Asiatisk villhund
| Asiatisk villhund | |
|---|---|
 Asiatisk villhund (Cuon alpinus) |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Cuon alpinus Pallas, 1811 |
| Norsk(e) navn: | asiatisk villhund, dholehund, dhole, plystrehund m.m. |
| Hører til: | virkelige hunder, hundelignende canider, hundefamilien |
| IUCNs rødliste: [1] | |
ver 3.1
 EN — Sterkt truet |
|
| Habitat: | temperert regnskog og skogkledte stepper |
| Utbredelse: | se kartet |
 Dholehunden er utbredt i det sørøstre Asia |
|
| Underarter: |
|
Asiatisk villhund (Cuon alpinus) kalles også dhole, dholehund og indisk villhund. I Jungelboken av Rudyard Kipling kalles den rødhund. Arten er et rovpattedyr som tilhører hundefamilien, men den passer ikke inn blant noen av de andre slektene i denne familien. Dholehunden har 11 kjente underarter og finnes over store deler av Sentral-Asia og Sørøst-Asia, men den er ikke spesielt tallrik.
Innhold |
Beskrivelse [rediger]
Navnet «dhole» stammer fra det anglo-indiske ordet «tola», som betyr ulv. Det vitenskapelige navnet, Cuon alpinus betyr «fjellhund». Arten ble først beskrevet av Pallas i 1811. Av utseende kan den minne om en blanding av dingo og sjakal.
Den asiatiske villhunden er et utpreget sosialt rovpattedyr som lever i flokk. Den er på størrelse med en border collie og veier omkring 10-20 kg (typisk 12-17 kg, maksimalt 24-25 kg), men den gir et ganske annet uttrykk enn en vanlig hund. Hannene (15-20 kg) er markert større enn tispene (10-13 kg). Hode og kropp utgjør normalt 90-113 cm (88-135,5 cm) i lengde, og halen ca. 40-50 cm. Skulderhøyden er ligger vanligvis omkring 40-55 cm. Dyr som lever i alpine regioner er normalt mer kortbente enn de som lever i lavere høyder.
Pelsen er normalt rustrød, men varierer i henhold til habitat. Noen steder kan den være nærmest sandfarget eller gulgrå, andre steder mørkere brungrå eller rødbrun. Det er også observert individer med grislet behåring. Vanligvis har den en nærmest sort buskete hale (som av og til kan ha hvit tipp) og en hvit brystflekk. Ørene er forholdsvis runde og stående. Ansiktet med snutepartiet nærmest revelignende, men selve kjevepartiet er adskillig kraftigere. Øynene er nesten alltid amberfarget. Den har et kortere kjeveparti enn andre hunder, men en molar mindre på hver side av underkjeven. Tannformelen er 3/3-1/1-4/4-2/2 x 2=40.
Dholen skiller seg også fra andre hunder gjennom sin måte å kommunisere på. Den har et stort forråd av lyder og kan blant annet plystre, noe den gjør når flokken skal samles. Den plystrelignende måten å kommunisere på har også gitt den tilnavnet «plystrende jeger».
Man trodde lenge at dens nærmeste nålevende slektninger var afrikansk villhund (Lycaon pictus) og søramerikansk bushhund (Speothos venaticus), basert på Simpsons anatomiske sammenligninger i 1945. Spesielt den reduserte betydningen molarene etter rovtennene har. Mange forskere har imidlertid stilt spørsmål ved en slik klassifisering. Ny forskning har fastslått at dholen er nærmere beslektet med artene i hundeslekten (Canis), og da spesielt sjakalene. Også fjellrev er en nærmere slektning enn de to nevnte artene, samt den nå utdødde falklandsulven. Dette ble blant annet bekreftet gjennom analyser av sekvenser fra mtDNA (Wayne m.fl.[2], 1997).
Utbredelse og habitat [rediger]
Dholhunden er svært tilpassningsdyktig men ikke spesielt tallrik. Den er utbredt fra Altai fjellene i Mansjuria i øst til India i vest, nord til Kashmir og Sibir og sør til Malayahalvøya. Dette inkluderer også mindre populasjoner i land som Russland, Mongolia, Kazakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan. Bestanden er i dag svært fragmentert, og det hersker stor usikkerhet for de rosa områdene på kartet. IUCN SSC Canid Specialist Group anslo i 2011 at det finnes omkring 2 500 ville dholehundener.[1]
Det vitenskapelige navnet indikerer at dette rovdyret ofte er å finne i kupert fjellterreng, men den finnes også i andre habitater. I jungel finner man den i såkalt temperert regnskog, opp mot 2 100 moh. Andre steder kan den finnes opp mot 3 000 moh. Den er utbredt over store deler av India og, i en viss grad, på øyene Java og Sumatra.[1] Dessverre minsker stadig leveområdene der den trives. I dag tror man derfor at denne villhunden er best representert i de sentrale og sydlige områdene av India, og kanskje i Myanmar.[1]
Dholhunden trives der det finnes åpne lender som er omgitt av tett vegetasjon. Den er ofte å se i tilknytning til stier, veier, åpne sletter i jungelen, og langs elvebredder, ofte hvilende med god oversikt. Man finner den imidlertid også i tett jungel og på skogbevokste stepper, men aldri i ørken og bare sjelden på åpne stepper.
