Alien 3

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alien 3
Alien 3
Generell informasjon
Sjanger Science fiction, grøsser
Nasjonalitet Amerikansk
Utgitt
  • 22. mai 1992 (1992-05-22) (USA)
  • 27. august 1992 (1992-08-27) (Norge)
Lengde 115 min.
Språk Engelsk
Aldersgrense 18 år (1992)
Produksjon
Regissør David Fincher
Manus David Giler, Walter Hill, Larry Ferguson, Vincent Ward
Produsent Gordon Carroll, David Giler, Walter Hill
Musikk Elliot Goldenthal
Sjeffotograf Alex Thomson
Klipp Terry Rawlings
Medvirkende
Annen informasjon
Filmselskap 20th Century Fox
Budsjett 50–55 mill. dollar[1][2]
Totalomsetning 159, 8 mill. dollar[1]
Eksterne lenker

Alien 3 (stilisert som ALIEN3) er en amerikansk science fiction-grøsser fra 1992, og spillefilmdebuten til regissør David Fincher. Filmen er den andre oppfølgeren til science fiction-filmen Alien – den 8. passasjeren (1979), etter James Camerons Aliens (1986). Hovedrollen spilles av Sigourney Weaver, mens sentrale biroller spilles av Charles S. Dutton, Charles Dance, Brian Glover, Ralph Brown, Paul McGann og Lance Henriksen.

Filmen foregår kort tid etter handlingen i Aliens. Ellen Ripleys nødfarkost kræsjlander på fengselsplaneten Fiorina «Fury» 161, og hun er den eneste overlevende. Planeten er kolonisert med en gruppe omvendte forbrytere som ikke har sett kvinner på mange år. Senere viser det seg at det har vært et romvesen om bord på Ripleys romskip. Én etter én blir fangene drept, men Ripley forstår at noe er galt når vesenet unngår å drepe henne.

Filmproduksjonen var en lang prosess, og mange manusforfattere og regissører deltok i prosjektet. Fincher ble valgt til å regissere filmen etter at en versjon med Vincent Ward som regissør ble forkastet et godt stykke inn i forarbeidet. Innspillingen begynte før manuset var ferdig, og Fincher har i ettertid klagd på filmen og pekt på filmselskapets innblanding og mangel på forberedelsestid.

Alien 3 ble en kassasuksess med i underkant av 160 millioner dollar i billettinntekter, men gjorde det ikke like godt hos kritikerne. Flere kritikere mente at den var dårlig sammenlignet med de forrige filmene. Filmen ble imidlertid nominert til Oscar for beste visuelle effekter og sju Saturn Awards, blant annet for beste science fiction-film, beste kvinnelige hovedrolle (Weaver), beste regi (Fincher), beste manus (David Giler, Walter Hill og Larry Ferguson) og beste mannlige birolle (Dutton). En lengre versjon av filmen ble utgitt i 2003, «Assembly Cut», som fikk bedre kritikk enn kinoversjonen. Alien 3 blir stadig analysert, blant annet som et motstykke til de forrige Alien-filmene, samt for sine feministiske og religiøse undertoner.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I kjølvannet av kassasuksessen Aliens begynte filmselskapet 20th Century Fox arbeidet på en tredje Alien-film.[3] De tok kontakt med filmprodusentene David Giler, Walter Hill og Gordon Carroll fra Brandywine Productions, men de var ikke like entusiastiske. De hadde likevel lyst til å utforske dobbeltspillet til det fiktive konsernet Weyland-Yutani Corporation og hvorfor de var så bestemte på å bruke romvesenene til biologisk krigføring.[3] Flere ideer ble lagt på bordet før de bestemte seg for å produsere to nye filmer med fokus på Weyland-Yutani. Michael Biehns rollefigur Hicks fra forrige film skulle være hovedfiguren, mens Ripley kun var en gjesterolle.[4][5] Ripley skulle så få hovedrollen tilbake i en fjerde film om et stort slag mellom menneskeheten og en masseprodusert romvesenhær.[4] Fox var skeptiske til premisset, men sa likevel ja til å finansiere prosjektene. I løpet av forarbeidet fikk filmen et nytt premiss, og flere regissører og manusforfattere deltok i prosjektet.[4]

Handling[rediger | rediger kilde]

Det begynner å brenne i krigsskipet «Sulaco». Hovedcomputeren skyter ut en nødfarkost med Ellen Ripley (Sigourney Weaver), Newt, Hicks og den ødelagte androiden Bishop (Lance Henriksen) om bord; alle fire ligger i hypersøvn. Skanningen av mannskapets hypersøvnsenger viser at en «facehugger» har angrepet og festet seg til et av besetningsmedlemmene. Nødfarkosten kræsjlander på Fiorina «Fury» 161, en fengselsplanet bebodd av mannlige fanger med to Y-kromosomer. Dette er en genetisk mutasjon som utvikler seg hos enkelte menn i det 22. århundret, og som gir dem behov for brutal atferd som for eksempel voldtekt og mord. Fangene, som til daglig driver med støping adskilt fra menneskeheten på grunn av sin voldelige atferd, oppdager nødfarkosten og passasjerene om bord.

