Finnskogen

Finnskogen (offisiell skrivemåte), eller Finnskogene (finsk: Suomalaismetsät), er et stort sammenhengende skogområde som strekker seg langs begge sider av riksgrensen mellom Solør i Norge og Värmland i Sverige, der Trysil Finnskog danner nordgrensen. Lokalt uttales navnet fiɳɳ`skoga hvilket er en stivna dativform av navnet. Eidskog Finnskog, Vinger Finnskog, Brandval Finnskog, Grue Finnskog, Hof Finnskog, Åsnes Finnskog og Våler Finnskog finnes brukt om deler av området i henhold til tidligere kommunegrenser. Området er spredt befolket. Svullrya i Grue kommune danner et slags uoffisielt senter for den norske delen av Finnskogen.

Utstrekning[rediger | rediger kilde]

Området ligger i kommunene Kongsvinger, Grue, Åsnes, Våler og Trysil i Innlandet i Norge og i Torsby kommun i Värmland i Sverige. Det kan grovt sett avgrenses av bebyggelsene ved Glåma i vest, Klara i øst, Eidskog (Skotterud og Magnor) i sør og Trysilvegen (Rv 25) i nord.

Vegetasjonsmessig er Finnskogen preget av skrinn morenejord med furu og lyngmoer. Jordbruket er preget av små gårdsbruk med dyrehold og lite kornproduksjon.

Historie[rediger | rediger kilde]

Områdene har navn etter de finske innvandrerne, såkalte skogfinner, som reiste fra Finland til Sverige på 1570-tallet og ebbet ut i 1630-årene. Erik Pontoppidan skrev i 1752 at de første finnene kom til Norge allerede i 1624, men det er neppe riktig. Først fra 1640-tallet foreligger det skriftlige opplysninger om finsk bosetning på Finnskogene.^[1] Kjerneområdet for den norske «finnekulturen» ligger i Grue og Åsnes. Innvandringen kom i overveiende grad fra området Savolax i Finland. Det finnes også tilsvarende «finnskoger» eller «finnemarker» andre steder på Østlandet, både mellom Hedmark og Akershus og mellom Akershus, Oppland, Oslo og Buskerud (se Finnemarka der). Også i Sverige finnes det slike isolerte «finnskoger», blant annet Orsa Finnmark i Dalarna og i Tiveden i Västra Götalands län.