Betamax
| Betamax | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Mediatype | magnetisk tape | ||
| Koding | NTSC / PAL | ||
| Etablert | 1975 | ||
| Les | Helisk skanning | ||
| Skriv | Helisk skanning | ||
| Eier | Sony | ||
| Bruksområde | Hjemmevideo | ||
| Dimensjoner | 156 x 96 x 25 mm | ||
Betamax (ofte bare kalt Beta) er et videoavspillingssystem med kassetter. Systemet hadde sin storhetstid under «videorevolusjonen» på begynnelsen av 1980-tallet, men klarte aldri å overgå VHS. På midten av 1980-tallet hadde VHS blitt nesten enerådende på leiefilmmarkedet.
Opprinnelse[rediger | rediger kilde]
Det proprietære systemet ble lansert av Sony i 1975, og var verdens første hjemmevideo-system. Systemet var basert på Sonys profesjonelle U-Matic-format og hadde en overlegen bildekvalitet. Betamax ble av mange karakterisert som det beste videosystemet teknisk sett, men ble utkonkurrert av VHS fra JVC, som fra midten av 1980-tallet ble valgt som standard for praktisk talt alle de øvrige produsentene av hjemmevideospillere. Sony produserte imidlertid spillere frem til 2003, men i et svært begrenset opplag. Mens de i toppåret 1984 produserte 2,3 millioner maskiner, var tallet for 2002 bare 2 800 maskiner. I alt ble 18 millioner Betamax-maskiner produsert siden starten.[1]
Ifølge Sonys egen nettside kom navnet fra en dobbelt betydning: det japanske ordet beta som ble brukt til å beskrive metoden signalet ble lagret på båndet, og på grunn av at båndet lignet på den greske bokstaven beta (ß). Suffikset max kom fra «maximum», som impliserte storhet.[2]
I 1977 utga Sony den første langt-spillende Betamax-spilleren, SL-8200. Denne enheten hadde to opptakshastigheter, normal og halv. Dette ga mulighet for to timers opptak på L-500 Beta videokassetter. SL-8200 skulle konkurrere med VHS-spillerne som hadde mellom 2 og 4 timer opptakstid.[3]
Sanyo markedsførte en versjon som Betacord, men denne ble også referert til som «Beta». I tillegg til Sony og Sanyo produserte også Toshiba, Pioneer, Murphy Radio, Aiwa og NEC Betamax-spillere.
Hjemmevideo[rediger | rediger kilde]
Todelte opptakssystemer med kamera og videomaskin separat overtok for Super-8mm film som det foretrukne media for hjemmefilmer. Disse enhetene hadde en bærbar videomaskin i en skulderveske og et separat kamera som var koblet til opptakeren med en spesiell kabel. På dette punktet hadde Betamax flere fordeler ovenfor VHS-systemet. Den mindre Betakassetten betydde en mindre og lettere videomaskin.
Forbrukerne ønsket dog en løsning med kun en enhet. Det første integrerte videokameraet, Betamovie, kom fra Sony. En av hovedmilesteinene for en integrert løsning var å miniaturisere spillehodet, og Sonys løsning på dette inkluderte et ustandardisert videosignal som først ville bli standardisert når det ble avspilt på fullstørrelse videomaskiner. En sideeffekt av dette var at Beta-videokameraet bare kunne ta opp, noe forbrukerne så på som en stor ulempe.
VHS-produsentene fant en bedre løsning for å redusere spillehodet ved å introdusere fire hoder i stedet for to. Siden VHS benyttet standardiserte videosignaler, kunne VHS-kameraer spille av opptaket i kameraet, og kopiere over til en videomaskin for redigering. Dette flyttet mye av amatørvideomarkedet dramatisk bort fra Beta, og var en av hovedgrunnene til at Beta mistet sin markedsandel. Eiere av Betaspillere fant ut at de lett kunne koble et VHS-kamera til sin Betaspiller for å kopiere og redigere, noe Betamovie ikke kunne. Og hvis en leiefilm ikke var tilgjengelig i Beta, kunne de leie en VHS-kassett og spille den av i VHS-kameraet.
Sony kunne ikke gjenskape VHS-C-kameraenes funksjonalitet, og når de så den kraftige tilbakegangen i markedsandel, introduserte de Video8-formatet. Håpet var at Video8 kunne erstatte både Beta og VHS for alle bruksområder.[4]
Ettermælet av Betamax[rediger | rediger kilde]
Måten VHS-formatet tok over for Betamax ble en klassisk markedsføringskasus. Sonys forsøk på å diktere industristandarden feilet da JVC gjorde den taktiske beslutningen om å si nei til Sonys tilbud om å lisensere Betamaxformatet fremfor å utvikle sin egen teknologi. JVC følte at å akseptere Sonys tilbud ville føre til samme resultat som med U-Matic, hvor Sony dominerte.
I 1980 hadde JVCs VHS format 70 % av det nordamerikanske markedet. Dette gjorde at VHS-enheter kunne introduseres på det europeiske markedet til en langt lavere pris enn Betamax, som ble produsert i langt mindre skala. I England hadde Betamax 25 % av markedet i 1981, men i 1986 var denne andelen nede i 7,5 %, og fortsatte å synke. I 1984 benyttet førti selskaper VHS-formatet, mens kun 12 selskaper produserte i Betamax. Sony innrømmet til slutt tapet i 1988 da de også begynte å produsere VHS-maskiner under lisens fra Hitachi, selv om de fortsatt produserte Betamax-maskiner.
I Japan hadde Betamax større suksess, og ble til slutt videreutviklet til Extended Definition Betamax med 500+ linjers oppløsning, men til slutt ble både Betamax og VHS erstattet med laserbasert teknologi. Den siste Sony Betamax-enheten ble produsert i 2002.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Release - Farvel til Betamax etter 27 år (24.1.2009)[død lenke]
- ^ "This is a revolution!" Arkiv over Sony.net sine nettsider
- ^ rewindmuseum.com 1975 – The Sony SL-8200 long play VCR
- ^ floridahomemovies.com Betamax History[død lenke]
- ^ LA TImes 2002, Aug, 28, Sony Finally throws the Betamax on Scrapheap