Gullsjakal
| Gullsjakal | |
|---|---|
 Gullsjakal (Canis aureus) |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Canis aureus Linnaeus, 1758 |
| Norsk(e) navn: | vanlig sjakal, europeisk sjakal, asiatisk sjakal m.m. |
| Hører til: | sjakaler, virkelige hunder, hundelignende canider |
| IUCNs rødliste: [1] | |
ver 3.1
 LC — Livskraftig |
|
| Habitat: | Tørt åpent sletteland |
| Utbredelse: | se kartet |
 nordøstlige Afrika og sørlige sentrale strøk i Eurasia |
|
| Underarter: |
|
Gullsjakal (Canis aureus) er også kjent som vanlig sjakal, i Østen også som asiatisk sjakal. Den en en av tre kjente arter med sjakaler og tilhører hundefamilien. Dette er den mest vanlige av sjakalene, og den finnes både i det nordlige og østlige Afrika og i sørlige sentrale strøk i Eurasia .
Innhold |
Beskrivelse [rediger]
Gullsjakalen er den vanligste sjakalen. Den minner om en ulv, men er mindre enn en setter. Den blir gjerne omkring 70-85 cm (60-106 cm er målt) i kroppslengde. Halen er ca. 25 cm lang og en skulderhøyden er normalt ca. 38-50 cm. Vekten blir normalt omkring 8-15 kg. De nordligste variantene blir normalt størst. I Afrika blir den trolig bare unntaksvis mer enn 10 kg tung.
Pelsen er ganske grov og rødgul med en hvit markering på halsen. Noen steder blir den nærmest søvfarget over ryggen. Lysere i buken (nærmest hvit eller blekgul). Haletippen er alltid sort. Pelsen blir gjerne noe mørkere i vinterhalvåret. Det er også små forskjeller mellom de ulike variantene. I fangenskap kan den bli opptil 16 år gammel, men i vill tilstand er levealderen normalt maksimum 13 år (typisk 8-9 år).
Atferd [rediger]
Gullsjakalen danner livslange parforhold og hevder revir, som i størrelse er ca. 0,5-2,5 km 2. Både hannen og tispa deltar i forsvaret av territoriet. Arten regnes som døgnaktiv, men i områder med mange mennesker kan den være nærmest totalt nattaktiv. Dyra graver ut ei hule eller søker inn i bergsprekker og lignende for å få ly for andre rovdyr. De overtar også hi etter andre dyr. De kommuniserer med markeringer, kroppsspråk og et bredt utvalg av lyder.
Matvaner [rediger]
Gullsjakalen jakter helst parvis eller i små grupper som består av nære familiemedlemmer (fjorårskull), men lever normalt ikke sammen med disse. Om det er rikelig med tilgang på mat er det kjent at gullsjakalen kan danne løslige flokker på opp mot 20 dyr.
Gullsjakalen en mest suksessfull når den jakter parvis eller i gruppe, men den er er også kjent som utpreget snylter og renovatør. Selv om den er en habil jeger jakter den sjelden på større dyr. Den er imidlertid ofte å se i nærheten av større rovpattedyr når disse jakter, og byr sjansen seg stjeler den mat fra både løver, leoparder, hyener og andre rovpattedyr. Den er også kjent for å lete etter mat på søppelplasser o.l.
Gullsjakalen spiser nærmest alt. En normal diett består av ca. 54% kjøtt og 46% planteføde. På menyen står vanligvis gaseller (spesielt nyfødte kalver), smågnagere, fugl, fugleegg, reptiler, amfibier, fisk, insekter, frukt og bær.
Reproduksjon [rediger]
Paringssessongen varierer fra område til område. Tispene går drektige i ca. 9 uker (63 dager) og føder normalt 3-6 valper, som veier ca. 200-250 g når de blir født. Tispen dier valpene i ca. 8-10 uker, men begge foreldrene bidrar i valpepasset. Om en av dem skulle dø, er det lite sannsynlig at kullet vil leve opp.
Utbredelse [rediger]
Gullsjakalen har det største utbredelsesområdet av de tre sjakalene. Den finnes i både Europa, Afrika og Asia, fra Italia via Balkan og Tyrkia i vest, via Midtøsten til India, Burma og Thailand i øst. I Afrika finner man den fra Marokko i vest, via Sahel og sydøstover til Victoriasjøen og Tanzania i øst. Hvor store de ulike populasjonene er vet ingen, men populasjonen på det indiske subkontinentet er av forskere (Sillero-Zubiri m.fl.[2], 2004) alene anslått å være på minimum 80 000 dyr. Der står den også oppført på CITES liste III.
Habitat [rediger]
Gullsjakalen trives best i åpent tørt landskap med spredte trær og savanner og stepper med kort gress. Normalt finnes de i høyder under 2 000 moh, men nylig ble det observert gullsjakaler i over 3 800 m høyde i Balefjellene i Etiopia.[3] Lengst øst i Afrika overlapper gullsjakalens utbredelsesområde svartryggsjakalens. De finner føde der de lever, så kostholdet kan være ganske variert.
Underarter [rediger]
En rekke underarter og varianter av gullsjakal er er beskrevet, men alle er neppe aktuelle. Trolig kan kun et fåtall klassifiseres som underarter.
- Canis aureus aureus, eurasisk gullsjakal, vanlig gullsjakal
- Canis aureus algerensis, algerisk gullsjakal
- Canis aureus anthus
- Canis aureus bea
- Canis aureus cruesemanni
- Canis aureus hadranauticus, dødehavs sjakal
- Canis aureus indicus
- Canis aureus lupaster (Canis lupaster), nordafrikansk gullsjakal
- Canis aureus maroccanus, marokkansk gullsjakal
- Canis aureus moreoticus, Europa, Lilleasia og Kaukasus
- Canis aureus naria
- Canis aureus riparius
- Canis aureus soundanicus
- Canis aureus syriacus, sørarabisk sjakal
Annet [rediger]
Arten er livskraftig, selv om den jaktes på av både mennesker, ulver og leoparder. SSC har fortsatt ikke tatt stilling til om nordafrikansk gullsjakal (Canis aureus lupaster) må regnes som en underart av gråulv eller ikke, slik Ferguson[4] foreslo i 1981. Denne underarten er betydelig større enn andre underarter av Canis aureus, men klart mindre enn for eksempel arabisk ulv (Canis lupus arabs). Ferguson argumenterte for at denne sjakalen skulle bli vurdert som en liten ørkenulv, under det vitenskapelige navnet Canis lupaster. Han grunnla sin argumentasjon på forskjeller i kraniet, kjeven og dentale målinger.[5]
Se også [rediger]
Referanser [rediger]
- ^ Sillero-Zubiri, C. & Hoffmann, M. 2004. Canis aureus. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 05 August 2007.
- ^ Sillero-Zubiri, C. & Hoffmann, M. 2004. Canis aureus. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 18 June 2007.
- ^ Sillero-Zubiri, C. 1996. «Records of honey badger, Mellivora capensis, in Afroalpine habitat, above 4,000 m.» Mammalia 60:323-325.
- ^ Ferguson, W. W. 1981. The systematic position of Canis aureus lupaster (Carnivora: Canidae) and the occurrence of Canis lupus in North Africa, Egypt and Sinai. Mammalia 45:459 465.
- ^ Tiwari, J.K. and Sillero-Zubiri, C. 2004. «Unidentified canid in the Danakil desert of Eritrea, Horn of Africa.» Canid News 7.5
