Hviterusslands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over dagens Hviterussland.

Hviterusslands historie strekker seg like langt tilbake i tid som andre østslaviske folk. For hviterussere som folk begynner den en gang på 800-tallet med folkevandringen gjennom Øst-Europa. Etter en innledende periode som en uavhengig føydal sammenslutning falt de hviterussiske områdene etterhvert til Storhertugdømmet Litauen og Det polsk-litauiske samvelde, før Hviterussland ble en del av Det russiske keiserdømmet i forbindelse med Polens delinger. Under Sovjetunionen eksisterte Hviterussland som Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk, før landet fikk sin uavhengighet i 1991.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Fyrst Vladmir og prinsesse Rahneda av Polatsk.

Østslaviske grupper kom til området som utgjør dagens Hviterussland under folkevandringstiden, på 600-tallet e.Kr. Disse gruppene fortrengte eller assimilerte de finsk-ugriske folkene, balterne og steppenomadene som bodde der fra før.

I det 9. århundre begynte østslavernes område å bli besøkt av svenske vikinger på vei til Konstantinopel. Disse vikingene bygde en rekke handelsposter i området, og tok gradvis også over den politiske kontrollen langs de store elvene.

I 860-årene oppsto Kievriket, den første statsdannelsen i det østslaviske området. Da denne staten var på sitt høydepunkt ble den styrt av prins Jaroslav den vise, som døde i 1054. Etter prinsens død ble riket delt i mange fyrstedømmer, hver sentrert rundt én by, og alle fortsatt en del av riket. Rundt 20 mil nordøst for dagens Minsk oppstod på dette viset fyrstedømmet Polatsk som er kjernen i dagens Hviterussland.

Litauen som stormakt[rediger | rediger kilde]

I 1240, etter at mongolene plyndret og ødela Kiev, gikk det skjøre Kiev-riket i oppløsning. I maktvakuumet som fulgte ble sentrale deler av det gamle riket lagt under litauisk kontroll, som en del av det nye Storhertugdømmet Litauen.

Størstedelen av storhertugdømmets landområde var bebodd av kristne rutenere. Disse fikk stor innflytelse på de hedenske litauerne, og var en viktig grunn til at også disse, et av Europas siste ikke-kristne folkeslag, ble kristnet. I forbindelse med dette ble også det rutenske språket storhertugdømmets offisielle språk, en posisjon det beholdt helt frem til 1696.

I 1385 ble et føderalistisk forbund mellom Polen og Storhertugdømmet Litauen stiftet med inngåelsen av Krevounionen. Dannelsen var en følge av storhertugens giftermål med den 12 år gamle polske dronningen, på denne måten ble storhertugen også konge over Polen. Forbundet utviklet seg senere til Det polsk-litauiske samveldet.

Utover på 1400-tallet ble det innført mange diskriminerende regler som svekket den ortodokse kirkes stilling på bekostning av den katolske kirkes stilling, det var for eksempel forbud mot bygging av nye ortodokse kirker i det hviterussiske området. Dette problemet ble løst i 1511 da kong Sigismund I gav de ortodokse geistlige autonomi, og etter 1531 ble de helt fristilt fra den katolske erkebiskopens kontroll.

Med boktrykkingens inntog gikk det rutenske språket fra å være et typisk byfenomen til å bli det dominerende språket i hele det hviterussiske og ukrainske området. Dette skjedde med massetrykkingen av bibler og annen religiøs litteratur, som ble spredt til hele riket. Det var også på denne tiden det gamle rutenske språket begynte å utvikle seg i retning av dagens hviterussisk og ukrainsk.

Ny stat, ny tro[rediger | rediger kilde]

Lublinunionen i 1569 førte til dannelsen av Det polsk-litauiske samvelde. Dagens Hviterussland var en del av dette riket.

