Henri Dunant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Henri Dunant
Født8. mai 1828[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Genève[5][6]
Sveits[7]
Død30. okt. 1910[1][3][8][9]Rediger på Wikidata (82 år)
Heiden[10]
BeskjeftigelseGründer, skribent, organisasjonsgrunnlegger (Røde Kors), handelsmann Rediger på Wikidata
Utdannet vedCollège Calvin[6]
FarJean Jacques Dunant[11]
MorAnne Antoinette Colladon[11]
SøskenPierre-Louis Dunant[12]
NasjonalitetSveits[13][6]
Frankrike (1859–)[14][6]
GravlagtFriedhof Sihlfeld[15]
Grabdenkmal Henri Dunant
Utmerkelser
12 oppføringer
Nobels fredspris (1901) (sammen med: Frédéric Passy)[16][17]
Ridder av Æreslegionen (1865)[18]
Vasaordenen (1864)[19]
Albrechts-ordenen (1864)[20]
Zähringerløvens orden (1864)[21]
Kroneordenen (1865)[22]
Frelserens orden (1866)[23]
Fredriksorden (1865)[24]
Iftikhar-ordenen (1860) (for: Notice sur la régence de Tunis)[25]
Ludvigsordenen (1864)[26]
Kristusordenen (1865)[27]
Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden (1860)[28]
Signatur
Henri Dunants signatur
Henri Dunant på Commons
Nobels fredspris
1901

Jean Henri Dunant (født 8. mai 1828 i Genève, død 30. oktober 1910 i Heiden) var en sveitsisk forretningsmann og kristelig preget humanist. Livet hans besto av store kontraster; fra å bli født inn i en velstående familie til han endte livet på et hvilehjem, fattig og glemt av omverdenen. Under en forretningsreise i 1859 ble han vitne til lidelsene etter slaget ved Solferino i dagens Italia. Han skrev ned sine minner og erfaringer fra slaget i Minner fra Solferino. Boken ble en stor inspirasjonskilde og la grunnlaget til stiftelsen av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC). Genève-konvensjonene av 1864 var basert på Dunants idéer og i 1901 ble han tildelt den første Nobels fredspris sammen med franskmannen Frédéric Passy.

Tidlig liv og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Dunant var født i Genève som den førstefødte sønnen til forretningsmannen Jean-Jacques Dunant og hans kone Antoinette Dunant-Colladon. Hans familie var engasjerte kalvinister og hadde betydelig innflytelse på samfunnet i Genève. Dunant fikk betydningen av frivillig arbeid inn med morsmelken. Hans far var aktiv i arbeidet med foreldreløse og hans mor arbeidet med de syke og svake. Hans besøk til et fengsel i Toulon fikk også stor innflytelse for ham, møtet med fengselsinnsatte og deres lidelser ble en sterk opplevelse.

Dunant vokste opp i en tid med religiøs vekkelse, også kjent som Réveil, og som attenåring ble han medlem av «Genèves selskap for almisser». De påfølgende år grunnla han sammen med venner den såkalte «torsdagsforeningen» som var en gruppe unge menn som møttes jevnlig for å studere Bibelen og for å hjelpe de fattige. Han brukte mye av sin fritid til å besøke fengsler og til frivillig arbeid. Den 30. november 1852 grunnla han den lokale avdelingen av KFUM. Tre år senere deltok han på møtet i Paris som ble starten til det internasjonale KFUM.

Som 24-åring ble Dunant nødt til å forlate Collége Calvin på grunn av dårlige karakterer. Han startet da som lærling hos firmaet Lullin og Sautter. Etter at firmaet ble oppløst, fikk Dunant arbeid i en bank.

Algerie[rediger | rediger kilde]

Dunant dro til Algerie, Tunisia og Sicilia på oppdrag av Compagnie genevoise des Colonies de Sétif. Til tross for lite erfaring klarte Dunant å fullføre oppdraget. Inspirert av reisen skrev han en bok som skildret forholdene i Tunisia (Notice sur la Régence de Tunis), utgitt i 1858.