Ripley vekkes av fengselslegen Jonathan Clemens (Charles Dance), som forteller henne at hun er den eneste overlevende. Fengselsdirektøren Harold Andrews (Brian Glover) advarer Ripley om at nærværet hennes kan skape forstyrrende begjær hos fangene. Hun forlanger at Clemens foretar en obduksjon på Newt i frykt om at hun bærer på et romvesen. Til tross for sterke motsigelser fra Andrews og assistenten Aaron (Ralph Brown) blir obduksjonen utført uten at et romvesen blir funnet. Samtidig har en overlevende «facehugger» fra nødfarkosten angrepet en hund og utvikler seg til å bli et nytt romvesen med fire bein. Romvesenet angriper og dreper flere av fangene på planeten, og Walter Golic (Paul McGann) begynner å betrakte vesenet som hellig etter at han blir overfalt.

Ripley reaktiverer Bishop som bekrefter at en «facehugger» var om bord nødfarkosten. Hun forteller Andrews om romvesenene hun har møtt og foreslår at alle må slå seg sammen for å finne og drepe det. Andrews tror ikke på historien og forteller henne at de dessuten ikke har noen våpen. Det eneste håpet de har er redningsskipet som Weyland-Yutani Corporation har sendt ut for Ripley. Romvesenet angriper plutselig Ripley og Clemens i sykestuen. Clemens dør, mens Ripley får slippe unna med livet i behold. Hun løper til kantinen for å advare de andre. Andrews protesterer, men blir plutselig drept av romvesenet i et bakholdsangrep. Ripley tar over lederrollen og foreslår at de heller ut brannfarlig væske i ventilasjonssystemet og deretter tenner på den for å drive ut romvesenet. Planen slår feil, og flere fanger dør i en eksplosjon.

Med Aarons hjelp får Ripley skannet seg selv, og hun oppdager at en romvesendronning vokser inni henne. Hun finner også ut at Weyland-Yutani Corporation nok en gang ønsker å bruke romvesenene for biologisk krigføring. Ripley forstår at romvesenet ikke dreper henne på grunn av romvesendronningen i magen hennes, og hun ber fengselspresten Dillon (Charles S. Dutton) om å drepe henne. Han går med på det om hun hjelper de andre fangene med å drepe romvesenet først. De pønsker ut en plan om å lokke monsteret inn i støperiet, fange det ved å lukke dørene og til slutt drepe det ved å fylle rommet med flytende bly. Mesteparten av fangene dør underveis. Dillon forblir i rommet for å få romvesenets oppmerksomhet og dør når Morse (Danny Webb) fyller rommet med flytende bly. Romvesenet overlever, men dør når Ripley aktiverer sprinkleranlegget og skaper termisk sjokk på det ytre skjelettet.

En gruppe fra Weyland-Yutani Corporation ankommer, blant annet en mann som hevder at han skapte Bishop. Han forsøker å overbevise Ripley om å delta i en operasjon for å fjerne romvesendronningen som vokser inni henne. Han påstår at embryoet skal ødelegges umiddelbart. Ripley nekter og flytter seg til en mobil plattform som Morse fjernstyrer. Weyland-Yutani-gruppen skyter Morse i beinet for å stoppe ham, mens Aaron slår en av de ansatte i hodet med en skiftenøkkel og blir selv drept. I frykt for hva de skal bruke romvesenet til, hopper Ripley fra plattformen og ned i det flytende blyet. I hoppet bryter romvesendronningen seg ut av brystet hennes, men Ripley holder vesenet tett inntil seg. Begge dør. Fengselet stenges og Morse er den eneste overlevende.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

  • Sigourney Weaver som Ellen Ripley, den eneste overlevende fra nødfarkosten som nok en gang må ta på seg oppdraget med å ta livet av romvesenet.
  • Charles S. Dutton som Dillon, presten i fengselet som forsøker å opprettholde freden i fasilitetet.
  • Charles Dance som Jonathan Clemens, legen i fengselet. Han hjelper Ripley etter at hun kræsjlander på planeten.
  • Brian Glover som Harold Andrews, fengselsdirektøren. Han bekymrer seg stadig for Ripleys nærvær og tror ikke på henne når hun forteller om romvesenet.
  • Ralph Brown som Aaron, Andrews' assistent. Fangene har gitt ham kallenavnet «85» basert på IQ'en hans.
  • Paul McGann som Walter Golic, en massemorder og den utstøtte blant fangene. Han begynner å betrakte vesenet som hellig etter at han blir overfalt.
  • Danny Webb som Morse, en bitter, selvopptatt og kynisk fange. Han er den eneste som overlever romvesenangrepet.
  • Lance Henriksen som Bishop II, en androidedesigner som vil få tak i romvesenet i Ripleys mage til bruk i biologisk krigføring. Henriksen hadde også stemmen til androiden Bishop.
  • Pete Postlethwaite som David, en av de smarteste fangene i fengselet som blir drept av romvesenet under lokkeforsøket.
  • Holt McCallany som Junior, fangenes gruppeleder og initiativtaker i voldtektsforsøket mot Ripley.
  • Peter Guinness som Gregor, en av fangene som også forsøker å voldta Ripley. Han blir i likhet med David drept under lokkeforsøket.
  • Christopher Fairbank som Murphy, en fange og romvesenets første offer. Han går inn i en ventilasjonsvifte og dør på stedet etter at romvesenet spytter syre på han.
  • Leon Herbert og Christopher John Fields som Boggs og Rains, to fanger som blir drept av romvesenet mens de undersøker et av fengselets nedlagte områder.

