Magister

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen behandler magister som akademisk grad. Se også magister equitum, et embede i den romerske republikk
De syv frie kunstene som tittelen magister artium viser til. En magister artium (forkortet fra magister artium liberalium) er, bokstavelig, en «lærer i grammatikk, retorikk, dialektikk, musikk, aritmetikk, geometri og astronomi».

Magister (latin for «lærer» eller «mester») er en tradisjonsrik akademisk grad, brukt i Europa siden middelalderen. Innholdet i graden har variert, men den har som regel hørt til de høyere akademiske gradene, enten sidestilt med doktorgrad eller plassert rett under.

Historisk var magistergraden i de fleste land lenge den øverste graden ved det filosofiske fakultet. Graden ble innført ved Københavns Universitet, det eneste universitetet i Danmark-Norge, i 1479 og var i det meste av sin eksistens i Danmark og Norge den høyeste grad ved det filosofiske fakultet og likestilt med doktorgradene i teologi, jus og medisin; den var senere likestilt med lisensiatgraden. Fra midten av 1800-tallet betegnet magister i Danmark en grad som var mer omfattende og med høyere vitenskapelig nivå enn kandidatgradene, men formelt plassert under de danske (høyere) doktorgradene, og i 1921 ble magistergraden etter dansk forbilde også gjeninnført i Norge med samme omfang og innhold som i Danmark. I moderne tid var magister i Danmark og Norge strengt tatt betegnelsen på de to gradene magister artium («lærer i (de frie) kunstene», forkortet mag. art., artium er en genitivsform av artes, «kunstene») og magister scientiarum («lærer i (natur)vitenskapene», forkortet mag. scient.), som var forskningsgrader som normalt utgjorde syv–åtte års universitetsstudier totalt, og som omfattet en vitenskapelig avhandling (magisteravhandling) som normalt utgjorde tre–fire års forskning. I likhet med doktorgrader ble det ikke gitt karakterer, men godkjente magisteravhandlinger ble regnet som laudable. Det var i tillegg krav om godkjent prøveforelesning, som skulle vise kandidatens evne til å forelese på universitetsnivå. Magistergraden må ikke forvekles med candidatus magisterii (cand. mag.), som er en lavere grad i Danmark og Norge. Den tidligere danske og norske magistergraden var en «forskerutdannelse» beregnet på en karriere i akademia; graden «tilsvarer omtrent en amerikansk PhD»[1][2], og oversettes tradisjonelt til engelsk som PhD; graden ble regnet som jevnbyrdig med PhD i USA.[3][4][5][6][7][8][9][10] Mag. scient. ble avskaffet i Danmark og Norge på slutten av 1970-tallet (og erstattet av dr. scient.-graden i Norge), mens mag. art.-graden nesten gikk ut av bruk tidlig på 1990-tallet og ble endelig utfaset ved årtusenskiftet. Den har i praksis blitt erstattet av ph.d.-graden (i dansk og norsk variant, som i Danmark er den offisielle videreføring av lisensiatgraden), som er en utdannelse av omtrent samme omfang som magistergraden.[11][12] Magistergraden i Danmark og Norge hadde omtrent samme funksjon som doktorgraden i Tyskland og USA, som den avsluttende graden man tok i begynnelsen av en forskerkarriere. Utenlandske doktorgrader som amerikansk PhD og tysk doktorgrad har blitt godkjent som likeverdig med norsk magistergrad i Norge.

Internasjonal historie[rediger | rediger kilde]

Helt siden middelalderen var magistergraden og doktorgraden likestilte, og skilte seg kun etter disipliner. Da ble doktorgraden tildelt innen teologi, medisin og jus, mens magistergraden (latin, magister artium liberalium, som også kunne skrives artium liberalium magister, «lærer i de frie kunstene») ble brukt innen filosofi (dvs. ved det filosofiske fakultet, som historisk omfattet alle andre fag).

Danmark og Norge[rediger | rediger kilde]

Den klassiske magistergraden[rediger | rediger kilde]

Magister Oluf Boesen var biskop av Oslo til 1646. Graden tilsvarte omtrent en doktorgrad i filosofi i vår tid

Ved Københavns Universitet var magistergraden (latin, magister artium liberalium), også kalt den filosofiske magistergrad, frem til 1824 den øverste akademiske graden ved det filosofiske fakultet, og svarte til doktorgraden ved de andre fakultetene. Etter 1824, da den filosofiske doktorgrad ble opprettet som en høyere grad, svarte magistergraden til lisensiatgraden ved de øvrige fakultetene. I 1854 ble den klassiske magistergraden avskaffet i Danmark, og det ble samtidig bestemt at alle som tidligere hadde tatt magistergraden skulle få graden dr. phil.

Perioden 1775–1787 bød på et lite mellomspill i magistergradens historie i Danmark–Norge, da man i 1775 innførte den filologiske magistergrad, og man derfor i denne periode kun unntaksvis tildelte den filosofiske magistergrad og da nærmest som en æresbevisning. Den filologiske magistergrad var forutsetningen for skoleembeder, og den ble erhvervet ved at kandidaten – etter bestått examen philologicum med godt resultat – i dekanens hus skulle forfatte en avhandling om et emne gitt av dekanen med et godt latinsk leksikon som eneste tillatte hjelpemiddel. Ved universitetsfundasen av 1788 ble den avskaffet og den filosofiske magistergrad fikk sin gamle rolle tilbake.

