Dingo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dingo
Australsk dingo (Fraser Island, Queensland)
Australsk dingo (Fraser Island, Queensland)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Canis lupus dingo,
Canis dingo

(Meyer, 1793)
Alt. navn: urhund, villhund, warrigal m.m.
Artstilhørighet: ulv
Rødlistestatus: VU A2e (ver. 3.1)[1]
Habitat: terrestrisk, ulike
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Dingo
Spredning av urhunder
Raser:

Dingo og urhund (Canis lupus dingo, Canis dingo) er fellesnavn som beskriver en gruppe ville hunder som skiller seg fra tamhunden. Typen blir også i noen grad kalt pariahunder (omstreifende hunder), men ikke alle pariahunder (C. l. familiaris) kan derfor klassifiseres som urhunder (jfr. den vitenskaplige betegnelsen C. l. dingo).

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Navnet dingo stammer fra de australske urinvånernes, aboriginenes, navn på dette hundedyret i hjemlandet. Det er imidlertid trolig mer korrekt å kalle typen en urhund, siden stamformen ikke oppsto i Australia, men i Asia.

En ekte urhund kan best beskrives som en slank, smal og langstrakt mellomstor spisshundlignende hund. Vekten ligger gjerne omkring 8–24 kg og skulderhøyden varierer fra ca. 35 til 67 cm. Hannene er gjerne tydelig større enn tispene, men både vekt og høyde varierer mye for begge kjønnene. Dingoene i Australia er gjerne større en andre dingoer, noe forskerne tror kan ha en sammenheng med skilnader i kostholdet. Australske dingoer har et mer proteinrikt kosthold enn asiatiske.

Hodet er trekantet og snutepartiet typisk noe lengre enn hos spisshunder flest. Den har mellomstore stående spisse ører, som er svært bevegelige og kan «lukkes», og kraftig forstørrede rovtenner i forhold til tamhunder. Også hoggtenene er gjerne større enn hos tamhunder. Ekte dingoer har gjerne gulbrune øyne, mens såkalte dingohybrider (dingoer med en større andel tamhundblod i avlslinjene) gjerne har mørke øyne.

Dingoen har en mer fleksibel anatomi enn vanlige hunder, noe som blant annet gjør at dingoen kan spre ut skulderbladene i nesten 90 graders vinkel (som en fugl) fra kroppen. Håndleddene er også svært bevegelige, noe som gjør dingoen i stand til å manøvrere objekter på en måte man ellers ikke forbinder med vanlige hunder. Disse anatomiske fordelene gjør dessuten mange dingoer til ypperlige klatrere. Dingoer kan også snu hodet nesten 180 grader i begge retninger, samt bøye hodet bakover, til snuten berører ryggen. Asiatiske dingoer ser ut til å ha større anatomisk fleksibilitet enn australske. Slike ekstreme anatomiske særtrekk er ellers bare kjent hos noen få andre hunder, som for eksempel norsk lundehund og noen få andre raser med urhundpreg.

Pelsen er tett og glatt på kroppen, mens halen er buskete og relativt lang. Den mest vanlige fargen er ingefær (lys rødgul til gulbrun), men det finnes også sorte, barkfargede og hvite individer. Det var også en variant uten pels, klassifisert som nakenhund[2], men det er i øyeblikket uklart om typen har overlevd. I såfall må det være i det nordøstre hjørnet av Thailand, slik noen lokale eksperter mener. Det er vanlig at behårede individer har lyse eller hvite markeringer på snutepartiet, i brystet, buken, på labbene og på haletippen. I Sørøst-Asia er også ingefærfargede individer mest vanlig, men antallet sorte individer er også høyere der enn i Australia (Straham 1983[3]; Corbett 1995[4]).

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

Dingoskalle

Tidligere regnet man bare med australske dingoer til denne underarten, men moderne forskning har nå slått fast at flere asiatiske og oseanske urhunder skiller seg så lite fra den australske at mange av disse også kan inkluderes i Canis lupus dingo. Urhundene er svært vanskelig å klassifisere, fordi grensen mellom urhunder og pariahunder (semi-ville tamhunder) er svært fin.

