Kanadisk ulv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kanadisk ulv
Kanadisk ulv
Vitenskapelig(e)
navn
:
Canis lupus lycaon × Canis latrans
White, 1999,
C. lycaon,
C. canadensis,
C. ungavensis,
'C. lupus lycaon
Norsk(e) navn: kanadisk rødulv,
østlig ulv,
Algonquin ulv m.m.
Hører til: ulv,
ulver,
virkelige hunder
IUCNs rødliste:
ver 3.1 (rødlistestatus er ikke vurdert av IUCN/SSC)

NE — Ikke vurdert

Habitat: barskog, temperert klima
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for kanadisk ulv
Det nordøstlige USA og sørøstlige Canada

Kanadisk ulv eller kanadisk rødulv (Canis lupus lycaon × Canis latrans) trodde man var en nyoppdaget ulveart[1] som i 1999 fikk det vitenskapelige navnet Canis lycaon, men det har vist seg å være feil. Ny forskning viser nå at den er en ulvehybrid, bestående av 60 prosent ulv (Canis lupus) og 40 prosent prærieulv (Canis latrans).[2]

Ny ulveart?[rediger | rediger kilde]

Denne ulvens unike genetikk ble avdekket under en studie av ulver i Algonquin Provincial Park[3], et 7 653 km² stort naturreservat som ligger i Ontario og det sydlige Quebec i Canada, som pågikk i perioden 1987-1999.

Ulvene i Algonquin Park er blant de mest studerte populasjonene med ulver i hele verden. Man har tradisjonelt regnet disse ulvene som en lokal variant av underarten Canis lupus lycaon, også kalt østlig tømmerulv, en underart av ulv som er ganske utbredt i denne delen av Canada.

På begynnelsen av 1970-tallet pekte imidlertid et par forskere (Rod Standfield og George Kolenosky) på de relativt store forskjellen mellom ulvene i nord og ulvene i sør i dette distriktet. De nordlige ulvene kunne variere i utfarging fra helt hvite til helt sorte, mens den sørlige populasjonen nesten alltid var brunaktig salt og pepper farget, som regel også med innslag av rødlig kanelfarge bak ørene. Likeledes var de nordlige ulvene mye større enn de sørlig, som i mange tilfeller bare nådde halve størrelsen. Standfield og Kolenosky ga derfor den sørlige ulven tilnavnet «Algonquin typen», men den ble fortsatt regnet som en lokal variant av østlig tømmerulv.

Mot slutten av 1980-tallet ble det igangsatt et forskningsstudium av den såkalte Algonquin typen, fordi noen forskere trodde at populasjonen kunne være utsatt for utstrakt kryssavl med prærieulv (Canis latrans), herunder at dette var årsaken til at Algonquin Park ulvene i sør var mindre og mer rødlige i utfargingen enn de nordlige populasjonene. På denne tiden ble stadig mer avanserte former for DNA-forskning tatt i bruk. Da studiet ble avsluttet på tampen av 1990-tallet ga det et heller uventede resultat. Gjennom genstudier med såkalt mtDNA påviste forskerne Brad White og Paul Wilson ved Trent University i Peterborough, Ontario, at den nær 30 år gamle teorien til Standfield og Kolenosky var nærmere sannheten enn noen hadde trodd. De hadde hevdet at disse ulvene måtte tilhøre «en annen rase» enn de nordlige ulvene.

Hybridisering var altså ikke årsaken til det avvikende utseedet. Analysene viste også at den sørlige Algonquin Park ulven ikke var spesielt nært beslektet med arten ulv (Canis lupus) i det hele tatt, men snarere en nær slektning av rødulv (Canis rufus), som finnes i det sydøstlige USA. Faktisk var Algonquin ulven også nærmere beslektet med prærieulv[4] enn gråulv, men ikke på grunn av kryssavl.

Studien konkluderte med at det kunne være snakk om en hittil uoppdaget ulveart. Forskerne ga den derfor i 1999 det vitenskapelige navnet Canis lycaon. Det hersker imidlertid en viss usikkerhet omkring den vitenskapelig klassifiseringen som en egen art. Kan hende må den regnes som en underart av rødulv, selv om den skiller seg fra de andre kjente underartene på flere punkter. Opphavet er imidlertid trolig felles.[5]

I Norge kalles nå denne ulven kanadisk ulv eller kanadisk rødulv.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Kanadisk ulv, som også kalles kanadisk rødulv, østlig ulv og Algonquin ulv, er fysisk mindre enn østlig tømmerulv (Canis lupus lycaon) og skiller seg fra denne gjennom forskjeller i blant annet kraniet og utfarging. Den kanadiske uleven har innslag av rødbrun farge på visse steder i pelsen, og det har aldri vært registrert hvite og sorte eksemplarer. Ryggen og sidene har relativt lange og har mørke salt og pepperfarga dekkhår, som blir sorte utover mot hårtuppene. Den rødbrune fargen er spesielt framtredende bak ørene, bak på nakken og på den første delen av ryggen, men kan også opptre andre steder på kroppen.