Den moderne magistergraden (mag. art., mag. scient. og mag. scient. soc.)[rediger | rediger kilde]

En norsk magister: Johan Galtung. Han avla mag. art.-graden i 1957 og ble samme år Assistant Professor ved Columbia University.

En ny type magistergrad, omtalt som magisterkonferens, men senere vanligvis bare magister, ble innført i Danmark i 1848. Denne magistergraden kom i tillegg til de seksårige kandidatgradene. Noen ganger ble magistergraden tatt etter at man allerede hadde en kandidatgrad. Magistergraden var innrettet med tanke på en karriere i akademia, og omfattet opprinnelig en utvidelse av spesialavhandlingen for kandidatgradene. I så måte hadde den sine røtter i den klassiske magistergraden, og kom til å innta en lignende rolle, men underordnet den nye filosofiske doktorgraden.

I Norge hadde universitetsfundasen fra 1824 bestemmelser om både den tradisjonelle magistergraden slik den ble brukt i København og lisensiatgraden, men gradene ble fjernet i 1845. Den moderne magistergraden, etter dansk mønster, ble innført i Norge i 1921 som et alternativ til embedseksamen, med større vekt på den vitenskapelige avhandlingen. I det 20. århundre var det vanlig at de som ville bli forskere tok magistergrad innen de fagområdene denne graden ble brukt. Det var ikke vanlig, hverken i Danmark eller Norge, å ta doktorgrad før man var et godt stykke ut i karrieren – mange var blitt professorer før de tok doktorgrad. Doktorgradene i Danmark og Norge ble regnet som høyere grader enn doktorgrader i mange andre land, slik at en magistergrad godt kunne være en vel så høy grad som en utenlandsk doktorgrad. Magistergraden fikk omtrent den funksjonen som doktorgraden hadde i Tyskland, mens den filosofiske doktorgraden mer fungerte på samme måte som den sentraleuropeiske habilitasjonen og var noe man tok senere i karrièren.

Steinar Stjernø er magister fra 1971

I Norge brukte man betegnelsen magister artium (forkortet mag. art.) hvis graden ble tatt innen humaniora eller samfunnsvitenskaper, og magister scientiarum (mag. scient.) hvis graden ble tatt i naturvitenskapelige fag. De samme betegnelsene ble brukt i Danmark, bortsett fra at man hadde en egen grad (mag. scient. soc.) for sosiologi. Magister artium betyr «lærer i (de frie) kunstene», og er en forkortelse for tidligere tiders magister artium liberalium.

Magistergraden hadde ikke opprinnelig noen tidsnormering, men det var i andre halvdel av det 20. århundre normalt å bruke 7–8 år på graden, hvorav omtrent tre–fire år på avhandlingen. I Norge utgjorde det normerte løpet til magistergrad etterhvert enten 7 eller 7,5 års studier totalt, hvorav arbeidet med avhandlingen var normert til tre års forskning. I likhet med doktorgrader og lisensiatgrader ble det ikke gitt karakterer ved tildeling av magistergraden, men kun operert med bestått og ikke bestått. Bestått innebar alltid et laudabelt resultat. Det var derfor ikke mulig å ta magistergrad med en ikke-laudabel avhandling.

Den første mag. art.-eksamen i Norge ble avlagt i nordisk arkeologi i 1923, og den første mag. scient.-grad i 1927. Innen nye fag som psykologi, sosiologi og statsvitenskap ble studiene i Norge lagt opp til magistergrad før det ble etablert hovedfags- og embedseksamen i fagene, og magistergradsordningen var derfor særlig brukt innen samfunnsvitenskap i tillegg til humaniora. Den moderne magistergraden hadde sin storhetstid ved midten av det 20. århundre, og ble etter 1970-tallet gradvis mindre vanlig. Mag. scient.-graden ble avviklet i Norge i 1977, i forbindelse med nyordningen av realfagsstudiet og opprettelsen av dr.scient.-graden som en mindre omfattende doktorgrad enn den filosofiske doktorgrad. Graden mag. art. ble avviklet i Norge etter midten av 1990-tallet, med noen få tildelinger av graden frem til årtusenskiftet.

I Danmark ble mag. scient. avviklet i 1978 og mag. art. avviklet i 2007, men var også der en stadig sjeldnere grad etter 1970-tallet.