Phil Davis (Kevin), Vincenzo Nicoli (Jude), Niall Buggy (Eric), Carl Chase (Frank), Clive Mantle (William), DeObia Oparei (Arthur) og Paul Brennen (Troy) spilte andre fanger i fengselet. Effektdesigneren Tom Woodruff jr. var mannen i romvesendrakten, mens Danielle Edmond spilte Newt fra forgjengeren Aliens i den korte obduksjonsscenen.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Manus og regi[rediger | rediger kilde]

Forarbeidet til Alien 3 ble en lang prosess med flere regissører og manusforfattere.[3][6] 20th Century Fox ville i utgangspunktet at Ridley Scott, som regisserte førstefilmen Alien – den 8. passasjeren, også skulle regissere Alien 3, men han hadde ikke tid.[4] Cyberpunkforfatteren William Gibson ble hyrt inn som manusforfatter og baserte manuset sitt på Giler og Hills treatment.[4][7] Den finske regissøren Renny Harlin skulle regissere filmen.[3][8] I Gibsons historie finner Hicks ut at Weyland-Yutani utvikler en romvesenhær. Når ulike romstasjoner blir overtatt av romvesenene, må Hicks og andre overlevende slå seg sammen for å bekjempe monstrene. Manuset slutter med et hint til fjerde film hvor Bishop forteller Hicks at de må finne kilden til romvesenene.[4] Gibsons manus hadde mange actiontrekk og har fått en stor fanskare på internett.[9] Produsentene var imidlertid misfornøyde med resultatet, og etter hvert forlot Gibson filmprosjektet.[3][4]

Alien 3 var David Finchers spillefilmdebut som regissør.

Manusforfatter Eric Red tok over etter Gibson og hadde en ny tilnærming til historien.[4][10] I hans versjon dør Ripley, Hicks og Newt om bord «Sulaco», og filmen kulminerer i en kamp mellom en bybefolkning og romvesenene. Produsentene ved Brandywine mislikte manuset og mente at den avvek for mye fra det opprinnelige premisset.[4]

Manusforfatter David Twohy tok over etter Red, og han skulle ta utgangspunkt i Gibsons manuskript. Twohy flyttet settingen til en fengselsplanet, som ble brukt til ulovlige eksperimenter på romvesener for bruk i biologisk krigføring.[4] Harlin mente at handlingen begynte å ligne for mye på de forrige filmene og var dessuten lei av den langvarige prosessen. Han forlot prosjektet, og Fox tilbød han The Adventures of Ford Fairlane istedet.[11] Fox' daværende president Joe Roth ble tilsendt Twohys manus og reagerte sterkt på at Ellen Ripley ble fjernet fra historien.[4][6] Sigourney Weaver, som spilte rollefiguren i de forrige filmene, ble oppringt og takket ja til å delta i en ny film.[6] Twohy skrev om manuset sitt, denne gangen med Weavers Ripley-figur som hovedperson.[4]

Hill ønsket å hyre inn Vincent Ward som ny filmregissør. Ward mislikte manuset til Twohy og hadde sin egen idé.[4] I hans versjon kræsjlander Ripleys nødfarkost på en klosteraktig satellitt. Ideen ble godkjent av filmselskapet, og John Fasano skulle skrivet et manus basert på Wards premiss. Ward så for seg en treplanet med arkaisk utseende hvor Ludditt-lignende munker søkte tilflukt. De tror at Ripleys ankomst er et tegn fra oven og at romvesenet hun har bragt med seg er djevelen. Ripley finner ut at hun har et romvesen inni seg og tar sitt eget liv for å bli kvitt det. Fox ønsket en ny slutt hvor Ripley overlevde, men Weaver forlangte at figuren hennes skulle dø.[3]

Wards versjon har i likhet med Gibsons manuskript fått en stor fanskare på internett, og journalisten David Hughes fra The Times kåret Wards versjon til en av de beste science fiction-filmene som aldri ble realisert.[12] Produsentene ved Fox var imidlertid skeptiske, og filmprodusent Jon Landau mente at Wards historie lente seg for mye mot å bli en kunstfilm, i motsetning til de kommersielle filmene som de to forrige var.[3] Selskapet krevde at Ward gjorde endringer på manuset, men han nektet og ble dermed sparket fra filmprosjektet. Strukturen i den ferdige filmen følger likevel Wards versjon.[3]

Hill og Giler skrev deretter et nytt førsteutkast basert på Fasanos manus og hyrte inn Larry Ferguson som manuskonsulent. Fergusons arbeid ble møtt med kritikk, og Weaver mislikte retningen han førte Ripley i.[4] Hill og Giler bestemte seg til slutt for å skrivet manuset selv og blandet inn elementer fra Fasanos, Wards og Twohys arbeid.[4] Fox spurte musikkvideoregissøren David Fincher om å regissere filmen.[13][14] Fincher gjorde ytterligere arbeid på manuset med forfatteren Rex Pickett.[15] Som en del av Weavers kontrakt fikk Hill og Giler siste hånd på verket.[3] Manuset sto ferdig først etter at innspillingen ble satt i gang.[14]

