Sørsamer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Det bor sørsamer både i Norge og Sverige. Kartet viser tradisjonelle bosettings- og reindriftsområder. Trollheimen er ikke avmerket på dette kartet.

Sørsamer eller sydsamer (sørsamisk: åarjelsaemieh) er en gruppe blant samene i Norge og Sverige. Deres tradisjonelle bo- og reindriftsområder i Norge strekker seg i dag omtrent fra Ranelva i Rana kommune i Nordland til Elgå øst for innsjøen Femunden i Hedmark. I Sverige regnes det sørsamiske området å være Västerbottens län, Jämtlands län og deler av Härjedalen og Dalarna.

Det som skiller sørsamer fra andre samiske grupper, er «først og fremst språket, men også drakten, ornamentikk, byggeskikk og andre kulturuttrykk.»[1] Sørsamene utgjør en liten andel av den samiske folkegruppen og har blitt beskrevet som «en minoritet i minoriteten».[2][3][4] Sørsamisk språk tales av 500–800 personer, og det er om lag 150 personer sysselsatt med reindrift i de sørsamiske områdene i Norge.[5] Sørsamiske institusjoner som skole, museum og teater finnes i Snåsa, Hattfjelldal, Røros, Røyrvik, Mo i Rana og Östersund.

Sørsamenes historie kan deles i tre store perioder: fangstsamfunn, intensiv reindriftsnomadisme og ekstensiv reindrift. Reindriftsnomadismens tid antas å ha begynt sent i middelalderen, omkring 1200–1400; avslutningen av reindriftsnomadismen knyttes vanligvis til at man sluttet å melke reinen, noe som i Norge skjedde mellom 1902 og 1964.[6]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Det området i Norge hvor sørsamene i dag utøver tradisjonell samisk reindrift, strekker seg fra Mo i Rana i Nordland sørover til Svahken sijte ved Elgå øst for Femunden. Reinbeitedistriktene strekker seg fra svenskegrensa og ut til kysten gjennom Helgeland, Namdalen og Fosen. Gjennom Innherred, Trøndelag og Engerdal ligger reinbeitedistriktene i de lave fjellområdene langs Kjølen. I tillegg er det et reinbeitedistrikt i Trollheimen (Trollheimen sijte) med egen lovhjemmel[7]. Rundt og øst for Mo i Rana ligger det tradisjonelle umesamiske området.

Kart over reinbeitedistriktene i det sørsamiske området i Norge. Reinbeitedistriktene er en offentlig administrativ inndeling. Den tradisjonelle samiske gruppeinndelingen i siida (sørsamisk sitje, flertall sijth) er i dag sammenfallende med reinbeitedistriktene. På svensk brukes uttrykket sameby; merk at det svenske «by» oversettes til «bygd» eller «grend» på norsk.
Fylke Reinbeitedistrikt[8] Areal Siidaandeler[9] Årsverk[5]
Nordland 8 24 134 km² 31 70
Trøndelag og Hedmark 10 30 898 km² 69 96

Samerettsutvalget mener at «De tradisjonelle samiske områdene i Sør-Norge omfatter brorparten av Nord-Trøndelag fylke, Fosen-halvøya og de indre delene av Sør-Trøndelag fylke, og de nordøstre delene av Hedmark fylke. Fra langt tilbake har det vært samisk bosetning og vært utøvd reindrift og annen samisk bruk i brorparten av disse områdene.»[10] Utvalget nevner også tamreindrift i Trollheimen, og det peker på at det finnes områder i randsonen til de nåværende reinbeiteområdene som «tidligere lå innenfor de administrativt avgrensede reinbeiteområdene, men som har falt utenfor disse etter justeringer av områdenes yttergrenser».[10] Videre peker utvalget på Konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og Kommunaldepartementet fra 2005,[11] som gir en ytterste avgrensing av området hvor det kan forekomme «samiske interesser [innenfor] alle ideelle og materielle former for samisk kultur», det kan gjelde kunst, kultur, utdanning og arealplaner.

«Det arealet som i henhold til [Konsultasjonsavtalen] utgjør de tradisjonelle samiske områdene i Sør-Norge omfatter (hele) Nord-Trøndelag fylke; 16 kommuner i Sør-Trøndelag fylke (fem på Fosen-halvøya: Osen, Roan, Åfjord, Bjugn og Rissa; fire i de «indre» områdene mot svenskegrensen: Selbu, Tydal, Holtålen og Røros; og fire i Trollheimen: Meldal, Rennebu, Oppdal og Midtre Gauldal); seks kommuner i den nordøstre delen av Hedmark (Engerdal, Rendalen, Os, Tolga, Tynset og Folldal), og to kommuner i Møre og Romsdal (Surnadal og Rindal). I tillegg kommer Sunndal kommune, som også er omfattet av trollheimenloven.»[10]

De fleste av nasjonalparkene i det sørsamiske området er en del av reindriftssamenes kulturlandskap: Gutulia, Femundsmarka, Skarvan og Roltdalen, Blåfjella-Skjækerfjella, Lierne, Børgefjell og Lomsdal-Visten nasjonalpark. I disse nasjonalparkene er adgang til tradisjonell reindrift en del av vernebestemmelsene.

I tillegg til dagens utbredelse har det i de siste århundrene også vært samisk bosetting og reindrift på Gauldalsvidda[12] og i områdene vest for Femunden[13]. Samerettsutvalget har ellers samlet en oversikt over høyesterettsdommer og andre norske rettsavgjørelser i samiske saker. Denne oversikten viser at det har vært grunnlag for tvil om beiterettigheter i store deler av Sør-Norge.[14] I folketellinga for 1910 er det for øvrig registrert sørsamisk bosetting i Setesdal, Lesja og områdene rundt Trollheimen.[15] I områdene nord for Trollheimen, fra Hemnefjella i øst[16] og til Halsa og Åsskard i vest, ble den tradisjonelle reindrifta avviklet rundt 1980.[17]

I Sverige regnes det sørsamiske området å være Västerbotten, Jämtland og deler av Härjedalen og Dalarna.[18] Eller med andre ord fra Umeälven i nord til Dalarna i sør, med Idre sameby i Idre som den sørligste.[19][20] Grensene mellom de svenske samebyene (siida) er i større grad enn i Sør-Norge basert på trekkruter langs vassdrag i nordvestlig–sørøstlig retning.

Tradisjonelt har flere av de samiske reinbeiteområdene, også i det sørsamiske området, vært uavhengige av riksgrensene. Ved grensedragningen mellom Norge og Sverige i 1751 ble vilkårene for reindrift avklart i Lappekodisillen, som var et tillegg til grensetraktaten mellom de to land. Lappekodisillen ga grunnlag for at reindrifta fortsatt kunne ha sesongmessige flyttinger. Den er siden fornyet gjennom ulike reinbeitekonvensjoner, den siste fra 2010. Reinbeitekonvensjonen gir hjemmel for grensekryssing med reinflokker.[21]

Språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sørsamisk

Se også Kommunevise lister over samiske geografiske navn
Åarjel-saemiej skuvle og maanagierte (barnehage) i Snåsa.
Fra et klasserom i Åarjel-saemiej skuvle.
Sørsamisk veiskilt i Ankarede i Jämtland.

Det sørsamiske språket (åarjelh-saemien giele) er et samisk språk innenfor de finsk-ugriske og uralske språkfamiliene. I Rana kommune i nord danner det et dialektkontinuum med umesamisk. Enkelte språkforskere betrakter derfor også umesamisk som en sørsamisk dialekt.[22] Vanligvis regnes umesamisk som et eget språk.[23]

Det er to dialekter av sørsamisk. På svensk kalles de Jämtland och Åsele dialekter, hvor Jämtland-dialekten brukes i sør, mens Åsele-dialekten brukes i nord.[23] Den sistnevnte kalles på svensk side også for vilhelminasamiska. På norsk side har de to dialektene fått benevnelsene rørossamisk og vefsnsamisk (for Vefsn og Namdalen).[24] Knut Bergsland mener at denne dialektinndelingen har sine svakheter. Den tar utgangspunkt i språksituasjonen i 1880- og 1890-årene, «den gang da sydsamisk ble brakt til den lærde verdens kunnskap».[24] Senere mobilitet mellom områdene har nyansert denne tradisjonelle dialektinndelingen.

