Alien 3

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alien 3
Alien 3
Generell informasjon
Sjanger Science fiction, grøsser
Nasjonalitet Amerikansk
Utgitt
  • 22. mai 1992 (1992-05-22) (USA)
  • 27. august 1992 (1992-08-27) (Norge)
Lengde 115 min.
Språk Engelsk
Aldersgrense 18 år (1992)
Produksjon
Regissør David Fincher
Manus David Giler, Walter Hill, Larry Ferguson, Vincent Ward
Produsent Gordon Carroll, David Giler, Walter Hill
Musikk Elliot Goldenthal
Sjeffotograf Alex Thomson
Klipp Terry Rawlings
Medvirkende
Annen informasjon
Filmselskap 20th Century Fox
Budsjett 50–55 mill. dollar[1][2]
Totalomsetning 159, 8 mill. dollar[1]
Eksterne lenker

Alien 3 (stilisert som ALIEN3) er en amerikansk science fiction-grøsser fra 1992, og spillefilmdebuten til regissør David Fincher. Filmen er den andre oppfølgeren til science fiction-filmen Alien – den 8. passasjeren (1979), etter James Camerons Aliens (1986). Hovedrollen spilles av Sigourney Weaver, mens sentrale biroller spilles av Charles S. Dutton, Charles Dance, Brian Glover, Ralph Brown, Paul McGann og Lance Henriksen.

Filmen foregår kort tid etter handlingen i Aliens. Ellen Ripleys nødfarkost kræsjlander på en fengselsplanet, og hun er den eneste overlevende. Planeten er kolonisert med en gruppe omvendte forbrytere. Senere viser det seg at det har vært et romvesen om bord, og én etter én blir fangene drept.

Filmproduksjonen var en lang prosess, og mange manusforfattere og regissører har deltatt i prosjektet. Innspillingen begynte før manuset var ferdigskrevet. Fincher ble valgt til å regissere filmen etter at en versjon med Vincent Ward som regissør ble forkastet et godt stykke inn i forarbeidet. Fincher har i ettertid selv klagd på filmen og pekt på filmselskapets innblanding og mangel på forberedelsestid.

Alien 3 ble en kassasuksess med i underkant av 160 millioner dollar i billettinntekter, men gjorde det ikke like godt hos kritikerne. Flere kritikere mente at den var dårlig sammenlignet med de forrige filmene. Filmen ble imidlertid nominert til Oscar for beste visuelle effekter og sju Saturn Awards, blant annet for beste science fiction-film, beste kvinnelige hovedrolle (Weaver), beste regi (Fincher), beste manus (David Giler, Walter Hill og Larry Ferguson) og beste mannlige birolle (Dutton). En lengre versjon av filmen ble utgitt i 2003, som fikk vesentlig bedre kritikk enn kinoversjonen. Alien 3 blir stadig analysert, blant annet for videreføringen av den feministiske dimensjonen i de forrige Alien-filmene, for sine samfunnskritiske holdninger og de kristne undertonene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I kjølvannet av kassasuksessen Aliens begynte filmselskapet 20th Century Fox arbeidet på en tredje Alien-film.[3] De tok kontakt med filmprodusentene David Giler, Walter Hill og Gordon Carroll fra Brandywine Productions, men de var ikke like entusiastiske. De hadde likevel lyst til å utforske dobbeltspillet til det fiktive konsernet Weyland-Yutani Corporation og hvorfor de var så bestemte på å bruke romvesenene til biologisk krigføring.[3] Flere ideer ble lagt på bordet før de bestemte seg for å produsere to nye filmer med fokus på Weyland-Yutani. Michael Biehns rollefigur Hicks fra forrige film skulle være hovedfiguren, mens Ripley kun var en gjesterolle.[4][5] Ripley skulle så få hovedrollen tilbake i en fjerde film om et stort slag mellom menneskeheten og en masseprodusert romvesenhær.[4] Fox var skeptiske til premisset, men sa likevel ja til å finansiere prosjektene. De foreslo at Ridley Scott, som regisserte førstefilmen Alien – den 8. passasjeren, også kunne regissere Alien 3, men han hadde ikke tid.[4]

Alien 3 var David Finchers spillefilmdebut som regissør.

