Dag Hammarskjöld

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dag Hammarskjöld
Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld
Dag Hammarskjöld
Født 29. juli 1905
Sverige Jönköping i Sverige
Død 18. september 1961 (56 år)
Føderasjonen Rhodesia og Nyasaland Ndola i Føderasjonen Rhodesia og Nyasaland (nåværende Zambia)
FNs 2. generalsekretær
31. mars 1953 - 18. september 1961
Forgjenger Trygve Lie
Etterfølger U Thant

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1961

Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld (født 29. juli 1905 i Sverige, død 18. september 1961) var mest kjent internasjonalt som generalsekretær i FN.

Han døde i en flyulykke den 18. september 1961 i Ndola (Nord-Rhodesia), nå Zambia. Flyet kom fra Leopoldville i Kongo da det styrtet nær Ndola i Nord-Rhodesia.

Hammarskjöld ble valgt til FNs generalsekretær i 1953. Han etterfulgte nordmannen Trygve Lie, den første som innehadde stillingen. Lie mente Hammarskjöld overtok «verdens mest umulige jobb».

På denne posten fikk Hammarskjöld gjennom kritiske år anledning til å bruke sine diplomatiske evner. Han forhandlet frem løslatelse av 15 amerikanske soldater som var tatt til fange av Kina under Koreakrigen. Han løste en rekke konflikter i Kongo, Palestina, Israel og i Kambodsja. For sin innsats ble Hammarskjöld tildelt Nobels fredspris post mortem i 1961. Det er den eneste gangen at prisen er blitt tildelt noen etter vedkommendes død. Reglene er siden blitt endret, slik at dette ikke lenger er mulig.

Hammarskjöld hadde sin utdannelse i jus og økonomi fra Uppsala universitet og Stockholms universitet i årene fra 1926 til 1935. Han tok en doktorgrad i økonomisk politikk.

Hammarskjöld ble etterfulgt i stillingen som generalsekretær av U Thant fra Burma.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Dag Hammarskjöld ble født i Jönköping 1905, som sønn til daværende ecklesiastikminister Hjalmar Hammarskjöld og Agnes (f. Almquist), som var datter til sjefen for den kongelige fengselsledelsen Gustaf Fridolf Almquist, som var halvbror til forfatteren Carl Jonas Love Almqvist). Dag var brorsønn til Carl Gustaf Hammarskjöld.

Far Hjalmar Hammarskjöld ble utnevnt like etter Dags fødsel til diplomat i København, og var fra 1907 landshøvding i Uppsala län. Dag vokste hovedsakelig opp på Uppsala slott og så det som sitt barndomshjem. Faren ble senere landets statsminister, 19141917.

Allerede som barn viste Dag en intellektuell legning, og samlet pressede blomster, sommerfugler og utstoppede dyr. På privatskolen Tomtebo, Villavägen 3 i Uppsala, begynte han skolen 1911 med Hildur Akselsson som lærer. Hun skrev i et brev til hans mamma at det var en glede å undervise ham og at han hadde lett for å lære. I 1916 ble han innskrevet på Uppsala høyere læreverk som var forlagt i Katedralskolan. Han tok studenten 1923 med åtte A og to a, og påbegynte deretter sin utdanning ved Uppsala universitet; først litteraturhistorie og poetikk, filosofi og fransk, som inngikk i hans fil.kand, og siden nasjonaløkonomi og deretter samfunnsvitenskapelige emner og juridiske studier.

Dag Hammarskjöld ble fil.lic. ved Uppsala universitet 1928, jur.kand. samme sted i 1930, docent 1933 og fil.dr. 1934 ved Stockholms högskola i nasjonaløkonomi. Da han i 1933 forsvarte sin avhandling Konjunkturspridningen: en teoretisk och historisk undersökning på Socialinsitutet, brøt han, som den første svenske økonom, tradisjonen med å kle seg i kjole og hvitt.[1]

Karriere i Sverige[rediger | rediger kilde]

I 1930 ble Dag Hammarskjöld sekretær i arbeidsløshetsutredningen. I årene 1935-1941 var han sekretær i Riksbanken og 1936-45 sekretær i Finansdepartementet. I 1941 var han styreleder for riksbankes styre. Han hadde tidlig internasjonale oppdrag. I perioden 1948-53 inngikk han i hoveddelegasjonen i OEEC og ble da for et år viseordfører for eksekutivkommisjonen. Fra 1950 til 1953 var han leder for den svenske delegasjonen i Uniscansamarbetet. I 1947 og 1948 var han med i delegasjonen til Pariskonferansen.