Atferd [rediger]
Den asiatiske villhunden er et utpreget sosialt flokkdyr, som også primært jakter i flokk. Flokktilhørigheten regnes som sterkere enn hols ulven, men dholehunden er typisk mindre territorial. Flokken ledes av et dominant alfapar, som er monogame. Hannene har et hierarkisk system, men man vet ikke om også hunnene har det. Vanligvis består flokkene av 5-12 individer.
Dholehunden jakter først og fremst på små og middels store hjortedyr, men tar også større bytte. Jaktmønsteret minner om den afrikanske villhundens måte å jakte på, men denne hunden er ofte nærmere knyttet til vann. Den er en svært dyktig svømmer og vil ofte forsøke å presse byttetdyr ut på dypt vann, der den tretter det ut. Ofte skjer det avsluttende angrepet i vannkanten, når byttet er utslitt og forsøker å nå fast grunn. Dholehunden vil forsøke å forsvare byttet mot andre rovpattedyr. Det er kjent at en flokk har tatt opp kampen om et bytte med tiger. Om de jakter alene eller parvis, jakter de helst på småvilt, eksempelvis hare o.l.
Dholehunden er ofte menneskesky, spesielt når den jakter. Forskerne tror at dette kan ha sammenheng med at mennesker gjennom alle tider har fulgt etter flokkene på jakt og ofte stjålet byttet fra de. Dette er fortsatt vanlig blant kurumbastammene i Niligiris (Sør-India) og noen mon khmer stammefolk i Laos. Når dholhunden oppdager at det er mennesker i nærheten vil den, klok av skade, alltid avbryte jakten. Forskere har observert at selv flokker som alt har nedlagt et bytte umiddelbart forlater det om de oppdager mennesker i nærheten.
Dholens territorium varierer fra 23 til 83 km². Det er kjent at flere mindre flokker kan slå seg sammen og danne en stor flokk (på opp mot 40 dyr) under paringstiden. Asiatisk villhund kan ikke bjeffe, men kommuniserer med et bredt spekter av lyder som kan minne om fuglekvitter. Derfor kalles den også plystrehund». Dholen er imidlertid også kjent som hunden som kan mjaue, skrike og klukke som ei høne. I tillegg bruker den kroppsspråk og markeringer for å kommunisere. Dholen kan faktisk urinmarkere mens den står på to ben – frambena. Likeledes er det kjent at denne hunden kan hoppe over et 230 cm høyt hinder uten større problem. Den er således svært spenstig.
Ernæring [rediger]
Dholehunden jakter helst virveldyr, med preferanse for middels store og store hovdyr. En indisk studie viser at primærbyttet er hovdyr som veier 31-175 kg. I perioder med svært dårlig mattilgang har det blitt registrert at dholehunder spiser kadaver, men bare i ytterste fall. Den spiser også virvelløse dyr og plantemateriale, på linje med andre canider. Man er imidlertid usikker på om gress og lignende, som er funnet i avføringen, har noen annen verdi enn å være regulerende for fordøyelsen.
Fra India er det kjent at dholen tar sambarhjort, aksishjort (primærbyttet) og sumphjort, samt nilgaiantilope, svartbukk, muntjak, gaurokse og villsvin. Det er også rapportert at den tar fugler, gnagere og biller. Fra Sibir er det dessuten kjent at den tar rein og fra Tibet at den tar sau.
Reproduksjon [rediger]
Paringstiden varierer med lokasjonen (september-april). Normalt er det bare alfaparet formerer seg, men tispa tillater ofte at andre hanner bestiger henne. Alfaen vil imidlertid ikke tillate dem å penetrere henne. Forskerne tror derfor at dette litt særegne ritualet kan ha utviklet seg for å styrke den sosiale strukturen innad i flokken.
Tispa går drektig i ca. 60-63 dager og valpene fødes i et hi, vanligvis plassert i nærheten av vann (elv) eller i bergsprekker o.l. Vanligvis fødes 1-12 valper (6-9 regnes som normalt), som tispa dier i ca. 6-9 uker. Ved fødselen veier de omkring 200-350 gram. Vekten dobles i løpet av 10 dager. De starter med fast føde fra de er ca. 3 uker gamle.
