Dingo
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Dingo | |
|---|---|
 Australsk dingo (Perth Zoo) |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Canis lupus dingo, [Canis familiaris dingo], [Canis dingo] (Meyer, 1793) |
| Alt. navn: | urhund, villhund m.m. |
| Artstilhørighet: | ulv |
| Rødlistestatus: | VU A2e[1] |
| Habitat: | Terrestrisk, varierende |
| Utbredelse: | se kartet |
 Spredning av urhunder |
|
| Raser: | |
- «Dingo» har flere betydninger.
Dingo (Canis lupus dingo) er et fellesnavn for flere urgamle semi-ville hunder, som kanskje mer korrekt kan kalles urhunder. Denne typen hunder kalles også ofte pariahunder (omstreifende hunder), men ikke alle pariahhunder kan derfor klassifiseres som ekte dingoer, i henhold til den vitenskapelige betegnelsen Canis lupus dingo.
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
Navnet dingo stammer fra de australske urinvånernes, aboriginernes navn på denne hunden, som kanskje mer korrekt bør kalles en urhund, siden typen ikke opprinnelig stammer fra Australia, men fra Asia. Gensen mellom hva som kan klassifiseres som en ekte dingo og når den må kalles en hund er fin.
En dingo kan best beskrives som en slank, mellomstor spisshundlignende hund. Vekten ligger gjerne omkring 8-24 kg og skulderhøyden varierer fra ca. 35-67 cm. Hannene er gjerne tydelig større enn tispene, men både vekt og høyde varierer mye. Dingoene i Australia er gjerne større en andre dingoer, noe forskerne tror skyldes at de i Australia har et mer proteinrikt kosthold enn i Asia. Hodet er trekantet og snutepartiet gjerne noe lengre enn hos typiske spisshunder. Den er mellomstore stående spisse ører, som er svært bevegelige, og kraftig forstørrede rovtenner i forhold til vanlige hunder. Ekte dingoer har gjerne gul-brune øyner, mens dingohybrider ofte har mørke øyner.
Dingoen har en mer fleksibel anatomi enn ordinære hunder, noe som blant annet gjør de i stand til å spre ut skulderbladene i nesten 90 graders vinkel (som en fugl) fra kroppen. Dette gjør de blant annet til ypperlige klatrere. Likeledes kan dingoer snu hodet nesten 180 grader i begge retninger, samt bøye hodet rett bakover, til snuten berører ryggen. Også handleddene er svært bevegelige, noe som gjør dingoen i stand til å manøvrere objekter på en måte man ellers ikke forbinder med hunder. Asiatiske dingoer ser ut til å ha større anatomisk fleksibilitet enn australske. Slike ekstreme anatomiske særtrekk er ellers bare kjent hos norsk lundehund.
Pelsen er tett og glatt på kroppen, men halen er buskete. Den mest vanlige fargen er ingefær (lys rødgul til gulbrun), men det finnes også sorte, barkfargede og hvite individer. Det var også en varietet som ikke hadde pels og derfor ble klassifisert som nakenhund[2], men det er i øyeblikket uklart om typen har overlevd. I såfall må det være i det nordøstre hjørnet av Thailand, slik noen lokale eksperter mener. Det er vanlig at behårede individer har lyse eller hvite markeringer på snutepartiet, i brystet, buken, på labbene og på haletippen. I Sørøst-Asia er også ingefærfargede individer mest vanlig, men antallet sorte individer er også høyere der enn i Australia. (Straham 1983[3]; Corbett 1995[4]).
[rediger] Opprinnelse
Det eksisterer en rekke ulike teorier om når, hvor og hvordan disse hundene oppsto. Man er imidlertid rimelig sikre på at det må ha skjedd for mer enn 6 000 år siden. Kanskje er de så mye som 14 000-40 000 år gamle.