I 1569 ble Polen og Storhertugdømmet Litauen forent i en stat, Det polsk-litauiske samvelde, med en romersk-katolsk statlig religion omfavnet av adelen. Polsk begynte langsomt å fortrenge de lokale språkene i de østlige deler av riket. Dette gjorde at litauiske og hviterussiske bønder ble styrt av mennesker som verken delte deres språk elle religion.

I 1596 oppstod en ny kirke med Unionen i Brest. Denne unionen førte til at den rutenske kirken ble løsrevet fra Patriarken i Konstantinopel, og plassert under den katolske kirke. Den nye kirken fikk i hovedsak beholde sine skikker, ritualer og gamle doktriner, men måtte godta pavelige forordninger.

Denne omveltningen ble støttet av kong Sigismund III og av mange av rikets religiøse ledere, men var svært upopulær blant mange vanlige kirkegjengere, adelige i rikets østlige provinser samt blant kosakkene. Denne religiøse striden førte til flere opprør. I 160610, 1623 og 1633 forsøkte bøndene i Hviterussland å kaste sine polske herrer.

Unionens politikk ble dominert av den polske adelen. Av 180 plasser i Sejmen hadde representanter fra det litausk-rutenske området bare 46 av dem. Mange jøder og polakker flyttet østover, og dominerte etterhvert byene og dermed også handelen. Dette gjorde at økonomien blant rutenerne (hviterusserne) var dårlig, majoriteten var fattige bønder. I 164854 oppstod det en storstilt revolusjon mot polske landeiere samtidig som det foregikk en revolusjon i Ukraina under ledelse av Bogdan Khmelnytskij. Mange rutenere flyktet til Ukraina og slo seg sammen med og gjorde felles sak med kosakkene.

Deling av Polen og tidlig nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Polens tre delinger. Hviterussland ble da en del av Russland

I årene 177295 foretok Russland, Østerrike og Preussen tre delinger av Polen, noe som innebar at unionen Hviterussland hadde vært en del av i flere hundre år ble oppløst. Hviterussland ble i 1795 en del av Russland. Den nevnte særegne kirken ble delvis tolerert frem til tsar Nikolai I i 1839 tvang kirken, som da var kirken til 23 av hviterusserne, til å konvertere tilbake til den ortodokse lære. I tillegg var det viktig for tsaren å erstatte «Hviterussland» med det identitetløse navnet «Nordvestre territorium» (Severo-Zapadanyj Kraj). Dette var da starten på en mer altomfattende russifisering av hviterusserne. Innen 1861 var Hviterussland i store trekk et område bestående av bønder og landeiere. Bøndene hadde frihet, men det var i store trekk det de hadde. Bøndene forble fattige, landløse, under sterk beskatning, med krav om å bruke russisk og med en militærtjeneste som varte i 25 år. Mange så heller nostalgisk tilbake på tiden under polsk styre, og Kastus Kalinowski prøvde å vekke en idé om dette blant folk med utgivelsen Bøndenes Sannhet. Kalinowski prøvde å inspirere til et opprør i solidaritet med et polsk opprør mot russerne i 1863. Opprøret mislyktes, og Polen ble lagt i sin helhet under Russland. Kalinowski ble senere hengt i Vilnius, og regnes i dag som far til hviterussisk nasjonalisme.

En kultur fødes på ny[rediger | rediger kilde]

Til tross for storstilt emigrasjon på slutten av 1800-tallet var ikke den hviterussiske gløden død. Som ellers i det russiske rike startet den nye århundret med opprør som resultat av blant annet tap i den russisk-japanske krigen. Opprøret ble forsøkt roet av tsaren ved først å innføre, deretter utvide friheter til folket. Russiske myndigheter ble tvunget til å roe ned undertrykkende politikk overfor ikke-russiske befolkningsgrupper, noe som passet vel sammen med gryende hviterussisk nasjonalfølelse. En kulturell oppblomstring startet, ikke minst fordi bannlysningen av hviterussisk som språk opphørte, men fortsatt med restriksjoner over bruksområder. Utdannelsesmuligheter ble utvidet og bønder begynte å gå på skole, hviterussiske forfattere laget klassikere innen litteraturen. En ukeavis, Nasja Niva, ble utgitt av det hviterussiske sosialistpartiet, noe som gav navnet «nasjanivisme» til de første to tiårene av 1900-tallet i hviterussisk historie.