Dunant startet en bedrift i 1856 for å drive forretning i fremmede kolonier, og etter å ha fått konsesjon på et landområde i det franskokkuperte Algerie startet han et firma som drev med kornproduksjon og distribusjon. Firmaet het Société financière et industrielle des Moulins des Mons-Djémila. Men land- og vannrettighetene var ikke tildelt og kolonimakten var ikke særlig innstilt på samarbeide. Som et resultat av dette bestemte Dunant seg for å anke direkte til den franske keiser Napoléon III som befant seg i Lombardia med hæren. På denne tiden var Frankrike og kongedømmet Sardinia i stridigheter med Østerrike som hadde okkupert store deler av dagens Italia. Napoleons hovedkvarter var i landsbyen Solferino i Nord-Italia. Dunant skrev en smigrende bok full av lovord om Napoleon III med den hensikt å presentere den for keiseren personlig. Han bestemte seg for å dra til Solferino for å møte ham.

Slaget ved Solferino[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget ved Solferino

Dunant ankom Solferino på kvelden 24. juni 1859 samme dag som et stort slag mellom de to sidene i konflikten hadde funnet sted (Italia/Frankrike mot Østerrike). Ca. 400 000 soldater var med i slaget, og 38 000 skadede, døende og døde lå igjen på slagmarken, og det ble gjort lite for å pleie de lidende. Dunant tok selv initiativet til å organisere lokalbefolkningen, spesielt kvinner i alle aldre, til å hjelpe de syke og skadede soldatene. De manglet materiell og forsyninger, så Dunant organiserte innkjøp av det de trengte samt bisto til å reise provisoriske sykehus. En kirke i nabobyen Castiglione delle Stiviere ble også brukt som sykehus. Han overbeviste hjelperne, kvinner fra området om å yte hjelp til alle uavhengig av hvilken side i konflikten de sloss for under henvisning til mottoet «Tutti Fratelli» – Vi er alle søsken. Han lyktes også i å få frigitt en østerriksk lege som var blitt tatt til fange av franskmennene.

Røde Kors[rediger | rediger kilde]

Etter å ha returnert til Genève tidlig i juli bestemte Dunant seg for å skrive en bok om erfaringene han gjorde seg etter slaget ved Solferino. Han kalte den «Un Souvenir de Solferino» (Minner fra Solferino). Boken ble utgitt i 1862 i et opplag på 1600 eksemplarer. Dunant dekket selv omkostningene ved trykkingen. Boken er en sterk skildring av slaget, dets tap og de kaotiske tilstandene etterpå. I boken fremmet han også idéen om at det i fremtiden burde eksistere en nøytral organisasjon for å ta seg av skadede soldater. Han distribuerte boken til mange ledende politikere og høytstående militære ledere i Europa. Også Charles Dickens som på den tiden var redaktør i magasinet «All Year Round», kom over boken og skrev i 1863 en artikkel om Dunant med tittelen «The Man in White», et tilnavn Dunant hadde i den engelskspråklige verden resten av livet.

Tegning av de fem grunnleggerne av den internasjonale komitéen.

Dunant startet deretter en reise gjennom Europa for å fremme sine idéer. Boken ble godt mottatt flere steder. I Genève ble boken og forslagene i den tatt opp som tema på et møte i organisasjonen «Société genevoise d'utilité publique» (Genèves forening for offentlig velferd) 9. februar 1863. På møtet ble Dunants anbefalinger positivt mottatt blant medlemmene. Det ble dannet en komité med fem medlemmer for å se på muligheten for å sette idéen ut i livet. Dunant ble medlem i komitéen. De andre var juristen Gustave Moynier (som var president i Société), generalen Guillaume Henri Dufour, og legene Louis Appia og Théodore Maunoir. Deres første møte 17. februar 1863 blir nå betraktet som stiftelsesdagen til Den internasjonale Røde Kors-komiteen.

