Codex Gigas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Codex Gigas er det største kjente gjenlevende middelalderske manuskriptet i verden, og befinner seg i det Kungliga biblioteket i Stockholm.

Codex Gigas (latinsk for den store boken), også kalt djevelens bibel, er et middelaldersk manuskript ved det Kungliga biblioteket i Stockholm. Codex Gigas regnes som det største eksisterende middelalderske manuskript.[1] I tillegg er manuskriptet kjent for å inneholde et helsides portrett av djevelen (noe som forklarer hvorfor det også er kalt djevelens bibel).

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Codex Gigas ble laget i middelalderens Böhmen. Böhmiske helgener finnes i manuskriptets kalender og dens nekrolog, som inneholder et stort antall tsjekkiske navn, på historisk kjente såvel som ukjente personer. Det at Böhmens krønike av Kosmas, en böhmisk prest fra Praha, ca (10451125), finnes blant manuskriptets tekster, bekrefter den böhmiske opprinnelse.

Manuskriptet har blitt datert til årene 120430. Denne dateringen begrunnes med følgende; Böhmens helgen Procopius, som ble kanonisert i 1204, er nevnt den 4. juli i kalenderen. Det betyr i prinsipp at manuskriptet ikke kunne ha blitt laget før dette. Samtidig må manuskriptet ha blitt laget etter 1223, ettersom biskop Andreas av Praha, (1214–23), forekommer på 30. juli i kalenderen. Han døde i 1223, og er den siste i en rekke av historiske identifiserbare personer fra slutten av 900-tallet til begynnelsen av 1200-tallet, hvis navn finnes i nekrologen. Derimot savnes navnet på kongen Ottokar I av Přemysl–slekten. Siden han døde i 1230, skulle det bety at Codex Gigas ble skrevet ferdig en gang mellom 1224 og 1230.

Gjennom en merknad på Codex Gigas første ark vet man at et böhmisk benediktinsk kloster i Podlažice nær Chrudim, var manuskriptets første kjente eier. Benediktinerne i Podlažice pantsatte manuskriptet hos cistercienserne i Sedlec på grunn av stor fattigdom i sitt eget kloster.[2] Merknaden forteller videre at skriptet ble kjøpt tilbake til benedikterordenen i 1295 av Bavor, Břevnoklosterets forstander (12891332), etter initiativ fra biskopen i Praha, Gregorius (12961301). Manuskriptet ble den gang ansett som et av verdens underverker. Det er dog usikkert om tilbakekjøpet av manuskriptet ble i 1295, ettersom Gregorius ikke ble valgt til biskop før i 1296. En mulig forklaring er at 1295 er en feilskriving for 1296.[2]

At manuskriptet ble skrevet i Podlažice, regnes som usannsynlig. Klosteret i Podlažice var alt for lite, og for fattig, til å kunne gjennomføre et så stort prosjekt som krevde omfattende menneskelige og materielle resurser. Og det finnes heller ingen andre kjente middelalderske manuskripter som ble produsert ved dette klosteret.

Codex Gigas forfatter er ukjent. Det har blitt spekulert i om det er munken Herman, hvis navn med betegnelsen inclusus, innestengt (Hermanus monachus inclusus) står i manuskriptets nekrolog under 10. november. Betegnelsen inclusus ble koblet sammen med legenden om den syndige, innmurte munken, som med djevelens hjelp skulle ha skrevet hele Codex Gigas på en natt. Men begrepet inclusus(–a) eller reclusus(–a) betegner egentlig en person, ofte tilknyttet et kloster, som lever isolert i en celle av religiøse, asketiske eller mer sjelden, på grunn av botgjørelse. Etter en prøveperiode på ett år, kunne en slik person bli låst inne i en celle av en biskop, som forseglet døren med sitt segl. Enkelte ganger ble cellen murt igjen, og man sang en dødsmesse for recuclus, som skulle symbolisere begravelsen.[2]

Det har også blitt foreslått at forfatteren kan ha hett Sobisslaus. Dette navnet finnes i en bønn til jomfru Maria som er skrevet i margen av bladet 273r. Men denne bønnen er skrevet av en annen hånd en selve manuskriptet for øvrig, og er lagt til senere på 1200–tallet.

