Józef Piłsudski

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Józef Piłsudski fotografert en gang mellom 1910 og 1920

Józef Klemens Piłsudski (født 5. desember 1867 i Zułów (nå Zalavas) ved Vilnius, død 12. mai 1935 i Warszawa) var en polsk offiser og politiker som spilte en viktig rolle i grunnleggelsen av Andre polske republikk. Han var feltmarskalk (fra 1920), statssjef (19181922), statsminister (19261928 og 1930) samt diktator (19261935) i Republikken Polen så vel som leder av republikkens hær. Fra andre halvdel av første verdenskrig og frem til sin død hadde Piłsudski stor innflytelse på regjeringen og utenrikspolitikken i Polen og var en betydningsfull skikkelse i europeisk politikk. Han regnes for å være den som i størst grad bidrog til at Polen gjenvant sin suverenitet, ett hundre og tjue år etter landets tre delinger.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Litauen, i en polsk szlachta-familie av litauisk opprinnelse. På den tiden lå området under Russland som følge av Polens delinger. I 1885 begynte han å studere medisin ved universitetet i Kharkov (dagens Kharkiv). I 1887 ble Piłsudski sendt til 5 år i straffeleir i Sibir, som følge av en falsk anklage om deltagelse i planleggingen av et attentat mot den russiske tsar Alexander III.

Etter å ha blitt løslatt ble han fra 1893 medlem av det polske sosialistpartiet i Russland og ble i 1895 et av partiets ledere. I 1900 ble han arrestert av russiske myndigheter, men klarte å rømme til Galicia etter å ha simulert en sinnssykdom. Tilhengerne av Piłsudski kunne uhindret organisere seg i Østerrike, som da omfattet Galicia og deler av Schlesien. Piłsudski anså det russiske keiserdømmet som det største hinder for polsk selvstendighet, og han stilte seg derfor først på Sentralmaktenes (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Tyrkias) side for å sikre seg dets undergang under første verdenskrig).

Da sentralmaktene ikke ga etter for alle kravene fra Piłsudskis gruppering, som ønsket en selvstendig polsk stat og hær, kom det mot slutten av krigen til et brudd mellom dem, da han innså at det ville bli mer fordelaktig for den polske sak å samarbeide med trippelententen. Piłsudski ble av den grunn arrestert og internert 1917 i Magdeburg. Slik økte hans omdømme blant polakker, og mange i de polske samfunnet begynte å se på ham som den mest konsekvente og bestemte av de polske lederne, villig til å kjempe mot alle okkupanter for sin sak.

I 1918 ble han løslatt fra Magdeburg, og i november ble han statssjef (Naczelnik Państwa) for den nye polske staten som ble opprettet. Gjenoppbygningen av landet var ikke en enkel oppgave. Mye av det tidligere russiske Polen var blitt ødelagt under krigen, og tyskernes systematiske plyndring hadde redusert områdenes velstand. I tillegg måtte Piłsudski transformere forskjellige lov-, økonomi- og administrasjonssystemer i de tidligere tyske, østerrikske og russiske delene av det oppdelte Polen til ett.

Han ønsket å danne en føderasjon av Polen med Litauen, Hviterussland og det selvstendige Ukraina, noe i stil med Det polsk-litauiske samvelde før delingene, men denne gang med Polen omringet av vennlige stater. Denne planen ble imidlertid ikke realisert som følge av den den polsk-sovjetiske krig. Polen ønsket å sikre sine nyopprettede områder, som det tidligere hadde mistet under landets tre delinger, mens Sovjetunionen ønsket ikke å gi slipp på disse områdene.

I begynnelsen gikk det dårlig, og sovjethæren trengte helt frem til Warszawa, men gjennom en dristig manøver klarte Piłsudski å knuse de sovjetiske styrkene, som ble et av den røde armés største nederlag i historien (den såkalte Cud nad Wisłą – Mirakelet ved Wisła). Piłsudski ledet også Kiev-offensiven 1920. Den 18. mars 1921 ble fredsavtalen i Riga undertegnet, hvor Hviterussland og Ukraina ble delt mellom Polen og Russland, samtidig som Vilnius ble erobret av Polen 1922 fra litauerne. Freden ble slutten for Piłsudskis føderasjonsdrøm.

I 1923 dannet Wincenty Witos en ny regjering, og Piłsudski trakk seg tilbake fra politikken. De følgende årene ble preget av politiske og økonomiske kriser. Etter at president Stanisław Wojciechowski avviste en regjering med Aleksander Skrzyński som statsminister, samlet Piłsudskis tilhengere seg i militæret til en stor streik, som fant sted i mai 1926. Piłsudski ble igjen av den polske Sejmen valgt til statsoverhode, men avviste imidlertid å bli president. I det følgende styrte han de facto landet gjennom forskjellige formelle funksjoner, bl.a. som forsvarsminister.

Piłsudskis styre forbedret situasjonen til de mange etniske minoritetene som utgjorde nesten en tredjedel av republikkens befolkning. Innbyggerne ble bedømt etter sin lojalitet til staten, ikke etter sin nasjonalitet. Årene 19261935 ble sett på som spesielt gunstige av mange polske jøder.

Utenrikspolitisk søkte Piłsudski å opprettholde landets selvstendighet på det internasjonale plan, og under hans kontroll hadde Polen gode relasjoner til flere av sine naboland (først og fremst Romania, Ungarn og Latvia), skjønt forholdet til Tsjekkoslovakia og i særlig grad Litauen var vanskelig. Polens relasjoner til Tyskland og Sovjetunionen varierte, skjønt de under Piłsudskis styre kunne for det meste sies å være nøytrale.

Piłsudski døde i 1935 i Belweder-palasset i Warszawa.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]