Verdenskrig og revolusjon[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig hadde stor negativ betydning for Hviterussland. Store hærstyrker fra både Tyskland og Russland kjempet mot hverandre, og gjorde Hviterussland til et område bestående av slagmarker og ødeleggelse. Samtidig ble over en million mennesker tvunget til å flytte fra landet på grunn av krigen. Ineffektiv økonomi og utagerende krigsinnsats ga høye matpriser, utbredt knapphet av ressurser og unødvendige tap av liv ga så stor misnøye både i by og land, at den forårsaket tsarens fall.

I 1917 var det to revolusjoner, februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen. Dette ga nasjonalistisk bevisste hviterussere muligheten til å sette deres politiske kampanje ut i livet. Hviterusserne var ikke spesielt bolsjevikvennlige, i stedet var det lokale politiske livet dominert av Det sosialistiske revolusjonære partiet og andre sosialistiske partier, som var mensjeviker. Også leninistpartiet og andre moderate sosialistiske partier fantes.

På slutten av 1917 møttes 1900 delegater i Rada, kongressen, med det formål å etablere en demokratisk, hviterussisk regjering. Møtet ble oppløst av bolsjeviksoldater før alt var gjennomført, og i begynnelsen av 1918 ble mesteparten av Hviterussland kontrollert av Tyskland. Ved freden i Brest-Litovsk i mars samme år ble uavhengighet for Den hviterussiske republikk garantert av Tyskland. Det tyske styret kollapset senere i 1918, noe som førte til at myndighetene ikke kunne stå imot hviterussiske bolsjeviker støttet av bolsjevikene i Moskva. Det Hviterussiske Bolsjevikpartiet ble etablert 1. januar 1919 med våpenmakt. Den 5. januar forlot representantene i Radaet Hviterussland, og dro i eksil til Berlin og senere Praha. Fra utlandet forberedte ledelsen i den gamle republikken et mulig opprør og frigjøringen av Hviterussland, men i 1923 ble disse planene oppgitt for godt etter at Folkeforbundet anerkjente den sovjetiske kontrollen og den nye grensen.

I to år var Hviterussland selve premien i den polsk-sovjetiske krig. Riga-freden fra mars 1921, som avsluttet krigen, delte Hviterussland i 3 deler.

Den hviterussiske staten ble en del av Sovjetunionen da unionen oppsto i 1922. Som følge av at Hviterussland ble en del av Sovjetunionen ble Russlands besittelser i etterkant av Rigaavtalen tilbakeført til Hviterussland, noe som mer enn doblet landets størrelse, til 124 000 km², og økte folketallet fra 1,5 til nesten 5 millioner.

I 1921 kom Lenins NEP-politikk, en slags erstatning for kapitalisme som ga et kortvarig oppsving i hviterussisk økonomi. Landeierne var nå erstattet med en middelklasse med selveide, mindre bruk. Da tvunget kollektivisering ble innført at Stalin i 1928 medførte dette sterk motstand i Hviterussland, blant annet slaktet bønder dyrene sine fremfor å gi dem over til kollektivbrukene. Bønder som ytet motstand ble sultet, eller deportert til Sibir, noe som førte til et omfattende tilbakeskritt for Hviterussland. Stalins løsning var å starte opp tungindustri i Hviterussland.

Stalins regime hadde startet veldig avslappet i forhold til hviterussisk språk og kultur, som blomstret i Hviterussland. Dette ble drastisk endret i 1930, da det ble veldig viktig for Moskva å knytte Hviterussland så sterkt som mulig til unionen. I tillegg til nok en russifisering av språket i 1933 ble historiebøker skrevet om for å vise at Hviterussland alltid hadde ønsket å bli en del av Russland.

