Prærieulv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Annen betydning: Coyote (Smugler)
Prærieulv
Prærieulv
Vitenskapelig(e)
navn
:
Canis latrans
Thomas Say, 1823
Norsk(e) navn: prærieulv,
coyote,
børsteulv,
amerikansk sjakal
Hører til: virkelige hunder,
hundelignende canider,
hundefamilien
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: terrestrisk, prærie, krattskog og fjellstrøk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Prærieulv
Underartenes utbredelse i Nord-Amerika
Underarter:
  1. C.l. cagottis
  2. C.l. clepticus
  3. C.l. dickeyi
  4. C.l. frustor
  5. C.l. goldmani
  6. C.l. hondurensis
  7. C.l. impavidus
  8. C.l. incolatus
  9. C.l. jamesi
  10. C.l. latrans
  11. C.l. lestes
  12. C.l. mearnsi
  13. C.l. microdon
  14. C.l. ochropus
  15. C.l. peninsulae
  16. C.l. texensis
  17. C.l. thamnos
  18. C.l. umpquensis
  19. C.l. vigilis
  20. C.l. "var"

Prærieulv eller coyote er et middels stort rovpattedyr i hundefamilien med vid utbredelse over hele Nord-Amerika. Lokalt i USA går den også under navn som «børsteulv» og «bjeffehund». Sistnevnte kommer av aztecerordet «coyotl», som ga opphav til betegnelsen coyote og betyr «hund som bjeffer». Det latinske navnet har samme betydning.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Prærieulven (Canis latrans lestes) kan minne om en liten ulv eller en sjakal
Prærieulv (Canis latrans incolatus) i Yellowknife, Canada
Prærieulv (Canis latrans texensis) Bandelier, Los Alamos, New Mexico

Prærieulven blir ca. 70-100 cm lang, ca. 45-53 cm i skulderhøyde og har en hale som er ca. 27-40 cm. Vekten er normalt ca. 7-21 kg. I nord blir de gjerne større (ca. 34 kg) enn i sør (ca. 11 kg i Mexico). Tispene er normalt ca. 20 % mindre enn hannene. Den er hurtigere enn ulven og kjent for å kunne løpe i omkring 50 km/t over lange distanser. Toppfarten sies å være omkring 60-65 km/t. Den kan dessuten lett hoppe over et gjerde på opp mot 240-245 cm.

Både pels og utseende minner mye om ulvens (Canis lupus), men den er mindre, smalere og har lengre ører. Basisfargen er grå i forskjellige nyanser, varierende etter område (underart), med innslag av gulbrunt-rødbrunt og hvite eller lysere grå markeringer. I gjennomsnitt lever prærieulver ca. 10 år i vill tilstand, og opp til 18 år i fangenskap.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

I USA levde prærieulven opprinnelig bare på prærien og i de nærliggende fjellstøkene i de nordvestlige statene. Tilbakegangen av ulv, som følge av jakt på både den og ulvens naturlige byttedyr, gjorde imidlertid tilværelsen for prærieulven enklere, i og med at den slapp konkurranse i næringskjeden. Som følge av at balansen i endret seg spredde den seg til stadig nye områder mot slutten av 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet. I dag er den å finne fra Alaska i nord via Canada og USA til Mexico og de nordlige delene av Sentral-Amerika (Panama) i sør.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Prærieulven er et revirhevdende flokkdyr som danner livslange parforhold, men den sosiale strukturen er ikke like avansert som ulvens. Flokkene vil normal godta overlapping fra andre flokker i reviret, så lenge tilgangen på føde er god. Om tilgangen blir liten vil flokken forsvare grensene på reviret.[2]

Reviret kan variere i størrelse fra 4-143 km² (Andelt 1985, Springer 1982). I noen tilfeller danner prærieulven sosiale grupper (flokker). Bare alfaparet formerer seg (januar-mars). Tispen løper 2-5 dager en gang om året og går drektig i ca. 60-63 dager. Valpekullene er normalt på ca. 5-10 valper og fødes i et hi, som de enten har gravd ut selv eller har overtatt etter en skunk eller grevling. Valpene fødes i april-mai og tispen ammer dem normalt i ca. 5-7 uker. Valpene forlater gjerne reviret i 7-10 måneders alderen og regnes som voksne når de er ca. 12 måneder (10 måneder i sørvesten). De kan trekke så lang unna som 160 km (normalt 40-50 km).

Prærieulven er altetende kjøtteter som spiser både kjøtt og plater og rester, men føden består gjerne av ca. 98 % kjøtt (herunder også kadavere) og ca. 2 % plantekost. Den jakter gjerne parvis på små pattedyr, f.eks. præriehunder, villkaniner og andre smågnagere, men også i flokk når større byttedyr skal nedlegges, som f.eks. tykkhornsau, hvithalehjort og den meget hurtige gaffelantilopen. Den spiser dessuten insekter og bær. Når den jakter præriehunder kan den danne en allianse med en grevling om å fange byttet. Grevlingen graver ut præriehunden, som fanges og drepes av prærieulven når den forsøker å flykte. Prærieulven vil til gjengjeld overlate en del av byttet til grevlingen.[3]

Prærieulven jakter dessuten ofte på husdyr og kan gjøre stor skade om anledningen byr seg. Noen steder rapporteres det at prærieulven tar opp mot 67 % av alle lam og 20 % av de voksne sauene på beite. Derfor skytes det hvert år mer enn 20 000 prærieulver i USA.