Andre tisper i flokken tar aktiv del i hvalpestellet. Det er også observert at hanner som står lavere på rangstigen kan fungere som barnevakt for avkommet mens resten av flokker er ute på jakt. Dholehunden har evnen til å spise mye mat på en gang (opp mot ca. 3 kg kjøtt), i likhet med afrikansk villhund. Den kan også gulpe opp mat når det trengs, eksempelvis til valper som er for små til å være med under jakten. Når valpene blir litt større (ca. 3 måneder gamle) vil de være med flokken når den jakter, men ikke delta i selve jakten. Når byttet er nedlagt, blir valpene hentet, og de får alltid spise før de voksne. Fra de er ca. 8 måneder gamle regnes flokken som fullt mobil igjen. Avkommet regnes som voksne i 12-15 måneders alderen.
Fra fangenskap er det kjent at dholetisper kan reprodusere fra de er ca. to år gamle, men i vill tilstand starter slik reproduksjon først i tre års alderen. Levetiden er ca. ti år i vill tilstand og opp mot seksten år i fangenskap.
Underarter [rediger]
Den engelske biologen St. George Jackson Mivart (1827–1900) skjelnet C. a. alpinus og C. a. javanicus som egne underarter i 1890. Siden er det beskrevet mange flere. De elleve underartene som listes nedenfor er i henhold til Ginsberg og MacDonald i 1990[3], men det hersker uenighet omkring inndelingen i underarter. Man må derfor regne med at moderne forskning med DNA vil endre på disse.
- C. a. adjustus finnes i det nordre Myanmar og i Nordøst-India. Har rødbrun pels.
- C. a. alpinus finnes øst for Øst-Sayans i Russland, inkludert i Amurområdet. Har tykk gulbrun pels med rødskjær. Gråaktig i nakken og okerfarget rundt snuten.
- C. a. dukhunensis finnes sør for Ganges i India. Har rødaktig pels, korte pelshår på labbene og sorte værhår.
- C. a. fumosus finnes vest i Sichuan i Kina og i Mongolia. Har en fyldig gulaktig pels med et svakt rødskjær. Mørk over ryggen og gråaktig i nakken.
- C. a. hesperius finnes i Øst-Russland og i Kina. Har lang, sterkt gultonet pels som blir nærmest hvit i buken. Bleke værhår.
- C. a. infuscus finnes i det sydlige Myanmar, Malaysia, Thailand, Laos, Kambodsja og i Vietnam. Har en relativt ensfarget mørk brun pels som mangler lyse markeringer. Skiller seg også ut gjennom et mer markant kranium.
- C. a. javanicus finnes kun på øya Java i Indonesia. Har kort klarrød pels, som kan variere noe i fargene.
- C. a. laniger finnes i Kashmir og det sydlige Tibet. Har en tett, grågul pels. Halen har samme fargen som resten av kroppen. Er svært utrydningstruet.
- C. a. lepturus finnes sør for Yangzeelevn i Kina. Har en ensartet rød pels med tykk underull.
- C. a. primaevus finnes i Himalaya, Nepal, Sikkim og Bhutan. Minner om C. a. dukhunensis, men har lenger og noe rødere pels, med lange pelshår på labbene. Er svært utrydningstruet.
- C. a. sumatrensis finnes kun på øya Sumatra i Indonesia. Har en kort, klarrød pels og mørke værhår.
Annet [rediger]
Dholehunden står oppført på CITES Appendix II og regnes som en truet (EN) art av IUCN. I vill tilstand er den først og fremst å finne i reservatområder. Totalbestanden, som har en nedadgående trend, har av forskere blitt estimert til å være på omkring 2.500 voksne dyr.
Referanser [rediger]
- ^ a b c d Durbin, L.S., Hedges, S., Duckworth, J.W., Tyson, M., Lyenga, A. & Venkataraman, A. 2008. Cuon alpinus. In: IUCN 2011. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2011.2. Besøkt 2012-02-10
- ^ Wayne RK, Geffen E, Girman DJ, Koepfli KP, Lau LM, Marshall CR, 1997. Molecular systematics of the Canidae. Syst Biol. 46:622-653
- ^ Ginsberg, J.R. & Macdonald, D.W. (1990). Foxes, Wolves, Jackals and Dogs: An Action Plan for the Conservation of Canids. IUCN Gland, Switzerland.
Kilder [rediger]
 |
Commons: Kategori:Cuon alpinus – bilder, video eller lyd |
