Eid (landform)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For andre betydninger, se eid (andre betydninger).
Panamaeidet som forbinder Nord- og Sør-Amerika.

Et eid eller en landbro/landbru er et lavt og/eller smalt landparti mellom to vannområder som er bredere enn eidet. Et eid kan forbinde to kontinenter eller de to landsidene ved en fjord.

Et eid er det motsatte av et sund, som er et innsnevret område i vann.

Et eid danner en bro for landeveiskommunikasjon og var samtidig en sperre for trafikk på vannet.

Mange øyer har eid som forbinder større hoveddeler av øyene. Også mange langstrakte nes og halvøyer har eid som forbinder nesene og halvøyene med fastlandet eller hoveddelen av øyene de stikker ut fra.

Mange eid består av morenemateriale på tvers av en fjordarm. Morenen demmer da opp en innsjø på innsiden og danner en landveis transportåre fra den ene til den andre siden av fjorden. Raet danner et slikt eid på tvers av Larviksfjorden, med innsjøen Farris på innsiden.

Eid er ofte relativt flate områder der det er mulig å bygge kanal gjennom. Et interessant eksempel på dette er Spangereidkanalen i Vest-Agder. Den gjorde det mulig å komme forbi Lindesnes uten å gå utenskjærs.

I større målestokk er Panamakanalen som går gjennom det eidet som forbinder Sør- og Nord-Amerika, og Suezkanalen som går gjennom eidet som forbinder kontinentene Afrika og Asia.

Ferdsel med båt[rediger | rediger kilde]

I eldre tid ble ordet eid mye brukt om steder der en måtte dra båten over land mellom to vannveier. Det kunne dreie seg om en dal mellom to fjorder, eller om en vei forbi en foss. Ved å dra båten over land, over et eid, kunne en spare seg for en lang seilas, ofte også seilas utaskjærs i farlig farvann. Slike båtdrag kunne forbedres ved at en la kavler, korte trestokker, side ved side fra den ene stranda til den andre. Kavlene var et jevnt og godt underlag for å dra båter på. Fra Eidsvåg i Nesset innerst i Romsdal til Eidsøra ved TingvollfjordenNordmøre var det et slikt båtdrag.

Landformbetegnelsen eid er opphavet til mange stedsnavn. Eid kommune og Farriseidet er to eksempler. Askim i Østfold het i middelalderen Eid, for der dro folk båtene sine forbi de store fossene i Glomma sør for Øyeren. Eidskog i Hedmark har navnet sitt fordi det var der de kom over med båt fra Glomma til Vänern.