Sørsamisk anses som sterkt utrydningstruet av UNESCO. I de siste årene har språket vært gjenstand for en revitalisering.[22] Ethnologues rapporter fra 2013 (17. utgave), 2015 (18. utgave), 2016 (19. utgave), 2017 (20. utgave) og 2018 (21. utgave), refererer til en kilde fra 1992 som anslår at det finnes 600 sørsamisktalende i alt, likt fordelt mellom Norge og Sverige.[25] I en rapport fra 2005 opererte Nordisk samisk institutt med 500 personer, likt fordelt mellom Norge og Sverige.[23] Samiskt informationscentrum anslo i 2012 at det finnes 700 sørsamisktalende uspesifisert fordelt mellom landene[26]. Et fjerde anslag er at det finnes 500 sørsamisktalende bare i Sverige.[18]

Tre kommuner i Trøndelag inngår i samisk språkforvaltningsområde, hvor norsk og samisk er likestilte språk: Sørsamisk er offisielt språk i Snåsa kommune siden 1. januar 2008,[27] i Røyrvik siden 1. januar 2013,[28] og i Røros siden 1. juli 2018.[29] Den 1. juli 2017 ble også Hattfjelldal i Nordland en del av det samiske språkforvaltningsområdet.[30][31][32] Det svenske Förvaltningsområdet för samiska språket omfatter 19 kommuner (per 2013), hvorav halvparten i det sørsamiske området.[33]

Språket undervises i på flere skoler i det sørsamiske området. I Norge ble Gaske-Nøørjen Saemienskovle etablert i Hattfjelldal i 1951. Skolen ble foreslått nedlagt forslaget til Statsbudsjettet 2016,[34] men i det reviderte statsbudsjettet av 31. mai 2016 ble driften opprettholdt.[35] Åarjel-saemiej skuvle i Snåsa ble opprettet i 1968.

Av fem svenske sameskoler finnes én i Tärnaby i det sørsamiske området.[36] I økende grad får sørsamiske barn undervisning i sørsamisk på sitt hjemsted, enten via lokale lærere eller teleundervisning[37]; dette kombineres med «språkbad» – leirskoleaktige samlinger. Grong videregående skole og Høgskolen i Nord-Trøndelag har et særskilt ansvar for undervisning på og om sørsamisk språk.[38] Umeå universitet har samme rolle i Sverige.[39]

Det finnes 13 samiske språksentre i Norge, hvorav tre i det sørsamiske området.[40] I Snåsa ble Gïelem nastedh opprettet i 2008, i forbindelse med at kommunen ble tospråklig samme år.[41] I Røyrvik fulgte Gïeleaernie etter i 2013.[42] Det sørsamiske språk- og kompetansesenteret Aajege på Røros ble opprettet i 2005.[43].

En av de første som brukte et sørsamisk-lignende språk på trykk, var den svenske presten og poeten Anders Fjellner (1795–1876). Hans dikt var skrevet i et egetutviklet samisk kunstspråk inspirert av samiske dialekter i Jukkasjärvi (Kiruna/nordsamisk) og Herjedalen (sørsamisk). I 1849 publiserte han diktsamlingen Päiven pardne («Solens sønner»), som bygde på mytologiske beretninger hos samer i nord og sør.

Den første som forsket eksplisitt på det sørsamiske språket, var den ungarske språkforskeren Ignác Halász. I årene 1885–1896 utga han seksbindsverket Svéd-lapp nyelv I–VI («Sverige-samisk språk I-VI»). Etter ham fulgte blant andre Eliel Lagercrantz, Gustav Hasselbrink og Knut Bergsland. Bergsland utgav avhandlingen Røroslappisk grammatikk (1946) og tekstprøver i Røros-samiske tekster (1943).

Den første sørsamiske skolebokteksten som ble trykket, var Sámien lukkeme-gärjá : sydsamisk lesebok med grammatikk og ordliste (1957) av Knut Bergsland og svenske Gustav Hasselbrink. Den fulgte samme bokstavbruk som daværende nordsamiske rettskriving[44]; boka ble utgitt i en svensk parallellutgave samme år.[45] Ella Holm Bull og Knut Bergsland utga prøver på den første sørsamiske rettskrivningen i 1974[46]; de valgte en løsning uten de samiske bokstavtegnene som er karakteristisk for nordsamisk. Bull-Bergsland-rettskrivningen ble anbefalt av Samisk språkråd i 1976 og godkjent av Kirke- og undervisningsdepartementet og den svenske Skolöverstyrelsen som læreboknormal i 1978.[44][47] Sørsamisk-norsk ordbok av Bergsland og Lajla Mattsson Magga utkom i 1993. Lajla M. Magga har også utgitt andre ordbøker og en sørsamisk grammatikk.

Sametinget[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Sametinget og sametingsvalget 2017

John Kappfjell (Ap) og Ellinor Jåma (ÅSG) er begge sametingsrepresentanter fra Sørsamisk valgkrets. Her er begge avbildet i gapta (kofte) John Kappfjell (Ap) og Ellinor Jåma (ÅSG) er begge sametingsrepresentanter fra Sørsamisk valgkrets. Her er begge avbildet i gapta (kofte)
John Kappfjell (Ap) og Ellinor Jåma (ÅSG) er begge sametingsrepresentanter fra Sørsamisk valgkrets. Her er begge avbildet i gapta (kofte)

Under de fire første valgene til det norske Sametinget, fra 1989 til 2005, var landet delt inn i 13 samiske valgkretser. Kretsen Lullisámeguovlu («Sørsameområdet») bestod av Helgeland – kommunene sørover fra Rana og Rødøy i Nordland fylke, kommunene i Trøndelag, samt Engerdal i Hedmark.

Ved sametingsvalget 2009 ble det innført en ny ordning med syv kretser. Sørsamisk valgkrets (Åarjel-Saepmie veeljemegievlie) eller Lulli-Sápmi (Sørsameland) består av Helgeland, Trøndelag, kommunene Surnadal, Rindal og SunndalNordmøre i Møre og Romsdal, samt Rendalen, Os, Tolga, Tynset og Folldal i Hedmark.

Fire representanter fra dette området ble i 2013 og 2017 innvalgt i Sametinget. Åarjel-Saemiej Gielh (ÅSG, Sørsamiske røster) stiller bare liste i denne valgkretsen; de fikk én representant ved sametingsvalget 2009, to representanter ved sametingsvalget 2013 og én representant ved sametingsvalget 2017. I 2009, 2013 og 2017 fikk Arbeiderpartiet og Norske Samers Riksforbund en representant hver.

Av sørsamiske politikere satt Thomas Åhrén (NSR og Namdalseid) i Sametingsrådet etter sametingsvalget 2013 og til desember 2016. Ellinor Jåma (ÅSG og Snåsa) satt i Sametingsrådet 2009–13. Hun har vært innvalgt i tre perioder fra 2009 til 2021.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sørsamenes historie kan deles inn i tre store perioder: fangstsamfunn, intensiv reindriftsnomadisme og ekstensiv reindrift. Reindriftsnomadismens tid antas å ha begynt sent i middelalderen, omkring 1400; overgangen fra fangstkultur til tamreinhold regnes for å være gjennomført omkring år 1600. Avslutningen av reindriftsnomadismen knyttes vanligvis til at man sluttet å melke reinen, noe som i Norge skjedde mellom 1902 og 1964.[6]

Fangstkultur og sørgrense[rediger | rediger kilde]

Runebommehammeren fra Rendalen sees som uttrykk for samisk tilstedeværelse i Østerdalen på 1400-tallet.