Hammarskjöld var også en lærd nasjonaløkonom som inngikk i Stockholmsskolen med Gunnar Myrdal og Bertil Ohlin, og var i en tid sakkyndig i finansielle spørsmål i det svenske utenriksdepartementet. I egenskap av økonom var han leder av nemnden for Konjunkturinstitutet fra 1937 og elleve år framover. Han anses å ha vært den som myntet uttrykket planøkonomi. Han spilte en stor rolle i utformingen av den svenske økonomiske politikken.

Hammarskjöld var kabinettssekretær fra 1949 til 1951, og siden konsultativ statsråd 19511953. Tross at Hammarskjöld inngikk i flere sosialdemokratiske regjeringer gikk han aldri med i partiet. Ideologisk mener Ernst Wigforss at han først var moderne tory-demokrat. Hammarskjöld sympatiserte med den sosialdemokratiske fordelingspolitikken og planhusholdningen, var konservativt preget i synet på det statlige byråkratiet som skulle beskytte mennesker mot særintresser og sikre felles verdier, og menneskesynet, ifølge Wigforss, ikke ulikt hans eget. Denne ideologiske blandingen kunne ifølge Wigfors også gjenfinnes i partiet. Han holdt såvel i politikken som kulturen en balanse mellom gammelt og nytt, og "just det balanserade omdömet, jämvikten mellan ulike sider hos en stor naturlig begåvning" var Wigforss sterkeste minne av Hammarskjöld fra hans tid i regjeringen. I et brev til Wigforss i 1950 i anledning av dennes memoarer, beskrev Hammarskjöld i stedet forskjellen dem imellom som et generasjonsspørsmål: "Det som kanske slår mig starkast och som jag sett så klarast i våra diskusjoner, er verdens katastrofale forfall under det kvartssekel som skiller oss. Uten at forfalle til dramatisering skulle jeg vilja vid jämförelsen mellan den idédebatt jag upplevat och den du skildrar, likna den värdemiljö där den förra utspelats vid en bombad stad, där invånarna få vara glada att av ruinsplitter foga samman ett tillfälligt skydd utan tanke på sammanhang, plan eller permanens".[2]

Da faren døde i 1954 ble Dag Hammarskjöld valgt til hans etterfølger i stol 17 i Svenska akademien. At skjønnlitteraturen var en viktig kilde for Hammarskjöld var åpenbart, da han gjerne siterte favorittpoeter ved offentlige tilstelninger. Han kunne like gjerne analysere klassisk musikk, fransk impresjonister og diskutere kristen teologi. Han hadde også en sterkt interesse for naturliv, og var formann i Svenska Fjällklubben 1946-51. Hammarskjöld, tross at han vært Axel Hägerströms student, hadde vanskelig for å akseptere den ateisme som utbredde seg i hans samtid, og var dypt interessert i William James, Ernest Renan, Rudolf Otto, Carl Gustaf Jung og Martin Buber. Til denne side av hans personlighet hørte det at han lot innrede et meditasjonsrom i FN-huset.[3]

Generalsekretær i FN[rediger | rediger kilde]

Hammarskjöld utenfor FN-bygningen i New York.

Dag Hammarskjöld ble valgt til FNs generalsekretær 31. mars 1953 og ble gjenvalgt i 1957. Han hadde ved tiltredelsen vunnet anseelse gjennom sitt arbeid for OEEC, og posten hadde blitt ledig da Sovjetunionen boikottet forgjengeren Trygve Lie. Faktum er at Dag Hammaskjöld var kandidat nummer fem til stillingen, da Sovjetunione ikke ville godkjenne de fire tidligere kandidatene. Anthony Eden foreslo da Hammarskjöld. Det var en overraskelse for de fleste at Hammarskjöld fikk posten, ettersom han var en lavmælt person som ikke virket å gjøre noen forsøk på å fremme egen karrière. Forgjengeren hilste Hammarskjöld velkommen med ordene: "Dag Hammarskjöld, ni övertar världens omöjligaste jobb."