Design[rediger | rediger kilde]

Stan Winston, som var effekttekniker i Aliens, ble kontaktet for Alien 3, men han var ikke tilgjengelig. Valget falt da på Tom Woodruff jr. og Alec Gills, to effektteknikere som jobbet for Winston på Aliens og som nå hadde grunnlagt sitt eget effektselskap, Amalgamated Dynamics. Før innspillingen ble satt i gang begynte designarbeidet på romvesenet i filmen, samt likene som blir funnet i «Sulaco»s nødfarkost. Richard Edlunds effektselskap Boss Film Studios fikk ansvaret for spesialeffektene i etterarbeidet. En knippe effekter er laget ved hjelp av dataanimasjon, blant annet flere skygger og luftpartikler.

Gordon Carroll tok kontakt med H.R. Giger, som designet det opprinnelige romvesenet i Alien – den 8. passasjeren, for å tegne nye skisser. Giger tegnet alle skissene fra atelieret sitt i Zürich og fakset dem over til London.[16] Fincher ønsket å gå tilbake til det mystiske ved kun ett romvesen, men ville samtidig vise frem noe nytt.[16] Han så for seg en puma eller et lignende dyr, og gjerne noe som var erotisk. Gigers førsteutkast så ut som en løve, men det var ikke Fincher fornøyd med.[16]

H.R. Giger tegnet mange skisser for det nye romvesenet i filmen, men mange av dem ble forkastet.

Giger samarbeidet tett med Cornelius De Fries, som modellerte skissene hans i plastilin for å gi et bedre inntrykk av hvordan de ville se ut på film.[16][17] Han forsøkte å gjøre vesenet mer elegant og bearbeidet skapningen fra første film. Han fjernet blant annet rørene på ryggen; «jeg lagde dem for å støtte den lange skallen. Hvis den er som et dyr, ligger hodet over skulderen. Da trenger det ingen støtte.»[16] Giger ga også romvesenet små sverd mellom fingrene, lengre brystkasse, lengre bein (som en edderkopp) og en sverdaktig tunge som kunne rulles ut for å angripe halsen til offeret.[17] Han ga også skapningen et ekstra hudlag, som kunne minne om en saksofon eller et annet instrument, som lager lyd og forteller hvordan vesenet føler seg.[16]

Fincher ville ha et tilsvarende chestburstervesen som ikke så stygg ut. «Det skulle være et vesen man kan like, men ikke for hyggelig.»[16] Giger ga dette vesenet fire lange bein og gjorde dem litt hjelpesløse, litt som Bambi-rådyret.[17] I motsetning til de andre chestbursterne i filmserien ser Bambi-vesenet mer ut som et voksent romvesen enn den larvelignende skapningen som ble introdusert i Alien – den 8. passasjeren. Ettersom de hadde brukt mye tid på manuset ble det ikke nok tid til å bruke mange av Gigers design, og den eneste skapningen som ble med i sluttresultatet var det firbeinte Bambi-vesenet.[16]

En idé som ble forkastet underveis var super-facehuggeren. Det var en facehugger som bar fosteret av en romvesendronning. Woodruff jr. og Gills designet den for «å reflektere det panserkledde utseendet til dronningen, men overført til designet av en facehugger». Dette vesenet ble klippet vekk fra kinoversjonen, men er så vidt med i «Assembly Cut»-versjonen fra 2003. Dette gir en mer spesifikk forklaring på hvordan Ripley har fått en dronning inni seg.[18]

Tanken bak at facehuggeren angriper et dyr istedet for et menneske (en hund i kinoversjonen og en okse i «Assembly Cut»-versjonen) var å vise «at uansett hva vesenet vokser fram i, tar det over noen kjennetegn fra verten sin».[18] De bygde en falsk okse med en mage som kunne sprekke med luftkanoner med blod og gørr, samt et prosjektil hvor Bambi-vesenet kunne komme ut i en fostersekk, åpne opp og stå der.[18] Fincher foreslo å kle en whippet i en romvesendrakt for en rask scene i mørket hvor vesenet rømmer. Formålet med dette var å ha noen uvanlige, organiske bevegelser for å få en mer variert effekt. Effektteknikerne var imidlertid misfornøyde med det komiske resultatet, og ideen ble forkastet.[18] Det ble istedet bygd en marionett av vesenet som ble styrt med stenger.[18]