På Vestbredden i Palestina har man funnet fossile beinrester etter en dingolignende hund som dateres omkring 14 000 år tilbake i tid, men det har vært umilig å slå fast med sikkerhet at det dreier seg om en ekte dingo eller ikke. I Israel finnes imidlertid fortsatt viltlevende canaanhunder, som har en rekke genetiske likheter med denne urhunden. I USA er det også funnet fossile beinrester etter en dingolignende hund, som daterer seg omkring 9 000 år tilbake i tid. Man tenker seg at den opprinnelig må ha kommet til Nord-Amerika via Beringstredet, kanskje i sammenheng med menneskelig migrering til dette kontinentet. Denne hunden var trolig av type svært lik dagens carolinahund, men om det finnes en sammenheng vet man ikke. Carolinahunden har imidlertid en rekke genetiske likheter med dingo, likheter man ellers ikke finner hos vanlige hunder.
Det eldste sikre fossile funnet man har for dingoer er en skalle som skal være omkring 5 500 år gammel. Den ble funnet i Vietnam. 5 000-2 500 år gamle fossiler av dingo er imidlertid funnet mange steder i Sørøstasia, men i Australia er det eldste funnet man har omkring 3 450 år gammelt. Det støtter teorien om at den australske dingoen opprinnelig var en tamhund som ble bragt til Australia med sjøfarende for omkring 5 000 år siden.
Hvor de oppsto har man vært usikre på. Noen forskere har hevdet at det kan ha vært i Indusdalen i India, og at de derfra har blitt spredt utover Asia. Ny forskning med såkalt mtDNA viser imidlertid at dingoene må ha oppstått i Sørøstasia (Savolainen m.fl., 2004[5]). Den svenske forskeren Peter Savolainen, som står bak en stor studie av dingoens arvemateriale, der 211 australske dingoer, 654 tamhunder og 38 ulver var med, mener spredningen må ha startet i sørøst Kina, og kanskje spredt seg via Taiwan og Filippinene til Indonesia og Australia.
Savolainen mener, ut i fra resultater i hans forskning, at den australske dingoen ikke er en direkte etterkommer av ulv, men må ha oppstått fra domestiserte tamhunder. Han begrunner dette med funn av arvemateriale som finnes hos østasiatiske hunder og dingo, men ikke hos ulv. Teorien støttes forsåvidt av det faktum at det ikke finnes arkeologiske funn for dingo i Australia som er eldre enn 3 450 år. Stadig flere forskere mener nå at den kom dit som en tamhund for omkring 5 000 år siden og utviklet seg til dingo først omkring 1 500 år senere. Om det stemmer er det mye som tyder på at dingoen også må ha utviklet seg fra domestiserte tamhunder på fastlandet, selv om mange fortsatt også mener den kan stamme direkte fra ulven. En slik teori støttes forsåvidt også av arkeologiske funn, i det man ikke har funnet noen indikasjoner for slike urhunder som er eldre enn omkring 5 000-5 500 år. Dersom det tok tamhunden 1 500 år å bli til dingo i Australia er det altså ting som kan tyde på at utviklingen til dingo må ha startet for minst 7 000 år siden i Asia.
[rediger] Geografisk spredning
Mange tror dingoer kun finnes i Australia, men det er feil. Dingoen var tidligere spredd over store deler av Sørøst-Asia, men er nå mer kun lokalisert til noen få områder. Iflg. IUCN finnes det i dag ekte dingoer på Ny-Guinea, det sentrale og nordlige Australia og i Thailand. Denne urhunden kalles gjerne Ny-Guinea syngehund på Ny-Guinea og boranhund i Thailand.
Muligens eksisterer det også noen ekte dingoer i Myanmar (tidligere Burma), sørøst i Kina, Laos, Malaysia, Indonesia med Borneo og muligens også på Sumatra og på Filippinene, men antallene er svært usikre. Det er også uklart om den indiske santalhunden kan kalles en ekte dingo eller ikke.
Dingoen er truet av kryssavl med viltlevende hunder. Forskerne tror at så mange som 80% av dingoene kan være bastarder, men det finnes ingen sikre observasjoner som kan bekrefte dette estimatet. Man skiller altså mellom ekte dingoer og uekte dingoer, og sistnevnte betegnes ofte som pariahhunder. Det er imidlertid en meget hårfin balanse mellom hva som er en ekte og uekte dingo, slik at klassifiseringen kan være svært vanskelig og tidkrevende.