Ekte urhunder (C. l. dingo) skiller seg anatomisk svært lite fra tamhunder (C. l. familiaris). Begge bærer tydelige tegn på domestisering. Som hos tamhunden er også urhundens relative hjernestørrelse cirka 30 prosent mindre enn hos ikke-domestiserte underarter av ulv.[5] Fram til nå har derfor skallens mål vært det eneste sikre beviset som kan skille mellom ekte urhunder og semi-ville tamhunder.

Sammenlignet med tamhunden har ekte urhund et litt lengre snuteparti, mer utvikla rovtenner, lengre hoggtenner, og en litt flatere skalle med lengre nuchal-linjer.[6]

I en ny studie, publisert i Journal of Zoology den 27. mars 2014, utfordrer forskerene dingoens klassifisering og hevder at den allikevel kanskje må klassifiseres som en egen art; Canis dingo. En gruppe forskere har studert 69 dingoskaller, noen skinn og skjelletfragmenter som dateres til cirka 1900 og bakover, altså til tiden før europerene ankom Australia og bragte med seg tamhunder som siden paret seg med lokale dingoer og skape såkalte dingohybrider. Studien viser at distinkte anatomiske forskjeller skiller dingoen fra ulven og tamhunden. Blant annet gjennom en bredere skalle og ei lengre snute. Likeledes slo studien fast at dingoer nødvendigvis ikke trenger å være gulbrune, men like godt kan være sorte, hvite eller mørk brune. Forskerne bak studien foreslår videre at dingoen bør omklassifiseres som en egen art; Canis dingo. Det er imidlertid uklart om det fortsatt eksisterer ekte dingoer i Australia i dag, selv om forskere antar at det er sannsynlig.[7]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Dingoene på Fraser Island regnes som de genetisk reneste i Australia. (Foto: Silje L. Bakke)

Det eksisterer en rekke ulike teorier om når, hvor og hvordan stamformen oppsto. Man er imidlertid rimelig sikre på at det må ha skjedd for mer enn 6 000 år siden. Kanskje begynte prosessen alt for 14 000-40 000 år siden.

Vestbredden i Palestina har man funnet fossile beinrester etter en urhundlignende hunder som dateres omkring 14 000 år tilbake i tid, men det har vært umulig å fastslå med sikkerhet om det er urhund eller tamhund. I Israel finnes imidlertid fortsatt viltlevende canaanhunder, som har en rekke genetiske likheter med urhunden. I USA er det også funnet fossile beinrester etter en urhundlignende hunder, som daterer seg omkring 9 000 år tilbake i tid. Man tenker seg at typen opprinnelig må ha kommet til Nord-Amerika via Beringstredet, kanskje i sammenheng med menneskelig migrering til dette kontinentet. Denne hunden var trolig av type svært lik dagens carolinahund, men om det finnes en sammenheng, vet man ikke. Carolinahunden har imidlertid en rekke genetiske likheter med urhunden, særtrekk man ellers ikke finner hos tamhunden.

Gollans og Corbetts teoretiske ruter for urhundens migrering

Det eldste sikre fossile funnet man har for dingoer er en skalle som skal være omkring 5 500 år gammel. Den ble funnet i Vietnam. 5 000–2 500 år gamle fossiler av dingo er imidlertid funnet mange steder i Sørøstasia, men i Australia er det eldste funnet man har omkring 3 450 år gammelt. Det støtter teorien om at den australske dingoen opprinnelig var en tamhund som ble bragt til Australia med sjøfarende for omkring 5 000 år siden.

Hvor de oppsto har man vært usikre på. Noen forskere har hevdet at det kan ha vært i Indusdalen i India, og at de derfra har blitt spredt utover Asia. Ny forskning med såkalt mtDNA viser imidlertid at dingoene må ha oppstått i Sørøstasia (Savolainen m.fl., 2004[8]). Den svenske forskeren Peter Savolainen, som står bak en stor studie av dingoens arvemateriale, der 211 australske dingoer, 654 tamhunder og 38 ulver var med, mener spredningen må ha startet i sørøst Kina, og kanskje spredt seg via Taiwan og Filippinene til Indonesia og Australia.