Codex Gigas på 1400–tallet[rediger | rediger kilde]

Manuskriptets videre historie er varierende. Når husittkrigen brøt ut i 1420, ble Břevnovklosteret evakuert til sitt datterkloster i Broumov. Der ble manuskriptet sett av M. Johannes Frauenberg fra Görlitz. Han deltok i 1477 i et møte i Broumov med de forsamlede schlesiske fyrstene og standene Ober og Niederlausitz. Derifra sendte han et brev hvor han beskrev manuskriptet.

Codex Gigas på 1500–tallet[rediger | rediger kilde]

1500-tallet fungerte Codex Gigas som en slags stam– og minnebok. Ulike kirkemenn fra Praha og det tilgrensende Schlesien, samt også ikke–kirkelige personer, skrev sine navn i manuskriptet når de besøkte Broumovklosteret. En av dem, Christopher Schlichtig, en tilhenger av den sveitsiske mystikeren, alkemisten og doktoren Paracelsus (egentlig Theophrastus Bombastus von Hohenheim, 14931541), oppholdt seg i klosteret den 26. september 1590. Schlichtig var, i følge notater, doktor i Iatrokjemisk filosofi og medisin, samt rådgiver og doktor for Bevariens fyrste, Willhelm V. Iatrokjemi var en blanding av alkemi, medisin og kjemi som ble praktisert av Paracelsus etterfølgere på 1500– og 1600-tallet.

Broumovklosterets forstander, Johannes III Chotovsky de Chotov (155375), noterte i manuskriptet at den romerske keiseren og kongen av Böhmen, Ferdinand I (150364) overnattet i klosteret i år 1527. Ferdinand I var på veg til Praha fra Wroclaw, der han hadde blitt hyllet som en nyvalgt konge. Før han kom til Broumov, hadde han bodd i Schweidnitz (Świdnica), og der, i følge nyheter, lot han en opprørsk predikant henges fra et pæretre utenfor byen. Den opprørske predikanten var presten Johann Reichel, fra Striegau (Strzegom) i Schlesien. Han ble kalt Eilffinger og var tilhengere av den radikale, schlesiske reformatoren Kaspar von Schwenckfelds (14891561), og ble ansett som en religiøs motstander av den katolske keiseren. At han ble straffet på en fornedrende måte, ved å henges med hodet ned, er noe som er fremkommet av andre kilder.[3]

Den romerske keiseren og kongen av Böhmen, Rudolf II (15761612) ble begge interessert i Codex Gigas, og ville låne den med seg til Praha. To av hans rådsherrer Daniel Printz og Paul Hanniwald, samt Pauls nevø Adam Hanniwald skrev sine navn i manuskriptet. De var en del av et følge, som i 1590 var på vei fra Polen. Rudolf var en av tidens største boksamlere og kjent for sine okkulte interesser. Da manuskriptet fremdeles var å regne som Břevnovklosterets eiendom, måtte ifølge notater, klosterets forstander Martin (1575–1602), gi sin tillatelse til utlån av manuskriptet. Albertus Wnesconius, Broumovklosterets prior, avgjorde selve flyttingen. Han kontaktet politimesteren Mathias fra Dorndorff och Biskupov før transporten. Politimesteren kjente til manuskriptet fra tidligere, da han i følge et annet notat, hadde sett det så tidlig som i 1587. Den 4. mars 1594 startet ferden mot Praha. Gjennom en merknar i skrifet vet man at manuskriptet «overnattet» i Nachod den 6. mars, hos byens tjenestemann Hanuš Buchlovecký] fra Křižkovic, og kom til Nymburk den 16. mars. Der var det flere personer som skrev sine navn i skrifet.

I Praha bel Codex Gigas flittigt brukt. Rudolfs sekretær, Jan Huberus Pontanus noterte i 1597 at han «... gransket med stor iver denne store boken og avskrev mye den samme for hans keiserlige majestet...».[3] Den ble også brukt av en tysk historiker og utgiver av historiske kilder, Marquard Freher (15651614), for hans andre fullstendige utgave av krøniken om Kosmas 1607. Codex Gigas ble aldri returnert til Broumov.

Codex Gigas på 1600–tallet[rediger | rediger kilde]

Skrifet ble registrert i flere lister over Rudolfs skatt– og kunstkammer, ofte med en henspeilelse til legenden som var forbundet med dens opprinnelse. I en inventarliste fra 1635 heter det at djevelen selv skulle ha vært behjelpelig ved anskaffelsen av pergament og nødvendige skrivetensilier for en munk i fangenskap i Branau, og i en annen inventarliste som ble skrevet av skattemesteren Dionysio Miseroni 1647, ble Codex Gigas beskrevet som en stor bok, skrevet av en innmuret munk i Prauna. Og i en annen liste av den samm Miseroni, som ble skrevet rett etter svenskenes plyndring av Praha, kalles manuskriptet for en stor bok som djevelen hadde med seg til en innmurt munk.[4]

Codex Gigas i Stockholm[rediger | rediger kilde]

Slottsbrannen på Tre Kronor i 1697, hvor Codex Gigas ble reddet ved å kaste den ut gjennom et vindu. Omslaget på manuskriptet ble alvorlig skadet i fallet.