Allerede tidlig i samarbeidet var Moynier og Dunant uenige om visjoner og planer, og deres uenighet økte med tiden. Moynier mente at Dunants idé om å etablere en nøytral beskyttelse for helsepersonell var så usannsynlig at han anbefalte Dunant å ikke tviholde på dette konseptet. Men Dunant fortsatte å fremlegge sin idé under sine reiser og samtaler med høytstående politikere og militære ledere. Dette økte konfliktnivået mellom Moynier, som hadde en pragmatisk holdning, og Dunant som var den visjonære idealisten. Moynier gjorde flere forsøk på å angripe Dunant og hans vilje til lederskap.

I oktober 1863 deltok fjorten stater i et møte i Genève, organisert av komitéen, med den hensikt å diskutere forbedringer i behandlingen av sårede soldater. Dunant ble bare en provisorisk leder på grunn av Moyniers anstrengelser for å undergrave hans rolle. Ett år senere arrangerte den sveitsiske regjering en konferanse for tolv stater, en konferanse som førte til undertegnelsen av den første Genèvekonvensjonen. Også ved denne anledningen var Dunant blitt degradert, og han ble sittende igjen med ansvaret for innkvarteringen av deltakerne.

Den glemte perioden[rediger | rediger kilde]

Det gikk dårlig med Dunants forretninger i Algerie. Dette skyldtes delvis at han viet sine humanitære visjoner det meste av sin oppmerksonhet. En konkurs i banken Crédit Genevois i april 1867 gjorde skandale, og Dunant ble involvert. Han ble tvunget til å slå seg selv konkurs og ble deretter dømt av handelsretten i Genève 17. august 1868 for villedende manøvrer under konkursbehandlingen. Familien og mange av vennene hadde investert sterkt i bedriften hans. Dette førte til at de ble sterkt trukket med i hans tap. Folkesnakket blant de nøysomme og strengt kalvinistiske innbyggerne i Genève førte videre til at han gradvis måtte forlate komitéen. 25. august 1867 trakk han seg som sekretær og 8. september var han helt ute av komitéen. Moynier, som ble president i komitéen i 1864, spilte en stor rolle i Dunants eksklusjon.

Antoinette Dunant-Colladon, Dunants mor, døde i februar 1868. Senere samme år ble han også utvist fra KFUM. I mars 1867 forlot han Genève for aldri mer å komme tilbake. I de neste årene sørget Moynier for at Dunant ikke fikk hjelp eller støtte av sine venner. For eksempel gikk ikke gullmedaljeprisen Science Morales' som planlagt til Dunant, men til både Moynier, Dufour og Dunant slik at prispengene, i stedet for å gå til Dunant personlig, gikk til komitéen i sin helhet. Napoleon III tilbød seg å stille sikkerhet for halvparten av Dunants gjeld på den betingelse at hans venner dekket den andre halvdelen, men det klarte Moynier å forhindre.

Dunant flyttet til Paris hvor han levde under fattige forhold. Allikevel fortsatte han sin innsats for sine humanitære idéer og planer. Under den Den fransk-prøyssiske krig (1870 – 1871) grunnla han «Allmenn omsorgsforening» og like etter "Allment forbund for Orden og Sivilisasjon". Han argumenterte for nedrustningsforhandlinger og for å danne en internasjonal rett for å megle i internasjonale konflikter. Senere arbeidet han for å reise et verdensbibliotek, en idé som har spredt seg til et fremtidige prosjekt i dagens UNESCO. Han talte også for å opprette en jødisk stat i Palestina.

Heiden, rundt 1900.

Hans beskjeftigelse og oppofrelse for å spre sine idéer tok all hans oppmerksomhet, noe som førte til at han fortsatte å forsømme seg selv og behovet for inntekter. Hans gjeld ble stadig høyere og hans bekjente unngikk ham og trakk seg unna. Selv om han ble utnevnt til æresmedlem av de nasjonale Røde Kors foreningene i Østerrike, Nederland, Sverige, Prøyssen og Spania ble han nesten glemt i de offentlige foredragene i Røde Kors-bevegelsen, samtidig som bevegelsen stadig økte i omfang og ut til nye land. Han levde i fattigdom og flyttet til stadig nye steder mellom 1874 og 1886, inklusive Stuttgart, Roma, Korfu, Basel, og Karlsruhe. I Stuttgart møtte han studenten Rudolf Müller som studerte ved universitetet i Tübingen og de to ble nære venner. I 1881 dro han for første gang til en liten landsby i Sveits, Heiden, sammen med venner fra Stuttgart. Mens han bodde i London, 1887, fikk han månedlig økonomisk støtte fra fjerne familiemedlemmer. Dette førte til at han kunne styrke livet sitt. Han flyttet til Heiden i juli. Han tilbragte resten av sitt liv der og etter 30. april 1892 bodde han på et sykehus og sykehjem ledet av Dr. Hermann Altherr.