Savolainen mener, ut i fra resultater i hans forskning, at den australske dingoen ikke er en direkte etterkommer av ulv, men må ha oppstått fra domestiserte tamhunder. Han begrunner dette med funn av arvemateriale som finnes hos østasiatiske hunder og dingo, men ikke hos ulv. Teorien støttes forsåvidt av det faktum at det ikke finnes arkeologiske funn for dingo i Australia som er eldre enn 3 450 år. Stadig flere forskere mener nå at den kom dit som en tamhund for omkring 5 000 år siden og utviklet seg til dingo først omkring 1 500 år senere. Om det stemmer, er det mye som tyder på at dingoen også må ha utviklet seg fra domestiserte tamhunder på fastlandet, selv om mange fortsatt også mener den kan stamme direkte fra ulven. En slik teori støttes for så vidt også av arkeologiske funn, i det man ikke har funnet noen indikasjoner for slike urhunder som er eldre enn omkring 5 000–5 500 år. Dersom det tok tamhunden 1 500 år å bli til dingo i Australia, er det altså ting som kan tyde på at utviklingen til dingo må ha startet for minst 7 000 år siden i Asia.

Geografisk spredning[rediger | rediger kilde]

Mange tror dingoer kun finnes i Australia, men det er feil. Dingoen var tidligere spredd over store deler av Sørøst-Asia, men er nå mer kun lokalisert til noen få områder. Iflg. IUCN finnes det i dag ekte dingoer på Ny-Guinea, det sentrale og nordlige Australia og i Thailand. Denne urhunden kalles gjerne Ny-Guinea syngehund på Ny-Guinea og boranhund i Thailand.

Muligens eksisterer det også noen ekte dingoer i Myanmar (tidligere Burma), sørøst i Kina, Laos, Malaysia, Indonesia med Borneo og muligens også på Sumatra og på Filippinene, men antallene er svært usikre. Det er også uklart om den indiske santalhunden kan kalles en ekte dingo eller ikke.

Dingoen er truet av kryssavl med viltlevende hunder. Forskerne tror at så mange som 80 % av dingoene kan være bastarder, men det finnes ingen sikre observasjoner som kan bekrefte dette estimatet. Man skiller altså mellom ekte dingoer og uekte dingoer, og sistnevnte betegnes ofte som pariahunder. Det er imidlertid en meget hårfin balanse mellom hva som er en ekte og uekte dingo, slik at klassifiseringen kan være svært vanskelig og tidkrevende.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Dingoen trives i tilknytning til Australias store ubebodde landbruksarealer, der det er skog, kratt, sletteland og fjellstrøk. Utbredelsen begrenses kun av tilgangen på mat og vann, men den er mest vanlig i de østre delene av Australia.

På Ny-Guinea finner man først og fremst denne urhunden i fjellstrøk med tett regnskog, men det er svært sparsomt med opplysninger om den svært sky syngehunden, til tross for at det en rekke ganger er gjort forsøk på å studere den.

På det asiatiske fastlandet finnes dingoen først og fremst i tilknytning til menneskelige bosetninger, der den har enkel tilgang på resteavfall og beskyttelse. Rundt bosetningene fungerer den som en naturlig vakthund, noe menneskene prissetter ved å gi hundene matrester. Et lignende mønster finner man også for urhunder som finnes på øyene sør for det asiatiske fastlandet, eksempelvis på Borneo og Sumatra.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Ny-Guinea syngehund

Dingoer er ville hunder som lever i et flokkorientert familiehierarki, der foreldrene (lederhannen og ledertispa) er de eneste som normalt formerer seg. Ledertispa føder ett kull årlig. Om andre tisper føder valper vil disse være utsatt for å bli drept av ledertispa, som er dominant overfor andre tisper i flokken som formerer seg. Det kan se ut til at lederhundene er monogame og lever sammen livet ut, eller til en av dem dør.