Han innledet sin tid som generalsekretær med å få satt fri amerikanske piloter som siden Koreakrigen hadde sittet som fanger i Kina. Han sa selv at han hadde fått løslatelsen i fødseldagspresang av Kina i 1955. Dette skjedde etter at Hammarskjöld gjennomførte en større omorganisering innen FN-kanselliet, da han fikk slutt på tendensene til McCarthyisme som preget forgjengeren Lies embetstid, med USA-ledete granskningskommisjoner og oppsigelser av personale. Han ble tidlig forbundet med "den tysta diplomatiens strategi", om hvilken han redegjorde for i sin årsrapport for 1955. Blant de mer merkelige oppdragene han hadde, var da han i 1960 lykkes i å overtale Fidel Castro til å ta inn på hotell i stedet for å overnatte med sine menn i FNs hage i New York.[4]

Hammarskjölds tid som generalsekretær var preget av dyptgående konflikter i verdenspolitikken. I bunnen lå den kalde krigen med motsetningen mellom østblokken og vestblokken. Dette påvirket utviklingen i Suezkrisen, Laos, Algerie, og spilte en enda mer avgjørende rolle i Tyskland hvor de militære forhold var i endring, i revolusjonen i Irak da kong Faisal II av Irak ble myrdet ved utropelsen av republikk i 1958, at Fidel Castro tok makten i Cuba i 1959, Kongokrisen, og den blodige undertrykkelsen av opprøret i Ungarn i 1956. Han var framgangsrik i Suezkrisen, da han under stort tidspress lykkes bygge en særskilt fredsstyrke med tropper fra nøytrale land, men i Ungarn fikk han erkjenne et nederlag. Da Kofi Annan holdt sin berømte Dag Hammarskjöld-tale i Uppsala i september 2001 konstaterte han at den politiske konteksten visselig var forandret, men at det FN som Hammarskjöld vært med og utformet ennå hadde like vanskelige spørsmål å hanskes med.

Ved Kongokrisen spilte den kalde krigen en avgjørende rolle: Patrice Lumumba søkte Sovjets støtte, og utbryterstaten Katanga under Moise Tshombe søkte vestblokkens. Da Lumumba ble myrdet i januar 1961 holdt Sovjet Hammarskjöld ansvarlig for udåden, men senere har det vist seg at det egentlig var Tshombe som var ansvarlig. Sovjet erklærte offisielt posten som generalsekretær som vakant. Ved flere tilfeller etter 1957, da Hammarskjöld ble enstemmig gjenvalgt, forsøkte Sovjet å få Hammarskjöld avsatt for påståtte sympatier med vestblokken. Høsten 1960 tiltok kritikken og Nikita Krutsjov krevde i generalforsamlingen at generalsekretæren skulle byttes ut mot en troika, dette da han mente at Hammarskjöld hadde "misbrukt rettslige prinsipper" i Kongo.[5] Hammarskjölds svar anses som et høydepunktet i hans karrière, da han forklarte at det ikke var stormakter som Sovjet han representerte, men at FNs organisasjon framfor alt fantes for de andre statene. Hammarskjöld fortsatte: "Det är mycket lätt att avgå; det är inte lika lätt att stanna. Det är mycket lätt att böja sig för stormakternas önskemål; det är en annan sak att göra motstånd" och fick stående ovationer av alla i generalförsamlingen, utom den sovjetiska delegationen.[6] Høsten derpå gikk det så langt som til en tillitsvotering der Hammarskjöld fikk ett stor støtte, med 83 stater bak seg. Noen land i vestblokken stemte blankt, da de anså at Hammarskjöld sviktet dem, og noen land i østblokken stemte imot ham. Dermed hadde dog samtidig Krutsjov lykkes å splitte FN, ettersom Hammarskjölds støtte minsket etter omvalget.[7]

En av Hammarskjölds innsatser var å arrangere to konferanser i Genève for nedrustning av atomvåpen.

Gjennom en nytolkning av FN-paktens artikkel 99, kom han til å styrke generalsekretærens stilling og øke sine muligheter. Dermed kunne han selv gripe inn når situasjonen var fastlåst på grunn av at stormaktene la inn sine veto i Sikkerhetsrådet, og ta initiativ med egne møter med ulike lands respektive statssjefer ved konflikter.