I Heiden møtte han den unge læreren Wilhelm Sonderegger og hans kone Susanna. De oppmuntret ham til å skrive ned sine livserfaringer. Susanna fant en lokalforening av Røde Kors i Heiden og i 1890 ble Dunant ærespresident her. Dunants håp om å fortsatt kunne jobbe for sine idéer økte med bekjentskapet til Sonderegger. Han ønsket å lage en ny utgave av boken. Men deres vennskap surnet på grunn av Dunants urimelige anklager om at Sonderegger konspirerte med Moynier i Genève. Sonderegger døde i 1904 bare 42 år gammel. Til tross for deres anstrengte vennskap ble Dunant dypt beveget av sin venns uventede død. Wilhelm og Susanna Sondereggers beundring for Dunant, selv etter Dunants beskyldninger, ble videreført til deres barn. I 1935 publiserte sønnen deres, René, en samling av brev fra Dunant til Sonderegger.

Frem fra glemselen[rediger | rediger kilde]

I september 1895 skrev sjefredaktør, Georg Baümberger (1855 – 1931), i lokalavisen i Sankt Gallen, Die Ostschweiz, en artikkel om sitt møte med grunnleggeren av Røde Kors. Han hadde forsøkt å få gjøre et intervju med Dunant etter at han hadde innsett at det var grunnleggeren av Røde Kors som bodde på rom 12 på Hotel Paradies i Heiden. Dunant hadde avslått – på denne tiden var han en meget eksentrisk mann og snakket stort sett kun med barn. Til slutt gikk han med på Baümbergers ønske, og Baümberger skrev selv senere at det var hans livs scoop som journalist. Artikkelen med tittelen «Henri Dunant, grunnleggeren av Røde Kors,» dukket opp i det tyske illustrerte magasinet Über Land und Meer, og artikkelen ble snart trykket i andre publikasjoner rundt om i Europa. Artikkelen traff en nerve og han fikk fornyet oppmerksomhet og støtte. Han mottok den sveitsiske Binet-Fendt-prisen og en skriftlig anerkjennelse fra pave Leo XIII. Takket være støtte fra den russiske tsars enke Maria Feodorova og andre bidrag, ble hans økonomiske situasjon mye bedre.

I 1897 skrev Rudolf Müller, som nå var lærer i Stuttgart, en bok om opprinnelsen til Røde Kors der han endret den offisielle historien for å understreke Dunants rolle. Boken inneholdt også teksten til «Minner fra Solferino». Dunant startet brevveksling med Bertha von Suttner og skrev flere artikler og tekster. Han var også spesielt aktiv med å skrive om kvinnens rettigheter og i 1897 deltok han i stiftelsen av «Grønne Kors» kvinneorganisasjon.

Nobels fredspris[rediger | rediger kilde]

Monument over Henry Dunant i Heiden.

Den norske sanitetsoffiseren Hans Daae var i 1898 i Heiden der han ble kjent med Dunant og de to ble gode venner. Dunant skal ha gjort et sterkt inntrykk på Daae som senere ivret for å tildele Dunant Nobels fredspris.[29] I 1901 ble Dunant tildelt verdens første Nobels fredspris for sin rolle i grunnleggelsen av den Internasjonale Røde Kors Bevegelsen og Genèvekonvensjonene. Militærlegen Hans Daae som hadde mottatt et eksemplar av boken til Rudolf Müller, argumenterte sterkt for Dunants kandidatur.[trenger referanse] Sammen med professor Rudolf Müller i Stuttgart hadde Daae hovedæren for tildelingen til Dunant. Daae var tilhenger av Røde Kors blant annet på bakgrunn av erfaringene fra den gresk-tyrkiske krig.[30] Prisen ble tildelt Dunant i fellesskap med den franske pasifisten Frederic Passy, grunnleggeren av Fredsligaen og aktiv sammen med Dunant i Alliansen for orden og sivilisasjon. De offisielle gratulasjonene han mottok fra den internasjonale komitéen markerte endelig den etterlengtede gjenopprettelsen av Dunants rykte.

