Ulrik Frederik Christian Arneberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ulrik Fredrik Christian Arneberg (født 15. juni 1829 i Vanse, død 30. oktober 1911 ved Moss) var en norsk jurist, embetsmann og statsråd for Høyre.

Arneberg var amtmann i Bratsbergs amt fra 1881 til 1889. Han var statsråd ved Statsrådsavdelingen i Stockholm i Emil Stangs første regjering fra 1889 til 1890. I 1890 ble han justisminister, et verv han hadde frem til 1891. I perioden fra 1892 til 1894 var han stortingsrepresentant fra valgkretsen Brevik.

Arneberg avsluttet sin karriere som amtmann i Smaalenene fra 1891 til 1905.

Arneberg hadde planer om teologisk utdannelse som sin far, Ulrik Fredrik Christian Arneberg den eldre, som var prost til Vanse. Etter å ha tatt artium i 1846 og senere anneneksamen, begge med meget gode karakterer, besluttet han imidlertid å bytte til det juridiske studium og fikk i 1852 en meget god juridisk embedseksamen. Han hadde hele tiden slitt seg frem med privatundervisning og lån, da hans mor satt uten formue med åtte sønner etter sin manns tidlige død.

Arneberg blev først fullmektig hos byfogd Thrap i Kristiania, og da denne døde i 1856, ble han konstituert i embetet. I 1861 ble han høyesterettsadvokat, i 1866 assessor i Kristiania byrett og i 1872 justitiarius samme sted.

Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1880 og forfremmet til kommandør av 1. klasse i 1891. Han var også innehaver av den svenske Nordstjerneordenen.

Han ble i 1855 gift med Marie Sophie Erneste Motzfeldt, datter av høyesterettsassessor Ulrik Anton Motzfeldt.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • J. L. Quisling: Gjerpen. En bygdebok, Kristiania, 1917
  • Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Grøndahl & Søns Forlag, Oslo, 1947

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]