Sørsamene har ingen sagn eller myter om vandringer; de har etter sin egen selvforståelse alltid bodd i sine nåværende områder.[48] Dette støttes av flere arkeologiske funn i Sør-Norge og de tilgrensende områdene i Sverige. Det mest kjente samiske gravfunnet er fra Vivallen i Funäsdalen i Herjedalen, hvor det er påvist en gammetuft med ildsted og graver, datert til 800–1200.[49] I 2006 ble det funnet samiske boplasser ved Aursjøen i Lesja, datert til vikingtid/middelalder.[50] Runebommehammeren fra Rendalen er datert til 1160–1260. Den ble funnet i 1939 og tolkes som et uttrykk for samisk tilstedeværelse i Østerdalen på 1400-tallet.[51] Registeringene av samiske fangstanlegg i Åmot i Østerdalen i forbindelse med etableringen av Rena leir endret oppfatningene om samisk sørgrense og samisk identitet bakover i tid. Det ser ut til å ha vært en samisk bosetting i Østerdalen på 500-tallet, som livnærte seg ved fangst av elg.[52][53][54][55]

Det refereres til samer i Sør-Norge i flere middelaldertekster. Mest kjent er Ågrips og Heimskringlas fortelling om ekteskapet mellom Harald Hårfagre og samekvinnen Snøfrid Svåsedatter fra Gudbrandsdalen.[56] Det vises også til samer i de gamle middelalderlovene fra Østlandet. I de bevarte kapitlene av Borgartingsloven og Eidsivatingsloven forbys det å søke trolldomshjelp hos samene. Disse tekstreferansene må forstås som et uttrykk for at samene var en del av lovkretsens kulturelle referanseramme.[57]

Den såkalte «framrykkingsteorien» som Yngvar Nielsen presenterte i et foredrag i november 1889,[58] regnes nå som avvist, både på grunn av hans metodebruk,[59] på et lingvistisk grunnlag[60] og på grunnlag av arkeologiske funn.[50][61][62][57] Nielsen hevdet at den sørsamiske folkegruppen hadde oppstått ved innvandring fra Nord-Skandinavia på 1600- og 1700-tallet. Få måneder tidligere, i januar 1889, hadde Gustav Storm presentert lignende tanker i et foredrag om samisk «utbredning och förhållande i politisk afseende» hos Svenska sällskapet för antropologi och geografi.[63] Nielsens teori ble brukt som faglig grunnlag i flere rettssaker i 1890-årene og senere, hvor samer ved Røros tapte retten til å bruke beiteland.[64][65] I nyere tid har få støttet Nielsens teori; den som tydeligst har arbeidet og publisert ut fra denne hypotesen har vært Kjell Haarstad.[66][67]

Som fangstfolk utnyttet samene rimeligvis alle tilgjengelige ressurser: fangst av store og små pattedyr, fuglefangst, fiske og bær. Det vanligste skatteobjektet var mårskinn. Det skjedde en glidende overgang fra veidesamfunn til tamreindrift, og man har antagelig lenge hatt noen tamrein i hver husholdning/siida, som kjøredyr, som lokkedyr ved jakt og som kilde til melk.[6] Overgangen fra veidekultur til tamreinhold skjedde antagelig til ulik tid i de ulike delene av Sapmi.[68] Tradisjonelt har slutten på fangstkulturen blitt knyttet til synkende etterspørsel etter skinn og pels. Omkring 1600 gikk klær av skinn og pels ut av bruk i Europa. Det kan også tenkes andre forklaringer på overgangen, knyttet til økt skattlegging, overbeskatning av villreinbestand eller endrede, indre strukturer i det samiske samfunnet.[69] Frøyningsfjelltromma er en av flere samiske trommer som ved avbildning av båter gjenspeiler at fiske og sjørettet virksomhet var en del av sørsamenes næringsgrunnlag.[70]

Tamrein og nomadisme[rediger | rediger kilde]

Melking av tamrein avbildet på Olaus Magnus' Nordenkart Carta Marina fra 1539.
En nahppi (melkebolle) fra Kautokeino. Lignende naehpieh ble brukt i det sørsamiske området.
Sørsamisk bosetting i Norge 1910.

Siden 1984 har det vært gjennomført flere prosjekter med sørsamisk kulturminneregistrering, både i Sverige og Norge.[71][72][73][74][75] Karakteristiske sørsamiske kulturminner er blant annet aernie (ildsted), som gjenkjennes ved endret vegetasjon og ved kullag like under overflaten; boerne (mjølkegrop), groper i frostfri jord hvor melk ble lagret over vinteren for å syrne; buvrie (forrådsbod), som gjenkjennes av hellene som var underlag for hjørnestolpene; delvis nedraste derhviegåetie (torvgamme); giedtie (inngjerdet plass for melking av reinen), som er lett gjenkjennelige for sin rikere vegetasjon pga. gjødselen; Gåetie-sijje (gammetomt), som sees som en ring av torv og never med et ildsted i midten; og råafa (forrådsgamme).[76] Andre kulturminner er gravplasser, offerplasser, reinens trekkveier og hvileplasser, høstingssteder og fiskesteder.[6]

Pollenanalyser ved Mjölkvattnet i Njaarke sameby i Åre kommune viser at det allerede på 1100-tallet skjedde endringer i vegetasjonssammensetningen som avspeiler bruk av giedtieh (reingjerder, innhegninger) for å samle tamrein for tilsyn og melking.[76] Dette er muligens en av de eldste sikre dateringene av tamreinhold; ellers er det vanlig å knytte dette strukturskiftet til 1500- og 1600-tallet.

Det tradisjonelle tamreinholdet var arbeidsintensivt og preget av nærhet til dyrene og landskapet. Familiene vandret og levde sammen med dyrene i en trekkrute med årsrytme basert på åtte årstider. Reinen var svært tam; den ble melket, brukt som kløv- og trekkdyr, og dyret ga også råstoff til mat, klær og redskaper.[6] Rein gir forholdsvis lite melk, kanskje 3 dl hver gang, men denne melken er fet og næringsrik, og den ble dels ystet og dels lagret over vinteren i nedgravde kagger. I forbindelse med melkingen var det utviklet en hel prosess- og redskapskultur. Typiske elementer her var kjevlene, som ble bundet i reinkalvens munn for å hindre at den drakk opp melka[6][77], osteformer, melkeboller og kagger[78].

Samene har hatt et eget, indre rettssystem som har regulert spørsmål om areal- og annen ressursfordeling mellom individer og grupper.[79][80] Det er også antatt at denne rettsordningen har vært forvaltet av «dommere» som øverste instans, og at slike dommere kan ha blitt omtalt med tilnavn som «Snåsakongen»[81][82], men det er ikke videre kjent hvilke regler som gjaldt eller hvordan de ble håndhevet. I Sverige ble denne indre samiske justisen innenfor siidasamfunnene utfordret og avskaffet ved en lov i 1602.[83]

På 1700-tallet intensiverte den dansk-norske staten den «siviliserende» innsatsen overfor samene, blant annet gjennom misjonering gjennomført av Thomas von Westen og hans medarbeidere. I denne prosessen ble mange runebommer samlet inn og ødelagt. Mye av den kunnskapen man nå har om samisk religion, er basert på opptegnelser fra Westens medarbeidere: Nærøymanuskriptet fra 1723, Isaac Olsens nedtegnelser og Hans Skankes Epitomes Historiæ Missionis Lapponicæ fra 1730-tallet.

Gjennom 1600- til 1800-tallet var det hyppige konflikter mellom samer og bønder flere steder i det sørsamiske området. En forklaring er at befolkningsøkningen førte til bureising i bygder som tidligere hadde vært udyrket utmark og samisk beiteområde, mens en annen forklaring er at jordbruket fikk større interesser i utmark, knyttet til setring og utmarksslåtter. Ofte tok man i bruk gressvoller som allerede var gjødslet frodige av at reinen hadde stått inngjerdet der.[48] Rundt Røros førte Røros Kobberverks behov for skog og andre ressurser til ekstra konkurranse om ressursene. I overgangen fra fangstsamfunn til tamreindrift var det flere klagesaker hvor bønder påpekte at samene drev intensiv overbeskatning av gjenværende villreinbestand – noe som var logisk sett fra tamreinholdets synspunkt: tamreinen ble forstyrret av villrein i nærheten og villreinen måtte derfor desimeres.[84] Fra disse århundrene er det også mange historier om overfall, ran, slakting av tamrein og andre voldsepisoder fra bygdefolk, rettet mot samene,[48][84][85] en av de mest alvorlige voldsepisodene var overfallet på samene ved Dalbusjøen i 1811.