I 1649 ankom Codex Gigas Stockholm, sammen med andre bøker og skrifter som var blitt tatt under svenskenes plyndring av Praha. I Isaak Vossius katalog over skrifter fra omkring 1560, er Codex Gigas fortegnet som nummer en. Da katalogen var satt opp etter manuskriptenes format, inntok Codex Gigas førsteplassen. Manuskriptet havnet i Dronning Kristinas samlinger, og ble plassert på biblioteketStockholms slott. Da hun abdiserte til Roma, tok hun med seg en rekke skrifter og bøker, men Codex Gigas forlot hun på slottet.

Ved slottsbrannen 1697, klarte man å redde Codex Gigas ved å kaste den ned gjennom vinduet. Omslaget på boken, ble alvorlig skadet i fallet. I en katalog opprettet rett etter brannen, av bibliotekaren Johan Jacob Jaches (16501709), er manuskriptet fortegnet blant trykte bøker i regalformat: «das grosse, sogenante Schwartzbuch, bei nahe sieben quarter lang, ist ein msc», den store, såkalte svartboken, nesten sju kvarter lang (omkring 90 cm), er en skrift.[5]

Manuskriptets omdømme falt ikke, og nye navn ble stadig skrevet inn. Magnus von Celse (170984) har påpekt i sin historikk over det Kungliga biblioteket, utgitt i 1751 at «...de utlendinger som kastet noen flyktiga blikk på det Kungl. Biblioteket og omtalte det i reisedabøker og skildringer de har utgitt, brakte knapt noe minneverdig bortsett fra et eksemplar av bibelen, som har spor etter Luthers egne hender, samt dette volum fra Praha».

Den førsta mer ingående beskrivelsen av manuskriptet ble gjort av Josef Dobrowský (17531829), medlem av det Kongelige vitenskapsselskapet (Königl. Gesellschaft der Wissenschaften) i Praha og slavistikkens grunnlegger. Han reiste til Sverige sommeren 1792 for å undersøke materiell som kunne være av interesse for tsjekkisk historie pg litteratur. I rapporten han skrev, publisert i 1796, påpekte Debrowsý at Codex Gigas hadde betydningsfulle tsjekkiske innslag. Josef Pečirka (18181870), tsjekkisk forfatter og oversetter, foretok en lignende reise femti år senere, og gav sin reiseskildring i 1851. Også hans skildring inneholdt en grundig beskrivelse av Codex Gigas. I 1811 publiserte det Kungliga bibliotekets amanuensis, Lorenzo Hammarsköld (17851827), den første grundige skriftbeskrivelsen på svensk. Senere har avgjørende innsatser blitt utført av benediktinpater Beda Dudik (181990), professor i allmenn historie ved universitetet i Brno og utnevnt til Mährens Landeshistoriograph. Resultatet av sitt arbeid publiserte han i 1852 i «Forschungen in Schweden für Mährens Geschichte».

Johannes Belsheim (18291909), norsk teolog og bibelforsker, jobbet med Codex Gigas vinteren 187778. Han hadde tidligere brukt tid på en annen kjent skrift, Codex Aureus. Ny illustreret Tidende publiserte i sitt desembernummer 1877 under overskriften «Det Stockholm som går» en kort reportasje og et bilde fra den «kongelige allmenne lesesal» som da fremdeles fantes på slottet. Magasinet fortalte om Belsheims jobb med Codex Gigas. Belsheim lykkes etter mye arbeid å nå frem til interessante resultater med sin undersøkelse. Han kunne nemlig konstatere at såvel Johannes åpenbaring som Apostelgjerningene forekom i versjoner som var eldre enn Vulgatas. Han publiserte begge tekstene 1879.

