Desmond Tutu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Desmond Mpilo Tutu
Desmond Mpilo Tutu
Født Desmond Mpilo Tutu
7. oktober 1931 (82 år)
Sør-Afrika Klerksdorp i provinsen North West
Ektefelle Leah Nomalizo Tutu (1955 - )
Yrke Biskop

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1984

Desmond Mpilo Tutu (født 7. oktober 1931) er vinner av Nobels fredspris, sørafrikansk kirkeleder og aktivist som ble verdenskjent i 1980-årene på grunn av sin motstand mot apartheid. Han var den første svarte anglikanske erkebiskopen i Cape Town, Sør-Afrika. Han er også kjent for å ha lansert begrepet regnbuenasjon om Sør-Afrikas befolkning, som motsatsen til apartheid-begrepet.

Utdanning og yngre år[rediger | rediger kilde]

Desmond Tutu ble født i Klerksdorp i det som nå er provinsen North West i Sør-Afrika og er av folkegruppen Xhosa. Han flyttet med familien til Johannesburg da han var 12 år gammel. Han ønsket selv å bli lege, men familien hadde ikke råd til utdannelsen, så Desmond fulgte i farens fotspor og begynte å undervise. Etter studier i perioden 19511953 underviste han ved Johannesburg Bantu High School fra 1954 til 1957.

I 1955 giftet han seg med Leah Nomalizo Tutu. De har fire barn. I protest mot dårlige utdanningsmuligheter for svarte, sluttet Tutu som lærer i 1957 og begynte å studere teologi. I 1961 ble han utnevnt til anglikansk prest, og var kapellan ved Universitetet i Fort Hare, ett av få gode universiteter som var åpne for svarte studenter i den sørlige delen av Afrika.

Fra 1962 til 1966 tok han bachelor- og mastergrader ved King's College, London. Tilbake i Sør-Afrika brukte han forelesningene til å ta opp situasjonen til den svarte befolkningen. Han skrev et brev til statsminister Vorster, der han beskrev situasjonen i Sør-Afrika som «en kruttønne som når som helst kan eksplodere». Brevet forble ubesvart.

Mellom 1972 og 1975 oppholdt han seg igjen i England, denne gang som visedirektør for det teologiske utdanningsfondet til Kirkenes verdensråd i Bromley i Kent.

Kamp mot apartheid[rediger | rediger kilde]

Tutu var hele livet aktiv i antiapartheidkampen, men fra midten av 70-tallet ble han kjent nasjonalt og internasjonalt for denne innsatsen. I 1975 ble han utpekt som domprost (dean) ved St. Mary's Cathedral i Johannesburg, den første svarte personen som innehadde denne stillingen. Han satte ned fire punkter som han krevde skulle løses, og som han snakket om i alle fora han gikk inn i som prest: [1]

  • Like rettigheter for alle
  • Avviklingen av passlovene; passene var dokumenter som kun svarte, fargede og indere måtte gå med
  • Et felles, nasjonalt undervisningssystem
  • Stopp i all tvangsforflytning av svarte til de såkalte bantustans

Med dette skrivet gjorde han seg med en gang bemerket som en aktiv stemme mot apartheid, og ut fra denne plattformen fortsatte han en pasifistisk, aktiv antiapartheidkampanje i landet.

I 1976 startet opprøret blant elever og studenter i Soweto, som førte til at motsetningene mellom myndighetene og den svarte befolkningen ble stadig verre, og volden økte. Fra nå av støttet han også internasjonal økonomisk boikott av sitt eget land. Fra 1976 til 1978 var han biskop av Lesotho. I 1978 ble han generalsekretær for det sørafrikanske kirkerådet. I denne stillingen kunne Tutu fortsette arbeidet mot apartheid, med støtte fra nesten samtlige kirker. Afrikandernes kalvinistiske kirker meldte seg imidlertid ut av kirkerådet. Tutu utgav publikasjoner og reiste utenlands, og talte alltid om forsoning mellom begge sider.

Det var denne pasifistiske motstanden mot apartheid, og hans innsats for forsoning mellom kirkesamfunnene, som gjorde ham til mottaker av Nobels fredspris den 16. oktober 1984.