Polske besittelser i Hviterussland[rediger | rediger kilde]

Områdene under Polen hadde tilsvarende utvikling. I starten var regjeringen veldig demokratisk, og minoritetene hadde mange friheter. Hviterusserne etablerte et eget utdanningssystem, regjeringen støttet aktivt kulturlivet og hviterussiske delegater ble valgt inn i det polske parlamentet i 1922.

Allerede i 1924 snudde den polsk regjering drastisk. Forkledd som kamp mot kommunisme ble skoler stengt, publikasjoner på hviterussisk forbudt, etniske polske bosettere ble oppmuntret til å slå seg ned i hviterussiske regioner, regioner som i sin helhet ble oversett økonomisk. Dette ga et bondesamfunn med høy arbeidsledighet og sult i et ellers industrialisert Polen.

I 1926 etablerte den polske krigshelten Józef Piłsudski et autoritært regime. Påfølgende år forsøkte den hviterussiske arbeider- og bondeforening å starte en protestaksjon mot regimet. Aktivistene ble satt i fengsel, og nok en gang ble det viktig å etablere en polsk og romersk-katolsk innflytelse over hviterusserne. Ca et tiår senere, i 1935, erklærte Polen at de ikke lenger ville være bundet av avtaler om etniske minoriteter, med argumenter som at deres egne lover var adekvate. Det samme året ble hviterussere som var i opposisjon til regimet plassert i konsentrasjonsleirer ved Bereza Kartuska i Polen. Hviterusserne mistet sin siste delegat i parlamentet i valget i 1935, og i 1938 ble loven som tillot skoler for etniske minoriteter fjernet. Det siste leddet i regimets kamp var å gjøre den ortodokse kirke til en polsk kirke underlagt det polske regimet.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Tyskland angrep Polen den 1. september 1939. To og en halv uke senere inntok Sovjetunionen de østre delene av Polen, områder som i dag hører til Hviterussland og Ukraina. De sovjetiske troppene ble tatt imot med glede av hviterussere uvitende eller uforstående til masseforfølgelsene under Stalin. Kommunistenes brutalitet ble raskt et faktum for befolkningen, arrestasjoner ble vanlig, ytterlige kulturelle restriksjoner innført og litteratur omskrevet for å passe kommunistpartiet. Ca 300 000 mennesker ble deportert til arbeidsleire i Sovjetunionen.

Tilsvarende ble tyske tropper tatt vel imot i Hviterussland da de dro igjennom landet på vei mot Moskva. Mange trodde nazistene skulle frigjøre det hviterussiske folk fra kommunistenes undertrykkelse. Sannheten i planen til nazistene var derimot grufulle, det kom for dagen at 25% av hviterusserne skulle germaniseres, 75% skulle ødelegges ved å splitte og fordele Hviterussland mellom Litauen, Ukraina, Østpreussen og lage den sentrale delen til et hviterussisk militærdistrikt under den tyske fane, mens det østre Hviterussland skulle totalt legges under det tyske regimet.

Tysk okkupasjon og nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Fronten var langt øst for Hviterussland, men den tyske okkupasjonen fortsatte mellom 1941 og 1944. I løpet av de tre årene ble området utsatt for enorme ødeleggelser forårsaket av geriljakrigføring, strategiske branner av hele landsbyer, massehenrettelser av den jødiske befolkningen og tofrontsbevegelser gjennom Hviterussland. Mer enn to millioner mennesker døde, og en million bygninger ble ødelagt. En amerikansk observtør kalte Hviterussland det det mest ødelagte territoriet i verden etter seks måneders reise hvor han blant annet så store byer som Minsk og Vitsebsk totalt i ruiner.