Hammarskjölds død[rediger | rediger kilde]

Hjalmar Hammarskjölds familiegrav på Uppsala gamla kyrkogård.
Dag Hammaskjölds gravsten på Uppsala gamla kyrkogård.

Det har hersket uenighet om Hammarskjölds død skyldtes en ulykke eller om han ble drept. Kontroversene om omstendighetene rundt Hammarskjölds død gjelder flere sider ved det som skjedde 17.-18. september 1961. Et kjernepunkt har vært striden om det var en ulykke, om flyet ble skutt ned eller brakt ned av en sprengladning om bord. I forbindelse med teoriene om at det ikke var en flyulykke som medførte Hammerskjölds død foreligger det også flere oppfatningene av hvem som sto bak og hva motivet for ugjerningen i så fall skal ha vært. Et annet sentralt punkt har vært spørsmålet om Hammarskjöld døde i det flyet styrtet eller om han overlevde og ble drept på bakken i timene før flyvraket ble funnet.

Omstendighetene rundt flygningen og styrten[rediger | rediger kilde]

Natten mellom den 17. og 18. september 1961, på dagen 13 år etter mordet på Folke Bernadotte, var Dag Hammarskjöld på vei til et møte med Tshombe i Ndola i Nord-Rhodesia (nåværende Zambia). Flyet, med navnet Albertina og registreringsnummeret SE-BDY, var en firemotors Douglas DC-6 med svensk besetning fra Malmö.Flyet var chartret fra Transair Sweden Hammarskjöld hadde selskap med 15 personer fra FN, hvorav åtte var svensker. Med på flyet fantes også opprinnelig Sture Linnér, Hammarskjölds nærmeste mann og FNs representant i Kongo, men før flyet startet sa Hammarskjöld at det ville være galt om begge reiste sammen, så Linnér forlot flyet. Flyet tok av fra flyplassen i Leopoldville, nå Kinshasa, i Kongo om ettermiddagen den 17. september med retning Ndola i det britisk-kontrollerte Nord-Rhodesia. DC-6-maskinen tok en omtur rundt Katanga for å unngå angrep derfra.

Etter planen skulle flyet lande i Ndola like etter midnatt. Flyet hadde kontakt med flykontrollen og ba om landingstillatelse. Siste kommunikasjon med tårnet i Ndola fant sted ti minutter over midnatt. En mil fra rullebanen styrtet flyet i skogen. Bare en person overlevde, den amerikanske sersjanten Harold Julian, medlem av FNs sikkerhetstjeneste. Han døde av skadene han pådro seg fire dager etter ulykken og befant seg i disse dagene for det meste i koma. Vraket ble funnet utbrent like etter daggry 18. september. Julian ble da brakt til sykehus, mens likene av de øvrige ble brakt til likhuset i Ndola.

Teorier om styrten[rediger | rediger kilde]

Den 16. oktober 1961 nedsatte FN en undersøkelseskommisjon for å utrede årsaken til ulykken. De teorier kommisjonen undersøkte var blant andre sabotasje, flyangrep, tekniske feil på flyet og den menneskelige faktoren. Rapporten ble lagt fram 2. mai 1962, og den fastslo at de ikke kunne finne bevis for noen teori men at de heller ikke kunne avfeie noen av dem. Ifølge en undersøkelse som det svenske Utrikesdepartementet gjorde på begynnelsen av 1990-tallet, virker det meste å tyde på at piloten feilbedømte høyden og krasjet inn i skogen.

Opplysningene om eksplosjon om bord tilskrives sersjant Julian. Han overlevde styrten og ble brakt sterkt forbrent og skadet til sykehus i Ndola der han døde fire dager etter. Før han døde fortalte sersjant Julian rhodesisk politi at Hammarskjöld kort tid før landing hadde gitt ordre til at flyet skulle snu og sette kursen mot en annen flyplass. Kort tid etter skjedde det en først en større eksplosjon om bord, så flere mindre. Opplysningene ble avvist av et rhodesisk politi, mest interessert i å få styrten bekreftet som en ulykke, og tilskrevet Julians store skader.