«Det er ingen annen mann som fortjener denne æren, for det var du, for førti år siden, som la grunnsteinen til den internasjonale organisasjonen for lindring av de skaddes lidelser på slagmarken. Uten deg ville Røde Kors, den suverent største humanitære prestasjon i det nittende århundre, sannsynligvis ikke eksistert.»

Moynier og den internasjonale komitéeen som helhet var også nominert for denne prisen. Selv om Dunant hadde støtte i utvelgelsesprosessen var han fortsatt en kontroversiell kandidat. Noen argumenterte med at Røde Kors og Genèvekonvensjonen hadde gjort krig mer attraktiv og mulig ved å lindre lidelsene. Derfor skrev Rudolf Müller et brev til komiteen der han argumenterte for at prisen skulle deles mellom Dunant og Passy, som i en del av debatten var den beste kandidaten til å få tildelt prisen. Müller foreslo også at prisen ble garantert for Dunant, den burde bli gitt umiddelbart på grunn av Dunants dårlige helse og høye alder.

Ved å dele prisen mellom pasifisten Passy og humanisten Dunant satte Nobelkomitéen en standard for kriterier som fikk konsekvenser for tildelingen av prisen i fremtiden. En del av Nobels testamente hadde poengtert at prisen skulle gå til en person som hadde arbeidet for å minimere eller nedruste hærstyrker og direkte stå for fredskonferanser. Dette gjorde Passy til et naturlig valg for sitt fredsarbeid. På den annen side, den tydelige beæring for humanitær innsats ble i seg selv tatt som uttrykk for en bred tolkning av Nobels testamente. En annen del av testamentet pekte mot å tildele prisen til den personen som best hadde økt «brorskapet av mennesker», noe som på generelt grunnlag kunne se humanitært arbeide i direkte forbindelse til fredsarbeide. Mange mottakere av Nobels fredspris i de senere år kan kategoriseres i en av disse to kategorier på grunnlag av Nobelkomitéens avgjørelse i 1901.

Hans Daae lyktes i å plassere Dunants del av prispengene, 104 000 sveitsiske franc, i en norsk bank og forhindret dermed kreditorene fra å få tilgang på Dunants penger, skjønt Dunant selv aldri fikk brukt ett øre av pengene i løpet av sitt liv.[trenger referanse] Dunant brukte bare noe av prispengene og overlot resten til Daae for humanitært arbeid i Norge.[31] En stor samling brev fra Dunant til Daae ble gitt til Norges Røde Kors.[29]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Sihlfeld kirkegård i Zürich.

Blant flere andre tildelinger i de påfølgende år ble Dunant utnevnt til æresdoktor av det medisinske fakultet ved Universitetet i Heidelberg i 1903. Han bodde på rom 12 på Hotel Paradies i Heiden ved Boden-sjøen til han døde i 1910, samme rom han hadde bodd på siden han kom dit i 1893. I de siste år av sitt liv led han av depresjon og paranoia på grunn av forfølgelsen fra kreditorene sine og Moynier. Det var dager da han insisterte på at kokken ved sykehjemmet skulle smake på maten mens han så på, for å beskytte ham mot mulig forgiftning. Selv om han fortsatte å bekjenne seg som kristen, avviste han nå med forakt kalvinismen og foretrakk sin egen personlige tilnærming til kristendommen.

Ifølge hans sykesøstre var det siste han gjorde å sende en kopi av Müllers bok til den italienske dronning med en personlig hilsen. Han døde 30. oktober 1910 klokken 22.00 med ordene: «Så mørkt det er...» Han hadde overlevd Moynier med bare to måneder. Til tross for ICRCs gratulasjoner ved tildelingen av Nobels fredspris i 1901, ble de to aldri forsonet.