Skulderhøyden er typisk kun 60-68 cm og vekten ligger i snitt på cirka 25-30 kg. Mange kan derfor ha forvekslet denne ulven med en litt stor prærieulv, men prærieulven er i hovedsak fordrevet fra Algonquin Park området. Bønder som mener å ha sett prærieulv har derfor trolig egentlig sett kanadisk ulv.

Utbredelse og atferd[rediger | rediger kilde]

Til å begynne med trodde man at denne ulven bare var utbredt fra Lake Superior til grensestrøkene mot Quebec. Nyere studier har imidlertid vist at utbredelsen er betydelig større. I dag regner man at utbredelsesområdet strekker seg fra Manitoba og Minnesota i vest til minst Québec by i øst. Tidligere kan den imidlertid ha vært betydelig større, kanskje mot sør til det nordlige Mexico. Innenfor Algonquin Park er det per 2008 kjent at minst 24 forskjellige ulveflokker eksisterer. Det er også estimert at det kan finnes omkring 2 000 kanadiske ulver i Ontario og Quebec tilsammen, selv om antallet er usikkert.

Den kanadiske ulven er et flokkdyr. I Algonquin Park lever den for en stor del av hvithalehjort, men også elg og bever er viktige byttedyr (spesielt i deler av året). Det faktum at hvithalehjorten er viktig gjør at mange forskere tror at denne ulven må ha innvandret til dette områdene for relativt kort tid siden, fordi hvithalehjorten heller ikke opprinnelig tilhører i området. Noen forskere mener at det er god grunn til å tro at østlig tømmerulv ble gradvis erstattet av kanadisk ulv for omkring kun 200 år siden. Teorien er imidlertid vanskelig å bekrefte. En ulveflokk kan legge beslag på et territorium på opp mot 500 km², men gjennomsnittsstørrelsen ligger på omkring 150 km².

Paringstiden er i februar. Bare alfaparet parer seg. Tispa går drektig i cirka 63 dager. Hun graver ut et hi i bakken og føder typisk 4-7 valper, som hun ammer alene de første 6-8 ukene. Deretter introduseres valpene gradvis for de andre medlemmene i flokken, som brigger mat med til valpene når flokken har nedlagt et bytte. Når valpene vokser til blir de et tilskudd til flokken, som derav vokser. Hanner fra tidligere kull jages gjerne vekk når de blir kjønnsmodne. Slike hanner kan for kortere perioder danne såkalte ungkarsflokker. Etter hvert bryter de ut av disse og forsøker å danne egne flokker, gjennom at ei tispe fra en annen flokk slår seg sammen med en slik hann. Suksessfaktoren for slike nydannelser er imidlertid ikke spesielt høy.

Trusselbilde[rediger | rediger kilde]

Kanadisk ulv er truet, men den er ikke oppført på IUCNs rødliste, fordi den i øyeblikket ikke anerkjennes av SSC som en egen art. Trusselbildet må derfor sees i sammenheng med østlig tømmerulv.

Kanadiske ulv har tradisjonelt fulgt hvithalehjorten når denne migrerer på høstparten, siden dette er ulvens viktigste byttedyr. Dette førte i perioden 1987-2001 til at mange ulver ble drept utenfor reservatgrensene. Undersøkelser har videre vist at omkring 66% av ulvene ble drept av mennesker.

Avskyting og bruk av snarer utenfor parkgrensene ble et problem, siden Canada har en liberale holdning til ulvejakt utenfor reservatgrensene. Det ble derfor tatt initiativ til å åpne opp for en buffersone[6] rundt Algonquin-reservatet fra 1. januar 2002, i et forsøk på å redde ulvebestanden. Ulven ble dessuten tatt med på Canadas liste over truede arter fra mai 2001. Buffersonen er kun aktiv i tre måneder hvert år og den gjelder kun i de 39 kommunene rundt Algonquin Park. I ettertid har forskerne registrert større overlevelsesevne for valpekullene.

Ellers er ulvene beskyttet i Lake Superior naturreservat og i Nipissing og Chapleau Crown viltreservater. Utenfor reservatene er imidlertid ulven fritt vilt for befolkningen.

Andre ulvearter[rediger | rediger kilde]

  • Ulv (Canis lupus) er den mest vanlige ulvearten og den som har flest underarter, deriblant vanlig ulv som finnes i Norge.
  • Etiopisk ulv (Canis simensis) er den mest sjeldne ulvearten og den eneste som holder til i Afrika. Det finnes 2 kjente underarter.

Referanser og henvisninger[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]