Innspilling[rediger | rediger kilde]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Fincher valgte Elliot Goldenthal til å komponere lydsporet for filmen.[19] Dette var Goldenthals første lydspor til en større Hollywood-film, og han brukte et år på å fullføre arbeidet.[20] Han så på musikken som en separat enhet og ville at den skulle ta avstand fra temaene, motivene og musikkstilene i de forrige filmene.[19] Goldenthal jobbet tett med Fincher, som ønsket at lydsporet skulle uttrykke at man var dødsdømt allerede fem minutter inn i filmen.[19] De endret også på den tradisjonelle 20th Century Fox-introen i begynnelsen av filmen. Istedet for å la intromusikken kjøre helt ut, stoppet de den på nest siste tone og lot den gli over i anslaget.[21][22] Goldenthal tok også filmens religiøse undertoner i betraktning, og åpningsmelodien «Agnus Dei» (Guds lam) er en metafor på at fangene i filmen er offerlam på vei til slakteren.[19] Lydsporet består i stor grad av mørk og forstyrrende musikk, men han brukte rolige og behagelige melodier i enkelte scener. I scenen mellom Ripley og Newt i likhuset ligger det en pianomelodi i bakgrunnen for å minne publikum om Jorden og tryggheten hjemme.[19] Jason Ankeny roste lydsporet i en anmeldelse for AllMusic, og han mente at den påvirket filmmusikken i 1990-årene:[23]

Sitat Med Alien 3 populariserte Elliot Goldenthal den postmoderne klassiske estetikken som var så dominerende i Hollywood-musikk i 1990-årene. Det var et grundig intellektuelt arbeid som navigerer med kirurgisk presisjon mellom tradisjonell orkesterskjønnhet og modernistisk dissonans, og utbruddene av symfonisk anarki forblir usedvanlig sterktvirkende. Goldenthals vektlegging av operaaktige elementer og religiøse melodier gir Alien 3 en dybde som den interstellare skrekksjangeren ofte mangler, for ikke å nevne en voldsom intensitet som er fraværende i tidligere Alien-musikk – melodier som «Adagio» og «The Entrapment» er øyeblikk med bemerkelsesverdig katarsis. Det er på ingen måte enkelt å lytte til, eller i det hele tatt et sympatisk arbeid. Alien 3 er like utfordrende som den er givende, og obligatorisk for alle seriøse filmmusikkentusiaster.[23] Sitat

Følgende er lydsporet til musikkalbumet Alien 3: Original Motion Picture Soundtrack, som ble utgitt 9. juni 1992 av Music Corporation of America.[24] Alle låtene er komponert av Goldenthal.[23]

'
Disk 1
Nr. Låt Varighet
1.  «Agnus Dei» 4:29
2.  «Bait and Chase» 4:42
3.  «The Beast Within» 3:09
4.  «Lento» 5:48
5.  «Candles in the Wind» 3:20
6.  «Wreckage and Rape» 2:43
7.  «The First Attack» 4:19
8.  «Lullaby Elegy» 3:41
9.  «Death Dance» 2:18
10.  «Visit to the Wreckage» 2:04
11.  «Explosion and Aftermath» 2:20
12.  «The Dragon» 3:08
13.  «The Entrapment» 3:42
14.  «Adagio» 4:14
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 2
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 3
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 4
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Alien 3 hadde kinopremière i USA 22. mai 1992 og i Norge 27. august 1992. Filmen fikk aldersgrensen R i USA, som vil si at alle under 17 år måtte ha følge av en foresatt for å kunne se filmen.[25] Den fikk 18 års-aldersgrense i både Storbritannia og Norge av henholdsvis British Board of Film Classification og Statens Filmkontroll.[26][27] Filmen ble en moderat kinosuksess og tjente 159, 8 millioner dollar på verdensbasis i billettinntekter.[1] Alien 3 ble den 28. mest innbringende filmen det året i Nord-Amerika, og tjente 640 063 dollar i Norge.[1][28]

Markedsføring[rediger | rediger kilde]

Alien 3 ble markedsført med ulike taglines, blant annet «Hurpa er tilbake» (The Bitch Is Back), «Våre verste mareritt har blitt virkelighet. Det er tilbake!» (Our worst fears have come true. It's back!) og «Tre ganger spenningen. Tre ganger faren. Tre ganger skrekken.» (Three times the suspense. Three times the danger. Three times the terror.).

Alan Dean Foster skrev en bokversjon av filmen, som han også hadde gjort med Alien – den 8. passasjeren og Aliens. Boken inneholder flere scener som ble klippet vekk fra filmen, og noen av disse er å se i «Assembly Cut»-versjonen fra 2003. Foster ville at bokversjonen skulle avvike fra manuset, som han mislikte. Walter Hill satte ned foten og forlangte at han holdt seg til historien. På grunn av denne konflikten takket Foster nei til å skrive bokversjonen av oppfølgeren Alien: Oppstandelsen i 1997.[29] Dark Horse Comics utgav en tegneserieversjon av filmen sommeren 1992.[30] Det offisielle videospillet til Alien 3 ble utviklet av Probe Entertainment og utgitt av Acclaim Entertainment, LJN og Virgin Interactive for ulike konsoller, blant annet Amiga, Commodore 64, Nintendo Entertainment System, Super Nintendo Entertainment System, Mega Drive/Genesis og Master System.[31][32] Sega utviklet også arkadespillet Alien 3: The Gun, som var løst basert på filmen og som ble utgitt i 1993.[33]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Spesialeffektene i Alien 3 ble nominert til en British Academy Film Award og en Oscar for beste visuelle effekter, men de gikk til Døden kler henne.[34] Den ble også nominert til en MTV Movie Award for beste actionscene (for tunnelscenen hvor fangene prøver å fange romvesenet) og en Hugo Award for beste dramapresentasjon.[35] Filmen ble nominert til sju Saturn Awards, blant annet for beste science fiction-film, beste kvinnelige hovedrolle (Sigourney Weaver), beste mannlige birolle (Charles S. Dutton), beste regi (David Fincher) og beste manus (David Giler, Walter Hill og Larry Ferguson), men vant ingen.