Igjen kom hviterussisk nasjonalisme til overflaten, denne gangen som politisk konsekvens av tysk okkupasjon, og at den røde arme og den sovjetiske administrasjonen hadde stukket av før tyskerne kom. Med en gang sovjetmyndighetene var ute startet hviterussere å bygge opp sin egen politistyrke og administrasjon, noe tyskerne oppmuntret på flere måter. Hviterussiske antikommunsiter i eksil returnerte etter at de fikk tillatelse til å returnere fra Tyskland. Tyskerne tillot foreningen for hviterussisk ungdom (BCC), som ble dannet og mobiliserte en forsvarsstyrke i 1944. Til og med kongressen hadde tillatelse til å møtes i Minsk for å samle en antirussisk motstandbevegelse. Allikevel ble ikke de tyske okkupantene bedre likt av dette. Det førte i store trekk til at hviterussere kunne velge mellom vondt og verre, enten å flykte med tyskerne, eller å slutte seg til russerne.

Stalins russifisering[rediger | rediger kilde]

Etter at den røde armé gjenerobret Hviterussland fra tyskerne ga Stalin ordre om omfattende folkemord og deportasjoner. Dette gjaldt lokal administrasjon, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, de av befolkningen som hadde tilbragt tid i tyske fangeleire, øvrige folk som var mistenkt for antisovjetiske nykker og til slutt de som var tiltalt for nasjonalisme. Først i 1971 var folketallet i Hviterussland tilbake på førkrigsnivå, men da uten den jødiske befolkningen. Ruineringen av Hviterussland var total. Menneskeliv hadde gått tapt, men også hjem, dyr og dyrkbar mark, offentlige bygninger, utdanningssystemer, kulturelle ressurser, veier, kommunikasjonsmulihgeter og det som var av grunnlag for industri. Stalin beordret oppføring av fabrikker, fabrikker som ble Sovjetunionens mest effektive.

50 år med sovjetmakt i Hviterussland - et sovjetisk frimerke fra 1969

Etter krigen brukte Stalin fortsatt russifisering om et viktig virkemiddel, og et program skulle intensivere dette for å beskytte Hviterussland og andre sovjetrepublikker mot vestlig påvirkning. Konsekvent ble lederstillinger i vestre grensebyer og i Minsk gitt til folk fra andre steder i Russland for å bygge opp et linje av russisk innflytelse mot den polske grensen. Det hviterussiske språket ble uoffisielt bannlyst fra bruk i offisielle posisjoner, i institusjoner innen utdanning og kultur, samt innen media. Denne kulturelle rensningen ble intensivert etter 1959 da Nikita Khrusjtsjov, førstesekretæren i kommunistpartiet, proklamerte at «jo raskere vi alle starter å snakke russisk, jo raskere skal vi bygge kommunismen». Motstanden man fant blant studenter, forfattere og intellektuelle i Minsk i 60- og 70 årene ble møtt med av KGB, og førte ofte til at de aktuelle personer mistet jobben eller ble arrestert.

Perestrojka[rediger | rediger kilde]

Den første tiden av Gorbatjsovs regjeringstid var i Hviterussland var preget av to store hendelser. Tsjernobylulykken i 1986, der Hviterussland absorberte ca. 70 % av det radioaktive nedfallet, og et desemberbrev skrevet av 28 intellektuelle i Hviterussland til Gorbatsjov, der de uttrykte hviterussernes misnøye med den kulturelle tilstanden i landet. Dette brevet blir ofte kalt det kulturelle Tsjernobyl. Atomreaktorulykkens fulle skadeomfang ble holdt hemmelig i over 3 år, men det kulturelle Tsjernobyl ble et diskusjonstema og inspirasjon for betydelig politisk aktivitet. Desemberbrevet ba Gorbatsjov om å forhindre utryddelse av hviterussisk som språk ved å innføre språket i stat, regjering og i utdannelsessystemet, samt massemedia og andre områder. Etter at nasjonale krefter hadde våknet av diskusjonen som kom etter at brevet ikke fikk noe svar, gikk særlig ungdomsgrupper ut i gatene og krevde støtte for den radikale restruktureringen av Hviterussland. Kravene om reformer ble ytterligere styrket av at man i juni 1988 fant massegraver med opptil 250 000 ofre fra stalinregimet. I oktober demonstrerte på ny 10 000 mennesker, en viktig sak denne gangen var støtten for det nye partiet Hviterussisk Folkefront.