Bygdesamer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bygdesamer

Selv om samene vanligvis oppfattes som knyttet til reindrift, finnes det også flere eksempler på bofaste samer, som levde helt eller delvis integrert i bygdesamfunn.[86] Denne bofaste, eller delvis bofaste, bygdesamebefolkningen er kjent og dokumentert så langt tilbake som de eldste skriftlige kildene om sørsamene; på 1600-tallet. Den eldste dokumenterte bygdesame er en samisk bureisningsmann i Valdres, nevnt i et diplom fra 1485.[87] En oversikt fra 1910/1913 tyder på at halvparten av sørsamene levde som bygdesamer, utenfor reindriften.[88]

Bygdesamene hadde et variert næringsgrunnlag: noen var dreng/taus hos bønder, andre drev småbruk i kombinasjon med fangst, fiske og/eller håndverk.[89] Noen bygdesamer var kjent for å praktisere som naturleger.[87] Andre hadde en nattmannrolle i bygda, med oppdrag innenfor gjelling og behandling av dyreskinn.[87] I Sverige var rollen som «sockenlapp» (sognets same) en definert posisjon.[90][91]

Ekstensiv reindrift og den nye tid[rediger | rediger kilde]

Elsa Laula Renbergs kampskrift Inför lif eller död? utkom i august 1904

De store hamskifte-endringene i samisk økonomi og livsform ved overgangen fra 1800- til 1900-tallet sees i sammenheng med felleslappeloven fra 1883, Lappekommisjonen av 1889 og etableringen av reinbeitedistrikt i 1894.[48] Intensjonen bak felleslappeloven var, i tillegg til å oppnå en enhetlig rettsutvikling i tvillingrikene Sverige og Norge, å etablere et system med «solidarisk ansvar for skade», det vil si at det ble lagt til rette for at distrikter med flere samiske reineiere måtte stå solidarisk ansvarlige for beiteskader på innmark.[92] Det nye rettsprinsippet er også beskrevet som at «jordbruket fikk fortrinnsrett framfor reindrifta».[93] En del av Lappekommisjonens mandat var «at afgive Forslag til Fastsættelse af Grændserne for Lappernes Betesret», og dette ledet fram til etableringen av reinbeitedistrikt i 1894.[94] I store trekk falt etableringen av reinbeitedistrikt sammen med de tradisjonelle inndelingene i sijth som fantes i det samiske samfunnet som etablerte arbeidsfellesskap.[95][96] Reinbeitedistriktene ble ytterligere konkretisert i en tilleggslov for Hedmark og Trøndelag i 1897; de ble for Innherreds og Sør-Trøndelags del lagt øst mot svenskegrensen. Reindrift utenfor distriktene ble totalforbudt, noe som rammet reindriftssamene i Hemnefjella, Trollheimen, i Sålåkinna og på Gauldalsvidda.[84] Ved folketellingen i 1910 fantes det samisk befolkning i de fleste kommunene mellom Røros og Oppdal/Surnadal[88], men denne ble etterhvert enten assimilert eller flyttet til reinbeitedistriktene.

Overgangen fra intensiv reindriftsnomadisme til ekstensiv reindrift knyttes vanligvis til bortfallet av melking.[97] Enkelte har også pekt på at endringen har sammenheng med at staten innførte ordningen med reinbeitedistrikt i 1890-årene, noe som krevde større reinflokker.[97] Sverre Fjellheim har samlet en oversikt over når melketradisjonene falt bort i de ulike sijth. Rørossamene i (nåværende) Gåebrien sijte var de første som avviklet melking; det skjedde i 1902. Sijth i Sør-Trøndelag, Innherred, Indre Namdal og Indre Helgeland avviklet melkingen før 1940, mange i 1921. Sijth i Fosen, Ytre Namdal og kystnære deler av Helgeland avviklet melkingen etter 1940, de siste i 1964.[6]

Ekstensiv reindrift kan defineres fra to innfallsvinkler; dels graden av gjeting og dels hvordan dyret utnyttes i reindriftshusholdningen. «Ved intensiv gjeting tenker man seg at det er en nær og intensiv kontakt mellom gjeter og rein. Den intensive gjeteren tilbringer mer tid med aktiv gjeting enn den ekstensive. Den ekstensive gjeterens rein er ofte spredt over et stort område, og har en lavere tamhetsgrad enn reinen til den intensive gjeteren.»[98] Utnyttelsen av reinen har to ytterpunkter: enten bare som kjøttprodusent, eller på flere måter som transportdyr og annen allsidig utnyttelse av dyret. «I et slikt perspektiv blir ekstensiv reindrift forstått som reindrift som har et mål om kjøttproduksjon for et marked, mens intensiv reindrift blir forstått som subsistensreindrift eller reindrift som baserer seg på naturalhusholdning».[98]

En av deltagerne på samemøtet i 1917. Maleri av Astri Aasen.

Omkring 1900–1910 oppsto de første samiske foreningene. Elsa Laula Renberg skrev kampskriftet Inför lif och död: Sanningsord i de lapska förhållandena og deltok i etableringen av Lapparnas Centralförbund; begge deler i august 1904. I 1907 etablerte Daniel Mortenson Søndre-Trondhjems Amts lappeforening og i 1910 grunnla han avisen Waren Sardne («Stemmen fra fjellet») på Røros. Nordre Trondhjems Amts lappeforening ble etablert i Røyrvik i 1908.[99] Renberg stiftet stiftet Brurskanken Samiske Kvindeförening i 1910. Renberg og Mortenson var begge aktive under samemøtet i 1917.[100] Finnemisjonen etablerte Sameskolen i Havika ved Namsos i 1910.[88][101] Skolen ble et samlingssted for sørsamene, selv om undervisningen på skolen bare foregikk på norsk.[88]

Skolen i Havika ble videreført som den statlige skolen Gaske-Nøørjen Saemienskovle i Hattfjelldal fra 1951. I 1968 ble den andre sørsamiske skolen etablert: Åarjel-saemiej skuvle i Snåsa. Begge ga undervisning på sørsamisk, og i 1978 ble det vedtatt en egen sørsamisk rettskrivningsnormal. Det samiske samfunnet utviklet gjennom etterkrigstida egne organisasjoner som Norske Reindriftsamers Landsforbund i 1947. Ved Dunderlandsdal-ulykken i 1948 omkom 16 sørsamiske tillitsvalgte på vei hjem fra landsmøte i NRL.

Høyesteretts plenumskjennelse i Selbudommen i 2001 regnes som et vendepunkt i rettssaker om samisk beiterett i utmark. Her la man til grunn nye prinsipper for hvordan bruksrett oppstår innenfor tamreindrift, med erkjennelse av særegne trekk ved reinens arealbruk. Det ble også lagt vekt på ny kunnskap om samisk forhistorie og på Norges forpliktelser overfor samene som urfolk i lys av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter av 1989, som ble ratifisert av Norge i 1990.[102][103][104] I Sverige har man verken ratifisert urfolkskonvensjonen eller hatt noe tilsvarende nytolkende rettssak som Selbusaken.[105]

Sørsamisk har blitt brukt regelmessig i NRK fra 1973, først med 5 minutter hver uke[106]. Per 2013 sendes det et kvarter på sørsamisk to ganger i uka.[107] Det sørsamiske museet Saemien Sijte ble operativt i 1980 og startet blant annet et arbeid med registring av sørsamiske kulturminner. Per 2013 er det to kommuner i Trøndelag som er del av samisk språkforvaltningsområde: Snåsa og Røyrvik, og ytterligere to kommuner vurderer dette: Hattfjelldal og Røros. Det undervises i og om sørsamisk i alle nivå av skoleverket, fra barnehage til høgskole.

Verdier[rediger | rediger kilde]

Religionshistorikeren Jorunn Jernsletten og sosialantropologen Gro B. Ween har begge studert sørsamisk tradisjonsbevaring og verdiformidling.[108][109] De oppsummerer disse verdiene som viktige for sørsamers dagligliv og kulturell identitet

  • tilknytning til landskapet (eatneme)
  • tilknytning til forfedrene og slektshistorien (maadtoeh); herunder også den historiske tilknytningen til landskapet, uttrykt ved arvefjellkonseptet
  • tilknytning til familien og storfamilien (laahkoeh), og respekten for hver enkelt sin rolle og posisjon i strukturen
  • tilknytning til reinen, og det å ha en tilknytning til båatsoe-jielemereindriften
  • tilknytning til modergudinnene og forfedreåndene
  • ydmykhet overfor naturkreftene, ferdigheter, egenskaper og «reinlykke»
  • ferdigheter i og tilknytning til duedtie – det samiske kunsthåndverket

Jernsletten peker også på at man «ved å følge normene for oppførsel i gåetie, bærer [disse] verdiene i kroppen.»