I 1998 framla Desmond Tutu opplysninger om at den sørafrikanske Sannhets- og forsoningskommisjonen hadde fått seg forelagt dokumenter som kunne tyde på at det britiske MI5, USAs Central Intelligence Agency og den sørafrikanske etterretningstjenesten var involvert i flystyrten. Motivet skal ha vært å beskytte landenes økonomiske interesser i en tid da kolonimaktene var i ferd med å miste grepet på Afrika. Det dreide seg da om angivelig korrespondanse mellom sørafrikanske etterretningsoffiserer som ikke selv var involvert i aksjonen, men som beskriver planer for hvordan Hammarskjölds fly skulle angripes. Etter korrespondansen å dømme skal det ha vært plassert en bombe ved hjulene på DC-6-maskinen. Bomben var ordnet slik at den skulle utløses når flyet gikk inn for landing. Etter Tutus vurdering hefter det usikkerhet ved ektheten av disse dokumentene.

Kort etter styrten ble DC-6-flyet i svenske nyheter oppgitt å ha blitt nedskutt av et katangesisk fly. I 1992 forklarte diplomatene Conor Cruise O'Brien og George Ivan Smith, som begge var i Kongo tidlig på 1960-tallet, til den britiske avisen «The Guardian» at flystyrten var resultatet av et mislykket bortføringsforsøk knyttet til europeiske gruveinteresser i Kongo og støttet av de europeiske makthaverne i Rhodesia. Denne teorien har fått stor oppmerksomhet ettersom O’Brien var FNs representant i Elisabethville og Smith var FNs talsmann og en nær medarbeider av Hammarskjöld. Bakgrunnen for teorien ble videre dokumentert av militærhistorikeren Matthew Hughes i tidsskriftet «London Review of Books» i august 2001. Hughes bringer her videre materiale som viser at en gruppe europeere bestående av forretningsfolk med interesser i gruvedrift, settlere og leiesoldater, hadde planer om bortføre Hammarskjöld. Gruppen var basert i Kolwezi i Katanga og støttet Tshombe, men opererte i bortføringsforsøket uavhengig av ham i et forsøk på å hindre at han skulle avtale med FN ting som ville gå mot deres interesser. En belgisk pilot ved navn Beukels ble sammen med en annen beordret til å fly to treningsfly av typen Fouga Magister, utstyrt med maskingevær, for å tvinge Hammarskjölds DC-6 til å endre kurs og bringe det ned på katangesisk side. Myndighetene i Nord-Rhdodesia, som fryktet at FNs rolle i området ville svekke de hvite settlernes makt, skal ha støttet pilotene ved at flykontrollen i Ndola ga opplysninger om DC-6-maskinens posisjon og kurs. Beukels skal ha avfyrt varselskudd mot DC-6-maskinen, uten at dette med sannsynlighet ville brakt flyet ned. Det kan likevel ha bidratt til å forstyrre DC-6-flyets innflyging mot flyplassen i Ndola en på en slik måte at det bidro til at det styrtet.

Opplysningene Hughes kommer med er sammenfallende med dem som ble framsatt av den amerikanske statsviteren David Gibbs i en artikkel i «The Journal of Modern African Studies» i 1993. Gibbs benytter samme bakgrunnsmateriale som Hughes, opplysningene samlet av Smith og O'Brien. Gibbs legger imidlertid til ytterligere et motiv europeiske, og da spesifikt belgiske, interesser kan ha hatt for å ta Hammarskjöld av dage. Gibbs går langt i å knytte Union Minière du Haut-Katanga til dette. Blant belgiske industri- og gruvefolk, både i Kongo og i selve Belgia, hersket en utbredt oppfatning av at FNs engasjement i Kongo var et forsøk på å fravriste belgiske selskaper kontroll over rikdommene i Katanga, da særlig forekomstene av kobber, uran og diamanter. Svenske og amerikanske gruveselskaper skal, i følge oppfatningen, ha stått bak dette og Hammarskjöld ble mistenkt for å ha personlige økonomiske interesser i svenske gruveselskaper som ville inn i Katanga. Dette skal ha ledet til ikke bare motvilje, men direkte hat, mot FN generelt og Hammarskjöld spesielt, særlig etter at FN i september 1960 gjorde slutt på den offisielle ikke-innblandingslinjen i forhold til utbryterprovinsen og begynte direkte militær bekjempelse av Katanga.