Pris Priskategori Mottakere Resultat
Academy Awards («Oscar»)[34] Beste visuelle effekter Richard Edlund, Alec Gillis, Tom Woodruff jr. og George Gibbs Nominert
British Academy Film Awards («BAFTA») Beste visuelle effekter Richard Edlund, Alec Gillis, Tom Woodruff jr. og George Gibbs Nominert
Hugo Awards Beste dramapresentasjon Alien 3 Nominert
MTV Movie Awards[35] Beste actionscene Tunnelscenen hvor fangene prøver å fange romvesenet Nominert
Saturn Awards Beste science fiction-film Alien 3 Nominert
Beste kvinnelige hovedrolle Sigourney Weaver Nominert
Beste mannlige birolle Charles S. Dutton Nominert
Beste regi David Fincher Nominert
Beste manus David Giler, Walter Hill og Larry Ferguson Nominert
Beste kostyme Rob Ringwood og David Perry Nominert
Beste spesialeffekter Richard Edlund, Alec Gillis, Tom Woodruff jr. og George Gibbs Nominert

I ettertid[rediger | rediger kilde]

«Assembly Cut»[rediger | rediger kilde]

I 2003 gav 20th Century Fox ut en samleboks for filmserien som også skulle inneholde nye versjoner av de fire Alien-filmene.[36] Den nye versjonen av Alien 3 het «Assembly Cut» og inneholdt 37 minutter og 12 sekunder med nytt og bortklipt materiale. David Fincher er den eneste regissøren i Alien-serien som takket nei til å delta i den nye utgivelsen. Charles de Lauzirika, som produserte den nye samleboksen og hadde hovedansvaret for de fire dokumentarfilmene om filmserien, fikk istedet oppdraget med å bearbeide filmen.[37] «Assembly Cut»-versjonen fikk bedre kritikk og har fått en større fanskare enn kinoversjonen fra 1992.[38][39][40] Birger Vestmo fra Filmpolitiet skrev at «Alien 3 har sine problemer, men den restaurerte arbeidsversjonen [...] er markant bedre og mer utfyllende enn kinoversjonen.»[38]

«Assembly Cut»-versjonen har klare forskjeller fra kinoversjonen.[38][40] Romvesenet i filmen angriper og forplanter seg i en okse istedet for en hund, og en av fangene (Murphy) finner den døde super-facehuggeren. Ripleys bevisstløse kropp blir i «Assembly Cut»-versjonen skylt i land og ikke funnet i skipsvraket som i kinoversjonen. Flere scener er også forlenget for å gi mer innblikk i fangenes religiøse syn. Walter Golics guddommeliggjøring av romvesenet gir også større problemer i den nye versjonen; etter at fangene har fanget romvesenet, blir Golic drept når han frigjør skapningen. Kinoversjonen sier ingenting om hvordan Golic dør. I den siste scenen bryter heller ikke romvesendronningen seg ut av brystet til Ripley, som den gjør i kinoversjonen.

Noe av lyden i det bortklipte materialet som ble tilgjengeliggjort for den nye samleboksen i 2003 er av dårligere kvalitet fordi disse sekvensene ikke ble dubbet før klippingen ble gjort.[40] For den nye Blu-ray-utgivelsen i 2010 ble disse replikkene spilt inn på nytt av de samme skuespillerne for å gjøre lydforskjellen minst mulig.[41]

Analyser[rediger | rediger kilde]

Flere analytikere har påpekt de feministiske tonene i Alien 3, spesielt sammenlignet med Alien – den 8. passasjeren og Aliens. Scout Tafoya diskuterte filmen i en videoanalyse for RogerEbert.com som en del av serien «The Unloved».[42] Han forteller at i motsetning til de forrige filmene i serien blir «Ripleys utseende [i Alien 3] nøytralisert slik at hun glir i ett med fangene sett fra et overfladisk synspunkt. Dette tillater filmen å fullt ut feire personligheten hennes for første gang i serien. Hun lever for seg selv. Før filmen ordentlig setter i gang har hun blitt seksuelt angrepet i søvne, og nå vil hun desperat bli kvitt det uønskede romvesenbarnet hun bærer på. [...] Hvor mange populære filmer er sympatiske til årsaken bak en kvinne som ønsker å gjennomføre en abort[42] I en artikkel tilknyttet videoanalysen skrev Matt Zoller Seitz at «synet av en kvinne som tester seg selv mot mannsdominerte samfunn alltid var et fast innslag i Alien-serien [...], men aspektet blir skarpere og mer intenst i Alien 3». Han skrev:[42]