Han ble den første svarte personen som ledet den anglikanske kirken i Sør-Afrika den 3. september 1986, da han ble erkebiskop av Cape Town.

Etter apartheid[rediger | rediger kilde]

Etter 1994, da de første demokratiske valgene fant sted i Sør-Afrika og apartheidstaten ble avviklet, ledet han sannhets- og forsoningskommisjonen. Dette var en kommisjon som hadde i oppgave å avdekke grusomheter og vold foretatt under og av apartheidregimet. Kommisjonen hadde også myndighet til å gi voldsutøvere amnesti for deres handlinger. Dette var en jobb han gjennomførte samvittighetsfullt, og etter manges mening greide han å holde en upartisk linje både i forhold til det gamle apartheidregimet og motstandsbevegelsen. Han gjorde seg imidlertid her upopulær blant alle parter i konflikten, ikke minst hos ANC, som ikke ville innrømme at de selv hadde opptrådt klanderverdig i konflikten på noen måte.

I tiden etter at ANC har kommet til makten har han vært uavhengig og til dels kritisk til regjeringen i Sør-Afrika, og kommet med en rekke kontroversielle uttalelser. Denne kritikken har særlig eskalert under Tabo Mbekis styre:

Han har kritisert brudd på menneskerettighetene i Zimbabwe, han har kalt Zimbabwes president Robert Mugabe en «karikatur på en afrikansk diktator», og han har kritisert den sørafrikanske regjeringens tause diplomati overfor Zimbabwe.

Han har kritisert ANCs til dels manglende politikk i forhold til bekjempelsen av AIDS.

Han har kritisert ANCs visepresident Jacob Zuma, og bedt ham å trekke seg fra sin posisjon, etter at han ble anklaget for voldtekt av en ung ANC-aktivist.

Tutu mener at Israels behandling av palestinerne er en form for apartheid [2]. Han har gjentatte ganger oppfordret den israelske regjeringen om å respektere menneskeverdet til det palestinske folket, enten de er muslimer eller kristne.

  • I 2004 kom Tutu tilbake til Storbritannia, nå som gjesteprofessor i Post-Conflict Societies ved King's College, London, og for å holde jubileumstalen ved markeringen av at King's College var 175 år gammelt.
  • I 2005 stod Tutu, sammen med Václav Havel, bak en fyldig rapport om militærjuntaens overgrep mot minoritetsfolkene i Burma.
  • I 2009 Tutu kom til Norge i februar under: the International Student Festival in Trondheim (ISFiT)

Tutu har ved flere andre anledninger besøkt Norge.

På sin 79-årsdag, i 2010, trakk han seg tilbake fra offentligheten.[2] Han uttalte at tiden var inne for å drikke rooiboste, se cricket og tilbringe tid med familien.[2]

Tutu som forkjemper for homofiles rettigheter[rediger | rediger kilde]

Tutu regnes som en av de fremste forkjemperne for homofiles rettigheter i Afrika og innen den afrikanske kirken i dag. Under en preken holdt i 2005 sa han blant annet:

«Er det ikke trist, at i en tid hvor vi støter på så mange fundamentale problemer – fattigdom hiv/aids– krig og konflikt - At vi i vår menighet skal bruke så mye tid og energi på uenighet rundt seksuell orientering? Menigheten, som var innstiftet for å innlemme alle, for å uttrykke egenskaper som forståelse, inkludering, for å inkludere alle forskjellige syn. Den viste at vi kan ha forskjellig teologisk syn og praksis, men vi er brødre og søstre. Nå virker den som den er opptatt med å forbanne og forvise. Gud må se på, og gud må gråte.»[3]

Utvalgt bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1995: An African Prayer Book (no.: En Afrikansk Bønnebok, Luther forlag 1996)
  • 2000: No Future Without Forgiveness (no.: Ingen fremtid uten tilgivelse, Pax 2000)
  • 2004: God has a Dream (no.: Gud har en drøm, Damm 2004)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]Nobels fredsprissenters biografi over Tutu.
  2. ^ a b «Desmond Tutu blir pensjonist». NRK. 7. oktober 2010. Besøkt 7. oktober 2010. 
  3. ^ «Tutu calls on Anglicans to accept gay bishop». Spero News. 14. november 2005. Besøkt 26. mai 2006.