Teorier om hva som hendte på bakken[rediger | rediger kilde]

Den norske offiseren Bjørn Egge har i avisintervjuer med norsk og svensk presse kommet med opplysninger angående omstendighetene rundt Hammarskjölds død. Egge var i 1961 etterretningsoffiser i FN og befant seg i Elisabethville da Hammarskjölds fly styrtet. Han ble sendt til Ndola for å sikre Hammarskjölds krypteringsmaskin og dokumentmappe og ble ved ankomst på sykehuset i Ndola den første FN-offiseren som fikk se Hammarskjölds legeme. Egges oppfatning var at Hammarskjöld overlevde flystyrten og ble slynget ut av flykroppen da den traff en termittue. Egge forklarte at, i motsetning til de øvrige passasjerene på flyet, var ikke Hammarskjölds legeme forbrent. Derimot hadde han et rundt hull i pannen. Hullet er i avisene framstilt som et kulehull, men Egge var påpasselig med å ikke karakterisere det slik. Til «VG» forklarte Egge at Hammarskjöld "hadde et rundt sår i pannen, men vet ikke om det gikk inn i kraniet." Teorien om at det var et skuddhull ble langt på veg avvist av Egge i «Dagens Nyheter» 24. mars 2007: "Varför skulle man skjuta Hammarskjöld i pannan där kraniet är som tjockast, det hade varit enklare att skjuta i mun eller öra. Men jag kan inte vara säker." Egge viste i presseintervjuer videre til at de to britiske legene på sykehuset der Hammarskjölds lik befant seg var lite samarbeidsvillige. Videre påpekte han det mistenkelige ved at hullet i pannen er retusjert fra fotografier av liket. I «Aftenposten» 29. juli 2005 knyttet Egge konflikten i Kongo til belgiske og britiske interesser, da særlig til britiske Tanganyika Concessions og belgiske Union Minière de Haut-Katanga, uten å forbinde disse direkte til Hammarskjölds død.

Opplysningene om hullet i Hammarskjölds panne knyttes av andre sammen med opplysninger om at det skal ha befunnet seg europeere på stedet der flyet styrtet før vraket ble funnet av myndighetene. I en dokumentarfilm vist på NRK 24. mars 2007 framkommer det opplysninger fra en tidligere britisk leiesoldat som hevdet å ha kjempet i Kongo på 1960-tallet og at han der kom i kontakt med en sørafrikansk leiesoldat som hevdet å være den som skjøt Hammarskjöld samt en av hans livvakter. Motivet for dette ble ikke videre klarlagt. Den sørafrikanske leiesoldaten skal ha dødd en gang på 1990-tallet.

Kritikk mot spekulasjoner[rediger | rediger kilde]

Den svenske ambassadøren Bengt Rösiö er den som har stilt seg mest kritisk til de ulike teoriene som verserer om at Hammarskjöld skal ha blitt tatt av dage. Rösiö var i årene 1961-1962 konsul i Leopoldville og sjef for Sveriges utenriksstasjon der, fra 1962 til 1964 var han den første direktør for Dag Hammarskjöld Foundation og senere Sveriges ambassadør til en rekke land. Han forfattet i 1961 den svenske granskningsrapporten om Hammarskjölds død og gjorde en ny granskning for det svenske utenriksdepartementet i 1993. Rösiö har svart på teoriene som framsettes av O’Brien og Smith, samt øvrige forfattere som bygger på deres framstilling, i en artikkel i «The Journal of Modern African Studies» fra 1993 og i leserbrev til «The London Review of Books» i 2001.

Rösiö påpeker motsigelser og brister i teorier som verserer og avviser dem som spekulasjoner som savner dokumentasjon. Rösiö viser til at det foreligger utallige påstander fra mange forskjellige leiesoldater om at de var de som tok livet av Hammarskjöld. Den første av disse ble framsatt av leiesoldaten Roger Trinquier i boken Notre guerre au Katanga i 1963, da i form av en påstand om at de europeiske leiesoldatene i Katanga skal ha fått plassert en agent om bord i flyet, fordekt som en av FNs sikkerhetsoffiserer, og at denne var ansvarlig for at flyet krasjet. Identiteten til alle ombord er imidlertid kjent og likene redegjort for. Rösiö kritiserer bruken av uverifiserte opplysninger fra leiesoldater og påpeker at teorier om Hammarskjölds død konstrueres uten engang å gjøre forsøk på å sjekke leiesoldatenes identitet og sannhetsgehalten i historiene de kommer med.

