eksperiment som går galt, og som utforsker alternative virkeligheter. Alice in Borderland er japansk serie hvor første sesongen kom i 2020 og besto av åtte episoder. Serien er skapt av Haro Aso, og manuset er basert på Asos mangaserie med samme navn. Serien dreier seg om den besatte gambleren Arisu og vennene hans som plutselig befinner seg i et øde Tokyo. For å overleve må de delta i ulike konkurranser.[136][137][138]

Kjente science fiction-filmer

[rediger | rediger kilde]

Sciencefictionfilmer har en lang og rik tradisjon i populærkulturen:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Sobchack, Vivian Carol; Sobchack, Vivian Carol (1997). Screening space: the American science fiction film (2nd, enl. ed utg.). New Brunswick, N.J: Rutgers University Press. ISBN 978-0-8135-2492-4. 
  2. ^ Perrine, Toni A. (1998). Film and the nuclear age: representing cultural anxiety. Garland studies in American popular history and culture. New York: Garland Pub. ISBN 978-0-8153-2932-9. 
  3. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 389. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  4. ^ a b Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 390. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  5. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 140. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  6. ^ «Resan till månen (1902) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  7. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren från zoopraxiscope till video. Stockholm: Norstedt. s. 141. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  8. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 390. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  9. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 130-140. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  10. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 144-145. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  11. ^ Méliès, Georges; André, Victor; Bernon, Bleuette (4. oktober 1902). «Le voyage dans la lune». Star-Film. Besøkt 15. april 2025. 
  12. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 148. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  13. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 148-149. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  14. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 149. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  15. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 150. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  16. ^ a b Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 391. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  17. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 391. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  18. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 476. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  19. ^ «Himmelsskeppet (1917) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  20. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 477. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  21. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 392. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  22. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 326. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  23. ^ «Aelita (1924) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  24. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 392. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  25. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 367. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  26. ^ a b c d Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 392. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  27. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 393. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  28. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren från zoopraxiscope till video. Stockholm: Norstedt. s. 254. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  29. ^ «Metropolis (1927) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  30. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 263. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  31. ^ «Månraketen (1929) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  32. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  33. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren från zoopraxiscope till video. Stockholm: Norstedt. s. 263. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  34. ^ Lang, Fritz; Maurus, Gerda; Pohl, Klaus (6. februar 1931). «Frau im Mond». Universum Film (UFA), Fritz Lang-Film. Besøkt 15. april 2025. 
  35. ^ «Aelita (1924) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  36. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 253-254. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  37. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 201. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  38. ^ «Aelita (1924) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  39. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren från zoopraxiscope till video. Stockholm: Norstedt. s. 253-254. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  40. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 201. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  41. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 254. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  42. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 254-257. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  43. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren från zoopraxiscope till video. Stockholm: Norstedt. s. 257-260. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  44. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 260. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  45. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 263. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  46. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 264. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  47. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren från zoopraxiscope till video. Stockholm: Norstedt. s. 264-265. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  48. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 266. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  49. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 393. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  50. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 461. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  51. ^ «Männen vid fronten (1930) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  52. ^ a b c Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 393. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  53. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 688-689. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  54. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 689. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  55. ^ «Frankenstein - mannen som skapade en människ... - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  56. ^ a b Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren från zoopraxiscope till video. Stockholm: Norstedt. s. 689. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  57. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 689-691. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  58. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 393. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  59. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren från zoopraxiscope till video. Stockholm: Norstedt. s. 689-690. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  60. ^ «Frankensteins brud (1935) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  61. ^ «Frankensteins hus (1944) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  62. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren från zoopraxiscope till video. Stockholm: Norstedt. s. 688-691. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  63. ^ «Den osynlige mannen (1933) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  64. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 393. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  65. ^ «Island of Lost Souls (1932) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  66. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 393. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  67. ^ «Tider skola komma (1935) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  68. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 392. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  69. ^ «Den osynliga strålen (1936) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  70. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 393. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  71. ^ «The Phantom Creeps (1939) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  72. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 392. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  73. ^ «Blixt Gordon (1936) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  74. ^ «Stålmannen och spindelligan (1948) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  75. ^ a b c Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 394. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  76. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 394-395. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  77. ^ «Månraketen (1950) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  78. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 394-395. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  79. ^ «Raketskeppet X-M (1950) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  80. ^ a b Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 395. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  81. ^ «Månraketen (1950) - SFdb» (på svensk). Besøkt 15. april 2025. 
  82. ^ Waldekranz, Rune (1985). Filmens historia: de första hundra åren. D. 1: Pionjäråren. Stockholm: Norstedt. s. 527. ISBN 978-91-1-853292-4. 
  83. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 395-397. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  84. ^ Holmberg, John-Henri (2006). Filmtema. Lund: Btj. s. 398. ISBN 978-91-7018-540-3. 