Kultur[rediger | rediger kilde]

Den sørsamiske bokbussen Gærjah.
Fra presentasjonen av barnetv-serien Laara & Leisa i Levanger 5. februar 2014.
Brystkledet med tinntrådsbroderi er karakteristisk for den sørsamiske mannskofta. Dette bueformede mønsteret er fra Namdalen/Helgeland.[110]
Del av en sørsamisk kofte i Oslo museum

Gaaltije er et svensk sørsamisk kultursenter i Östersund.[111] Sijti Jarnge er et samisk kultur- og utviklingssenter i Hattfjelldal.[112]

Åarjelhsaemien Teatere (Sørsamisk teater) har base i Mo i Rana, sammen med Nordland Teater. ÅST ble stiftet i 1985 som en amatørteatergruppe.[113]

Samisk menighet i sørsamisk område[114][115][116] er en kategorialmenighet i Den norske kirke. Einar Bondevik arbeider som prest; han redigerer også det sørsamiske kirkebladet Daerpies Dierie. Nettstedet jaahkoe.no har trosopplæringsressurser for barn på sørsamisk.[117] Den første bibelteksten på sørsamisk var en oversettelse av Markusevangeliet i 1993. I 2009 utga Bibelselskapet et utvalg tekster med tittelen Jupmele sjugnede.[118] Innenfor Svenska kyrkan ble Härnösands stifts samiska resurs- och utvecklingscentrum etablert i 2012 med Gabrielle Jacobsson som den første presten.[119]

Den sørsamiske bokbussen Gærjah med base i Hattfjelldal betjener bygdene i Nordland og Nord-Trøndelag.[120] Det finnes også en bokbuss i Sør-Trøndelag som betjener sørsamiske brukere.[121]

Museer[rediger | rediger kilde]

Museet Saemien Sijte på Snåsa ble etablert i 1964 og innviet sine nåværende lokaler i 1980.[122] Museet utgir årboka Åarjel-saemieh (Samer i sør) hvert tredje år; første gang i 1983. Et nytt museumsbygg var ferdig prosjektert i 2010.[123] På svensk side finnes et samisk sentralmuseum Ájtte i Jokkmokk, men dette har ikke noen særskilt sørsamisk basisutstilling. Rørosmuseet på Røros og Västerbottens museum i Umeå har samisk kulturarv som et av sine oppdrag[124][125], og Jamtli Jämtlands länsmuseum har utstillingen «Aajeh – samisk källa»[126].

Nordiska museet i Stockholm har et omfattende engasjement innenfor samisk kultur og historie.[127] Norsk Folkemuseum har også en stor samisk samling, med blant annet en sørsamisk gamme i friluftsavdelingen.[128] Folkemuseet startet i 2012 et arbeid kalt Bååstede, hvor man skal tilbakeføre halvparten av samlingene, omkring 2 000 gjenstander, til de seks museene som er under Sametingets forvaltning.[129] Også NTNU Vitenskapsmuseet har en sørsamisk samling, men denne er ikke utstilt.[130]

Kunsthåndverk – duedtie[rediger | rediger kilde]

På nordsamisk kalles husflid duodji, og dette ordet har festet seg på norsk som uttrykk for samisk husflid. Den tilsvarende sørsamiske termen er duedtie.[131][132] duodji/duedtie omfatter både bruksgjenstander, utøvende kunst[133] og et symbolspråk som representerer samisk levemåte og verdensbilde. Materialene er tradisjonelt tre (særlig bjørk), bein og skinn; delt inn i de to hovedkategoriene hard sløyd (tre og bein) og myk sløyd (skinn). Av treet brukes både never, røtter, ved og rirkuler.

Man regner med to hovedtyper av samisk ornamentikk; en med østlig og en med vestlig innflytelse. Mens den nordsamiske ornamentikken har en floristisk utforming, har den den sørsamiske et overveiende geometrisk preg: Mønstrene er bygget opp av geometrisk rette linjer, med flettemønster, stjernemønster og border.[134][132]

Den første dokumentasjon av sørsamisk ornamentikk er boka Mönsterbok för lapsk hemslöjd i Västerbottens län (1920), basert på tegninger av kunstneren Folke Hoving.[135] Maja Dunfjeld er både utøvende kunsthåndverker og den første som tok hovedfag i duodji ved Statens lærerhøgskole i forming, i 1989. Før det var hun konsulent i sami duodji i det sørsamiske området.[136] Hennes doktoravhandling om emnet fra 2001 er også utgitt i bokform.[137]

Kofte – gapta[rediger | rediger kilde]

Den sørsamiske drakten består tradisjonelt av en hofte- eller knelang kofte; på sørsamisk heter kofta gapta eller gåptoe. Tradisjonelt er den sørsamiske kofta blå, men i dag blir den også sydd i andre farger. Kofta har fargede bånd rundt håndledd og halsåpning. Gåptoe er stort sett lik i hele det sørsamiske området, men det finnes noen variasjoner mellom distrikter og familier.[138][139][140] Den tydeligste variasjonen er at draktene fra Rørosområdet har et rutemønster på brystkledet, mens draktene fra Vefsn- og Namdalsområdet har et buemønster/halvsirkelform på brystkledet.

Barne-tv på sørsamisk[rediger | rediger kilde]