I senere tid har manuskriptet blitt behandlet av ulike forskere som Josef Plaček, Antonín Friedl, Maria Wojciechowska, Carl Nordenfalk, Sten. G. Lindberg, Jaroslav Kolár og Ivan Hlaváček.[5]

Utseende[rediger | rediger kilde]

Pergamentet[rediger | rediger kilde]

Codex Gigas er innbundet i et omslag av tre, dekket av lær og ornament med metall. Med sine 92 cm høyde, 50 cm bredde og 22 cm tykkelse er det den største kjente middelaldermanuskriptet i verden.[6] Opprinnelig inneholdt boken 320 vellum-ark, men åtte av disse ble senere fjernet.[7] Det er ukjent hvem som fjernet eller til hvilke formål, men det virker sannsynlig at de inneholdt monastic regler på Benedictines. Boken veier nesten 75 kg og vellum-arkene består av kalveskinn (eller esel, i følge enkelte kilder) fra 160 dyr.

Pergamentet varierer i tykkelse og farge, og de nedre ytre hjørnen er vanligvis noe tykkere enn resten av bladet. Hårsiden av pergamentet er av en blek gulfarge, mens kjøttsidene er tilnærmet hvit.

Ytterkantene på de fleste bladene er penslet med en væske som har etterlatt seg en gulaktig farge. Det er trolig gelatinlim, og dette kan dekke hele pergamentet. Trolig ble dette gjort når manuskriptet ble ombundet tidlig på 1800-tallet. Deler av ytterkanten på enkelte blad ble laget av pergament, noe som var uvanlig på denne tiden. Dette er synlig ved at noe av pergamentet er lysere enn det opprinnelige pergamentet. På enkelte steder ble en form for reagens penslet på i løpet av 1800-tallet, i håp om at deler av teksten skulle bli mer leselig. Dette førte til at væsken ble mørkebrun, og teksten under den ble uleselig og umulig å få frem igjen.

Linjeringen[rediger | rediger kilde]

I alle fire marger på hvet blad, ble det laget små hull for å trekke støttelinjer som skribenten skulle følge når han skrev. Linjeringen ble gjort på et blad av gangen med en tynn pryl, en slags syl, som etterlot et spor på den ene siden, og en klump på den andre siden. Linjeringsmønsteret er komplisert, og synes å være konsekvent gjennom hele manuskriptet. Mønsteret består av to spalter, normalt med 106 vannrette linjer, og seks loddrette mellom begge spaltene, og seks i ytterkanten av hver spalte. I tillegg til disse, strekker de seks første og de seks siste vannrette linjene i hver spalte seg ut over hele bladet. Alle de vannrette linjene strekker seg vanligvis over hele bredden av mellomrommet mellom de to spaltene.

Det finnes et unntak til det stående linjeringsmønsteret. Avsnittet med kalender og nekrolog har et avvikende linjeringsmønster på grunn av behovet for å ordne teksten i kolonner. Her ble det gjort hull i den øvre og den nedre margen, slik at fem kolonner kunne strekes opp. En bred midtkollonne ble omgitt av en smal kolonne på hver side. HVer kolonne ble avgrenset av en loddrett linje på hver side, bortsett fra de ytre kantene av den ytterste kolonnen. Der ble det laget seks loddrette linjer på samme vis som i resten av manuskriptet. Et annet særtrekk i kalenderens linjering er at, etter at bladet ble linjert med pryl, Ett annat särskiljande drag i kalendariets linjering är att, efter det att bladen linjerats med en pryl, hver tredje vannrette linje (de linjene som kalenderens notater ble skrevet på) ble tegnet med gult blekk. Og på enkelte sider ble det til og med tegnet en loddrett gul linje på hver side av det området som var linjert for å skrive på.[8]

Annet[rediger | rediger kilde]

Boken ble skrevet av en person alene, hovedsakelig med en skrifttype som kalles karolingisk minuskel. Bokstavene er ikke helt ulike de vi har i dag, så det er enkelt og lese denne type skrift. Dens generelle natur og detaljer synes forhistoriske til å være fra tidlig 1200–tallet. Bokstavene f og lang s strekker seg nedenfor raden, mens den høyre delen av bokstaven a heller diagonalt og nedre del av g–en er åpen. Alle disse trekkene er veldig forhistoriske.[9] Bokstaven ę (e–caudata) forekommer i stedet for æ, og for å være fra tidlig 1200–tallet, er dette veldig forhistorisk. Denne bokstaven falt ut av bruk mot slutten av 1100–tallet. Manuskriptets generelle karakter fremkommer ikke som spesielt tysk (noe som kunne forventes av en skrift fra Böhmen), selv om forfatteren brukte den sydgermanske formen av bokstaven z.