  85. ^ «Gojira / Godzilla (1954)». web.archive.org. 24. desember 2007. Arkivert fra originalen 24. desember 2007. Besøkt 16. april 2025. 
  86. ^ Baxter, John (1997). Stanley Kubrick. Carroll & Graf Publishers. ISBN 978-0-7867-0485-9. 
  87. ^ «A Potted History of Godzilla». web.archive.org. 18. november 2012. Arkivert fra originalen 18. november 2012. Besøkt 16. april 2025. 
  88. ^ Lucas, Tim (2007). Mario Bava: all the colors of the dark (1st ed utg.). Cincinnati, Ohio: Video Watchdog. ISBN 978-0-9633756-1-2. OCLC 168665136. 
  89. ^ Cheded, Farah (20. juli 2017). «The Real Lessons of The 'Planet of the Apes' Franchise». Film School Rejects (på engelsk). Besøkt 17. april 2025. 
  90. ^ «Barbarella (1968) | BFI». web.archive.org. 22. mars 2017. Arkivert fra originalen 22. mars 2017. Besøkt 17. april 2025. 
  91. ^ Rollberg, P. (2016). Historical dictionary of Russian and Soviet cinema. Historical dictionaries of literature and the arts (Second edition utg.). Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield. ISBN 978-1-4422-6841-8. 
  92. ^ Dowd, Katie. «Before BART opened the Transbay Tube, a cult classic was shot inside». SFGATE (på engelsk). Besøkt 17. april 2025. 
  93. ^ «Movie Review - Silent Running - Silent Running':Science-Fiction Story With Cheerful Robots - NYTimes.com». web.archive.org. 19. april 2014. Arkivert fra originalen 19. april 2014. Besøkt 17. april 2025. 
  94. ^ Donahue, Suzanne Mary (1987). American film distribution: the changing marketplace. Studies in cinema. Ann Arbor, Mich: UMI Research Press. ISBN 978-0-8357-1776-2. 
  95. ^ «11 actors who are Harrison Ford-y enough to pull off a young Han Solo». Quartz (på engelsk). 8. juli 2015. Besøkt 17. april 2025. 
  96. ^ Henrik (13. juli 2012). «Stjärnornas Krig (1977) – ett nytt hopp, för science fiction». Rymdfilm (på svensk). Besøkt 17. april 2025. 
  97. ^ «AFI|Catalog». catalog.afi.com. Besøkt 17. april 2025. 
  98. ^ «Exclusive: Disney May Bring Rick Moranis Out Of Retirement For ’Honey, I Shrunk The Kids’ Reboot ‘Shrunk’». Daily Disney News (på engelsk). 3. februar 2020. Besøkt 17. april 2025. 
  99. ^ «Anmeldelse av Blade Runner fra 1982». filmkikk.no. Besøkt 17. april 2025. 
  100. ^ «Anmeldelse av Flight of the Navigator fra 1986». filmkikk.no. Besøkt 17. april 2025. 
  101. ^ Vestmo, Birger (9. november 2012). ««Klumpen i halsen er like stor som i 1982!»». NRK. Besøkt 17. april 2025. 
  102. ^ «Anmeldelse av ET [ E.T. The Extra-Terrestrial ] fra 1982». filmkikk.no. Besøkt 17. april 2025. 
  103. ^ Hedenstad, Marte (19. desember 2010). «– Jeg elsket hvert sekund!». NRK. Besøkt 17. april 2025. 
  104. ^ «Anmeldelse av Tilbake Til Fremtiden [ Back to the Future ] fra 1985». filmkikk.no. Besøkt 17. april 2025. 
  105. ^ «Flash Gordon Movie Review & Film Summary (1980) | Roger Ebert». web.archive.org. 15. mars 2016. Arkivert fra originalen 15. mars 2016. Besøkt 17. april 2025. 
  106. ^ «Anmeldelse av Dune fra 1984». filmkikk.no. Besøkt 17. april 2025. 
  107. ^ Wachowski, Lana; Wachowski, Lilly; Moss, Carrie-Anne (31. mars 1999). «The Matrix». Warner Bros., Village Roadshow Pictures, Groucho Film Partnership. Besøkt 17. april 2025. 
  108. ^ Heritage, Stuart (21. oktober 2010). «The Matrix: No 13 best sci-fi and fantasy film of all time». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 17. april 2025. 
  109. ^ «How Much Money Has Every Star Wars Movie Made?». Money Nation (på engelsk). 12. desember 2016. Besøkt 17. april 2025. 
  110. ^ «Ghost In the Shell (1995)». Besøkt 17. april 2025. 
  111. ^ «Luc Besson (The Fifth Element)». web.archive.org. 19. november 2012. Arkivert fra originalen 19. november 2012. Besøkt 17. april 2025. 
  112. ^ «Galaxy Quest | Rotten Tomatoes». www.rottentomatoes.com (på engelsk). Besøkt 17. april 2025. 
