Moskusfe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Moskusfe
Moskusfe
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ovibos moschatus
Zimmermann, 1780
Norsk(e) navn: moskusfe,[1]
moskus
Hører til: sauer og geiter,
okser,
drøvtyggere
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Nasjonal rødliste (Norge):
Fremmed art (LO)
Habitat: arktisk og alpin
Utbredelse: opprinnelig fra arktisk Canada, Grønland og Alaska
Utbredelseskart for moskusfe
Opprinnelig utbredt i arktisk Canada, Alaska og på Grønland (rødt). Blå områder viser utplasserte populasjoner på 1900-tallet.

Moskusfe (Ovibos moschatus) er et pattedyr som er bemerket for sin lange tykke gulbrune pels og hannens sterke musklignende duft. Dyrene har egentlig mer til felles med sauer og geiter enn med storfe, men hannen kalles okse og hunnen ku. Begge kjønnene har lange kurvede horn.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Moskusfeet er vanligvis cirka 2 meter lange, men de kan bli nærmere 2,5 meter. Skulderhøyden er normalt omkring en meter, men hannene kan i noen tilfeller bli opp mot 1,4 meter. Pelsen inkluderer langt beskyttelseshår som nesten rekker til bakken. Et voksent dyr veier vanligvis rundt 200 kg, men enkeltindivider kan bli over dobbelt så tunge. Dette er hurtige dyr med en toppfart på nærmere 60 kilometer i timen.

Om sommeren lever moskusfeet i våte områder, inkludert i elvedaler. De trekker mot høyereliggende områder om vinteren for å unngå dyp snø. De er drøvtyggere og om vinteren må de grave gjennom snøen for å nå ned til maten. Moskusfe er sosiale og lever i en flokk som vanligvis er på rundt 10–20 dyr, men noen ganger over 100. Vinterflokker består av voksne av begge kjønn såvel som unge dyr. Under paringssesongen konkurrerer hannene om dominansen og en voksen okse driver de andre hannene ut av gruppen. Flokkene er kjent for å gå i forsvarsformasjon, en rund sirkel med ungene innerst, når de føler seg truet.

Hunnene når kjønnsmodenhet i toårsalderen og hannene blir kjønnsmodne etter fem år. Svangerskapet varer i 8 måneder, men i enkelte tilfeller også 9. Omtrent alle svangerskap ender med en enkelt kalv. Kalven dier i ett år, men kan spise gress allerede en uke etter fødselen.

Moskusfeet er opprinnelig fra Arktisk Canada, Grønland og Alaska. Den alaskiske bestanden ble utryddet på slutten av 1800-tallet eller begynnelsen 1900-tallet. Moskusfeet har siden blitt reintrodusert til Alaska. Den har også blitt importert til Nord-Europa, inkludert Norge og Russland. Til Norge kom moskusfeet i 1931 fra Grønland og har siden også blitt etterfylt. Moskusfeet var nær ved utryddelse ved et punkt, men har kommet seg igjen etter å ha blitt beskyttet mot jakt. Verdens bestand ble i 1999 estimert til å være mellom 65 000 og 85 000 og stigende. Spesielt i områder hvor arten ble introdusert i løpet av 1900-tallet.

Den norske moskusstammen[rediger | rediger kilde]

I 1913 fant arbeiderne som anla jernbanen over Dovrefjell to fossile ryggvirvler fra moskusdyr. Dette førte til idéen om å innføre moskus til Norge fra Grønland. Den første utsettingen i verden ble gjort på Gurskøy utenfor Ålesund i 1925-26. Dette var moskus fanget av norske selfangstskuter på Grønland. Dyra mistrivdes på øya og døde til slutt. Et forsøk på å introdusere moskusoksen til Svalbard mislyktes også. 17 dyr ble satt ut i 1929 ved AdventfjordenVest-Spitsbergen. I 1940 var stammen oppe i 50 dyr, men på 1970-tallet forsvant hele stammen [3]. I september 1932 gjorde polarforskeren Adolf Hoel nok et forsøk med import av 10 moskus til Dovrefjell. Denne stammen overlevde fram til 2. verdenskrig, da de ble jaktet på og utryddet.

En gruppe moskuser fra Dovrefjell vandret i 1971 inn i Härjedalen hvorpå en svensk stamme ble etablert.

Moskusfe på Dovrefjell

Den norske stammen på Dovrefjell består av ca. 300 dyr sommeren 2012, i 2010 var bestanden 226 dyr. Siden 1999 har bestanden stort sett vært økende, men den fikk seg imidlertid en knekk ved utbrudd av virussykdommen munnskurv sommeren 2004. 15 kalver døde som følge av denne sykdommen, og totalt 29 dyr døde i løpet av året. En del dyr drepes også som følge av togpåkjørslerDovrebanen. Bestanden er delt i flokker som befinner seg i Nystuguhøområdet, Kollaområdet og Hjerkinn skytefelt. Om sommeren trekker de ned mot Driva hvor det er saftige gressbeiter.

Selv om moskusfe hører hjemme på tørr arktisk gresstundra, ser den ut til å klare seg godt på Dovrefjell. Beitene er imidlertid marginale med lite gress tilgjengelig om vinteren (moskusen spiser kun gress, ikke lav som reinen), og over noe tid må man regne med innavlsdepresjon i en så liten bestand med opphav i et fåtall dyr.

Moskusfe kan oppfattes som godmodige og harmløse, men det er et ytre som lyver. Det er kjent et dødsfall som følge av at en mann ble stanget av moskus i Åmotsdalen i 1964. Turgåere anbefales å holde en avstand på minst 200 meter til disse dyrene.

I tillegg til stammen på Dovrefjell har Universitetet i Tromsø noen dyr på Ryøya utenfor Tromsø.

Naturlige dødsårsaker[rediger | rediger kilde]

Moskusfe kan blir mellom 20-25 år gammel. Oftest dør de på grunn av næringsmangel når fettlaget i kroppen ikke holder over vinteren. Andre dyr drukner når de går over isen på islagte elver og isen sprekker slik at de faller i vannet. Moskusfeet blir også offer for bjørner, ulver og isbjørner eller dør på grunn av skader som de har fått under kampene ved paringstiden.

Bestand[rediger | rediger kilde]

Moskusku i Järvzoo djurpark i Järvsö, Sverige
område antall individer
Canada 75 400[2]
Grønland 15 000
Alaska 3714
Norge 280
Russland 100
Sverige 7
Totalt ~ 95 000

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Ovibos moschatus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Ovibos moschatus – detaljert artsinformasjon