Teorien om at to katangeisike fly av typen Fouga skal ha forsøkt å avskjære Hammarskjölds fly kritiseres av Rösiö med henvisning til at leiesoldatene i Kolwezi kun hadde en slik maskin operativ, ikke to. Av de øvrige to Fouga-maskinene, som opprinnelig var en del av Katangas luftvåpen, hadde den ene krasjet, mens den andre var beslaglagt av FN. Ingen av flymaskinene var utrustet for nattflygning. Rekkevidden var videre knapt lang nok til å rekke til Ndola. Etter Rösiös opplysninger, basert på kjennskap til 21 piloter i katangesisk tjeneste, befant de to pilotene blant leiesoldatene i Kolwezi som mestret nattflygning seg ikke på stedet på det angjeldende tidspunkt. Det er heller ikke spor av noen ved navn Beukels blant leiesoldatene. Teorien om at fly fra Katanga skal ha skutt varselskudd mot Hammarskjölds fly og truffet det slik at det styrtet svekkes videre ved at det ikke ble funnet kulehull i vraket av DC-6-maskinen som kan tyde på at det ble forsøkt avskåret med ild. Alle skader på flyet ble påført under krasjet i skogen, ikke før.

Rösiö avviser også opplysningene fra Sør-Afrika og viser til at det ble bestemt å skifte flymaskin bare et par timer før avgang fra Leopoldville og at dette har gjort at det neppe var tid for utenforstående til å plassere en bombe på en maskin som da var under utrustning for flygningen til Ndola og dessuten var bevoktet.

Ambassadør Rösiö heller til den konklusjonen at Hammarskjöld døde som følge av en flyulykke forårsaket av at flyet kom inn for landing i for lav høyde. Hans undersøkelser tyder på at flyet ikke skiftet kurs like før landing, slik det noen steder hevdes, men fulgte den normale innflygningsplanen, bare 1000 fot for lavt. Hvorfor det skjedde, er et av flere ubesvarte spørsmål. Et annet ubesvart spørsmål er hvorfor det ikke ble satt i verk leting etter flyet før 15 timer etter at tårnet i Ndola mistet radiokontakt med DC-6-maskinen. Det er ubesvarte spørsmål som disse som legger grunnlag for ytterligere spekulasjoner i saken om Hammarskjölds død.

Gravferd[rediger | rediger kilde]

Hammarskjölds kiste ble fløyet til Sverige, og han fikk en TV-sendt statsbegravelse i Uppsala domkirke. Han ble gravlagt i familiegraven på Gamla kyrkogården i Uppsala.

Etter Dag Hammarskjölds bortgang[rediger | rediger kilde]

Dag Hammarskjöld center, Uppsala

Ved Dag Hammarskjölds død fant man et brev til kabinettsekretær Leif Belfrage, en løsbladsperm med tittelen Vägmärken. Det var en samling maksimer og frie vers, som Hammarskjöld selv kalte en dagbok, eller hvitbok, "rörande mina förhandlingar med mig själv – och Gud". Vägmärken har blitt utgitt flere ganger. Testene handler tross hans egen beskrivelse ikke om hverdagslige hendelser, men er små notiser om ukjente mennesker, om Gud, moral og livsinnsikter.

Blant Hammarskjölds maksimer bemerkes denne:

Att aldrig låta framgången dölja sin tomhet, insatsen sin intighet, arbetslivet sin ödslighet, och så att bevara sporren att nå vidare – den smärta i själen som driver oss själva. Se dig inte om. Och dröm ej om framtiden: den skall ej återskänka dig det förgångna eller tillfredsställa andra lyckodrömmar. Din plikt och din belöning – ditt öde – är HÄR och NU.

Nettopp de teologiske aspektene har vært et bærende tema i den senere tids interesse for Hammarskjöld, blant annet av Mats Svegfors, som i sin bok "Dag Hammarskjöld – den förste moderne svensken" utreder begrepene omkring den middelalderske tyske religionsmystisisme som var en viktig inspirasjonskilde for Hammarskjöld. Hammarskjölds oversettelse av Martin Buber er et annet tegn på samme karaktertrekk.

