Moses

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Moses av den spanske maleren José de Ribera.
Moses mottar de ti bud på Sinaifjellet Meister der Bibel des Patrice Léon, ca. år 940.

Moses (hebraisk Móshe, arabisk Mûsa, latin Moyses) var sønn av Amram og hans kone Jochebed og oldesønn av Levi. Han hadde to eldre søsken, søsteren Mirjam og broren Aron. Han er en legendarisk hebraisk frigjører, leder, lovgiver, profet og historiker. Moses er i Bibelen den personen som regnes som israelittenes befrier fra trelldommen i Egypt og som deres leder den tiden de var i ørkenen. Han regnes som en av de viktigste personene både i jødedom, kristendom og islam.

Historisk forskning ser som oftest på fortellingene om Moses som legender[1], men han antas av noen å ha levd ca. 1200 f.Kr., og hans liv og virksomhet skildres i fra 2. til 5. Mosebok.

Moses' navn[rediger | rediger kilde]

Stavemåten Moses stammer fra den greske formen Μωυσής, som igjen stammer fra det hebraiske navnet Moshe. Moshe kan oversettes trukket opp av vannet: «For jeg har trukket ham (meshitihu) opp av vannet» [2]. Faraos datter fant Moses i Nilen og trakk ham ut derfra. Bokstaven s ble tilføyet i det hebraiske navnet ettersom greske guttenavn som regel ikke kan ende på en vokal. Eksempler på andre navn som følger denne regelen inkluderer det hebraiske Tobia, som blir til Tobias, Mathia, som blir til Mathias, og Jesu, som blir til Jesus. Noen kritikere mener at Moses' navn stammer fra det egyptiske moses, som betyr sønn. Denne oppfatningen er basert på likheten med andre egyptiske navn som f.eks. Tuthmoses og Ramses, som betyr henholdsvis sønn av Tuth og sønn av Ra.

Moses i Bibelen[rediger | rediger kilde]

Moses er en av de viktigste skikkelsene i Bibelen, siden han mottok instrukser om israelittenes religion og den loven som ble kjent som Moseloven. Ifølge Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente var Moses den som ledet israelittene ut av fangenskapet i Egypt, og mottok De ti bud fra Gud. Jødene mener at det var på Sinaifjellet, mens samaritansk religion viser til fjellet Gerisim. Han fikk også åpenbart israelittenes religiøse lover og seremonier. Toraen inneholder livshistorien til Moses og hans folk inntil hans død, 120 år gammel.

Moses mottok doktrinen om monoteisme, som ikke var utbredt på den tiden. Dette ble nedskrevet som det første bud. Han regnes som profet i alle de tre monoteistiske religionene: jødedom, kristendom og islam.

Moses ble født på en tid hvor den regjerende egyptiske farao hadde kommandert at alle guttebarn som ble født av en israelitt i egyptisk fangenskap skulle la drepes ved å druknes i Nilen. Moses' mor la derimot sønnen i en kurv av sivstrå, som hun lot drive nedover Nilen. Da faraos datter var ute og badet fikk hun se kurven med den lille gutten i, og hun tok ham til seg. Moses vokste så opp ved faraos hoff. Som ung mann så han en dag hvordan en av faraos soldater mishandlet en israelittisk arbeider, og Moses ble sint og slo soldaten ihjel. Han fikk hjelp til å skjule liket, men måtte etter dette flykte ut i ørkenen og leve i skjul der. Moses traff midianitten Jetro og giftet seg med hans datter Sippora. Moses og Sippora fikk to sønner, Gersjom og Elieser.

Man antar at Moses var godt over 80 år da han mottok en åpenbaring, og en oppgave: Å føre israelsfolket ut av fangenskap i Egypt og tilbake til «det lovede landet».

Bibelen forteller om hvordan han og broren Aron stod frem for den etterfølgende farao flere ganger og bad om at folket måtte få lov å dra, men at farao nektet. Derfor sendte Gud ti forskjellige plager over egypterne. Til sist kom en «engel» og slo i hjel de førstefødte barna til egypterne, og israelittene fikk lov å dra. Men farao og hans soldater fulgte etter. Da fant mirakelet ved Rødehavet sted, hvor vannet ble delt og israelittene kunne gå over. Da faraoens hær fulgte etter fløt sjøen over dem og druknet dem. Slik ble israelittene befridd.