Store bokstaver ser mer ut som om de er tegnet enn skrevet, og er gjennomgående merket med gult. Delingen av ord er lang, og tegnsettingen er gjennomgående gjort med punkter (ved slutten av setninger og midt i). Rettelser ble gjort ved å viske ut gammel tekst, og deretter skrive en ny tekst. Et underlig særtrekk, er bruken av ikke–alfabetiske tegn på slutten av tekstenes underkapittel. To av de vanligste ikke–alfabetiske tegnene ligner på tallene 2 og 7. Selv om denne bruken er kjent i skrifter fra sent i antikken, synes det å forekomme sjeldent, og bruken av det i Codex Gigas synes merkelig.[9]

Det finnes enkelte unntak i bruken av karolingisk minuskel. Det hebraiske og det greske alfabetet, inkludert det latinske, er også å finne i boken. Syndebekjennelsen og besvergelser i fargede firkanter, ble utført i store bokstaver, tegnet med penner. Selv helgennavnene i kalenderen, og påskens helgenfester er utført i store bokstaver, tegnet med penner. Et særtrekk som går igjen i syndebekjennelsen, besvergelsene og listen over over påskens helgenfester, er at bokstavene M og N bare ble tegnet med vertikale og horisontale linjer.[9]

Innholdet[rediger | rediger kilde]

Codex Gigas er rikelig illustrert gjennom hele boken. Skrifttypen er ikke helt ulik den vi har i dag.

Manuskriptet inneholder fem lange tekster, samt en komplett bibel.[10] Manuskriptet begynner med det gamle testamente, som er fulgt av to historiske verk av Flavius Josefus som levde i det første århundre e.Kr. Disse er om jødiske fornminner og om den jødiske krigen. Etter Josefus følger middelalderens mest populære encyclopedia fra middelalderen av Isidore, en biskop, forfatter og kirkelærer som levde i Spania500– og 600-tallet. Denne etterfølges av en samling medisinske verk, som igjen er etterfulgt av Det nye testamente. Det siste av de lange ikke–bibelske verkene er en krønike om Böhmen, av Kosmas. Dette er den første kjente historien om Böhmen.[10]

Det finnes også korte tekster i manuskriptet. Den første, før bildet av Guds by, er en tekst om botgjørelsen. Den andre, som kommer etter portrettet av djevelen, handler om eksorsisme av onde ånder. Den siste viktige korte teksten er en kalender som inneholder en liste hvilke dager man feiret helgener og minnes dødsdagen for lokale bohemske personer. Der er også en kort tekst som mangler på de sidene som er skåret ut av manuskriptet, benediktinerordenen av St. Benedict, en veiledning i klosterlivets regler , skrevet i det 6. århundre.

Den viktigste boken i kristendommen er Bibelen. De andre tekstene i Codex Gigas ble nøye valgt for å følge den, fordi at sammen, så ga de informasjon om jødisk historie (Josefus), universell kunnskap (Isidore) og lokal historie (Kosmas).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Codex Gigas» (svensk). Kungliga biblioteket, Stockholm. 
  2. ^ a b c «Codex Gigas opprinnelse» (svensk). Kungliga biblioteket, Stockholm. 
  3. ^ a b «Codex Gigas på 1500-tallet» (svensk). Kungliga biblioteket, Stockholm. 
  4. ^ «Codex Gigas på 1600-tallet» (svensk). Kungliga biblioteket, Stockholm. 
  5. ^ a b «Codex Gigas i Stockholm» (svensk). Kungliga biblioteket, Stockholm. 
  6. ^ Kamil Boldan; Michal Dragoun, Duan Foltýn, Jindřich Marek, Zdeněk Uhlíř (2007). The Devil’s Bible - Codex Gigas. The Secrets of the World’s Largest Book. NKP. s. 15. ISBN 978-80-7050-532-8. 
  7. ^ Kamil Boldan; Michal Dragoun, Duan Foltýn, Jindřich Marek, Zdeněk Uhlíř (2007). The Devil’s Bible - Codex Gigas. The Secrets of the World’s Largest Book. NKP. s. 17. ISBN 978-80-7050-532-8. 
  8. ^ «Codex Gigas Det fysiske verket» (svensk). Kungliga biblioteket, Stockholm. 
  9. ^ a b c «Codex Gigas Skrift» (svensk). Kungliga biblioteket, Stockholm. 
  10. ^ a b «Om Codex Gigas» (svensk). Kungliga biblioteket, Stockholm. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]