Magistergraden kan sammenlignes med PhD-gradene i bl.a. USA og Storbritannia (der det finnes et gradsnivå over PhD, og der PhD ofte tildeles uten disputas), og også langt på vei ph.d.-grader innført i andre land i senere tid, slik som Ph.d. (Danmark) og Ph.d. (Norge)). I Danmark er ph.d.-graden den offisielle videreføringen av lisensiatgraden, og var i gradsforskriften betegnet «ph.d.-graden (lisensiatgraden)» frem til 2002.[13] Graden har også overtatt magistergradens tidligere funksjon innen humaniora i Danmark. I norsk sammenheng er magistergraden høyere enn kandidat- og mastergraden (for det meste med mellom 1–2 og 2–3 år). Utenlandske mastergrader ble regnet som lavere enn norske magistergrader, slik at nordmenn som tok mastergrad i utlandet og som gikk videre med forskning gjerne valgte å ta magistergrad etterpå. Den etablerte oversettelsen av dansk og norsk magistergrad til (særlig amerikansk) engelsk siden tidlig på 1900-tallet har vært PhD.[4][5][6][7][9][8][10]

Sverige[rediger | rediger kilde]

I Sverige var filosofie magister frem til 1863 en grad som tilsvarte doktorgrad ved de andre fakulteter. Graden ble deretter erstattet med graden filosofie doktor.

Senere har magister i det svenske utdannelsessystemet har flere forskjellige betydninger, som ikke har noe med den tradisjonelle magistergraden å gjøre:

  • Fra 1908 ble tittelen filosofie magister gjeninnført ved universitetene i Uppsala og Lund om den som hadde avlagt filosofisk embedseksamen. Denne eksamen ble opprinnelig avlagt ved det filosofiske, senere humanistiske, samfunnsvitenskapelige og matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Eksamenskravene var de samme som for filosofisk kandidateksamen, men med krav til bestemte emnekombinasjoner som skulle passe for skoleverkets behov. Graden kvalifiserte for å gå videre til lisensiatgrad. I 1969 ble filosofisk embedseksamen avskaffet.
  • I 1993 ble det opprettet en magistereksamen, som en variant av mastergraden brukt i engelsktalende land. Graden krever til sammen minst fire års studier, og er dermed sammenlignbar med norsk cand. mag.

Sentral- og Øst-Europa[rediger | rediger kilde]

I Tyskland, Østerrike, Tsjekkia, Polen, Slovakia, Slovenia og Latvia er magister (Magister Artium, forkortet Mag. Art. eller M.A.) i moderne tid betegnelsen på en grad som tilsvarer et hovedfag eller en mastergrad, med en lengde på mellom fire og seks år. Den er mest brukt innen humaniora og samfunnsvitenskap. Graden er i Tyskland sidestilt med diplomeksamen, statseksamen og mastergrad, og er der en femårig grad.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Liv Helga Dommasnes, Else Johansen Kleppe, Gro Mandt og Jenny-Rita Næss (1998). «Women archeologists in retrospect – the Norwegian case». I Margarita Díaz-Andreu García og Marie Louise Stig Sørensen. Excavating women: a history of women in European archaeology. London: Routledge. s. 115. ISBN 0415157609. 
  2. ^ William Leroy Thomas, Anna M. Pikelis (1953). International directory of anthropological institutions. University of Michigan.  [«To Ph.D. correspond: mag. art. and mag. scient. (Denmark and Norway) and fil. lic. (Finland and Sweden)»]
  3. ^ Humaniora Norvegica: the year's work in Norwegian humanities, Akademisk forlag, 1958
  4. ^ a b http://www.hf.uio.no/ifikk/om-instituttet/ansatte/vit/wiestad.xml (http://www.webcitation.org/5qX3pZiWz)
  5. ^ a b http://www.lingfil.uu.se/afro/turkiskasprak/Publikationer.html (http://www.webcitation.org/5qX4DKRs6)
  6. ^ a b http://www.prio.no/People/Person/?oid=65452 (http://www.webcitation.org/5qX4EU748)
  7. ^ a b http://www.hft.org/HFT_PSC_Former_Members.htm (http://www.webcitation.org/5qX4FvXpK)
  8. ^ a b http://folk.uio.no/kariebo/cv.html (http://www.webcitation.org/5rNyf0MzE)
  9. ^ a b http://hessdalen.hiof.no/sse/program/CV-Stein2006-1.pdf
  10. ^ a b http://www.energypact.org/program/speaker.php (http://www.webcitation.org/5qX4HsWDo)
  11. ^ Jørgensen, Lise Bender (1998). «The state of Denmark». I Margarita Díaz-Andreu García and Marie Louise Stig Sørensen. Excavating women: a history of women in European archaeology. London: Routledge. s. 231. ISBN 0415157609. «In recent years, the Anglo-Saxon style degree of PhD has been introduced, and is now replacing the degree of mag. art. At present, both mag. art. and PhD degrees are around. They are not identical, but their position in the educational system as the degree you take at the end of postgraduate studies is the same.» 
  12. ^ Susan Carol Rogers, Thomas M. Wilson, and Gary W. McDonogh, red. (1996). European anthropologies: a guide to the profession. Ethnography, ethnology and social, cultural anthropology, 1. American Anthropological Association/Society for the Anthropology of Europe. s. 231. «[...] the establishment of a Ph.D. degree, which replaces the degree of mag. art.» 
  13. ^ Elisabeth Vestergaard (2006). Den danske forskeruddannelse. Rapporter, evalueringer og anbefalinger 1992 - 2006. Aarhus: Dansk Center for Forskningsanalyse