[rediger] Habitat
Dingoen trives i tilknytning til Australias store ubebodde landbruksarealer, der det er skog, kratt, sletteland og fjellstrøk. Utbredelsen begrenses kun av tilgangen på mat og vann, men den er mest vanlig i de østre delene av Australia.
På Ny-Guinea finner man først og fremst denne urhunden i fjellstrøk med tett regnskog, men det er svært sparsomt med opplysninger om den svært sky syngehunden. Til tross for at det en rekke ganger er gjort forsøk på å studere den.
På det asiatiske fastlandet finnes dingoet først og fremst i tilknytning til menneskelige bosetninger, der de har enkel tilgang på resteavfall og beskyttelse. Rundt bosetningene fungerer den som en naturlig vakthund, noe menneskene prissetter ved å gi hundene matrester. Et lignende mønster finner man også for urhunder som finnes på øyene sør for det asiatiske fastlandet, eksempelvis på Borneo og Sumatra.
[rediger] Atferd
Dingoer er ville hunder som lever i et flokkorientert hierarki, der alfaparet (lederhannen og ledertispa) er de eneste medlemmene i flokken som formerer seg. Alfahannen er dominant og leder flokken. Alfatispa føder ett kull årlig. Om andre tisper føder valper vil disse bli drept av alfatispa, som er dominant overfor andre tisper i flokken. Det kan se ut til at alfaparet er monogame og lever sammen livet ut, eller til en av de dør.
I tillegg til alfaparet består flokken av en såkalt betahanne (nummer 2 på rangstigen - utfordrer til «tronen») og gjerne et antall tidligere avkom etter disse. En typisk flokk består gjerne av 3-12 dyr. Unge (konkurrerende) voksne hanner kan jages ut av flokken og primært leve som solitære individer, selv om de gjerne sosialiserer seg i flokk når de skal jakte på større byttedyr. Innad i flokken sloss gjerne individene om plassene på rangstigen, som er under konstant endring. Hannene er dominante overfor tispene. Flokken holder seg til territoriet der de ble født og forsvarer dette mot andre flokker. Det er vanlig at flokken forflytter seg 10-20 km daglig.
Dingoen lar seg temme, men den vil alltid ha villhundens primitive instikter i behold. Over store deler av Sørøstasia lever denne urhunden nærmest som en tamhund. Også australske dingoer lar seg temme og holde som husdyr. Dingoen er imidlertid svært primitiv i forhold til vanlige hunder, men som tam hushund kan den godt sammenlignes med andre pariahunder. Den vil naturlig være svært skeptisk til fremmede og nye ting, noe som ofte kommer til uttrykk som frykt og aggresjon. Ofte vil slike hunder knytte seg svært nært til noen få mennesker (familien), mens de vil være sky og kanskje direkte fiendtlige mot andre mennesker. Overfor andre dyr, spesielt andre hunder, vil de være meget dominante.
[rediger] Matvaner
Det er kjent at australske dingoer har et kosthold som består av ca. 60% pattedyr, men også fugl og reptiler er en viktig del av dietten. Mest vanlig er kanin og annet småvilt, men dingoene nedlegger også større vilt, f.eks. flere arter kenguru. Den vil også ta bufe om anledningen byr seg, f.eks. sau og kvegkalver.
Asiatiske dingoer lever ofte i tett tilknytning til mennesker og har derfor et kosthold som består av mye karbohydrater. Ofte er kostholdet preget av matavfall og rester etter mennensker, eksempelvis kokt ris, frukt og grønnsaker som måtte være til overs etter måltider, kanskje ispedd noen kjøttrester i form av innvoller fra hønsefugl, fisk eller skalldyr. I Thailand er det observert at dingoen kan jakte på firfisler og små skadedyr, som mus og rotter. På den måten kan den spe på med viktige proteiner i kostholdet. Det er grunn til å tro at slike hunder også andre steder har en tilsvarende kostholdsatferd.
Dingoer er opportunistiske predatorer, som helst jakter småvilt alene. De vil imidlertid jakte parvis eller i flokk når større byttedyr skal nedlegges. Hundene samarbeider under jakten og angriper byttet fra flere retninger samtidig (hetsjakt). Større byttedyr slås over ende før de vitale delene kan angripes, som regel mageregionen.