I tillegg til foreldrene består flokken av avkommet de siste 2–3 årene. En typisk flokk består således gjerne av 3–12 dyr. Unge (konkurrerende) voksne hanner kan jages ut av flokken og primært leve som solitære individer, selv om de gjerne sosialiserer seg i flokk når de skal jakte på større byttedyr. Innad i flokken konkurrerer gjerne individene om plassene på rangstigen, som er under konstant endring. Hanner kan være dominante overfor tisper i gitte situasjoner. Flokken holder seg til territoriet der de ble født og forsvarer dette mot andre flokker. Det er vanlig at flokken forflytter seg 10–20 km daglig.

Dingoen lar seg temme, men den vil alltid ha villhundens primitive instinkter i behold. Over store deler av Sørøstasia lever denne urhunden nærmest som en tamhund. Også australske dingoer lar seg temme og holde som husdyr. Dingoen er imidlertid svært primitiv i forhold til vanlige hunder, men som tam hushund kan den godt sammenlignes med andre pariahunder. Den vil naturlig være svært skeptisk til fremmede og nye ting, noe som ofte kommer til uttrykk som frykt og aggresjon. Ofte vil slike hunder knytte seg svært nært til noen få mennesker (familien), mens de vil være sky og kanskje direkte fiendtlige mot andre mennesker og hunder.

Matvaner[rediger | rediger kilde]

Det er kjent at australske dingoer har et kosthold som består av ca. 60 % pattedyr, men også fugl og reptiler er en viktig del av dietten. Mest vanlig er kanin og annet småvilt, men dingoene nedlegger også større vilt, f.eks. flere arter kenguru. Den vil også ta bufe om anledningen byr seg, f.eks. sau og kvegkalver.

Asiatiske dingoer lever ofte i tett tilknytning til mennesker og har derfor et kosthold som består av mye karbohydrater. Ofte er kostholdet preget av matavfall og rester etter mennesker, eksempelvis kokt ris, frukt og grønnsaker som måtte være til overs etter måltider, kanskje ispedd noen kjøttrester i form av innvoller fra hønsefugl, fisk eller skalldyr. I Thailand er det observert at dingoen kan jakte på firfisler og små skadedyr, som mus og rotter. På den måten kan den spe på med viktige proteiner i kostholdet. Det er grunn til å tro at slike hunder også andre steder har en tilsvarende kostholdsatferd.

Dingoer er opportunistiske predatorer, som helst jakter småvilt alene. De vil imidlertid jakte parvis eller i flokk når større byttedyr skal nedlegges. Hundene samarbeider under jakten og angriper byttet fra flere retninger samtidig (hetsjakt). Større byttedyr slås over ende før de vitale delene kan angripes, som regel mageregionen.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Dingoer parrer seg kun en gang årlig, i motsetning til tamhunder som gjerne kommer i brunst oftere. Selve parringstiden varierer fra sted til sted. I Australia er det vanlig at parringen foregår i marsapril, mens det i Sørøstasia er vanlig i augustseptember. Tispa går normalt drektig i ca. 63 dager, da hun gjerne føder omkring 1–10 valper. Det mest normale er et kull på 5–6 valper. Alfaparet, som gjerne er omkring tre år gamle første gang de parrer seg, lever gjerne sammen livet ut.

Valpene våger seg gjerne ut av hiet første gang når de er omkring tre uker gamle. De blir avvendt når de er omkring åtte uker gamle, samtidig som de da gjerne forlater stedet der de ble født for godt. Etter dette tar flokken tilhold ved tilfeldige leirplasser, der valpene gjerne får ferdes fritt omkring. Tilvenningen til fast føde skjer over en 3–4 ukers periode, og både hanner og tisper i flokken bidrar med hjelp. De sluker maten og gulper den opp igjen når de kommer hjem til valpene. Mora gulper også opp det vannet valpene måtte trenge, om det ikke finnes naturlig i nærheten. Etter om lag 3–4 måneder regnes valpene som uavhengige av mora, men de blir sammen med flokken til de er omkring to år gamle. De vil hjelpe til med oppdrettet av neste års valpekull, og kanskje også påfølgende kull.