Forarbeidet til Alien 3 ble en lang prosess med flere regissører og manusforfattere.[3][6] Cyberpunkforfatteren William Gibson ble hyrt inn som manusforfatter og baserte manuset sitt på Giler og Hills treatment.[4][7] Den finske regissøren Renny Harlin skulle regissere filmen.[3][8] I Gibsons historie finner Hicks ut at Weyland-Yutani utvikler en romvesenhær. Når ulike romstasjoner blir overtatt av romvesenene, må Hicks og andre overlevende slå seg sammen for å bekjempe monstrene. Manuset slutter med et hint til fjerde film hvor Bishop forteller Hicks at de må finne kilden til romvesenene.[4] Gibsons manus hadde mange actiontrekk og har fått en stor fanskare på internett.[9] Produsentene var imidlertid misfornøyde med resultatet, og etter hvert forlot Gibson filmprosjektet.[3][4]

Manusforfatter Eric Red tok over etter Gibson og hadde en ny tilnærming til historien.[4][10] I hans versjon dør Ripley, Hicks og Newt om bord «Sulaco», og filmen kulminerer i en kamp mellom en bybefolkning og romvesenene. Produsentene ved Brandywine mislikte manuset og mente at den avvek for mye fra det opprinnelige premisset.[4]

Manusforfatter David Twohy tok over etter Red, og han skulle ta utgangspunkt i Gibsons manuskript. Twohy flyttet settingen til en fengselsplanet, som ble brukt til ulovlige eksperimenter på romvesener for bruk i biologisk krigføring.[4] Harlin mente at handlingen begynte å ligne for mye på de forrige filmene og var dessuten lei av den langvarige prosessen. Han forlot prosjektet, og Fox tilbød han The Adventures of Ford Fairlane istedet.[11] Fox' daværende president Joe Roth ble tilsendt Twohys manus og reagerte sterkt på at Ellen Ripley ble fjernet fra historien.[4][6] Sigourney Weaver, som spilte rollefiguren i de forrige filmene, ble oppringt og takket ja til å delta i en ny film.[6] Twohy skrev om manuset sitt, denne gangen med Weavers Ripley-figur som hovedperson.[4]

Hill ønsket å hyre inn Vincent Ward som ny filmregissør. Ward mislikte manuset til Twohy og hadde sin egen idé.[4] I hans versjon kræsjlander Ripleys nødfarkost på en klosteraktig satellitt. Ideen ble godkjent av filmselskapet, og John Fasano skulle skrivet et manus basert på Wards premiss. Ward så for seg en treplanet med arkaisk utseende hvor Ludditt-lignende munker søkte tilflukt. De tror at Ripleys ankomst er et tegn fra oven og at romvesenet hun har bragt med seg er djevelen. Ripley finner ut at hun har et romvesen inni seg og tar sitt eget liv for å bli kvitt det. Fox ønsket en ny slutt hvor Ripley overlevde, men Weaver krevde at figuren hennes skulle dø. Wards versjon har fått en stor fanskare på internett, og journalisten David Hughes fra The Times kåret Wards versjon til en av de beste science fiction-filmene som aldri ble realisert. Fox krevde endringer på historien, men Ward nektet og ble dermed sparket fra prosjektet. Strukturen i den ferdige filmen følger likevel Wards versjon.

Handling[rediger | rediger kilde]

Det begynner å brenne i krigsskipet «Sulaco». Hovedcomputeren skyter ut en nødfarkost med Ellen Ripley (Sigourney Weaver), Newt, Hicks og den ødelagte androiden Bishop (Lance Henriksen) om bord; alle fire ligger i hypersøvn. Skanningen av mannskapets hypersøvnsenger viser at en «facehugger» har angrepet og festet seg til et av besetningsmedlemmene. Nødfarkosten kræsjlander på Fiorina «Fury» 161, en fengselsplanet bebodd av mannlige fanger med to Y-kromosomer. Dette er en genetisk mutasjon som utvikler seg hos enkelte menn i det 22. århundret, og som gir dem behov for brutal atferd som for eksempel voldtekt og mord. Fangene, som til daglig driver med støping adskilt fra menneskeheten på grunn av sin voldelige atferd, oppdager nødfarkosten og passasjerene om bord.

Ripley vekkes av fengselslegen Jonathan Clemens (Charles Dance), som forteller henne at hun er den eneste overlevende. Fengselsdirektøren Harold Andrews (Brian Glover) advarer Ripley om at nærværet hennes kan skape forstyrrende begjær hos fangene. Hun forlanger at Clemens foretar en obduksjon på Newt i frykt om at hun bærer på et romvesen. Til tross for sterke motsigelser fra Andrews og assistenten Aaron (Ralph Brown) blir obduksjonen utført uten at et romvesen blir funnet. Samtidig har en overlevende «facehugger» fra nødfarkosten angrepet en hund og utvikler seg til å bli et nytt romvesen med fire bein. Romvesenet angriper og dreper flere av fangene på planeten, og Walter Golic (Paul McGann) begynner å betrakte vesenet som hellig etter at han ble overfalt.