Barnetv-serien Laara & Leisa hadde premiere på NRK Super 10. februar 2014. Dette er første gang det lages barne-tv med sørsamisk tale. Serien består av 2 sesonger med 10 episoder a 12 minutter, og er myntet på barn mellom 4 og 8 år. Serien er produsert av Bjørn Tore Hallem ved TMM Produksjon i Levanger, som tidligere har laget barnetv-serier som Tuva frå Tarva og Fjellgården i Trollheimen.[141] De to hovedpersonene Laara & Leisa spilles av Piere Åhrèn fra Jorm i Sverige og Hilma Dunfjeld Mølnvik fra Snåsa. Handlingen er lagt til bygda Trones i Namsskogan med Namsskogan Familiepark, og til Børgefjell nasjonalpark i Røyrvik.[142][143][144][145][146]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ewa Ljungdahl. Samer i Åre. Utgitt av Gaaltije, 2013. ISBN 978-91-979433-7-6. I original lyder sitatet: «Det som skiljer sydsamerna från övriga samiska grupper är främst språket, men även dräkt, ornamentik, byggnadsskick och andra kulturuttryck.»
  2. ^ Inger Johansen: Sørsamisk – ein minoritet i minoriteten Arkivert 17. august 2011 hos Wayback Machine.; nynorsk.no
  3. ^ Ellinor Jåma i Namdalsavisa, 15.9.2009 Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine.
  4. ^ Helge Salvesen. «Sørsamene – en samisk minoritet.» I: Ottar; nr 116-117 (1979)
  5. ^ a b Tall for årsverk er hentet fra Totalregnskap for reindriftsnæringen; regnskap 2011 og budsjett for 2012. Tallet for Nordland gjelder hele fylket; tabellene gir ikke grunnlag for en mer detaljert oppdeling. Basert på et gjennomsnitt per siidaandel kan det være snakk om 49 årsverk i reindrifta i den sørsamiske delen av Nordland. Totalt var det 1028 årsverk i reindrifta i 2011, og den sørsamiske andelen utgjør således 14-16 prosent av næringa.
  6. ^ a b c d e f g Sverre Fjellheim. «Det samiske kulturlandskapet». I: Fragment av samisk historie. Redigert av Sverre Fjellheim. Utgitt av Sør-Trøndelag og Hedmark Reinsamelag, 1995. ISBN 82-993684-0-5
  7. ^ Lov om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal («Trollheimenloven») hos lovdata.no
  8. ^ Kilde for tallene er Reinbeiteområdene hos reindrift.no fra Reindriftsforvaltningen. Tallene er for Nordlands del basert på en beregning fra reindriftsforvaltningen hvor 8 av de i alt 12 reinbeitedistriktene i Nordland er regnet til det sørsamiske området. Disse 8 har 31 av i alt 44 siidaandeler i fylket.
  9. ^ Siidaandelene er et mulig uttrykk for hvor mange familier som kan være engasjert i reindrifta, dersom hver familie eide én siidaandel. Noen steder kan flere andeler være samlet hos en familie eller en reindriftseier.
  10. ^ a b c Kapittel 15: «Statseide tradisjonelle samiske områder i Sør-Norge»; NOU 2007:13 Den nye sameretten
  11. ^ Konsultasjonsavtalen hos sametinget.no
  12. ^ Anders Løøv. «En samisk sitje går under på Gauldalsvidda år 1811» I: Festskrift til Ørnulv Vorren. Utgitt av Tromsø museum, 1994. ISBN 8271420178 (ebok fra bokhylla.no)
  13. ^ Anders Løøv. «Samer, bønder, bergverk - og en skoginspektør : samer vest for Femund før 1815». I: Årbok for Norsk skogbruksmuseum; nr 12 (1989).
    Anders Løøv. «Samer vest for Femunden omkring år 1800 : Nils og Johan Anderssønner». I: Åarjel-saemieh; nr 4 (1991)
  14. ^ Kilder (se seksjonen «norske rettsavgjørelser»; NOU 2007:13 Den nye sameretten
  15. ^ Bjørn Arnfinn Devik. «Litt om sørsamene og sørsamisk historie». I: Ottar; nr 116-117 (1979)
  16. ^ Lappekommisjonen av 1889, erklæringer nr. 15 og 56.
  17. ^ "I april 1984 flytta familien Kant over frå dei nordre fjellområda i Rindal og Hemne inn til Trollheimen." (Nils Røv: Trollheimsreinen (Bygdeforlaget, cop. 2002), s. 96.)
  18. ^ a b Sydsamiska, hos samer.se; Samiskt Informationscentrum
  19. ^ Sørsamisk område[død lenke] hos Nord-Trøndelag fylkesbibliotek
  20. ^ idresameby.se
  21. ^ Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige hos reindrift.no, Reindriftsforvaltningen. Se også dette kartet (pdf) over reinbeitedistrikt/sambeyer og konvensjonsområder i det sørsamiske området.
  22. ^ a b Et eksempel er Mikael Svonni, en svensk professor i samiske språk og samisk kultur ved Umeå universitet. I 2008 uttalte han at det var tre dialekter av sørsamisk: «umesamiska, vilhelminasamiska och en sydlig grupp som ofta kallas rörossamiska.». Sydsamiskans comeback; i spraktidningen.se, april 2008. Intervju med Mikael Svonni, professor i samisk språk og kultur.
  23. ^ a b c Hvor mange snakker samisk? Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine. hos sami-statistics.info, fra Nordisk Samisk Institutt
  24. ^ a b Knut Bergsland. «Språklige bidrag til sydsamenes historie». I: hans Bidrag til sydsamenes historie. Utgitt av Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø, 1996. (Čálaráidu ; Senter for samiske studiers skriftserie; 1) ISSN 0804-6093
  25. ^ Ethnologues rapport for sørsamisk
  26. ^ Antallet samer i Sápmi, hos samer.se
  27. ^ Om Gïelem nastedh, Gïelem nastedh
  28. ^ Anne Gunn Mikkelsen: Gïeleaernie, Røyrvik kommune, 2. desember 2016
  29. ^ Røros innlemmes i forvaltningsområdet for samisk språk 1. juli, Røros kommune, 16. mai 2018
  30. ^ Hattfjelldal kommune vil bli samisk hos nrk.no/sapmi; 09.01.2013
  31. ^ Blir samisk forvaltningskommune hos nrk.no/sapmi; 25.11.2013
  32. ^ Nå kommer det samiske navn på alt av veiskilt i Hattfjelldal, Rana Blad, 2. juli 2017
  33. ^ Områden för samiska Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine. hos minoritet.se
  34. ^ – En kraftig korreks til kunnskapsministeren, nsr.no, 17. juni 2016
  35. ^ Gaske Nøørjen Saemienskovle fortsetter driften!, Gaske Nøørjen Saemienskovle, 31. mai 2016
  36. ^ Dearnan Saemieskuvle/Tärnaby Sameskola Arkivert 2013-12-03, hos Wayback Machine.
  37. ^ learoevierhtieh.no>; Prosjektet «Sørsamisk opplæring ved heimeskolen» pågikk 2000–04.
  38. ^ Språksituasjonen i sørsamisk område Arkivert 27. januar 2012 hos Wayback Machine., hos risten.no, prosjektet Samisk orddatabase
  39. ^ Samiska hos umu.se
  40. ^ Samiske språksentre Arkivert 13. desember 2013 hos Wayback Machine. hos sametinget.no
  41. ^ gielemnastedh.no
  42. ^ Gïeleaernie på Facebook
  43. ^ Aajeges hjemmeside
  44. ^ a b Ole Henrik Magga. «Samebevegelsen og det samiske språket» I: Ottar; nr 4, 2000 (ebok i bokhylla.no)
  45. ^ Sámien lukkeme-gärjá : sydlapsk läsebok med grammatik och ordlista; utgitt av grannrikenas sydsamer ; och utarbetad av Knut Bergsland och Gustav Hasselbrink
  46. ^ Ella Holm Bull, Knut Bergsland. Lohkede saemien. Utgitt av Grunnskolerådet. Universitetsforlaget, 1974. ISBN 82-00-09356-5. Tittelen betyr Sørsamisk lesebok. (ebok fra bokhylla.no)
  47. ^ Sydsamisk ortografi Arkivert 14. desember 2013 hos Wayback Machine. hos giella.org, Samisk språknemnd
  48. ^ a b c d Marit M. Fjellheim. «Samer og reindrift i Røros-traktene, en historisk oversikt» I: Fragment av samisk historie. Redigert av Sverre Fjellheim. Utgitt av Sør-Trøndelag og Hedmark Reinsamelag, 1995. ISBN 82-993684-0-5
  49. ^ Möten i gränsland : samer och germaner i Mellanskandinavien. Av Inger Zachrisson mfl. Stockholm : Statens historiska museum, 2007. ISBN 91-7209-057-x
  50. ^ a b Jostein Bergstrøl og Gaute Reitan. «Samer på Dovrefjell i vikingtiden» I: Historisk tidsskrift, nr. 1, 2008
  51. ^ Leif Pareli. «Runebommehammeren fra Rendalen : et minne etter samer i Sør-Norge i middelalderen?». I: Åarjel-saemieh, nr. 4 (1991)
  52. ^ Jostein Bergstøl. Samer i Østerdalen? : en studie av etnisitet i jernalderen og middelalderen i det nordøstre Hedmark. Universitetet i Oslo, 2008. ISBN 978-82-7477-379-0. Dr.avh.
  53. ^ «Elgsamer i Østerdalen» I: Apollon, 2008. Intervju med Jostein Bergstøl.
  54. ^ Samisk jernalder i Østerdalen Arkivert 2013-12-16, hos Wayback Machine.; forskning.no 14.1.2008. Intervju med Jostein Bergstøl.
  55. ^ – Samiske bosettinger mye lenger sør i Norge enn tidligere antatt; NRK Sapmi 29.10.2012. Intervju med Frans-Arne Stylegar.
  56. ^ Else Mundal. «Kong Harald Hårfagre og samejenta Snøfrid : samefolket sin plass i den norske rikssamlingsmyten». I: Fjo̧ld veit hon fræða : utvalde arbeid av Else Mundal. Novus forlag, 2012. ISBN 978-82-7099-706-0
    Else Mundal. «Samekvinner i norrøne kjelder». I: Åarjel-saemieh nr. 9 (2007)
    Else Mundal. «Forholdet mellom samar og nordmenn i norrøne kjelder». I: Samer som "de andra", samer om "de andra" : identitet och etnicitet i nordiska kulturmöten. Redigert av Else Mundal & Håkan Rydving. Utgitt av Umeå universitet, 2010. ISBN 978-91-7459-051-7
  57. ^ a b Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen. Samenes historie fram til 1750. Cappelen, 2004. ISBN 82-02-19672-8. Kapitlet «Fangstbosetting i det sørsamiske området»; s 103-109
  58. ^ Yngvar Nielsen. «Lappernes fremrykning mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt» I: Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog 1889–1890. Kristiania, 1891
  59. ^ Johannes Falkenberg. «Innføringen av reinbeitedistrikter i Sør-Norge». I: Åarjel-saemieh; nr 3 (1988)
  60. ^ Ole Henrik Magga. «Perspektiver på og i sørsamisk historie» I: Om sørsamisk historie : foredrag fra seminar på Røros 2006 og Trondheim 2007. Saemien Sitje, 2007. ISBN 978-82-993781-5-4
  61. ^ Kapitlet «Samer i Sør-Trøndelag og Hedmark i førhistorisk tid» i NOU 2007:14 Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms.
  62. ^ Åke Jünge. «Sørsamar - ein minoritet i den samiske minoriteten» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. I: Høgskoleavisa, nr 16, 2003
