Dødehavsrullene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skriftrullene med avskrift.

Dødehavsrullene er en samling av nær 900 religiøse tekster fra jødisk tro og kultur, nedskrevet mellom 200 f.Kr. og 70 e.Kr., som ble funnet fra 1947 til 1956 i elleve huler i ørkenen ved Wadi Qumran, nordvest for Dødehavet.[1]

Tekstene er av stor religiøs og historisk interesse, da de praktisk talt er de eneste kjente håndskriftene av bibeltekster fra før år 100. Dødehavsrullene har gitt ny kunnskap om dannelsen av Tanákh/Det gamle testamente. Tekstene har også økt forståelsen av jødisk historie og fromhetsliv, og gitt rom for flere nye tolkninger av urkirkens liv og teologi.[2]

Samfunnet som skapte skriftrullene[rediger | rediger kilde]

Skriftene i Dødehavsrullene har opphav i en gruppe som omtalte seg selv som «Samfunnet» (hebraisk: Jachad) og som også er kjent som esenerne; dette var en gruppe gammeltroende som ca. 150 f.Kr. brøt med de jødiske makkabeerkongene og den teologiske skolen som de beskyttet. Bruddet var etter alt å dømme dels begrunnet med ulike normer for rituell renhet, og og dels med ulike festkalendre. Samfunnets aktive periode er sammenfallende med dødehavsrullenes produksjonsår: mellom 200 f.Kr. og 70 e.Kr.

Samfunnets første leder var en prest som ble titulert som «Den rette lærer» eller «Rettferdighetens lærer». Han inngår i flere av tekstene, i en rivalisering med sin motpol «Den onde prest». Det er flere teorier om hvilken historisk person denne onde presten skal være en metafor for.

Samfunnet skal ha hatt en sterk endetidsbevissthet, og skal ha levd i klosterlignende arbeids- og trosfellesskap med felles økonomi.

Oppdagelsen og forskningen[rediger | rediger kilde]

Hulene hvor rullene ble funnet
Qumran ligger nordvest for Dødehavet.
Fragmenter av Dødehavsrullene i det arkeologiske museet i Amman

I 1947 fant gjetergutten Muhammed Ahmed el-Hamed og de to fetrene hans syv bokruller, oppbevart i store krukker i en hule. Alle disse rullene befinner seg i dag i Israel Museum. Dette var «hule 1», beliggende ca. 1 km nord for ruinene av Khirbet Qumran. I 1952 fant beduinene store mengder skrifter, men bevart bare som fragmenter, denne gang i «hule 4». I 1956 ble den siste av hulene, «hule 11», oppdaget av beduinene 3 km nord for Qumran.

I 1949 begynte den franske arkeologen Roland de Vaux utgravningene av Khirbet Qumran, en ruinby i nærheten av «hule 4» og elvebyen Wadi Qumran. Keramikken funnet i Qumran samsvarte med krukkene skriftrullene ble funnet i. En gravplass i nærheten av ruinbyen omfattet ca. 1000 graver; nesten bare voksne menn. Senteret i Qumran var neppe hovedkvarteret for esseerne: Samfunnet oppsto ca. 170 f.Kr., mens bebyggelsen i Qumran er ca. 100 år yngre. En teori fra den tyske forskeren Hartmut Stegemann, som kan forklare det store antallet skriftruller, er at senteret i Qumran var en skrivestue for hele esseebevegelsen.[2]

De første skriftrullene ble offentliggjort i 1954. Fra og med 1961 har en vitenskapelig publisering pågått i et bokverk som pr 2009 omfatter 40 bind: Discoveries in the Judaean Desert. Publiseringen gikk langsomt de første årene, både fordi den innledende fasen med organiseringen av fragmentene nødvendigvis måtte ta tid, og fordi det første forskerteamet var underbemannet og lite samarbeidsrettede overfor kolleger. Arbeidet ble reorganisert i 1991/92, med et nytt og større forskerteam, ledet av Emanuel Tov, og utgivelse av alle fragmentene på mikrofilm og cd-rom. Den langsomme publiseringen ga opphav til flere konspirasjonsteorier om at f.eks. den katolske kirke holdt tilbake informasjon av frykt for at skriftene skulle før til en omveltning i kristendommens grunnlag. Etterhvert som større deler at tekstene er publisert, har disse teoriene stort sett blitt motbevist.

Skriftene[rediger | rediger kilde]

Sett med forskerens øyne er dette en enorm skriftsamling. Tidligere hadde man bare små fregmenter av antikke jødiske håndskrifter. Av de nærmere 900 tekstbrokkene finnes det en del dubletter, slik at en regner med ca. 300 ulike skrifter, om enn bare ti-femten som er bevart i sin helhet[2]. De fleste rullene er skrevet på geiteskinn som er garvet med en prosess som krevde kjemikalier hentet fra Dødehavet, mens noen få er på papyrus, og ett er skrevet på tynt kobber. De fleste er skrevet på hebraisk, men noen er på arameisk, og fragmenter på gresk er funnet.[3]

Dødehavsrullene fremviser tre typer skrifter:

  1. Tekster som er kjent fra Det gamle testamente
  2. Andre allmenne jødiske skrifter fra Samfunnets samtid; noen av disse regnes blant de gammeltestamentlige apokryfer, slik som Siraks bok og Tobits bok. Dette er den største andelen av tekstene. Til disse hører Tempelrullen,
  3. Mellom 40 og 100 ulike skrifter som omhandler Samfunnet egen teologi, trosutøvelse og ordningen av dagligliv og ritualer.