Politisk apati og deretter uavhengighet[rediger | rediger kilde]

Stanislav Sjusjkevitsj var Hviterusslands første statsoverhode etter uavhengigheten fra Sovjetunionen.

Den største delen av befolkningen var på denne tiden politisk uengasjerte. Av i alt 360 plasser i nasjonalforsamlingen tilhørte 86 % kommunistpartiet, samtidig som 83 % av befolkningen i en folkeavstemning stemte for å bevare Sovjetunionen. Dette var til tross for at det øverste sovjet i Hviterussland vedtok en lov om suverenitet som kommunistpartiet selv hadde gått i bresjen for. Videre i august 1991 fulgte myndighetene i Minsk opp selvstendighetserklæringene til sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen ved å gi suverenitetserklæringen grunnlovsstatus og ta tilbake navnet Den hviterussiske republikk. Etter Minsk-avtalen i desember 1991 ble en samveldetraktat for uavhengige stater innført, med Minsk som hovedkvarter. Samveldet skulle stå for koordinering av utenrikspolitikk, økonomisk politikk og forsvarspolitikk.

Lukasjenko kommer til makten[rediger | rediger kilde]

Hviterusslands sterke mann, Aleksandr Lukasjenko (til høyre), sammen med Russlands tidligere president Vladimir Putin.

I 1994 fikk Hviterussland en ny grunnlov som erklærte Hviterussland for å være et demokrati med deling av makt, religionsfrihet og med målsetting om at Hviterussland skulle bli en nøytral stat uten kjernefysiske våpen. I det raskt organiserte valget vant Aleksandr Lukasjenko, på løfter om å fjerne korrupsjonen. Lukasjenko har siden måttet tåle mye kritikk på grunn av sin autoritære styringsmåte som mange vestlige medier og politikere anser som et diktatur.

Alt i 1996 konsoliderte Lukasjenko sin egen maktposisjon ved å på grunnlovsstridig vis innføre grunnlovsendringer som åpnet for presidenten kan vedta lover per dekret. Han har i tillegg fått utvidet presidentperioden fra fire til seks år, og ønsker å ta gjenvalg til en tredje presidentperiode ved presidentvalget i 2006, selv om grunnloven sier at en bare kan gjenvelges en gang.

Presidenten har blitt anklaget for å kaste ut ambassader (fra enkelte eiendommer) og har vært ustabil i forhold til utenlandske investeringer idet han har nasjonalisert og privatisert utenlandske interesser. Hviterussland har hatt underskudd på sitt utenlandsbudsjett siden 1995, og økonomien er alt annet enn oversiktlig og de offisielle tallene trenger ikke reflektere de faktiske forhold. Regjeringsmøtene som ofte kringkastes på hviterussisk TV fremstår som rene taler fra presidentens side der han blant annet fastsetter påbudte hviterussiske priser på landbruksvarer. Over halvparten av de offisielle eksportverdiene kommer fra eksport til Russland. De offisielle importtallene viser at Hviterussland importerer 65 % av verdiene fra Russland. Lukasjenko har arbeidet for et nært statlig samarbeid med Russland. Blant annet ble det 8. desember 1999 inngått en avtale mellom landene som kan virke som en intensjonsavtale om fremtidig sammenslåing av de to landene.[1] I tiden etter Vladimir Putins maktovertakelse har forholdet mellom Russland og Hviterussland kjølnet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Janowicz, Sokrat: Forming of the Belarussian nation, RYTM, 1999
  • Strużyńska, Nina: Anti-Soviet conspiracy and partisan struggle of the Green Oak Party in Belarus, in Non Provincial Europe, London 1999, ISBN 83-86759-92-5
  • Żytko, Anatol: Russian policy towards the Belarussian gentry in 1861–1914, Minsk, 1999