  63. ^ Håkon Hermanstrand. «Sørsamisk historie». I: Historisk tidsskrift; nr 3, 2009
  64. ^ Saemien Sitje. Brev til NTNUs ledelse 2005, i etterkant av utgivelsen av Trøndelags historie. Brevet er en del av dokumentene ved NTNUs styremøte 13.2.2006
  65. ^ Kirsti Strøm Bull. «Yngvar Nielsen med prejudikatvirkninger : refleksjoner om historie og juss i høyesterettsdommer om reindriften i de sørsamiske områder» I: Rett, historie, metode. Redigert av Dag Michalsen. (Rettshistoriske studier; 16) Utgitt av Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo, 2005. ISBN 82-8063-047-3
  66. ^ Kjell Haarstad. Sørsamisk historie. Ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630–1900. Tapir forlag, 1992. ISBN 82-519-1114-1 (ebok fra bokhylla.no)
  67. ^ Åke Jünge. Spor etter samar i Midt- og Sør-Skandinavia : to historieoppfatningar i debatt 1970-1996. Dokumentarforlaget, 1996. ISBN 82-992775-2-3. Bearbeidet utgave av hovedoppgave i geografi NTNU 1996
  68. ^ Hansen og Olsen 2004; side 203–214
  69. ^ Hansen og Olsen 2004; side 253–254
  70. ^ Håkon Hermanstrand. Sørsamer, Lofoten og kysten; forskning.no, 17.8.2018
  71. ^ Inger Zachrisson. «Forntida sörsamer» I: Åarjel-saemieh; nr 2 (1985). Artikkelen gir et inntrykk av opptakten til prosjektene; for en oppsummering se Zachrisson 1997
  72. ^ Sverre Fjellheim, Paul Jåma, Svein Mjaatvedt. Sørsamiske kulturminner. Færen : Meråker, Verdal, Stjørdal, Levanger. Saemien Sitje, 1987. ISBN 82-7279-049-1
    Martha Jåma og Sverre Fjellheim. Samiske kulturminner i Låarten sijte : (arealer i kommunene Snåsa, Lierne og Grong). Saemien sijte, 1993. ISBN 82-992522-2-9
  73. ^ Ewa Ljungdahl. Om vi inte syns så finns vi inte : inspiration och vägledning vid dokumentation av det samiska kulturarvet Arkivert 14. desember 2013 hos Wayback Machine.. Gaaltije, 2011. ISBN 978-91-975212-8-4
  74. ^ Ewa Ljungdahl. Att spåra sin historia : en redogörelse för några av de insatser för samiska kulturmiljöer som gjorts under åren 1997-2002 i Jämtlands län. Gaaltije, 2003
  75. ^ Ewa Ljungdahl. «Att spåra sin historia : dokumentation av samiska kulturmiljöer i Jämtlands län» I: Om sørsamisk historie : foredrag fra seminar på Røros 2006 og Trondheim 2007. Saemien Sitje, 2007. ISBN 978-82-993781-5-4
  76. ^ a b Ewa Ljungdahl. Njaarke : renskötsel i tre årtusenden Arkivert 17. desember 2013 hos Wayback Machine.. Gaaltije, 2007. ISBN 978-91-975212-3-9
  77. ^ "Kjevling" av en reinkalv, Anders Barrok og en kvinne merker et reinsdyr. Ramsjøen 1923 hos digitaltmuseum.no
  78. ^ Søkeord Reindrift hos digitaltmuseum.no
  79. ^ Hansen og Olsen 2004; side 281f
  80. ^ Sverre Fjellheim. Organiseringen av det samiske samfunnet, i NOU 2007:14, siterer Schnitler fra 1742
  81. ^ Hermanstrand 2009; side 70
  82. ^ Peter Jæger-Leirvik «Indre sør-samisk rettsstell : ei samisk hovdingslekt i Namdalen, med kunstnarblod i arv» I: Årbok for Namdalen 1965
  83. ^ Sijdan – det samiska samhället hos samer.se
  84. ^ a b c Fjellheim 2012
  85. ^ Hermanstrand og Kosmo 2009
  86. ^ Håkon Hermanstrand. «Samene på Namdalskysten før 1865» I: I: Om sørsamisk historie : foredrag fra seminar på Røros 2006 og Trondheim 2007. Saemien Sitje, 2007. ISBN 978-82-993781-5-4
    Håkon Hermanstrand. «Sjøsamer, bygdesamer og reindriftssamer i Namdalen i tida rundt 1800». I: Årbok for Namdalen, 2008
    Håkon Hermanstrand. Sørsamisk samfunn i endring : fokus på Åarjel-Njaarke 1775-1865. Utgitt av Universitetet i Tromsø, Senter for samiske studier, 2008. Opprinnelig hovedoppgave i historie NTNU 2005
  87. ^ a b c Åke Jünge (2013). «Bygdesamar i Innherred og på Fosen». I: Åarjel-saemieh, (11), 137-154.
  88. ^ a b c d Bjørn A. Devik. Sameskolen i Havika 1910-1951. Utgitt av Tromsø museum, 1979. Kartet med utbredelse anno 1910 er også gjengitt i Ottar 116-117 (1979)
  89. ^ Olofsson, M. (2011). «Hestvika – en sydsamisk kustboplats under 1900-talet». I Ewa Ljungdahl og Erik Norberg (Red.), Ett steg till på vägen (122-141). Østersund: Gaaltije.
  90. ^ Sockenlappar Arkivert 2014-11-07, hos Wayback Machine.; popularhistoria.se
  91. ^ Marie Martinsson Sockensamer, Religionshistoriska spår och konfrontationer i Gästrikland under 1600-1900 talet; Høgskolan i Gävle, 2011
  92. ^ Prosessen fram mot Felleslappeloven av 1883 I NOU 2007:14 Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms fra Samerettsutvalget.
  93. ^ Kolonisering i Nord-Sverige Arkivert 16. desember 2013 hos Wayback Machine. på Samisk historie, hos tromsfylke.no
  94. ^ [www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2007/nou-2007-14/19.html?id=584423 Lappekommissionen av 1889] I NOU 2007:14 Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms
  95. ^ Ansgar Kosmo. «Distriktsgrenser i Østre Namdal». I: Hermanstrand og Kosmo 2019.
  96. ^ Anne Severinsen. «Den sørsamiske sijte – bruk og rettigheter». I: Om sørsamisk historie, foredrag fra seminar på Røros 2006 og Trondheim 2007. Redigert av Susanne Lyngman. Utgitt av Saemien Sijte, 2007. ISBN 978-82-993781-5-4
  97. ^ a b Johannes Falkenberg. «Fra nomadisme til fast bosetning blant samene i Røros-traktene (1890-årene - 1940-årene» I: Åarjel-saemieh, nr 2 (1985)
  98. ^ a b «Kapittel 3.6 Endringer i reindriftsnæringen» Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine. I: NOU 2001:35 Forslag til endringer i reindriftsloven
  99. ^ Hermanstrand 2009, side 267
  100. ^ Samenes uredde fører - Daniel Mortensson
  101. ^ Det sørsamiske språkområdet i NOU 2000:3 Samisk lærerutdanning
  102. ^ Ande Somby Selbudommen – en dråpe av sameglede
  103. ^ Selbusaken I: St.meld. nr. 33 (2001-2002). Tilleggsmelding til St.meld. nr. 55 (2000–2001) Om samepolitikken
  104. ^ Selbu-saken, snl.no
  105. ^ Nils Gustav Labba «40 år med processer», hos samer.se, 21.2.2008
  106. ^ NRK Sápmis historie
  107. ^ NRK Sápmis programmer
  108. ^ Jorunn Jernsletten. «Sørsamiske tradisjoner og verdiformidling». I: Åarjel-saemieh; nr 7, (2001) side 17-28.
  109. ^ Gro Ween. «Inför lif eller död? : om kulturell kontinuitet og et sørsamisk verdensbilde». I: Gro B. Ween, Sørsamiske sedvaner : tilnærminger til rettighetsforståelser = Dieđut; nr 5, 2005 (12-34). Karasjok: Sámi Instituhtta.
  110. ^ Gapta hos samisk.no, Aajege
  111. ^ gaaltije.se
  112. ^ sijtijarnge.no
  113. ^ asteatere.no
  114. ^ samiskmenighet.no
  115. ^ Forskrift om ordning for samisk menighet i sørsamisk språkområde Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine. fra 2008 hos kirken.no
  116. ^ Sørsamisk kirkeliv Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine. hos kirken.no
  117. ^ jaahkoe.no Arkivert 25. september 2013 hos Wayback Machine.
  118. ^ Bibler på samisk Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine. hos bibel.no, Bibelselskapet.
  119. ^ Samiskt resurscentrum under uppbyggnad Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine. hos svenskakyrkan.se; 21.1.2013
  120. ^ Sørsamisk bok- og kulturbuss Arkivert 10. juni 2015 hos Wayback Machine. hos Nordland fylkesbibliotek
  121. ^ Om bokbussen Arkivert 2013-04-11, hos Wayback Machine. hos Sør-Trøndelag fylkesbibliotek
  122. ^ Jubileumshefte : Saemien sijte 40 år : 1964-2004. Redaktør: Arna Haga. Utgitt av Saemien sijte, 2004. ISBN 82-993781-3-3
  123. ^ Saemien-Sijte Arkivert 12. november 2013 hos Wayback Machine. hos statsbygg.no
  124. ^ Nettutstillingen Gellie-laaketje; rorosmuseet.no
  125. ^ Samiska kulturarv hos vbm.se, Västerbottens museum
  126. ^ Fasta utställningar Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine. hos jamtli.com
  127. ^ Samisk historia och kultur hos nordiskamuseet.se
  128. ^ Samisk samling hos norskfolkemuseum.no
  129. ^ Samisk kulturarv tilbakeføres hos norskfolkemuseum.no, 2012
  130. ^ Sørsamisk samling hos ntnu.no, Vitenskapsmuseet
  131. ^ «Duedtie jih åarjelsaemien giele endelig i gang»[død lenke] hos samiskhs.no
  132. ^ a b Duedtie – duodji[død lenke] hos Nord-Trøndelag fylkesbibliotek
  133. ^ I samisk språk finnes imidlertid også termen dáidda (fra finsk taide) om billedkunst i vestlig forstand.
  134. ^ Maja Dunfjeld Aagård. «Tjaalehtjimmie : sørsamisk ornamentikk som kommunikasjon og estetisk uttrykk». I: Spor : fortidsnytt fra Midt-Norge; nr. 1, 1991. ISSN 0801-5376 (pdf)
  135. ^ Gjenutgitt som faksimileutgave: Mönsterbok för samisk hemslöjd i Västerbottens län. Två förläggare bokförlag, 1991. ISBN 91-85920-31-2
  136. ^ Maja Dunfjeld Aagård. «Konsulentvirksomhet og duodji i de sørsamiske områdene». I: Ottar; nr. 2, 1987 (ebok fra bokhylla.no)
  137. ^ Maja Dunfjeld. Tjaalehtjimmie : form og innhold i sørsamisk ornamentikk. Utgitt av Saemien Sijte, 2006. ISBN 82-993781-6-8
  138. ^ Samekoftene Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. hos unginordland.no; 14.10.2013
  139. ^ Sydsamernas dräkt hos samer.se; 7.4.2009
  140. ^ Drakttradisjoner og sølv hos ntnu.no, Vitenskapsmuseet
  141. ^ tmm.no Arkivert 21. februar 2014 hos Wayback Machine.
  142. ^ TV-serie skal verne sørsamisk språk; Aftenposten, 27. august 2013
  143. ^ Rød løper for «La ara & Leisa»; Trønder-Avisa, 6. februar 2014
  144. ^ Knut Inge Seem: Lager sørsamisk barne-tv Arkivert 21. februar 2014 hos Wayback Machine., Namdalsavisa, 29. september 2013
  145. ^ Jon-Annar Fordal, Karoline Paulsen Årrestad: Får barne-tv på eget språk. I februar 2014 kan sørsamiske barn for første gang se barne-tv på sitt eget språk., NRK Trøndelag, 19. november 2013
  146. ^ Mánáid-tv: Laara & Leisa 10.02.2014, NRK.no, 10. januar 2014