  113. ^ Liptak, Andrew (27. oktober 2016). «Star Trek Discovery showrunner Bryan Fuller has stepped down due to his other projects». The Verge (på engelsk). Besøkt 24. april 2025. 
  114. ^ Shatner, William; Nimoy, Leonard; Kelley, DeForest (8. september 1966). «Star Trek». Desilu Productions, Norway Corporation, Paramount Television. Besøkt 24. april 2025. 
  115. ^ Martin-Green, Sonequa; Rapp, Anthony; Jones, Doug (24. september 2017). «Star Trek: Discovery». CBS Television Studios, Living Dead Guy Productions, Master Key Production. Besøkt 24. april 2025. 
  116. ^ published, Scott Snowden (13. mai 2019). «Picard Faces Psychological Drama in New 'Star Trek' Series». Space (på engelsk). Besøkt 24. april 2025. 
  117. ^ «Dr Who 'longest-running sci-fi'» (på engelsk). 28. september 2006. Besøkt 24. april 2025. 
  118. ^ «BBC and Disney Branded Television join forces on Doctor Who». 
  119. ^ «Doctor Who - Doctor Who - Icons of England». web.archive.org. 21. desember 2008. Arkivert fra originalen 21. desember 2008. Besøkt 24. april 2025. 
  120. ^ Behrens, Frank (16. september 2011). «TV-Kult "Raumpatrouille Orion"». Der Spiegel (på tysk). ISSN 2195-1349. Besøkt 24. april 2025. 
  121. ^ «BFI Screenonline: U.F.O. (1970-71)». www.screenonline.org.uk. Besøkt 24. april 2025. 
  122. ^ «BFI Screenonline: Space: 1999 (1975-77)». www.screenonline.org.uk. Besøkt 24. april 2025. 
  123. ^ «ADV Films.com». web.archive.org. 8. juni 2007. Arkivert fra originalen 8. juni 2007. Besøkt 24. april 2025. 
  124. ^ «Blindpassasjer: Kultserie fra 1978». NRKbeta. 27. oktober 2010. Besøkt 24. april 2025. 
  125. ^ Rasmussen, Svein. «TV – blindpassasjer eller verktøy?». Sykepleien. 17: 66–66. ISSN 1890-2936. doi:10.4220/sykepleiens.2009.0140. Besøkt 24. april 2025. 
  126. ^ «STARGATE UNIVERSE’s Cliffhanger Will Be Resolved in Comics | Nerdist». web.archive.org. 28. juli 2017. Arkivert fra originalen 28. juli 2017. Besøkt 24. april 2025. 
  127. ^ «Kim Strauss | Actor, Soundtrack». IMDb (på engelsk). Besøkt 24. april 2025. 
  128. ^ «Best of 2005: Television - TIME». web.archive.org. 27. mai 2008. Arkivert fra originalen 27. mai 2008. Besøkt 24. april 2025. 
  129. ^ Lachonis, Jon (2. april 2007). «Battlestar Galactica Webisodes to get Extended Treatment?». BuddyTV (på engelsk). Besøkt 24. april 2025. 
  130. ^ «Breaking: Syfy cancels 'Caprica'». EW.com (på engelsk). Besøkt 24. april 2025. 
  131. ^ Tassi, Paul. «At Just $45 Million, Apple TV+’s ‘Foundation’ Looks Like The Most Expensive Show On TV». Forbes (på engelsk). Besøkt 24. april 2025. 
  132. ^ Otterson, Joe (9. februar 2023). «‘The Peripheral’ Renewed for Season 2 at Amazon». Variety (på engelsk). Besøkt 24. april 2025. 
  133. ^ Goldberg, Lesley (17. april 2018). «‘Westworld’ Creators Set Futuristic Drama Series ‘The Peripheral’ at Amazon». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 24. april 2025. 
  134. ^ Mangan, Lucy (18. februar 2022). «Severance review – Ben Stiller’s workplace fantasy might make your mind explode». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. april 2025. 
  135. ^ McPherson, Chris (5. februar 2024). «Joel Edgerton & Jennifer Connelly Bend Reality in First 'Dark Matter' Images». Collider (på engelsk). Besøkt 24. april 2025. 
  136. ^ «NETFLIX ANNOUNCES THE FIRST BELGIAN ORIGINAL SERIES - INTO THE NIGHT». About Netflix (på engelsk). Besøkt 24. april 2025. 
  137. ^ «Disney+ dévoile le casting et les premières images de PARALLÈLES, Une production française originale Disney+ à venir en 2022». newsroom.disney.fr (på fransk). Besøkt 24. april 2025. 
  138. ^ Balkovich, Robert; Caulfield, A. J. (15. januar 2021). «The Sci-Fi Thriller Series Everyone's Binging On Netflix». Looper (på engelsk). Besøkt 24. april 2025. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Science_fiction-film&oldid=25141872»