Ripley reaktiverer Bishop som bekrefter at en «facehugger» var om bord nødfarkosten. Hun forteller Andrews om romvesenene hun har møtt og foreslår at alle må slå seg sammen for å finne og drepe det. Andrews tror ikke på historien og forteller henne at de dessuten ikke har noen våpen. Det eneste håpet de har er redningsskipet som Weyland-Yutani Corporation har sendt ut for Ripley. Romvesenet angriper plutselig Ripley og Clemens i sykestuen. Clemens dør, mens Ripley får slippe unna med livet i behold. Hun løper til kantinen for å advare de andre. Andrews protesterer, men blir plutselig drept av romvesenet i et bakholdsangrep. Ripley tar over lederrollen og foreslår at de heller ut brannfarlig væske i ventilasjonssystemet og deretter tenner på den for å drive ut romvesenet. Planen slår feil, og flere fanger dør i en eksplosjon.

Med Aarons hjelp får Ripley skannet seg selv, og hun oppdager at en romvesendronning vokser inni henne. Hun finner også ut at Weyland-Yutani Corporation nok en gang ønsker å bruke romvesenene for biologisk krigføring. Ripley forstår at romvesenet ikke dreper henne på grunn av romvesendronningen i magen hennes, og hun ber fengselspresten Dillon (Charles S. Dutton) om å drepe henne. Han går med på det om hun hjelper de andre fangene med å drepe romvesenet først. De pønsker ut en plan om å lokke monsteret inn i støperiet, fange det ved å lukke dørene og til slutt drepe det ved å fylle rommet med flytende bly. Mesteparten av fangene dør underveis. Dillon forblir i rommet for å få romvesenets oppmerksomhet og dør når Morse (Danny Webb) fyller rommet med flytende bly. Romvesenet overlever, men dør når Ripley aktiverer sprinkleranlegget og skaper termisk sjokk på det ytre skjelettet.

En gruppe fra Weyland-Yutani Corporation ankommer, blant annet en mann som hevder at han skapte Bishop. Han forsøker å overbevise Ripley om å delta i en operasjon for å fjerne romvesendronningen som vokser inni henne. Han påstår at embryoet skal ødelegges umiddelbart. Ripley nekter og flytter seg til en mobil plattform som Morse fjernstyrer. Weyland-Yutani-gruppen skyter Morse i beinet for å stoppe ham, mens Aaron slår en av de ansatte i hodet med en skiftenøkkel og blir selv drept. I frykt for hva de skal bruke romvesenet til, hopper Ripley fra plattformen og ned i det flytende blyet. I hoppet bryter romvesendronningen seg ut av brystet hennes, men Ripley holder vesenet tett inntil seg. Begge dør. Fengselet stenges og Morse er den eneste overlevende.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

  • Sigourney Weaver som Ellen Ripley, den eneste overlevende fra nødfarkosten som nok en gang må ta på seg oppdraget med å ta livet av romvesenet.
  • Charles S. Dutton som Dillon, presten i fengselet som forsøker å opprettholde freden i fasilitetet.
  • Charles Dance som Jonathan Clemens, legen i fengselet. Han hjelper Ripley etter at hun kræsjlander på planeten.
  • Brian Glover som Harold Andrews, fengselsdirektøren. Han bekymrer seg stadig for Ripleys nærvær og tror ikke på henne når hun forteller om romvesenet.
  • Ralph Brown som Aaron, Andrews' assistent. Fangene har gitt ham kallenavnet «85» basert på IQ'en hans.
  • Paul McGann som Walter Golic, en massemorder og den utstøtte blant fangene. Han begynner å betrakte vesenet som hellig etter at han blir overfalt.
  • Danny Webb som Morse, en bitter, selvopptatt og kynisk fange. Han er den eneste som overlever romvesenangrepet.
  • Lance Henriksen som Bishop II, en androidedesigner som vil få tak i romvesenet i Ripleys mage til bruk i biologisk krigføring. Henriksen hadde også stemmen til androiden Bishop.
  • Pete Postlethwaite som David, en av de smarteste fangene i fengselet som blir drept av romvesenet under lokkeforsøket.
  • Holt McCallany som Junior, fangenes gruppeleder og initiativtaker i voldtekstforsøket på Ripley.
  • Peter Guinness som Gregor, en av fangene som også forsøker å voldta Ripley. Han blir i likhet med David drept under lokkeforsøket.
  • Christopher Fairbank som Murphy, en fange og romvesenets første offer. Han går inn i en ventilasjonsvifte og dør på stedet etter at romvesenet spytter syre på han.
  • Leon Herbert og Christopher John Fields som Boggs og Rains, to fanger som blir drept av romvesenet mens de undersøker et av fengselets nedlagte områder.