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Den svenske artisten Jon Henrik Fjällgren i sørsamisk gapta; rutemønsteret på bringekledet er av den sydlige varianten, fra Røros/Härjedalen.
  • Leif Braseth. Samer sør for midnattssola : sørsamenes historie, kultur og levemåte. Fagbokforlaget, 2014. ISBN 978-82-450-1718-2
  • Maja Dunfjeld. Tjaalehtjimmie : form og innhold i sørsamisk ornamentikk. Utgitt av Saemien Sijte, 2006. ISBN 82-993781-6-8
  • Maja Dunfjeld. «Sørsamisk visuell kultur». I: Se Trøndelag! Bind 2: Hitsendt og heimavla. redigert av Ingvar Aa. Klingenberg mfl. Tapir akademisk forlag, 2011. ISBN 978-82-519-2618-8
  • Sverre Fjellheim. Gåebrien sijte : en sameby i Rørostraktene. Eget forlag, 2012. ISBN 978-82-999028-0-9. (ebok av "Gåebrien sijte : en sameby i Rørostraktene" på iTunes/iBooks). Utvidet utgave av Samer i Rørostraktene, 1999. (ebok av Samer i Rørostraktene hos bokhylla.no)
  • Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen. Samenes historie fram til 1750. Cappelen, 2004. ISBN 82-02-19672-8.
  • Gustav Hasselbrink. Südlappisches Wörterbuch = Oårj'elsaamien baaguog'ärjaa. Utgitt av Dialekt- och folkminnesarkivet i Uppsala, 1981-1985. 3 bind
  • Håkon Hermanstrand, Ansgar Kosmo. Røyrvik : samene i Østre Namdal. Utgitt av Røyrvik kommune, 2009. ISBN 978-82-998227-0-1
  • Åke Jünge. Samar i sør: artiklar om sørsamiske forhold. Høgskolen i Nord-Trøndelag, 2000. ISBN 82-7456-182-1 (ebok)
  • Om sørsamisk historie, foredrag fra seminar på Røros 2006 og Trondheim 2007. Redigert av Susanne Lyngman. Utgitt av Saemien Sijte, 2007. ISBN 978-82-993781-5-4
  • Knut Strompdal. Samane : i helg og yrke / fortalt av samane sjølv og andre - frå Helgeland og Namdal. Utgitt av Sijti jarnge, 2009. ISBN 978-82-993254-8-6
  • Lars Thomasson. Ur jämtlandssamernas nutidshistoria : en mer än hundraårig kulturkamp. Gaaltije, 2002. ISBN 91-631-2771-7
  • Ørnulv Vorren. Reindrift og nomadisme i Helgeland. Utgitt av Tromsø Museum, 1986-2002. 3 bind. (Tromsø museums skrifter ; 21).
  • Gro B. Ween. «Inför lif eller död? : om kulturell kontinuitet og et sørsamisk verdensbilde». I: hennes Sørsamiske sedvaner : tilnærminger til rettighetsforståelser. Utgitt av Sámi Instituhtta, 2005. (Dieđut; nr 5, 2005)
  • Christer Westerdahl. Sydsamer från Bottenhavet till Atlanten : en introduktion till samerna i Ångermanland och Åsele Lappmark med angränsande delar av Jämtland och Norge. Båtdokgruppen, 2008. ISBN 978-91-87360-45-9. Utvidet utgave av Samer nolaskogs, 1986
  • Inger Zachrisson mfl. Möten i gränsland : samer och germaner i Mellanskandinavien. Utgitt av Statens historiska museum, Stockholm, 1997. ISBN 91-7209-057-x
  • Åarjel-saemieh, årbok. Utgitt av Saemien sijte ISSN 0333-4899

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]