[rediger] Reproduksjon
Dingoer parrer seg kun en gang årlig, i motsetning til tamhunder som gjerne kommer i brunst oftere. Selve parringstiden varierer fra sted til sted. I Australia er det vanlig at parringen foregår i mars-april, mens det i Sørøstasia er vanlig i august-september. Tispa går normalt drektig i ca. 63 dager, da hun gjerne føder omkring 1-10 valper. Det mest normale er et kull på 5-6 valper. Alfaparet, som gjerne er omkring tre år gamle første gang de parrer seg, lever gjerne sammen livet ut.
Valpene våger seg gjerne ut av hiet første gang når de er omkring tre uker gamle. De blir avvendt når de er omkring åtte uker gamle, samtidig som de da gjerne forlater stedet der de ble født for godt. Etter dette tar flokken tilhold ved tilfeldige leirplasser, der valpene gjerne får ferdes fritt omkring. Tilvenningen til fast føde skjer over en 3-4 ukers periode, og både hanner og tisper i flokken bidrar med hjelp. De sluker maten og gulper den opp igjen når de kommer hjem til valpene. Mora gulper også opp det vannet valpene måtte trenge, om det ikke finnes naturlig i nærheten. Etter ca. 3-4 måneder regnes valpene som uavhengige av mora, men de blir sammen med flokken til de er omkring to år gamle. De vil hjelpe til med oppdrettet av neste års valpekull, og kanskje også påfølgende kull.
I vill tilstand er det ventet at en dingo kan leve til den blir omkring ti år gammel, selv om nok den gjennomsnittlige levealderen er betydelig kortere. Levealderen vil i stor grad være påvirket av det habitat dyret befinner seg i, spesielt i Australia der denne hunden de fleste steder regnes som et skadedyr. I fangenskap er det kjent at en dingo kan bli opp mot 12-15 år gammel. Det er således ingen forskjell mellom dingo og tamhund på dette området.
[rediger] Hybridisering
Dingobestanden er utsatt for såkalt hybridisering. I Australia finnes det kun fire større områder der bestanden regnes som ekte dingoer. I resten av Australia er graden av hybridisering relativt høy. Langs østkysten og i et større område i sørvest antar man at så mye som 80-90% av bestanden kan være hybrider. Hybridisering er også et problem på fastlandet i Asia. Det er kun i Thailand at man regner dingoen som ren (rødt på kartet). Det er imidlertid svært usikkert i hvilken grad hybridisering skjer, så de lyserøde områdene på kartet indikerer i første rekke usikkerhet med hensyn til populasjonen av ding.
Noen dingoer regnes i dag som tamhunder (Canis lupus familiares), f.eks. den israelske canaanhunden og den afrikanske basenjien, andre som pariahhunder (urene raser på et stadium som ikke kan kalles dingo, men som har svært mange likheter), som f.eks. den amerikanske carolinahunden, eller semi-ekte villhunder (Canis lupus dingo), som f.eks. Ny-Guinea syngehund og australsk dingo. Også den indiske santalhunden og den sørøstasiatiske boranhunden eksisterer trolig fortsatt som ekte dingo.
Det er usikkert om flere andre viltlevende hunder bør kalles dingo eller ikke. I så måte ble det nylig oppdaget at kintamanihund, som finnes på Bali, er en nærmere slektning av dingo enn av andre asiatiske hunderaser. Det kan derfor godt tenkes at både denne hunden og andre vil bli klassifisert som dingo på et senere tidspunkt.
[rediger] Fakta
- Dingoer kan ikke bjeffe på normal måte, men de har et større vokabulær enn tamhunder har.
- Dingoens håndledd er mer fleksibelt enn hos vanlige hunder, noe som gjør de i stand til å utføre en rekke oppgaver man ellers ikke forbinder med slike dyr. Den kan også spre ut skulderene i nesten 90 graders vinkel, slik også norsk lundehund og et fåtall andre hunderaser kan.
- Dingoen kan snu hodet nesten 180 grader i begge retninger. Den kan også bøye hodet rett bakover i en slik grad at snutespissen når ryggen, slik også norsk lundehund og et fåtall andre hunderaser kan.
- Dingotisper har løpetid hver 12. måned.
- Alfatispa vil drepe alle valper født av andre tisper i flokken.