Arten er stort sett skumrings- og nattaktiv, men kan også jakte på dagtid om det er nødvendig.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Prærieulven trives best i åpent lende med gressganger (prærie) og krattskog, men finnes også i både lauskog, blandingsskog, fjellskog, ørken og nær bymessige strøk. Klimaet kan være fra temperert til tropisk.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Ifølge moderne forskning skilte prærieulv og ulv/tamhund/dingo lag fra en felles progenitor for omkring 1 million år siden.[4]





stripet sjakal



svartrygget sjakal








gullsjakal





tamhund



dingo



gråulv




prærieulv





etiopisk ulv




dhole





afrikansk villhund






Underarter[rediger | rediger kilde]

Prærieulv

Det er beskrevet 19 underarter av prærieulv, hvorav 16 holder til i Alaska, Canada, USA og Mexico. De resterende tre holder til i Sentralamerika.[5][6] Underartene har imidlertid vært svært omdiskuterte.

En omfattende ny studie, som tar i bruk genom og ny teknikk, som for eksempel SNP genotyping (enkelt forklart, en mer presis måte å måle genetisk variasjon på) og SNP-mikromatriseanalyse (en måte å analysere et genom for et stort antall enkeltnukleotidpolymorfier i en og samme operasjon), deler prærieulven inn i kun fire linjer; vestlig prærieulv, nordøstlig prærieulv (fra Vermont), sørøstlig prærieulv (fra Louisiana), og midtvestlig prærieulv (fra Ohio).[4] Den samme studien viser også at det man tidligere trodde var en unik og meget sjelden ulveart, rødulv, egentlig er 75 prosent prærieulv og 25 prosent vanlig ulv.[4]

  1. C. l. latrans – Prærie
  2. C. l. cagottis – Mexico
  3. C. l. clepticus – San Pedro Martir (CA)
  4. C. l. dickeyi – Panama
  5. C. l. frustor – Sørøsten
  6. C. l. goldmani – Belize
  7. C. l. hondurensis – Honduras
  8. C. l. impavidus – Durango
  9. C. l. incolatus – Nord
  10. C. l. jamesi – Tiburonøyene
  11. C. l. lestes – Fjell
  12. C. l. mearnsi – Mearns
  13. C. l. microdon – Nedre Rio Grande
  14. C. l. ochropus – Californiadalen (Death Valley)
  15. C. l. peninsulae – Peninsula
  16. C. l. texensis – Texas (prærie)
  17. C. l. thamnos – Nordøsten
  18. C. l. umpquensis – Nordvestkysten
  19. C. l. vigilis – Colima (Mexico)

Hybridisering[rediger | rediger kilde]

Prærieulv og hund kan hybridisere

Prærieulven kan formere seg med andre medlemmer av hundefamilien og gi reproduksjonsdyktig avkom. Krysninger med hunder kalles coydogs, men disse er ofte lite reproduksjonsbare. Krysninger med ulv gir også fruktbart avkom og kalles gjerne wolfcoy eller coywolf. Det har også lenge blitt spekulert i om rødulv er et resultat av slik hybridisering, noe den altså er.[4] Etterhvert som prærieulven har spredt seg har også krysninger med ulv ført til at størrelsen har økt noen steder, spesielt i nord. Kanadisk ulv er et eksempel på dette. Også den ble for en kort periode regnet som en unik og nyoppdaget ulveart, men så viser den seg å være en hybrid.[4] Der er imidlertid forholdet 60 prosent ulv og 40 prosent prærieulv, noe som forklarer at denne ulvehybriden, som regnes som en stabil hybrid, er større enn både rødulv og prærieulv.[4]

Annet[rediger | rediger kilde]

Arten, som er svært tallrik, har i følge IUCNs rødliste ingen legal beskyttelse.[1] Rødlistestatusen er også uendret fra 2004 til 2008. Arten regnes som livskraftig og antallet dyr har en økende tendens, i takt med menneskets modifiseringer av de amerikanske landskapet.[1] Arten er ikke representert i CITES.[1] Mer enn 2000 dyr overlever i fangenskap.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Gese, E.M., Bekoff, M., Andelt,W., Carbyn, L. & Knowlton, F. 2008. Canis latrans. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.1. Besøkt 2013-09-09
  2. ^ Bekoff, M., and Michael C. Wells. 1982. Behavioral ecology of coyotes, social organization, rearing patterns, space use, and resource defense. Zeitschrift Tierphsycology 60:281-305.
  3. ^ Fisher, J. 1975. The plains dog moves east. National Wildlife 13(2):1417.
  4. ^ a b c d e f Bridgett M. vonHoldt, John P. Pollinger, Dent A. Earl, et al. (2011-05-12). A genome-wide perspective on the evolutionary history of enigmatic wolf-like canids. Genome Res. 2011 21: 1294-1305 originally published online May 12, 2011. Besøkt 2013-09-08
  5. ^ Bekoff, Marc. 1977. Canis latrans. Mammalian Species. 79: 1-9. [24979]
  6. ^ Hall, E. Raymond. 1981. The mammals of North America. 2nd ed. Vol. 2. New York: John Wiley and Sons. 1271 p. [14765]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]