I vill tilstand er det ventet at en dingo kan leve til den blir omkring ti år gammel, selv om nok den gjennomsnittlige levealderen er betydelig kortere. Levealderen vil i stor grad være påvirket av det habitat dyret befinner seg i, spesielt i Australia der denne hunden de fleste steder regnes som et skadedyr. I fangenskap er det kjent at en dingo kan bli opp mot 12–15 år gammel. Det er således ingen forskjell mellom dingo og tamhund på dette området.

Hybridisering[rediger | rediger kilde]

Borneohund (ibanhund)

Dingobestanden er utsatt for såkalt hybridisering. I Australia finnes det kun fire større områder der bestanden regnes som ekte dingoer. I resten av Australia er graden av hybridisering relativt høy. Langs østkysten og i et større område i sørvest antar man at så mye som 80–90 % av bestanden kan være hybrider. Hybridisering er også et problem på fastlandet i Asia. Det er kun i Thailand at man regner dingoen som ren (rødt på kartet). Det er imidlertid svært usikkert i hvilken grad hybridisering skjer, så de lyserøde områdene på kartet indikerer i første rekke usikkerhet med hensyn til populasjonen av dingo.

Noen dingoer regnes i dag som tamhunder (Canis lupus familiares), f.eks. den israelske canaanhunden og den afrikanske basenjien, andre som pariahhunder (urene raser på et stadium som ikke kan kalles dingo, men som har svært mange likheter), som f.eks. den amerikanske carolinahunden, eller semi-ekte villhunder (Canis lupus dingo), som f.eks. Ny-Guinea syngehund og australsk dingo. Også den indiske santalhunden og den sørøstasiatiske boranhunden eksisterer trolig fortsatt som ekte dingo.

Det er usikkert om flere andre viltlevende hunder bør kalles dingo eller ikke. I så måte ble det nylig oppdaget at kintamanihund, som finnes på Bali, er en nærmere slektning av dingo enn av andre asiatiske hunderaser. Det kan derfor godt tenkes at både denne hunden og andre vil bli klassifisert som dingo på et senere tidspunkt.

Fakta[rediger | rediger kilde]

  • Dingoer kan ikke bjeffe på normal måte, men de har et større vokabulær enn tamhunder har.
  • Dingoens håndledd er mer fleksibelt enn hos vanlige hunder, noe som gjør dem i stand til å utføre en rekke oppgaver man ellers ikke forbinder med slike dyr. Den kan også spre ut skulderene i nesten 90 graders vinkel, slik også norsk lundehund og et fåtall andre hunderaser kan.
  • Dingoen kan snu hodet nesten 180 grader i begge retninger. Den kan også bøye hodet rett bakover i en slik grad at snutespissen når ryggen, slik også norsk lundehund og et fåtall andre hunderaser kan.
  • Dingotisper har løpetid hver 12. måned.
  • Alfatispa vil forsøke å drepe alle valper født av andre tisper i flokken.
  • Dingoen har betydelig større rovtenner enn vanlige hunder. Også hoggtennene er større enn hos tamhunden i forhold til kroppen.
  • Australsk kelpie, som noen steder også er kjent som Queensland (blue) heeler, og australsk cattledog (avlet fram fra Old english sheepdog, Border collie, västgøtaspets, korthåret collie, australsk kelpie og dingo) anerkjennes som direkte etterkommere av kryssavl med dingo og lokale gjeterhunder.[9]

Annet[rediger | rediger kilde]

I Australia har ikke dingoen andre naturlige fiender enn mennesker og krokodiller, og unntaksvis tamhunder. I Sørøst-Asia finnes også bjørner og noen store kattedyr, samt sjakaler og løshunder (såkalte pariahunder). Valper kan dessuten bli tatt av rovfugl.