Israelittene kom siden til Sinaifjellet, der Moses mottok åpenbaringer fra Gud som angikk lover og religiøs praksis. Imidlertid var det mange israelitter som begynte å tilbe et gudebilde mens Moses var på fjellet. Da han så det, knuste han de to første tavlene med de ti bud, og han måtte lage to nye. Etter dette ga Moses ordre om å drepe 3000 av israelittene som hadde vært med å lage og danse rundt gudebildet «Gullkalven».

Aron ble den første ypperstepresten, og hans sønner ble prester. Tabernakelet ble satt opp, og forskjellige religiøse kunstgjenstander ble laget. En efraimitt, Josva sønn av Nun, var en viktig hjelper for Moses.

Moses var en sterk leder gjennom hele tiden da folket var i ørkenen. Han gjorde flere undere. Blant annet ble folk helbredet da kobberslangen ble laget. En gang folket manglet vann fikk Moses og Aron vann til å komme frem fra en klippe. Imidlertid handlet de troløst da de gav seg selv æren for underet og ikke Gud. Derfor ble det bestemt at de ikke skulle få være med inn i det lovte land.

Både Mirjam og Aron døde i løpet av ørkenvandringen. Moses levde helt til israelittene slo seg ned i Moab-området. Her sa Moses at Josva skulle bli folkets neste leder. Han gikk opp på et høyt fjell hvor han kunne se mesteparten av hele det lovte land. Han døde der, 120 år gammel. Det sies at Gud mirakuløst gravla ham på et sted ingen visste om. Kort tid etter ledet Josva folket over Jordanelven og inn i det lovte land.

Tradisjonen regner Moses som forfatteren til Salme 90 og 106 i Salmenes bok.

Moses blir referert til flere steder i det nye testamente. I forbindelse med Jesu forklaring på berget fikk noen av apostlene se Jesus sammen med Moses og Elia.

Jødedommens syn[rediger | rediger kilde]

I jødedommen æres Moses som lovgiver. Han spilte en særlig rolle som en som så og snakket direkte med Gud. I rabbinsk tradisjon mottok han også en rekke muntlige lover i tillegg til loven. Jødiske fortellertradisjoner gjør ham til en meget myteomspunnet mann. Moses' betydning i jødisk tradisjon og religion gjenspeiles i det offisielle norske navn på jødedommen: det mosaiske trossamfunn.

Kristendommen[rediger | rediger kilde]

Mosaikk som forestiller Moses i Cathedral Basilica of St. Louis i Saint Louis, Missouri.

For kristne symboliserer Moses - som omtales oftere i Det nye testamente enn noen annen gammeltestamentlig profet - ofte Guds lov, den som fullbyrdes i Jesu lære.[3] De nytestamentlige forfatterne sammenligner ofte Jesu ord og handlinger med Moses for å forklare Jesu oppdrag.[3] I Apostlenes gjerninger 7:39-43 og 51:53 lignes avvisningen av Moses ved jødenes tilbedelse av gullkalven med jødenes avvisning av Jesus som Messias.[3] Moses nevnes i flere av Jesu budskap.[3]

Moses betydning for den moderne kristendommen har ikke avtatt. Han betraktes og tilbes som helgen i flere kirker og huskes også som profet.[3] Han er en viktig person i den jødisk-kristne troens historie og de ti bud er også viktige.

Islamsk syn[rediger | rediger kilde]

Moses (arabisk: Musa) nevnes flere ganger i Koranen enn noen annen person og hans liv gjenfortelles mer enn noen annen av profetenes.[3], navnet hans dukker opp hele 502 ganger. Moses beskrives i Koranen både som profet (nabi) og budbringer (rasul), noe som betyr at han var en av de profetene som førte med seg en skrift og en lov til sitt folk. Blant profetene beskrives Moses vanligvis som den som lignet mest på Muhammed i oppdrag og gjerninger.

De fleste av de viktigste hendelsene i Moses liv som også står å lesa i Bibelen finnes spredt i ulike suraer i Koranen. Bibelen og Koranens fortellinger har likevel ulike perspektiv; Bibelen fokuserer på Moses og israelitenes redning, mens Koranen betoner relasjonen mellom Moses og Gud.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ side 1-2 i Barstad, Hans M., History and the Hebrew Bible: Studies in Ancient Israelite and Ancient Near Eastern Historiography (FAT, 61; Tübingen: Mohr Siebeck, 2008). ISBN 978-3-16-149809-1.
  2. ^ 2. Mos 2:10
  3. ^ a b c d e f g Religious views of Moses