De GT-skriftene som det ble funnet flest kopier av i Qumran, var Salmenes bok, Jesaja og 1., 2. og 5.del av Mosebøkene. Samtlige bøker i GT er representert i tekstene, unntatt Esters bok, men denne er til gjengjeld funnet i en arameisk variant av GTs hebraiske versjon. De eldste bibelrullene går tilbake til 250 f.Kr. Til sammenligning ble teksten i GT først endelig utformet ca. 100 e.Kr. 60 % av GT-skriftene som ble funnet blant Dødehavsrullene, ligger tett opp til den rabbinske versjonen som vårt GT er basert på. 20 % er skrevet i Qumrans egen tradisjon. Noen ligger opp til Septuaginta-versjonen, eller samaritanernes utgave av Mosebøkene. Resten av GT-skriftene viser stor variasjon i forhold til bibelteksten vi kjenner.[3] Noe av variasjonen kan forklares som tilfeldige variasjoner innenfor en tradisjon som er i ferd med å finne endelige formuleringer, mens andre varianter ser ut til å være bevisste ulikheter.

Tekstene fra Samfunnet omfatter dets egne kommentarer til og tolkninger av bibelfortellinger, praktiske anvisninger for trosutøvelsen, bønnebøker, liturgier, katekismer og polemikk mot andre jødiske retninger.

Ca 10 % av funnene er så fragmentariske at det er uavklart hva slags tekster det dreier seg om.[4]

Nyoppdagete tekster[rediger | rediger kilde]

I 1977 ble Tempelrullen utgitt. Med sine nesten ni meter er den den lengste av rullene, og kan kalles en «6.Mosebok», da den er bygd opp med 5.Mosebok som modell, men stoff er hentet inn fra andre deler av Loven. Tempelrullen stammer trolig fra det siste funnet, i 1956. Under seksdagerskrigen i juni 1967 ble en militær spesialenhet sendt til antikvitetshandlerne i Betlehem og Hebron for å få tak i den. Med en pistol rettet mot strupen utleverte eieren rullen, som kan ha blitt mer ødelagt i årene etter 1956 enn før.

I 1994 ble MMT (= Miqtsat Ma'ase Ha-Tora = Utvalg av Lovens gjerninger) utgitt. Forfatter er Fellesskapets leder, trolig Rettferdighetens Lærer selv, som summerer opp menighetens teologi i en henvendelse til en høytstående person utenfor menigheten, kanskje Jonatan, makabéerfyrsten.

Skriftet starter med en gjennomgang av hvilken kalender man skal leve etter. Makkabéerne brukte i likhet med fariseerne vår tids jødiske kalender, som er basert på månens bevegelser og har tolv måneder på hver 29-30 dager, med en ekstra måned innskutt hvert tredje år for å komme i rytme med årstidene. I MMT innskjerper man derimot viktigheten av å følge en kalender med 364 dager i året, med tolv måneder der hver tredje måned inneholdt 31 dager og resten 30 dager. Slik ville en gitt festdag alltid falle på samme ukedag, f.eks falt påskefesten alltid på en tirsdag. Mens makkabéerne hadde brutt med tempeltradisjonene ved å innføre en ny festkalender, er det mulig at kalenderen i MMT er den opprinnelige kalenderen som ble fulgt i gammeltestamentlig tid.

I motsetning til fariséernes kalender, feirer MMT-kalenderen nyttår om våren i måneden nisan (= april). Om våren finner man også en syv dagers prestevielsesfest (ordinasjon var altså mulig bare en gang i året). Man feiret fire førstegrødefester med femti dagers mellomrom. I påsken feiret man bygghøsten, pinsen var påbudt i GT, så var det fest for vin og for olje, samt en fest for trevirket som skulle brukes som ved i tempelet det kommende året. Ifølge MMT hadde tempelet i Jerusalem gjort seg urent ved å fravike denne gudegitte kalenderen.[3]

Deretter følger tyve lovfortolkninger på ulike livsområder, der renhet er viktigst: «Vi har skilt oss ut fra flertallet av folket, så vi ikke blander oss med dem eller har del med dem i disse ting.» MMT forsvarer her sadduséernes teologi mot fariséernes oppfatninger som preget makkabéerfyrstenes hoff, og avviser at det kan brukes korn dyrket av ikke-jøder i tempelofringene. Mens fariséerne lette etter løsninger til å leve med, hadde MMT langt strengere regler for renhet knyttet til offer, berøring av døde, ekteskap mellom slektninger, og hvem som kan gifte seg med en israelitt.

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

En bok med et utvalg av tekster fra funnene ble utgitt i serien Verdens Hellige Skrifter i 2004. Bokens redaktør Torleif Elgvin var leder for det nordiske nettverket for Dødehavsforskere 2003-2007, og har siden 1992 deltatt i utgiverteamet for Dødehavsrullene.

Antologien er ordnet i disse kapitlene: Fra Israels sangskatt; Samfunnets veiledning; Samfunnets takkesalmer; Liturgier; Velsignelser; Samfunnets bibelkommentarer; Nye bibelfortellinger; De siste tider; og Krigsrullen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Discoveries in the Judaean Desert. Clarendon Press, 1961-.... . Den vitenskapelige tekstutgaven. Pr 2009 utgitt 40 bind. ISBN 978-0-19-955005-0 (bd 40)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Dead Sea Scrolls – bilder, video eller lyd
  • qumran.no – «et norsk nettsted om "Dødehavsrullene," Bibelen, antikk jødedom og tidlig kristendom»; redigert av Anders Aschim
  • nnqs.org Nordic network in Qumran studies