- Dingoen har betydelig større rovtenner enn vanlige hunder. Også hoggtennene er større enn hos tamhunden i forhold til kroppen.
- Australsk kelpie, som noen steder også er kjent som Queensland (blue) heeler, og australsk cattledog (avlet fram fra Old english sheepdog, Border collie, västgøtaspets, korthåret collie, australsk kelpie og dingo) anerkjennes som direkte etterkommere av kryssavl med dingo og lokale gjeterhunder[6].
[rediger] Annet
I Australia har ikke dingoen andre naturlige fiender enn mennesker og krokodiller, og unntaksvis tamhunder. I Sørøst-Asia finnes også bjørner og noen store kattedyr, samt sjakaler og løshunder (såkalte pariahhunder). Valper kan dessuten bli tatt av rovfugl.
Forskerne mener at dingoen var hovedårsaken til at tasmansk tiger (Thylacinus cynocephalus) og tasmansk djevel (Sarcophilus harrisii, Sarcophilus ursinus) i sin tid ble utryddet i Australia.
[rediger] Dingogjerdet
Dingogjerdet, som egentlig er en fellesbeskrivelse for flere lange gjerdestrekninger, er en kunstig barriere som ble bygget tidlig på 1880-tallet i Australia. Det er siden utvidet flere ganger. Gjerdet, som opprinnelig sto ferdig i 1885, skulle holde dingoen vekk fra de sørøstre delene av landet, der sauehold er en viktig primærnæring. Det er uklart nøyaktig hvor langt gjerdet er. Breckwoldt (1988) hevder det er 5 614 km langt[7], andre at det er opp mot 10 000 km langt.
Den først delen av gjerdet, som er ca. 2 500 km lang, fikk navnet Barrier Fence (barrieregjerdet) og ligger i Queensland. Dette kobles sammen med en ca. 584 km langt gjerde i New South Wales kalt Border Fence (grensegjerdet), som i sin tur kobles sammen med et ca. 2 225 km lagt gjerde i Sør-Australia som kalles Dog Fence (hundegjerdet).
Selve gjerdet er ca. 180 cm høyt over bakken og gjort i et nettingmønster av stålvirer. I tillegg kommer en seksjon på ca. 30 cm som er gravd ned i bakken, slik at den totale høyden er 210 cm. På hver side av gjerdet er det en ca. 5 meter bred sone som snauklippes og mange steder inneholder en vei, slik at myndighetene kan inspisere gjerdet med bil på de mest utsatte stedene. En rekke ansatte jobber også daglig med vedlikehold og inspeksjon av gjerdet.
[rediger] Domestisering
Forsøk med domestisering har vist at dingoen lar seg tilpasse mennesket i en helt annen grad enn ulven. De er typisk territoriale, men regnes som omgjengelige og snille om de får vokse opp sammen med folk og blir godt sosialiserte. Å holde en dingo som familiehund er imidlertid ingen enkel oppgave, men noe som bare passer for erfarne spesialister. Den kan imidlertid bli en fantastisk god brukshund, siden sansene og instinktene er overlegent utviklet i forhold til tamhundens.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser og noter
- ^ Corbett, L.K. 2004. Canis lupus ssp. dingo. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data pr. 12. november 2006.
- ^ Samran, Mr., «Mah Thai», s. 91 og 93, ukjent forlag og utgivelsesår
- ^ R. Straham, 1983. «The Australian Museum's Complete Book of Australian Mammals». Sydney, Australia: Angus and Robertson Publishers, ISBN 0-207-14454-0
- ^ L. Corbett, 1995. «The Dingo in Australia and Asia». Ithaca, New York: Cornell University Press, ISBN 0-8014-8264-X
- ^ P. Savolainen m.fl., 2004; A detailed picture of the origin of the Australian dingo, obtained from the study of mitochondrial DNA (PNAS)
- ^ Orchard, F. og Bloomfield, T., «Wild dogs and dingoes in Victoria», Department of Primary Industries, juni 2000
- ^ Roland Breckwoldt, 1988, «A very elegant animal: the dingo, 1980-88», publisert av Angus & Robertson i 1988
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: Dingo – bilder, video eller lyd |