Phil Davis (Kevin), Vincenzo Nicoli (Jude), Niall Buggy (Eric), Carl Chase (Frank), Clive Mantle (William), DeObia Oparei (Arthur) og Paul Brennen (Troy) spilte andre fanger i fengselet. Effektdesigneren Tom Woodruff jr. var mannen i romvesendrakten, mens Danielle Edmond spilte Newt fra forgjengeren Aliens i den korte obduksjonsscenen.

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Spesialeffektene i Aliens 3 ble nominert til en British Academy Film Award og en Oscar for beste visuelle effekter, men de gikk til Døden kler henne.[12] Den ble også nominert til en MTV Movie Award for beste actionscene og en Hugo Award for beste dramapresentasjon.[13] Filmen ble nominert til sju Saturn Awards, blant annet for beste science fiction-film, beste kvinnelige hovedrolle (Sigourney Weaver), beste mannlige birolle (Charles S. Dutton), beste regi (David Fincher) og beste manus (David Giler, Walter Hill og Larry Ferguson), men vant ingen.

Pris Priskategori Mottakere Resultat
Academy Awards («Oscar»)[12] Beste visuelle effekter Richard Edlund, Alec Gillis, Tom Woodruff Jr. og George Gibbs Nominert
British Academy Film Awards («BAFTA») Betse visuelle effekter Nominert
Hugo Awards Beste dramapresentasjon Alien 3 Nominert
MTV Movie Awards[13] Beste actionscene Tunnelscenen Nominert
Saturn Awards Beste science fiction-film Alien 3 Nominert
Beste kvinnelige hovedrolle Sigourney Weaver Nominert
Beste mannlige birolle Charles S. Dutton Nominert
Beste regi David Fincher Nominert
Beste manus David Giler, Walter Hill og Larry Ferguson Nominert
Beste kostyme Rob Ringwood og David Perry Nominert
Beste spesialeffekter Richard Edlund, Alec Gillis, Tom Woodruff Jr. og George Gibbs Nominert

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Alien 3 (1992)». Box Office Mojo. Besøkt 19. januar 2016. 
  2. ^ «Alien 3 - Box Office Data, DVD and Blu-ray Sales, Movie News, Cast and Crew Information». The Numbers. Besøkt 19. januar 2016. 
  3. ^ a b c d e Development Hell: Concluding the Story, Wreckage and Rage: Making Alien 3 (del 1)
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Douglas Perry (November 1997). «Bald Ambition». Cinescape. Besøkt 6. desember 2016. 
  5. ^ James Kaplan (29. mai 1992). «Last in Space». Entertainment Weekly. Arkivert fra originalen 13. oktober 2008. Besøkt 6. desember 2016. 
  6. ^ a b c Jolin, Dan (Desember 2008). «Backstory Alien III – Alien: Reinvented». Empire, s. 1–5. Arkivert fra originalen 14. november 2012. 
  7. ^ «William Gibson talks about the script». WilliamGibsonBooks.com. Arkivert fra originalen 30. desember 2006. Besøkt 7. desember 2016. 
  8. ^ Luke Savage. «Renny Harlin interview: 12 Rounds, Die Hard, and the Alien 3 that never was». Denofgeek.com. Besøkt 7. desember 2016. 
  9. ^ Mark H. Harris. «10 of the Greatest Horror Movies Never Made». About.com. Besøkt 7. desember 2016. 
  10. ^ Clint. «Q&A with Eric Red». Movie Hole. Besøkt 7. desember 2016. 
  11. ^ Bibbiani, William (17. august 2011). «Interview: Renny Harlin on '5 Days of War'». CraveOnline. Besøkt 7. desember 2016. 
  12. ^ a b «The 65th Academy Awards (1993) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 26. april 2015. 
  13. ^ a b «1993 MTV Movie Awards». mtv.com. MTV. Besøkt 19. januar 2016. 

Litteratur og dokumentarer[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]