Seitz skriver at «i Alien 3 kjemper Ripley for Ripley, punktum. Det må hun. Ingen andre vil kjempe for henne.»[42] Sigourney Weaver spiller Ellen Ripley for tredje gang i Alien 3.
Sitat Siden den tredje filmen nesten utelukkende handler om Ripleys ønske om å beskytte kroppens integritet – spesielt livmoren – føles Alien 3 mer feministisk enn de to forgående filmene, [...]. I den første filmen kjemper hun for å redde mannskapet sitt. I den andre kjemper hun for å redde en liten jente. [...] I Alien 3 kjemper Ripley for Ripley, punktum. Det må hun. Ingen andre vil kjempe for henne. Hun har blitt forrådt og forlatt av alle og alt hun noen gang har holdt kjært. Hun er knust av sorg og stirrer numment ut på et univers som knapt virker verdt å redde. Hun har allierte, men ingen beskyttere – det virker det heller ikke som hun forventer, ikke etter å ha opplevd så mye lidelse på vei til dette helvetesstedet. Filmens uventede sterke sluttscene snur slutten på Camerons Aliens på hodet. Den andre filmen sluttet med [...] et eventyrbilde av en (provisorisk) kjernefamilie, hjertevarmende på en slags Spielberg-aktig måte. I klimakset av Alien 3 hopper Ripley uti en flammende brønn for å ødelegge den morderiske «babyen» inni henne. Når den bryter seg ut av magen uansett, tar hun tak i den og holder den nærme seg for å forsikre seg om at den brenner opp. Posituren hennes minner om en mor som vugger en nyfødt.[42] Sitat

Analytikere har også påpekt filmens religiøse undertoner. Seitz skrev at det klosteraktige valget ved å kun ha mannlige fanger, samt kvinnebeskrivelsene og påkallelsen av religiøst språk og billedbruk, gav filmen en «bibelsk eller middelaldersk stemning».[42] Han mente også at Ripleys «besatte, kjempende oppførsel minnet om Jeanne d’Arc» og skrev at Fincher filmet Weaver slik at hun ligner på Renée Jeanne Falconetti i Carl Th. Dreyers stumfilm Jeanne d’Arc. Videre skrev han: «Regien, kinematografien, manuset og scenografien til Alien 3 viser til en tradisjon med religiøs kunst og fortellinger om spirituell lidelse.»[42]

Kathleen Murphy skrev analysen «The Last Temptation of Sigourney Weaver» for filmmagasinet Film Comment i 1992 og kalte Alien 3 en «popkultversjon» av Dreyers Jeanne d’Arc.[43] Hun skrev at fengselet er «en «kjellerversjon» av en slags sprengt Edens hage: inn i dette kunstig opprettholdte uskyldens klima, hvor kjødelige nytelser blir unngått av et samfunn med pønitenter, kommer Kvinnen, den gamle spiren til all ondskap, som har med seg slangen som vil føre til menneskehetens død. Det er ikke noe paradis på planeten Fury, kun rustende celler og gamle blyverk, en Bosch-aktig herlighetenes hage for syndere.»[43]