Hammarskjöld, som forble ugift og manglet arvinger, testamenterte sin gård Backåkra i Skåne til Svenska Turistföreningen. Gården hadde han kjøpt 1955, og latt ruste opp i henhold til egne detaljerte beskrivelser.

Hammarskjöld ble i 1961 posthumt tilelt Nobels fredspris. Året deretter etablertes Dag Hammarskjöld Foundation (en). Dag Hammarskjöldsstiftelsen ble etablert 1982 for å virke for globale fredsspørsmål. 2005 ble av den svenske regjeringen og Svenska FN-förbundet utropt til Dag Hammarskjölds år for å skape oppmerksomhet omkring 100-årsminnet for hans fødsel.

Etter hans død ble boken Vägmärken gitt ut på Bonniers (1963), på norsk Veimerker (Cappelen, 1964 og 1990) gitt ut. Den foreløpig siste utgaven på norsk kom på Lunde forlag i 2003, for å markere at det da var 50 år siden han ble utnevnt til FNs generalsekretær. I denne boka står Dag Hammarskiöld fram som en kristen mystiker.

I Zambia lå tidligere Dag Hammarskjöld stadion oppkalt etter Hammarskjöld.

Se også[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Vägmärken, posthumt
  • Att föra världens talan: tal och uttalanden
  • Dag Hammarskjölds Uppsala: med Slottsbacken
  • Ungdomsårens vittnesbörd: brev och uppteckningar 1925-1931
  • The poet and the diplomat: the correspondence of Dag Hammarskjöld and Alexis Léger
  • Correspondance 1955-1961
  • "Är detta icke vänskapens innersta väsen". Tre brev till Rutger Moll
  • The international civil servant in law and in fact : a lecture
  • Inflationsfrågan i Sverige. Foredrag i Nationalökonomisk Forening den 16. februar 1943.
  • Svensk natur : en antologi (som redaktör)
  • Together in our concern, our hopes, and our determination.
  • Sveriges internationella kreditgivning åren 1944 och 1945. (1945)
  • Svenska finansproblem. (1941)
  • Sweden's international credit accomodation in 1944 and 1945. (1946)
  • Från Bretton Woods till "full employment". (1945)
  • Hjalmar Hammarskjöld: inträdestal i Svenska akademien (1954)
  • The United Nations: an apparaisal (1956)
  • The Linnaeus tradition and our time (1957)
  • Kring Linnéminnet: direktörstal vid Svenska akademiens högtidssammankomst den 20 december 1957
  • Politik och ideologi (1952)
  • Levande bygd (medverkan)
  • Arbetslöshetsutredningens betänkande, SOU 1933:29
  • Konjunkturspridningen: en teoretisk och historisk undersökning (diss. 1933)

Ut over dette har han utgitt flere rapporter fra FN.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Henrik Klackenberg, "Hågkomster", Dag Hammarskjöld: En minnesbok, Bonniers 1961, s.40
  2. ^ Ernst Wigforss, "Hågkomster", Dag Hammarskjöld : En minnesbok, Bonniers 1961, s.99
  3. ^ Henrik Klackenberg, "Hågkomster", Dag Hammarskjöld : En minnesbok, Bonniers 1961, s.58f
  4. ^ FN – Globalt uppdrag, s.130
  5. ^ FN – Globalt uppdrag, s.130f
  6. ^ ibid; Petrén, s.198
  7. ^ Dag Hammarskjöld: En minnesbok, del 4, s.150f

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • David Gibbs: "Dag Hammarskjöld, the United Nations, and the Congo Crisis og 1961-1: a Reinterpretation", The Journal of Modern African Studies, bd. 31, nr. 1, 1993, s. 163-174.
  • Matthew Hughes: "The Man Who Killed Hammarskjöld?", London Review of Books, bd. 23, nr. 15, 9. august 2001.
  • Bengt Rösiö: "The Ndola Crash and the Death of Dag Hammarskjöld", The Journal of Modern African Studies, bd. 31, nr. 4, 1993, s. 661-671.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Dag Hammarskjöld – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Trygve Lie 
FNs generalsekretær
Etterfølger:
 U Thant 
Forgjenger:
 Hjalmar Hammarskjöld 
Svenska Akademien,
Stol nr 17

(1954–1961)
Etterfølger:
 Erik Lindegren