I tråd med hans ønsker ble han «båret til graven som en hund», gravlagt i en massegrav uten seremoni på Sihlfeld kirkegård i Zürich, for som han skrev: «Jeg anerkjenner IKKE den kristne kirkes menneskesyn – jeg er kun en Jesu´ disippel». I sitt testamente donerte han penger til sykehjemmet i Heiden for å sikre at det alltid sto en seng klar til en fattig innbygger fra regionen. Det gjør det den dag idag. Han testamenterte også penger til venner i Norge og Sveits, Norges Røde Kors samt Norske kvinners sanitetsforening. De resterende midlene gikk til hans kreditorer for å delvis innfri gjelden hans. Han fikk aldri muligheten til å innfri hele gjelden og det var en stor byrde for ham helt til hans død.

Hans fødselsdag, 8. mai, blir feiret som Verdens Røde Kors- og Røde halvmåne-dag. Hotel Paradies er i dag Henry Dunant Museum. I Genève og andre steder er mange gater, gatehjørner og skoler oppkalt etter ham. Henry Dunant-medaljen, som deles ut hvert andre år av det sittende styret i det internasjonale Røde Kors og Røde Kors-bevegelsen, er Røde Kors-bevegelsens høyeste utmerkelse. 12. desember 2005 ble medaljen tildelt tidligere president i Norges Røde Kors, Bjørn Egge (1918 – 2007), som den første nordmann som ble tildelt den mens han fortsatt var i live.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Norske bøker[rediger | rediger kilde]

Engelske bøker[rediger | rediger kilde]

  • Henri Dunant: A Memory of Solferino. ICRC, Geneva 1986, ISBN 2-88145-006-7.
  • Pierre Boissier: History of the International Committee of the Red Cross. Volume I: From Solferino to Tsushima. Henry Dunant Institute, Geneva 1985, ISBN 2-88044-012-2.
  • Caroline Moorehead: Dunant's dream: War, Switzerland and the history of the Red Cross. HarperCollins, London 1998, ISBN 0-00-255141-1 (Hardcover edition); HarperCollins, London 1999, ISBN 0-00-638883-3 (Paperback edition).

Tyske bøker[rediger | rediger kilde]

  • Eveline Hasler: Der Zeitreisende. Die Visionen des Henry Dunant. Verlag Nagel & Kimche AG, Zürich 1994, ISBN 3-312-00199-4 (Hardcover edition); Deutscher Taschenbuch Verlag, München 2003, ISBN 3-423-13073-3 (Paperback edition).
  • Martin Gumpert: Dunant. Der Roman des Roten Kreuzes. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt 1987, ISBN 3-596-25261-X.
  • Willy Heudtlass, Walter Gruber: Jean Henry Dunant. Gründer des Roten Kreuzes, Urheber der Genfer Konvention. 4. Auflage. Verlag Kohlhammer, Stuttgart 1985, ISBN 3-17-008670-7.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henri-Dunant, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ verkets språk tysk, roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 16591[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 19. september 2019[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d HDS ID 019082[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000700449, besøkt 1. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Henri (Henry) Dunant, Proleksis enciklopedija-ID 18754[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Salzburgwiki, oppført som Henry Dunant, Salzburgwiki ID 23564[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ HDS ID 019082, roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ verkets språk engelsk, international-review.icrc.org, besøkt 14. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 25. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ verkets språk tysk, roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.stadt-zuerich.ch, besøkt 12. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  28. ^ roter-kreis.de[Hentet fra Wikidata]
  29. ^ a b Slapgard, Bjarne (1963). Inter arma caritas: Røde Kors gjennom 100 år. [Trondheim]: Rune. 
  30. ^ Sæter, Martin (1965). Over alle grenser: Norges røde kors 100 år. Oslo: Aschehoug. 
  31. ^ Kåring, Reidar (1951). Henri Dunant: skaperen av Røde kors. Oslo: Cappelen. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henri_Dunant&oldid=22378487»