I boken Alien Woman: The Making of Lt. Ellen Ripley skrev Ximena Gallardo C. og Jason Smith at Alien 3 er «et selvbevisst svar på politikken i Aliens. Hvor Aliens er spennende, er Alien 3 introspektiv; hvor den førstnevnte legger vekt på individuell action, legger sistnevnte vekt på samarbeid og lidelse. [...] Ripleys apoteose i Alien 3 fjerner den lykkelige slutten i Aliens og forlater oss med et bilde av en svært ulik heltetype; moderbeskytteren er erstattet med moderødeleggeren.»[44] Flere kritikere har også kalt filmen en metafor på aids.[44] I analysen «Invading bodies: Aliens3 and the trilogy» skrev Amy Taubin at «AIDS er overalt i filmen. Den er i faren rundt sex og narkotika. Den er i metaforen på en dødelig organisme som angriper et mannsdominert samfunn. Den er i ikonografien av de barberte hodene.»[44]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Alien 3 (1992)». Box Office Mojo. Besøkt 19. januar 2016. 
  2. ^ «Alien 3 - Box Office Data, DVD and Blu-ray Sales, Movie News, Cast and Crew Information». The Numbers. Besøkt 19. januar 2016. 
  3. ^ a b c d e f g h i Development Hell: Concluding the Story, Wreckage and Rage: Making Alien 3
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Douglas Perry (November 1997). «Bald Ambition». Cinescape. Besøkt 6. desember 2016. 
  5. ^ James Kaplan (29. mai 1992). «Last in Space». Entertainment Weekly. Arkivert fra originalen 13. oktober 2008. Besøkt 6. desember 2016. 
  6. ^ a b c Jolin, Dan (Desember 2008). «Backstory Alien III – Alien: Reinvented». Empire, s. 1–5. Arkivert fra originalen 14. november 2012. 
  7. ^ «William Gibson talks about the script». WilliamGibsonBooks.com. Arkivert fra originalen 30. desember 2006. Besøkt 7. desember 2016. 
  8. ^ Luke Savage. «Renny Harlin interview: 12 Rounds, Die Hard, and the Alien 3 that never was». Denofgeek.com. Besøkt 7. desember 2016. 
  9. ^ Mark H. Harris. «10 of the Greatest Horror Movies Never Made». About.com. Besøkt 7. desember 2016. 
  10. ^ Clint. «Q&A with Eric Red». Movie Hole. Besøkt 7. desember 2016. 
  11. ^ Bibbiani, William (17. august 2011). «Interview: Renny Harlin on '5 Days of War'». CraveOnline. Besøkt 7. desember 2016. 
  12. ^ «Amazon.com». Amazon.com. Besøkt 8. desember 2016. 
  13. ^ Pearce, Garth (1991). «Alien3: Set Visit To A Troubled Sequel». Empire. Arkivert fra originalen 3. juli 2015. Besøkt 9. desember 2016. 
  14. ^ a b Stasis Interrupted: David Fincher's Vision, Wreckage and Rage: Making Alien 3
  15. ^ Richardson, John H. (2014). «Mother from Another Planet». I Knapp, Laurence F. David Fincher: Interviews. Conversations with Filmmakers Series. Jackson, Miss.: University Press of Mississippi. s. 23. ISBN 1-628460-36-9. 
  16. ^ a b c d e f g h Xeno-Erotic: H.R. Giger's Redesign, Wreckage and Rage: Making Alien 3
  17. ^ a b c «Monster Legacy - StarBeast — Alien³, the Beginning». Besøkt 26. desember 2016. 
  18. ^ a b c d e Adaptive Organism: Creature Design, Wreckage and Rage: Making Alien 3
  19. ^ a b c d e Requiem for a Scream: Music, Editing, and Sound, Wreckage and Rage: Making Alien 3
  20. ^ James Southall. «Alien 3: Wildly experimental music is a hard slog, but worth it». Movie Wave. Besøkt 11. desember 2016. 
  21. ^ «Alien³ (1992)». Art of the Title. Besøkt 11. desember 2016. 
  22. ^ «20th Century Fox logo - Alien 3». FLEMISHDOG (YouTube). Besøkt 11. desember 2016. 
  23. ^ a b c Jason Ankeny. «Alien 3». AllMusic. Besøkt 11. desember 2016. 
  24. ^ «Alien 3 Soundtrack». Amazon.com. Besøkt 11. desember 2016. 
  25. ^ Canby, Vincent (22. mai 1992). «Review/Film: Alien 3; HAL, If You're Still Out There, Here's a Computer-Friendly Sequel». The New York Times. Besøkt 14. januar 2017. 
  26. ^ «Alien 3». British Board of Film Classification. Besøkt 14. januar 2017. 
  27. ^ «Filmdatabasen, søk: Alien 3». Medietilsynet. Besøkt 14. januar 2017. 
  28. ^ «Alien 3 box office results: Foreign». Box Office Mojo. Besøkt 14. januar 2017. 
  29. ^ Alan Dean Foster (april 2008). «Planet Error». Empire. s. 100. 
  30. ^ Steven Grant, Christopher Taylor (juni–juli 1992). Alien 3 (1–3). Dark Horse Comics. 
  31. ^ «Alien 3». Gamespot. Besøkt 14. januar 2017. 
  32. ^ «Alien³ (Game Gear)». Moby Games. Besøkt 14. januar 2017. 
  33. ^ «Alien 3: The Gun». Gamespot. Besøkt 14. januar 2017. 
  34. ^ a b «The 65th Academy Awards (1993) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 26. april 2015. 
  35. ^ a b «1993 MTV Movie Awards». mtv.com. MTV. Besøkt 19. januar 2016. 
  36. ^ Ridley Scott (2. desember 2003). Alien Quadrilogy (DVD-hefte). Los Angeles: 20th Century Fox Home Entertainment, Inc. 
  37. ^ Andy Patrizio (14. november 2003). «AN INTERVIEW WITH CHARLES DE LAUZIRIKA». IGN. Besøkt 28. desember 2016. 
  38. ^ a b c Birger Vestmo (18. november 2010). «Alien Anthology». Filmpolitiet. NRK. Besøkt 28. desember 2016. 
  39. ^ Se for eksempel: «10 Reasons Alien 3 Is A Misunderstood Masterpiece».  (What Culture), «Exhumed & Exonerated: ‘Alien 3’ (1992)».  (Bloody Disgusting), «A Look Back at the Two Cuts of Alien 3 (1992)!».  (Joblo), «In Defense of Alien 3: Assembly Cut».  (Audiences Everywhere) og «The Destiny of Ellen Ripley».  (The Drunken Odyssey). Alle sider besøkt 28. desember 2016.
  40. ^ a b c «Alien 3: Special Edition». The Usher Speaks. Besøkt 28. desember 2016. 
  41. ^ Matt Keith (24. mars 2010). «New Details on Alien Anthology Blu-Ray». Killer Film. Arkivert fra originalen 27. april 2010. 
  42. ^ a b c d e f g Matt Zoller Seitz (1. desember 2013). «THE UNLOVED, PART 1: ALIEN 3». RogerEbert.com. Besøkt 1. januar 2017. 
  43. ^ a b Kathleen Murphy (juli–august 1992). «The Last Temptation of Sigourney Weaver». Film Comment. Arkivert fra originalen 9. juni 2012. Besøkt 1. januar 2017. 
  44. ^ a b c C., Ximena Gallardo; Smith, Jason (2004). Alien Woman: The Making of Lt. Ellen Ripley. A&C Black. s. 11, 229. ISBN 9780826415707. 

Litteratur og dokumentarer[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]