Forskerne mener at dingoen var hovedårsaken til at tasmansk tiger (Thylacinus cynocephalus) og tasmansk djevel (Sarcophilus harrisii, Sarcophilus ursinus) i sin tid ble utryddet i Australia.

Dingogjerdet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Dingogjerdet

Dingogjerdet (purpurfarget)

Dingogjerdet, som egentlig er en fellesbeskrivelse for flere lange gjerdestrekninger, er en kunstig barriere som ble bygget tidlig på 1880-tallet i Australia. Det er siden utvidet flere ganger. Gjerdet, som opprinnelig sto ferdig i 1885, skulle holde dingoen vekk fra de sørøstre delene av landet, der sauehold er en viktig primærnæring. Det er uklart nøyaktig hvor langt gjerdet er. Breckwoldt (1988) hevder det er 5 614 km langt[10], andre at det er opp mot 10 000 km langt.

Den først delen av gjerdet, som er ca. 2 500 km lang, fikk navnet Barrier Fence (barrieregjerdet) og ligger i Queensland. Dette kobles sammen med et ca. 584 km langt gjerde i New South Wales kalt Border Fence (grensegjerdet), som i sin tur kobles sammen med et ca. 2 225 km lagt gjerde i Sør-Australia som kalles Dog Fence (hundegjerdet).

Selve gjerdet er ca. 180 cm høyt over bakken og gjort i et nettingmønster av stålvirer. I tillegg kommer en seksjon på ca. 30 cm som er gravd ned i bakken, slik at den totale høyden er 210 cm. På hver side av gjerdet er det en ca. 5 meter bred sone som snauklippes og mange steder inneholder en vei, slik at myndighetene kan inspisere gjerdet med bil på de mest utsatte stedene. En rekke ansatte jobber også daglig med vedlikehold og inspeksjon av gjerdet.

Domestisering[rediger | rediger kilde]

Forsøk med domestisering har vist at dingoen lar seg tilpasse mennesket i en helt annen grad enn ulven. De er typisk territoriale, men regnes som omgjengelige og snille om de får vokse opp sammen med folk og blir godt sosialiserte. Å holde en dingo som familiehund er imidlertid ingen enkel oppgave, men noe som bare passer for erfarne spesialister. Den kan imidlertid bli en fantastisk god brukshund, siden sansene og instinktene er overlegent utviklet i forhold til tamhundens.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Corbett, L.K. 2008. Canis lupus ssp. dingo. In: IUCN 2010. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2010.2. Besøkt 21. november 2010.
  2. ^ Samran, Mr., «Mah Thai», s. 91 og 93, ukjent forlag og utgivelsesår
  3. ^ R. Straham, 1983. «The Australian Museum's Complete Book of Australian Mammals». Sydney, Australia: Angus and Robertson Publishers, ISBN 0-207-14454-0
  4. ^ L. Corbett, 1995. «The Dingo in Australia and Asia». Ithaca, New York: Cornell University Press, ISBN 0-8014-8264-X
  5. ^ Clutton-Brock, Juliat. 1999. A natural history of domesticated mammals (2 ed.). Natural History Museum (London, England): Cambridge University Press. s. 238.
  6. ^ Fleming, Peter; Laurie Corbett, Robert Harden, Peter Thomson. 2001. Managing the Impacts of Dingoes and Other Wild Dogs. Commonwealth of Australia: Bureau of Rural Sciences.
  7. ^ M. S. Crowther, M. Fillios, N. Colman and M. Letnic. 2014. An updated description of the Australian dingo (Canis dingo Meyer, 1793). Journal of Zoology. The Zoological Society of London. DOI: 10.1111/jzo.12134
  8. ^ P. Savolainen m.fl., 2004; A detailed picture of the origin of the Australian dingo, obtained from the study of mitochondrial DNA (PNAS)
  9. ^ Orchard, F. og Bloomfield, T., «Wild dogs and dingoes in Victoria», Department of Primary Industries, juni 2000
  10. ^ Roland Breckwoldt, 1988, «A very elegant animal: the dingo, 1980-88», publisert av Angus & Robertson i 1988

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Dingo – bilder, video eller lyd